Stikkordarkiv: 1900-tallet

Ei dagbok for mitt hjarte (1951) – II Lause dikt

Tor Jonssons siste diktsamling, Ei dagbok for mitt hjarte, ble utgitt etter hans død i 1951. Han fikk et kort liv, ble bare 34 år gammel, men rakk å skrive noen dikt som er gått inn i den norske nasjonallitteraturen. Som dikter og poet som ikke fant seg til rette med livet på bygda, og siden bygdemenneske som ikke fant seg til rette i byen, representerer han noe av vår nasjonale identitet og felles kultur. Diktene hans er enkle, klare, og krever ikke noen spesiell kunnskap eller veiledning for å bli forstått. Jeg skrev forleden en post om de første delene av diktsamlingen, Ei dagbok for mitt hjarte og Døde dagars ord, og fortsetter her med delen av samlingen som har fått tittelen Lause dikt.

Diktene i denne delen av samlingen består av Å dikte, Kven kviskrar, Sanninga lyser ikkje, Å, kor eg kjenner, Rømdene drøymer, Pompeij, Andakt i einsemda, Vegvill, Til ein namnlaus, I blåbjøllbakken, Den dagen eg døyr, To vandrarsongar, Kjærleikskjelda, Nat, Kjærleiksbrev, Når du er borte, Haustkveld, Kvite fuglar, Draum, Eg lånte plog -, Den ukjende, To kvinner, Eg er liv av ei kvinnes død, Siste skimt av sol, Ved grensa, Vegen gjekk eg til ende, Kom susande, seinhaustnatt og Så stig da i meg, einsemd. Noen av dem er godt kjente, og mye brukt, andre står ikke andre steder enn her, og er lite kjent. Kvaliteten er også variabel. På sitt beste er Tor Jonsson suveren i norsk dikterkunst, på det jevne er noe av det han skriver ganske forglemmelig.

Å dikte er å være, begynner første dikt i samlingen.

Å dikte er å vera
det vesle som ein vart
og sleppe kvite fuglar ut
i nattesvart.

Å leva er å vera
det store som ein er
og stå i einsleg undring
og høye fuglar flyge inn
frå ukjent verd.

Diktet Kven kviskrar er litt atypisk Jonsson med sterk vekt mot det lydlige, rytmiske, måten man leser det opp på (ellers er vel kanskje mange av diktene hans egnet for stille lesning, hjemme med seg selv). Kven kviskrar bak ordet?/ Kvi støkk det attende/ ved grensa til avgunn/ og ukjent lende. Det må leses raskt, skummelt, hviskende, og det fortsetter Dikt dirrar mot grensa/ og blør og blør -/ Kven kviskrar i diktet/ og spør og spør? Om ikke diktet blir lest på rette måten, vil ikke diktet fungere. Det skal være noe som hvisker bak diktet, spør og spør, som er der, og ikke gir deg fred.

Sanninga lyser ikkje er et ambisiøst forsøk på store ord og begrep som sannheten, Kristus og stjerner. Det begynner med Sanninga lyser ikkje. Punktum. Det utende lys er eitt med den mørke natt. I de to mellomstrofene glitrer riktignok ei stjerne, stundom, og vanviddet springer frem i meiningslaust gode gjerningars lys -, før det slutter med Stundom står Kristus på berget./Stundom glitrar ei stjerne fram – Det er vanskelig å lese det annerledes enn at av og til lyser sannheten, likevel.

Å kor eg kjenner begynner med en litt uvanlig til Tor Jonsson å være omskriving av setningen for å få diktet til å rime:

Å, kor eg kjenner den maktlause makt
i menneskebringa.
Dei størst og stoltaste ord du har sagt
var inn i deg tvinga.

Det er i seg selv tvunget å sette verbet til slutt i setningen, noe amatørdikteren stadig gjør til nød, og som var regelen også for de som var sånn halvprofesjonelle rimkvedere store deler av 1900-tallet, men som nå heldigvis er forlatt, nå blir sangene heller uten rim eller med dårlige rim. Siden verbet som er brukt nettopp er tvinga, og det handler om at de største og stolteste ordene dine er tvunget inn i deg, så er det kanskje med glimt i øyet Jonsson gjør det på denne måten. Diktet for øvrig er ikke av de sterkeste, todelt, der siste del består av to strofer med typiske Jonssonske verselinjer med parrim. Det ender med at bøn er brot/ og mistru mot alt som er. Så det er også her om livsbetingelsene, mennesket og (en usikker) Gud. Det er det som er følelsen i tittelen, følelsen av maktesløshet, og at alle bønnene ikke gir noen trygghet og ro, ikke noen trygghet og ro.

