Stikkordarkiv: 1946

Jeg vil hjem til menneskene, av Gunvor Hofmo

Debutanten Gunvor Hofmo er til synelatende en ganske alminnelig Oslopike, 25 år gammel. Hun har ettermiddagsjobb på en av byens kinematografer, og om formiddagen går hun på Universitetet og hører forelesninger i litteraturehistorie. – Og så skriver hun dikt, og de overbeviser om at hun slett ikke er alminnelig. De taler sitt eget språk.

Dette er teksten på baksiden av Jeg vil hjem til menneskene, Gunvor Hofmos første diktsamling, utgitt i 1946. Ingenting står det om den tunge skjebnen hun er gitt, med den jødiske venninnen Ruth Maier som ble tatt av tyskerne, og sendt til Aushwitz. Det vennskapet var tett og nært, tapet var for stort til å komme over det, som å miste en nær søster, eller til og med en kjæreste. Gunvor Hofmos historie har åpnet lesningen av henne for mange, både tapet av venninnen, og hvordan hun selv endte på Gaustad sinnssykehus i 22 år etter et psykisk sammenbrudd, og diagnosen schizofreni.  Hun er kanskje den forfatteren med sterkest biografi i Norge, det livet det ville være verst å leve, så prisen for hennes intense, smertefulle dikt er veldig, veldig høy.

Men på baksiden av debutverket blir hun altså presentert som en «alminnelig Oslopike», en student med en deltidsjobb på kinoen, og ualminnelig bare med det at hun skriver dikt med «sitt eget språk». Jeg skal nå gå gjennom debutsamlingen, først med et utvalg av diktene, så dikt for dikt, lest uavhengig av biografien til Hofmo, på jakt etter det «egne språket» de eventuelt taler med.

Hele samlingen er på 67 sider i originalen, 30 dikt, det mest kjente Det er ingen hverdag mer.

Første diktet i samlingen er Vinterkveld. Åpningslinjene De høye, kuldeklare vinterkvelder/ de kryster hjertet som en farlig venn gir kanskje ikke indikasjoner på at vi her har med en av Norges mest begavede lyrikere å gjøre, men videre i diktet er det linjer det er noe med: du skal stå utenfor hans dør og fryse/ og at han åpner den, skal aldri skje. Særlig satt i sammenheng med det rett over, at du venter, venter, skjønt du vet sikrere at det aldri skal skje han åpner døren for deg i vinterkulden. Det kan leses om en konkret person, en han, men det kan også være i overført betydning, at det er ingenting som kan slippe denne diktersjelen inn i varmen. Diktet er tradisjonelt i formen og oppbygningen, rytmefast og med sikre rim i andre og fjerde linje i hvert vers, men tematikken og kanskje også motivene er modernistisk, slik Hofmo gjennom hele sitt forfatterskap skulle veksle mellom og kombinere disse to stilretningene.

Vinterkveld

De høye, kuldeklare vinterkvelder
de kryster hjertet som en farlig venn
som suger siste trevlen av ens varme
og selv gir kjølig uvisshet igjen.

Hans ansikt speiler aldri av din smerte,
og frosten stiger i hans øynes rum
når vilt du søker etter tegn derinne,
hjelpeløs, og i din steilhet stum.

Du venter, venter, skjønt du vet det sikkert,
ja intet vet du sikrere enn det:
du skal stå utenfor hans dør og fryse
og at han åpner den, skal aldri skje.

For du har sett de uforløste drømmer
som sover bleke i hans kuldesinn
med hele evighetens bitre avstand
som stanser alle som vil trenge inn.

Ja, evigheten er den dype avstand
som står og lytter inne i seg selv.
Men også du får evighetens avglans
en høy og kuldebitter stjernekveld.

Avslutningen også du får evighetens avglans/ en høy og kuldebitter stjernekveld, er mer representativt for Hofmos kommende forfatterskap, enn starten. Hun er opptatt av evigheten, det å være utenfor, og ville inn, det å ikke å ha håp om å komme inn, og om naturen som ikke kan gi noen trøst, her er stjernekvelden høy og kuldebitter. Ordet kuldebitter er eksempel på det nye språket Hofmo introduerer, og som hun vel er alene om å ha og beherske.