Rømdene drøymer er nærmest aforismer, to og to linjer som rimer, Falske er vi på livsens ferd/ draumane er ei sannare verd, men det er også bevegelse og utvikling i diktet, der neste strofe henter opp betydning og videreutvikler den forrige, til det ender med Vik frå meg draumer om død og kross!/ Rømdene drøymer sin død i oss -.  Ei rømd er for øvrig på nynorsk et åpent rom, stor, vid og åpen plass.

Det fortsetter med et ganske langt dikt om Pompej, byen som ble jevnet med jorden av vulkanen Vesuv i år 79 e. kr.  Jonsson bruker det til å skildre det i strofer på 8 verselinjer og varierende rimmønster, hvordan mennesket leter i asken etter svar, og finner levd liv, men ikke har sjanse til å finne noe levende liv, ikke noe som kan gro, bare de tause spor om hva som har vært. Jonssons sympati vender seg til slutt mot dem som leter, de som leter etter noe de ikke kan finne. For Jonsson er dette et uttrykk for livssituasjonen, vil jeg si, de som leter i Pompei er bare et bilde på det vi alle leter etter, og som vi ikke kan finne. Kanskje er dette dog å lese mer inn i diktet enn hva som står der.

Andakt i einsemda begynner bibelsk: Kvifor, Gud, har du gått ifrå meg? Det fortsetter imidlertid ikke like tungt, men blir en kritikk av kirken og prestene, og slutter med å spørre hva gud egentlig er, hvem Gud skal være. Sume vil ha ein gud av tre/ andre ein gud å prata med. Kanskje er det litt vel av en godtkjøpsuttalelse til å være av det helt store, men la gå. Det ender litt sterkere med Sume seier du er i alt/ i stjerner og dyr og dove salt, og helt til sist, med litt spenst: Eg veit ikkje meir enn at gode menn/ har sagt du vart sedd i denne grend. Det er andakt i einsemda, litt humoristisk, litt enkelt, og litt veldig alvor.

Vegvill vil jeg gjengi i sin helhet:

Eg veit ikkje kvar eg er,
men kjenner at kjære stader
alltid er nær
attanfor nattemørkret –
liksom eg veit om eit anna rike
attanfor orda til den eg har kjær –

Det er vakkert. De kjære stedene er alltid i nærheten, bortenfor nattemørket, direkte eller biledlig, slik som det finnes et annet rike bak ordene til den jeg har kjær. Nøyaktig hva som ligger i formuleringen «attanfor orda» skal ikke jeg begi meg innpå, det får være opp til enhver å tolke en mening inn i. Jeg har ikke lyst til å være så direkte i dette, en ting er ordene hun sier, en annen er den verden som ligger bak dem. Diktere er besatt av ord, forsøket på å beskrive verden kan gå på bekostning av å leve i den. Kanskje er det noe her, også.

Så følger Til ein namnlaus, skrevet om på Helt grei poesi, et vakkert og litt mystisk kjærlighetsdikt, der poeten ønsker å takke en navnløs giver (som det er vanskelig å lese til å være en annen enn Gud), men i mangel på denne takker jenta han gav ham, eller (..) henne/ du gav meg (..). Det slutter berømt med at han skal brenne og brenne, en Jonssonsk gjentakelse, epanalepsis heter det i retorikken, og det henter opp igjen vera og vera i første strofen.  Så det blir ganske intenst, å være – leve – er å brenne opp, døden nærmer seg, men å brenne kan også fungere i billedlig betydning, å brenne for noe. For Jonsson kan det være skrivingen, for andre andre livsprosjekter. Uansett er det henne som er næringen, det er hun som er gitt ham, for at han skal (kunne) brenne og brenne. Det er et dikt som treffer meg ganske godt, dette, jeg tenker selv også og har tenkt på den avslutning, og før jeg ble gift selv ønsket en kvinne å bli gitt meg så også jeg kan brenne og brenne. Det er en av mange måter å lese og bruke diktet på.

I blåbjøllbakken er et langt og kanskje litt innadvendt dikt. Blåbjøll er blåklokker, normalt assosiert med vår og lyseblått, håp og drøm om barnlig lykke. Hos Jonsson i dette diktet er det imidlertid en fortid for lenge siden, han bruker ordet lengta i fortid, at han ikke engang lengter lenger, at han eingong var glad, og at han da lå på ryggen og svimra/ under det store djupet. På den tiden draumde djupet sin draum i meg. Så blir drømmene i neste strofe litt annerledes, han drømmer de selv, det er ikke lenger dypet (djupet), og det er jorddraum, sansedraum og soldraum, uten at jeg skal si sikkert hva Jonsson her eventuelt konkret  mener med disse typer drømmer. Sansedraum går det kanskje an å tenke seg hva er, en drøm om å tilfredsstille sansene, sanselig nytelse, kroppslig heller enn åndelig. Jorddraumer foregår kanskje her på jorden, verdslig, solen i himmelen, religiøst. Kirkegård og andre eksistensfilosofer har slike inndelinger av menneskelige stadier, de som lever for sanselig glede, de som har et slags livsprosjekt her på jorden og lever for noe, og det høyeste stadiet som også tilfredsstiller religiøse lengsler. Jeg vet ikke hvor godt Jonsson kjenner Kirkegård, eller om det er dette han mener. I hvert fall kommer han til i neste strofe at selv lengselen bare var min eigen draum/ om døden. Om døden får stå på sin egen linje alene, og bryter med rytmen ellers i diktet, og må tillegges mer vekt.

Neste strofe i diktet er lang og ikke typisk Jonsson, 9 linjer, og ingen rim. Her forsøker han på ny å legge seg i blåbjøllbakken, min barndoms bakke, men nå fungerer det ikke lenger. Her ringer kirkeklokkene til gravferd, og Jonsson går langt i å alludere at han allerede ligger begravd, suge inn ange av jord, og den vonde linjen her må eg ligge ubrukt, og det til døden finn meg att/ og fører meg heim til mitt opphavs rike. Det ender opp med ønsket om å vere den nyfødde/ ved barmen til alt som er.

Den dagen eg døyr er også et langt dikt, skrevet sommeren 1950, står det oppgitt. Det er seks strofer i varierende lengde, tre av dem begynner med Den dagen eg døyr. Først følger det opp med da har eg venta lenge/ i huset der dei heilage bur, så er det da skal eg ringe lenge/ ringe på døra og rope på nød og til slutt da ender tinga og inga dør/ opnar seg opp mot eit anna liv –.  Tross den dystre tittelen er det ikke noe spesielt trist dikt, det er ingen sterk følelse knyttet til det å dø i dette diktet, det er enkle, greie og nøytrale observasjoner, ikke lengselen etter noe bedre og annet, som vi ser så tydelig i mange av de andre diktene. Dette diktet er mer konstatering av fakta. Siste strofe avslutter med at han da skal gå nedover trappa (..)/ nedover, nedover (..)/ til han når botnen og går ut på gata/ ut der dei andre døde går. I kristen og annen religiøs tenkning stiger man gjerne opp, når man dør, og de døde går ikke rundt på gaten, så i dette bryter vel Jonsson litt tradisjonen i hvordan han ser det for seg. Kanskje skal jeg også ta med at tittelen, Den dagen eg døyr, er en vending av typen «Den dagen eg vaska bilen», «Den dagen eg planta blumar», «Den dagen eg reiste til byen» eller gjorde noe annet hverdagslig. Det er ikke så alvorstungt som døden er.

To vandrarsongar er enda et langt dikt, delt i to, først med tre strofer, så med fem. I første del er det fem verselinjer i hver strofe, rimmønster a-b-a-c-c, og med kvinnelig (trykklett) utgang i linje 2, trykktung i de andre. Rytmen er karakteristisk, les diktet og se selv. I andre del er alle endingene på verselinjene trykktunge, og to og to linjer rimer. I første del er det farvel til alle steder han reiser fra, i andre mer å alltid ønske seg et annet sted, aldri finne hvile, aldri være hjemme. Det er vandreren, og Jonsson var jo på selv på noen måter en vandrer, en som aldri kunne være hjemme og høre til.