Den sinnssyke tanten er et dikt som ikke kan regnes blant de store, her er det fire strofer, om en «hun» som var den livsredde ensomhet, den bitreste lengsel, og som endte med å gå under i kulden. Her er ingen rim, ingen fast rytme, bare en beskrivelse, og i et språk som ikke er så fornyende og friskt, som Hofmo kan få det til på sitt beste. Vinter ettermiddag, skrevet i to ord i originalen også, tøffer av gårde i fast rim og rytme, Jord og himmel/ møttes i et åndedrag/ så hvitt og øde/ i den sene dag. Det er dagen som bøyer seg/ mot mørket i sitt fang, og det ender med at den sitrer lydløst/ mot en stjernevenn, i nest siste strofe, og i siste strofe så lys deroppe/ i den kolde hær,/ så langt, langt borte/ og så evig nær. Det blir ikke tydløs lyrikk av sånt heller.

Diktet Melodi har en del artig og interessant i seg, og en del tema og motiv som kjennetegner Hofmo i de beste diktene hennes. Diktet kan på overflaten se ut til å være en lystig melodi, med glad rytme og rim, og med gresshopper som spiller og flakker i ville bilder/ drømmer vi gjemte på,  en vårlig kjærlighetsmelodi, tilsynelatende glede. Med adjektivene som er brukt er (hesjene ånder) bittert, (ut i den) bleke (natt), (vårt) ensomme (hjerte slå) og (bjerkenes) nattkolde (slag). Vennen som kommer tilbake i strofe 1, er han jeg aldri har hatt. Det går til og med ut over grammatikken, der det i siste linjer i andre strofe heter stumme går vi og kjenner/ vårt ensomme hjerte slå, altså vi kjenner vårt hjerte, det er ikke engang våre hjerter som er sammen i ensomheten. Aslutningsstrofen viser det uhyggelige når den glade rytme møter det dystre innholdet, og ringer fremover til andre og mer kjente dikt av Hofmo, for eksempel Fra en annen virkelighet, med et rop som vel minner om det ropet som her står (syk blir en av ropet om virkelighet). Fortvilelsen i strofen vil jeg også si er beslektet med mye av det Hofmo senere skrev.

Men alt vi besverger vårt hjerte,
så lukkes det mer og mer
over det ville ropet,
og ingenting, ingenting skjer
mens gresshoppens spill forstummer
og fuglenes røster blir fler.

Forventning har også den faste rytmen og rimene så mange av diktene har i denne samlingen. Det er så taktfast at det minner om noen av de mest kjente krigsdiktene våre, som Aust-Vågøy, av Inger Hagerup. Det er skrevet i samme periode, men der rytmen i Aust-Vågøy blir en del av diktet, det er rytmen som hamrer inn ordene, slik diktet har som mål, så er den vel litt fremmed for innholdet i dette diktet til Hofmo. Sammenlign bare:

AUST-VÅGØY

De brente våre gårder
De drepte våre menn
La våre hjerter hamre
det om og om igjen.

FORVENTNING

Ditt bilde gnistrer heftig
og ømt bak alt jeg ser,
et vanvidd av forventning
som truer meg og ber.

Natten følger samme rytme, det er skrevet om på Helt grei poesi. Det er et virkelig uhyggelig dikt, rimene er ofte med i, den tynneste og lyseste lyden, den eneste strofen som har et annet rim er nummer fire, der det er ømhet uten bunn og uten mæle, uten munn. Barnet er også blindt, veldig upersonlig, og det vandrer i natten, på jakt etter omsorg og nærhet, kan det se ut som. Men noe sånt er ikke å tilby i Hofmos dikterverden, og det ender dystert med det du tror er natten/ er barn som går forbi. Rytmen blir her en slags marsj, barna marsjerer og marsjerer, det er ustanselig. Så på den måten har rytmen en funksjon, hvis diktet blir lest slik.