Diktet Kjærleikskjelda er skrevet uten rim, uten fast rytme, med varierende lengde på de fire strofene, fritt i formen. Det er Jonsson som forsøker å skildre hva kjærleikskjelda er for noe, det som for ham mest er en drøm, et tåkelandskap, uklart, men i dette landet, som han kaller det, stig ei kvinne fram, og Jonsson våger bruke ordene direkte ho som eg elskar i dag. Det kostet ham nok litt å skrive. Linjen blir gjentatt i og avslutter neste strofe. Der er det denne draumen, og glimt av den løynde røyndom, og nå stiger tåken (skodda) og syner frem regnbogelandet. Det er en fantasiverden, og det er henne, det viser frem henne eg elskar/ henne eg elskar i dag. Så har Jonsson en vending fra Shakespeare, uten at jeg vet at det er herfra han kjenner den, eller bruker den, det som eg drøymer heitast om/ må vera til, Shakespeare skrev mye at det som er så vakkert, også må være sant, og fortvilelsen i mennesket om det likevel ikke er sånn. Han har mange eksempler på det, både i sonettene og i teaterstykkene. Jonsson skriver i at det i drømmen om kjærleikskjelda stråler evige krefter, bak all sorgen. Så han får ikke kilden til å være annet enn en drøm, men ei kjelde med kjærleik/ spring fram i dagen med denne draumen. Det er avslutningen på diktet, og kanskje også kontakten drømmen og kjærlighetskilden har med virkeligheten, det er der liksom bare som drøm, og det er den drømmen kilden med kjærlighet tilbyr Jonsson i dette diktet, vil jeg si.

Natt er et veldig langt dikt. Det går over flere sider, messende i varierende rim, mange som går igjen flere ganger og i flere strofer (namn – hamn), de aller fleste trykktunge, og med konsonant (unntak: ei allmakt i meg brenne, i strofe 1, blås ut lyset, i strofe 5, og så blir det flere i de siste 4-5 strofene). Denne natten er kamp mot Satan, navnet går igjen i svært mange av strofene, det er en litt religiøs kamp, med Satan som fristeren, og han som må jagest bort (eg jaga han så mang ein gong). Mot slutten blir det introdusert en kjærlighet, eller Deg, min kjærleiks gudsbilete (strofe 7) og famla etter deg, min kjære (strofe 8), uten at denne heller helt får gitt fred mot de mørke maktene. Døden kommer også inn som et motiv, Døden hadde meg i hende, heter det i strofe 9, og det kan i strofe 10 virke som det hele var et mareritt. I strofe 11, som er den siste, ender det med en slags forsoning, som vel kanskje ikke er helt balansert mot resten av diktet, og kanskje også kan virke litt påklistret: Du har frelst deg sjølv i natt/ kviskra ho som har meg kjær.

I Kjærleiksbrev er det eg og du, litt sånn som i Norsk kjærleikssong, fra samlingen Berg ved blått vatn, 1946. I Norsk kjærleikssong begynner det med at Eg er grana og Du er bjørk, grana er mørk og stur, bjørka er brur, i Kjærleiksbrev fire-fem år etter er hun alene om å være tre, han er bare ein stuv etter storbroten bjørk, og Aldri skal eg få verta eit tre. I første strofe er Du – altså hun – den som får eg – altså han – til ikke å søkkje attende/ inn i meg sjølv, og at hun er gjør at han får sleppe inn/ – inn i vår uroverd – / dette som bed og bankar utanfor alt/ kjærleiken. Ordet kjærleiken er alene om å avslutte første strofe. Det blir satt sammen med liksom du, i strofe to, der det er billedlig talt om kjærligheten, hvor hun altså er tre, og han bare en stubbe, som det riktignok vokser vekster rundt. Dette vokser på grunn av hans sorg, det får næring av sorgen hans, og sorgen kommer av han aldri får være tre, liksom du. I strofe tre blir det alludert til Bibelen og Paulus’ brev til korinterne, og kjærligheten som tåler alt og tilgir alt. Det blir også brukt det evige bildet om kvinnen som jord, den fruktbare, men Jonsson går videre fra dette og altså over i det bibelske og det kristelige, også at hun er dette som bed meg å bera min kross, det er store ambisjoner over denne strofen og dette diktet. Diktet slutter

Heil frå det første møtet
auga mot auga
var det noko utanfrå som tala
om vegane vi skulle gå
dit vi kan fullføre vår del av skaparverket.
No er vi skilde.
Men når tusental år
har gøymt våre einslege far,
lever ordet, det einaste evige:
Kjære –

Det første møtet er et motiv og en vending som er mye brukt, Bjørnson har et dikt med denne tittelen, vegane vi skulle gå er et evig dikterisk motiv, skaparverket er over i det religiøse, tusental år hinter til det evige i skriften, verden og skjønnheten forgår, ordet består, og far eller spor, gøymt våre einslege far, det er et ord og en idé Jonsson selv bruker mye, også i denne samlingen. Til slut løfter han ordet, og setter det i evigheten: Kjære. Dette er kjærlighetsbrevet.