Avstand er noe det nærmeste Hofmo kommer tradisjonell, norsk diktning, med motiv fra naturen, fosser og fjell, vidder, hei, og diktersubjektet er plassert der, uten å være aldeles fremmed for det. Her ånder min sjel bare/ mumlende kveld og vidde/ her slår mitt hjerte rolig/ underlig fjernt fra deg. Hofmo er en bydikter, en bypike, som forlaget skriver. Det slutter Tomheten kimer, kimer/ over en brunblek hei… Hofmo har langt sterkere uttrykk for tomheten, i andre dikt.

Høstbilde er et nytt rytmisk dikt, og beskriver et bilde av to gamle koner som binder korn. Det er bilde som et maleri, og som malerkunstnerne er Hofmo opptatt av lyse, i det hun beskriver scenen. Bjerken – eller bjørka – er et velkjent motiv i norsk dikterkunst, mange har prøvd seg, Hofmos forsøk er ikke av de mest minneverdige. På meg ser bjørka i diktet ut til å være symbol på en mor, med vel mye morstyranni, som det står, og barna slipper etter hvert fri, og løper av gårde, mens moren står naken tilbake og i dypeste ensomhet. Hofmo er eller en mester i å formidle fortvilet ensomhet, den dypeste ensomheten til bjørka ringer ikke like sterkt.

Til vinteren er eksperimentelt, og dermed mer spennende. Her er det bruk av parentes, ganske friskt Alt som sommeren har splintret/ (ditt bleke ansikt og din røst/ gikk inn i grønnende trær og spinkle fuglefløyt/ en våknende morgen). Her bryter Hofmo reglene, og er fri. Diktet fortsetter i en ny strofe under, og det samler vinteren: Stjernenes høye lys,/ nettenes frosne dugg/ gir deg ditt ansikt tilbake/ en sommer rikere/ gir deg din røst tilbake/ en sommer dypere. Hva det skal bety, er ikke så godt å si. Men en dikter som eksperimenterer med formene må ønskes velkommen, spesielt når vi vet hva denne dikteren driver det til, senere.

Dikte Barndom henter opp en gammel barneregle, grønn var din barndoms dal, og omskriver til en egen versjon: Rød var din barndoms dal/ Alle de senere år/ er som stillere bloddrypp/ fra barndommens ulegte sår. «Modernistenes dristige billedbruk» heter det tørt mange steder. Vi ser eksempler på det her. Årene etter barndommen drypper av blod fra sårene barndommen påførte, det er ganske sterkt sagt. Og i denne sammenhengen en åpenbar protest på den gamle oppfatningen at barndommen skal være så god, grønn og fin og idyllisk.

Kjenner du ditt hjerte er på nytt taktfast og rytmisk, og på ny passer det seg i og med at det er hjertet som slår. Det handler om kampen mellom livet og døden, lyset og mørket, varmen og kulden, hjertet drives mot begge, som også mennesket gjør det. Det begynner med at hjertet slår vage og dunkle drømmer du aldri helt forstår, og ender med at klarheten til slutt kommer, med døden, da hjertet vil være rent. Kanskje er rimene og den lette rytmen litt fremmede i dette diktet, tross hjerteslagene, de kanskje skal være.

Mellom lys og mørke er uten rim igjen, uten fast og bundet rytme, og den frie formen kler diktet og Hofmo. Det har en setning og en strofe som

Lykkelig renhet
hviler i bladene
denne time.

Jeg vil ikke si det er umiddelbart tilgjengelig, men dette mellomrommet mellom lys og mørke – hva man enn leser det som – kan jo også være litt uklart og diffust.

Vårkveld er umiskjennelig Hofmo. Her er ikke vårkvelden lys og mild, spirende blomster og kvitrende fugler, her er adjektivene kalde, våte og fuktige. Første strofe er slik

Ødslige sus
i skumringsvåte skoger
og langt borte
fallet av en elv
flommende over
nattkolde steiner.

Bokstavrimet fallet og flommende har en forbindelse, det er sus i skoger, og fallet av denne elven er langt borte. Steinene – de livløse – er nattkolde. Her er lite håndfast og håndgripelig, ingen vårkveld av glede. Heller de Hofmoske konturer av en virkelighet som liksom glir bort, kan man nesten si, som man ikke får tak på og som er vansklig å orientere seg i. Kankje er det å lese for mye inn i strofen, og bruke hennes senere liv og diktning i tolkningen av denne. Diktet fortsetter og avsluttes:

Rå og krydret
er den beske luft
av brånet sne
og mosevåte stubber
og kjølig ensomhet
i tomme trær:
Så tause, tause
alle fugler er.

Det er dekning for å kalle det dystert. Ordene kjølig og ensomhet går igjen i Hofmos mest kjente dikt, Fra en annen virkelighet, og den gufne endingen med Så tause, tause/ alle fugler er, er også uforklarlig urovarslende, nesten som en skrekkfilm. Det er vårkveld som er positiv for oss, for deg, ikke for henne, for meg. Her henter jeg opp det Hofmo skriver i Fra en annen virkelighet, Det er vel virkelighet nok i dine øyne. Men jeg er på andre siden, fortsetter det diktet der, / der mennesket er en tåke av ensomhet og angst. Gjentakelsen av ordet tause, Så tause, tause/ alle fugler er, er også et virkemiddel Hofmo bruker flere ganger, og som den samtidige Tor Jonsson også brukte flittig.

Regnkveld er et kanskje ikke helt vellykket forsøk på å kombinere lange, beskrivende setninger med rim, her blir rimet en tvang som ikke løfter og beriker diktet. Søvn er et nytt rytmetog, med rim i andre og fjerde linje. En liten modernistisk dristighet finnes i første strofe, som består av en setning, og denne fortsetter inn i første linje i den andre strofen, der det avsluttes. Så mye mer enn litt uvanlig, er det dog ikke: Moren ligger og sover/ sover med vridde lemmer,/ og underlig, hes stønning/ stiger fra søvnens gjemmer/ og lammer alt liv i rommet. Rimene er vel kanskje også her ut til å være litt til nøds, og ikke noe som nødvendigvis må være der. De vridde lemmene er kanskje ikke den mest beskrivende for morens måte å sove på, men må være der for å rime på søvnens gjemmer. Siste strofe er imildertid litt uhyggelig, og det lette rimet fungerer som kontrast til innholdet: Barna er voksne og trette/ En gang var de ganske små/ De stirrer stumt på moren/ som ingen av dem kan nå.

Sverdet er litt merkelig, første strofe gir vel ingen umiddelbar mening, og må være grammatisk feil med sin sverdet som dreper, dreper/ går vi over mål. Det er sånn det står skrevet, men går vi over mål kan vel vanskelig være objektet sverdet dreper. Og hvordan det ellers skal leses er ikke godt å si, det blir å tvinge inn en mening, som at vi går ove mål, mens sverdet dreper, eller noe sånt.  Andre strofe er ikke så veldig mye bedre, med sverdet som tretter sjelen ut, gjør vår lengsel lam og den blanke eggen som speiler all vår skam. Dette er ord uten mening. Sverdet fungerer dårlig som metafor for det diktet vil si, hva nå det enn er, og man kan godt være enig i at vår lengsel er lam og at vi har mye skam, men om man mener noe sånt, så tilfører vel ikke diktet noe man ikke mente på forhånd.

De gamle er et langt dikt igjen, og i de lange diktene i denne samlingen, kan man være sikre på at de er taktfaste og rytmiske, og at andre og fjerde linje rimer. Så også her. Diktet har også tankeinnhold som minner om Aust-Vågøy, mesterdiktet i sjangeren, som snakker om steil og naken tross. I De gamle er det: Det skriker i våre hjerter/ og flenger vårt sinn i: nei!/ Aldri i livet dette,/ aldri den same vei. Her er det imidlertid fotsporene til de gamle trossen er rettet mot, og det er ikke like sterkt som tyskerokkupasjonen i Aust-Vågøy.