Det lange og ambisiøse Kjærleiksbrev står i kontrast og i sammenheng med Når du er borte, kanskje Jonssons aller mest kjente og mest brukte dikt. Linjene Nærast er du når du er borte fulgt av noko er borte når du er nær er nesten blitt en del av det norske språket, mange husker også slutten Dette kallar eg kjærleik/ eg veit ikkje kva det er. Andre strofe er ikke like kjent, og ikke like lett å forstå. Den treffer ingen nerve i det norske folk, som første strofen gjør. Før var kveldane fylte/ av susing frå vind og foss/ nå ligg ein bortgøymd tone/ og dirrar mellom oss. Det er vakkert, selv om det kanskje ikke er umiddelbart tilgjengelig hva det betyr. Tonen som ligger og dirrer er kjærligheten, slik jeg leser det, og det som binder dem sammen, uansett hvor langt – eller nært – de er fra hverandre. Klikk lenken, og det står mer forklart på Helt grei poesi.

Haustkveld er også et vakkert og ambisiøst dikt, der du og eg igjen er sammen, og deler erfaringer. Det er Gud og stjerner, Guds gravferdsskurd/ utsyn forutan grense, når mørket finn oss finner du stjernene, lyspunktene. Hun ikke bare viser ham disse lyspunktene, men plukker dem ned, og gir dem til ham, overskridende grensene for hva som er mulig, mildt sagt. Det er nok litt her også om den veldige drømmen Jonsson legger i kvinnen, den veldige ambisjonen om hva hun skal kunne oppnå, men her er vi over i biografien om ham, og det vil jeg her holde meg unna. Her skal ordene tale: Så stod vi og lyttet på susen/ frå Guds veldige rike/ og alt som ikkje er. Siste strofe er nær med Eg hugsar armen din kring meg, og fjern med Slik drøymer kan hende steinen/ som kjenner dei mjuke røter/ til høge susande tre. Tremotivet er Jonsson, det bruker han mye. Jeg vet ikke om han bruker steinen på denne måten andre steder, besjeling av en av de mest livløse ting som kan tenkes. Også Tor Ulven likte derfor godt å bruke steinen som motiv, de to er beslektet også i selvmordet de endte sitt liv med.

Diktet kvite fuglar har noe ikke mindre enn bruk av dativ, der fuglar/ syng i treom, dativ flertall. Jeg gjengir diktet i sin helhet.

Kvite fuglar

Til deg du kjære
flyg siste tankana –
Kvite fuglar
flyg or buret –

Eingong møter eg deg, du kjære
på stille stader,
der kvite fuglar
syng i treom.

Dette diktet er det kanskje ikke nødvendig å si så mye mer om. Tankene er de hvite fuglene, billedlig talt, og det er de som synger i trærne på de stille steder der eg møter du.

Draum er litt spesielt, det er et dikt om en drøm, der første strofe setter stemningen med ord som frosne blad og kulde. Der er ei stengd dør, som møter ein tung lekam, og i siste linje med nådelaus ro. Strofen er en liten studie i adjektivbruk, her er det kalde, stengte, tunge og nådeløse, ikke noe positivt, ikke noe åpent, varmt og fritt. Der ligger et barn og gråter, i strofe 2, og døren åpner seg. Bak er et land uten kulde, og med stjerner som skinner. I siste strofe vokser barnet opp og blir eg, og døren smeller igjen. Dørsmellen er som ein dom/ over dei som må fødast på nytt, slutter det.

Diktet Eg lånte plog har rim og rytme som kanskje ikke kler den modernistiske tematikken, helt. Rytmen og rimet gir skinn av orden og kontroll, kanskje er det plogen som pløyer gjennom med rytmene og rimet, pløyer gjennom alt? Hver strofe er eksempel på et dikt som kanskje ikke er helt helhjertet, ikke det Jonsson har lagt mest i, og første strofe bryter med naturlig norsk språkføring i siste linje, for å få rimet og rytmen til å gå opp.

Eg lånte plog og leigde jord
og ligg og drøymer min dag frå livet.
Men mørke tankar er ute ror:

Heretter blir diktene om mulig enda mer dystre. Jeg vet ikke hvem som har stått for rekkefølgen av diktene, om det er Jonsson selv, eller redaktøren. I alle fall går det nå mer og mer mot en ende, og det både for diktsamlingen, for Jonssons diktning og for hans eget liv.

Den ukjende er intenst ensomt og dystert. Her er det ingen nærhet med noen, Eg er ein mann som ingen kjenner. Og han tar farvel, Farvel, da, alle gode venner/ som berre kjenner han som ikkje likna meg. Den setningen er vond. Selv vennene kjente ham aldri, kjente bare en annen, de lignet ikke en gang. Det er uttrykk for en sterk fremmedfølelse og ensomhetsfølelse.  Strofe 2 er også forferdelig, det er skrevet av en mann på selvmordets rand, ikke for å vekke oppsikt eller sjokkere, men for å de dystre tankene uttrykt, og om mulig ut av systemet. Kanskje for å lindre smerten, ved å få den sagt, om det går an å bruke en slik godkjøpsvending om et dikt og et liv som dette. Den ukjente – altså eg – løfter seg ut og vekk fra all ros og ris, det kan ikke treffe ham, for ingen kjenner ham. Så teig still, venner, så eg slepp å høyre/ ros og ris for deg eg ikkje er. Strofe 3 tar vennene med til en fremtidig gravferd, hans egen, bare for at han så skal bli med dem tilbake igjen, som skrømt i skyggene, i grenda går eg att. I det har vel Tor Jonsson rett, minnet av ham går igjen, Tor Jonsson er ikke glemt. Siste strofe avslutter (dessverre) med å gå litt ut over temaet. Først er det at ingen kan grave ham ned, for det lever også en annen i ham, så introduseres denne bardomsfagre og bombesprengde jord, der han går igjen. Og diktet er slutt.

Diktet To kvinner er brukt rundt omkring, blant annet finnes det i Lyrikkboken, mye brukt ved universitetene og høyskolene rundt om i Norge, tidligere. Jeg gjengir det i sin helhet:

To kvinner

Det står to kvinner i hagen
og ventar di siste ferd.
Båe har svarte klede.
Båe har hatt deg kjær.

Di gjernings sorg står og bankar
og ved din port.
Men svartar er ho som vitnar
om det du aldri har gjort.

Di gjernings sorg har ei morshand,
useieleg mjuk og mild.
Men ho som venta di gjerning,
står svart og still.

Den du har grøtt skal gråte
over di grav.
Den andre står svart og ventar
bortanfor himmel og hav.

Diktet kjennetegnes av en del rytmebrudd, eller en uventet rytme, særlig i linje 2 i hver av strofene. Så flyr den liksom vekk, i avslutningen på siste strofen. Diktet er utformet nesten som en gåte, en lignelse, der man skal gjette og finne ut hvem disse to kvinnene er, hva de symboliserer. Første strofe har begge i svarte klær, fordi det er gravferd, din egen. I strofe 2 er den ene gjerningene du har gjort, og sorgen over dem, som ikke er så stor som sorgen over det du aldri fikk gjort. En poetisk måte å si den velkjente ordsammenstillingen, det er bedre å angre på noe du har gjort, enn noe du ikke har gjort. Strofe 3 utvikler dette videre, det du har gjort har en øm morshånd, som trøster. Hun som står for det du aldri fikk gjør, er svart og stille, uten følelser og trøst å vise. Så er det hun du har grått, som står og gråter over graven din, igjen kan hun leses som gjerningen din, mens hun andre står svart og venter bortanfor himmel og hav. Det du aldri fikk gjort, er det for sent å gjøre når du er død. Den sorgen er det ingen ende på, eller trøst for. Det er for sent.

Eg er liv av ei kvinnes død er selvfølgelig en forferdelig tittel, forferdelig dyster, men innholdet i selve diktet er kanskje ikke fullt så dystert som tittelen. Det er igjen to kvinner, og ein eg, den ene kvinnen er livet, den andre graven, formulert som at den ene gir livet, den andre graven. Diktet har seks små strofer på to linjer, de tre første rimer med trykktung, mannlig utgang, enstavelsesord, så en strofe som rimer med trykklett, kvinnelig, bera – vera. De to siste strofene rimer ikke i seg selv, men er bundet sammen med at første linje i strofe 5 rimer på første i strofe 6, og andre linje rimer også, eg er fossen som fell og fell – eg er dagen som blir til kveld, og i grønne liertil andre tider. Så det er at begge kvinnene gav mer enn han kunne bære, han ble bare fossen som faller, dagen som blir til kveld, kanskje lest som livet som ebber ut.

Siste skimt av sol fortsetter tematikken om et menneske som gjør seg ferdig med livet. Her er det riktignok ikke noe siste skimt av sol i selve diktet, det er bare tittelen. Diktet handler om lyset, og det tegner bilder og skygger over øyenlokkene, i drømmene. Altså i første strofe tegner det bilder, bilete, der drømmene er bordar og band, og blå. I andre strofe er det Eingong skal lyset teikne/ berre skuggar, og nå er det skuggehender som lyser gløymselsferden/ over alt av draum.

Ved grensa er om grensen mellom liv og død, der eg nå er kommet. Siden vi vet dikteren endte livet sitt kort etter diktet ble skrevet, måneder eller år, så er det vanskelig å lese eg som andre enn ham. Det gjør det veldig vondt.  Diktet er fullt av punktum og bråstopp. Hit er eg komen. Lenger/ går ingen veg. Det er uvanlig Jonsson å bygge opp setningene og verselinjene på denne måten, men det korthugde og klare språket er veldig gjenkjennelig. Tematikken også. Bortanfor grensa/ der bor Gud. Strofe 2 har to setninger i første linje. Det kveldar. Eg kvilar. Resten av strofen er at han nå ikke tør gå lenger der han har gått, der er det inga von meir. Strofe 3 begynner med at Eg vil ikkje snu, vanskelig å lese som annet enn «vil ikke tilbake til livet», veien går fremover mot døden. Men før han går over grensen vil han ha visshet om landet på andre siden, der Gud bor, altså fred med sin religiøse angst og kvaler, leser jeg det som. Kanskje går det også an å prøve en sterk setning som han er ved grensen, ikke ennå klar til å gå over til døden, og heller ikke til å vende tilbake til livet, han er på grensen. Siste strofe gjengir jeg i sin helhet, den avslutter med et ord Jonsson bruker flere steder, hvor det er lett – og vondt – å lese betydingen inn i, og hvor fælt det må være for ham.

Hit er eg komen. Blind.
No vil eg sjå
eller gå under og gløymast
ubrukt –

Vegen gjekk eg til ende inneholder samme tema, og litt samme motiv, men er mer gjenkjennelig Jonsson i rim og verseoppbygning. Dette er bygget over samme lest som Noko er borte:

Vegen gjekk eg til ende

Vegen gjekk eg til ende
og står ved det ytste hav
der livet og døden møtest –
Gå bort og grav mi grav.

Æva ber alt i fanget.
Tida har gråt og song.
Så skriv desse orda på grava:
Han har ikkje levt eingong.

«Han har ikke levt eingong» er en variant av ubrukt, i diktet Ved grensa. Diktet Vegen gjekk eg til ende er også litt humoristisk, litt selvironisk, som vi ville sagt det i dag, galgenhumor. Eller gravhumor.

Kom susande, seinhaustnatt er veldig kort, så kort at man nesten kan lure på om det ble helt ferdig. Kom susande, seinhaustnatt/ kom ned over jorda og gøym meg./ Kom syngjande dag, kom att/ med glede til andre, og gløym meg. Dette skrev han altså kanskje sent på høsten, skal vi tro diktet selv. Han døde i januar året etter.

Det siste diktet er Så stig da i meg, einsemd, grundig skrevet om på Helt grei poesi. Det er en verdig avslutning på diktsamlingen og diktningen, og godt at det alt ender med – tross at ensomheten er på vei mot sin grense, døden venter – så er de siste ordene at livet skal eg aldri, aldri misse.

*

Spire i frost

Samlingen har også et lite etterskrift av forlaget, der det er skrevet at noen etterlatte dikt var for uferdige til å bli tatt med, og at noen få dikt er redigert litt med fjerning av noen vers. Overskrifter er satt til, samme som første linje, på diktene som manglet det. Rekkefølgen i den siste delen av samlingen, de løse diktene som jeg skriver om her, er det forlaget som har ansvaret for.