Så følger det mest kjente og sterkeste diktet i samlingen, Det er ingen hverdag mer. Diktet åpner og slutter med strofen Gud, hvis du ennå ser:/ det er ingen hverdag mer. Her har vi kanskje å gjøre med modernismens og den nye tids oppløsning av både troen på Gud og av hverdagen, det er ingen Gud å stole på, men en Gud man må spørre om er der, og følger med. Hverdagen er der ikke lenger. Det er svært fristende å lese dette opp mot andre verdenskrig, og de døde menneskene og den nye hverdagen den brakte med seg, men her i denne gjennomgangen er målet å lese tekstene for seg selv, ikke hekte dem på Hofmos liv og verden. Da er det kontraster og selvmotsigelser som ikke går opp, stumme skrik, en absurd verden, og det er sorte lik i røde trær, sort og rødt, kanskje aske og blod, kanskje noe annet. Diktet er forholdsvis strengt i formen, to og to linjer, men den strenge formen blir brutt av setninger som går ut av strofen de hører hjemme i, og fortsetter i den neste. Hør hvor stille det er, står det plutselig, midt inni. Det er rett etter de stumme skrikene, og de sorte likene i de røde trærne. Det er et ganske sterkt bilde. I stillheten ser man det liksom for seg, de sorte likene som henger, det er et uhyggelig øyeblikk for refleksjon. Stillheten kan også være et uttrykk for at det uhyggelige ikke blir snakket om, eller at obervatøren er alene. Diktet er i det hele tatt rikt på assosisasjoner, og på tolkningsmuligheter, og et utmerket eksempel på hvordan det går når modernistisk innhold og tankeverden møter tradisjonalistisk form og strenghet. Bloggen Helt grei poesi har mer om diktet.

Møte er umulig å lese uten bakgrunn i biografien til Hofmo. Her er setningen jødisk venninne de drepte, og hun hvis lik de brente/ sammen med tusen andres. Dette er Auschwitz. Rett etter det er skjedd.

Ram stiger lukten fra fjæren.
Fuglene klynker alt stille.
Noen ler fjernt gjennom skumring…
Stemmene klinger så milde
som de har natt i seg.

Jeg tror det var Adorno som sa det var barbarisk å skrive dikt etter Holocaust. Skal det skrives, blir det som dette. Fuglene synger ikke engang, det er ikke sangen som er forstummet, det er klynkingen. Fugleklynk. Ram lukt er likstank. Dette er sterkt.

Tretthet er litt mildere. Det er to stykker, du og han, den som er du roper med blinde øyne/ etter en annen venn, litt sånn Hofmosk i denne perioden, ropet og blindheten, men det hun roper etter er en venn med leende ansikt/ og blomster i flagrende hår/ gleden som ville ha deg/ en deilig og svanger vår. Det er ikke så typisk henne. Diktet fortsetter i fem strofer til, fire lange verselinjer, og rim i andre og fjerde også her. Det viser utover at vennen ikke oppfyller håpet, og at for sent forstod du hans mening/ for sent ble din lengsel kold. Det ender litt mystisk med at han vil skjenke ditt sinn og legeme hen til døden, og at det skjer i siste strofe, innledet med en gjentakelse, ja, til ham har han skjenket/ på forhånd ditt trette sinn.Og helt til slutt: og står ved din dør og venter/ klar til å slippe ham inn. Den siste ham må være døden, og det den første han skal gjøre, er å slippe døden inn i sinnet til personen som er du.

Diktet Sum består av fem strofer med tre linjer hver, og alle linjene i hver strofe rimer. Det blir kanskje litt anstrengt, for eksempel i strofe 2, der det er

Et barn hvis smerte veltet ordløs, stum
ned i det dunkle, ned i mørke rum
fordi den ennå ikke var en sum,

Det faller litt dumpt til jorden for meg, det er smerten (den) som ennå ikke er en sum, men – i neste linje – noe som halvt ilte en forbi/ en ensomhet med håpets rikdom i,/ et feilsteg, bare på en ukjent sti. Det siste rimet blir litt mye, her også. Rim med i er med her også, og ordet blind, i siste strofe, sinn – vind – blind. Det er litt dunkelt og usagt, dette diktet også, barnet i strofe 2 er kanskje den noen som roper bitterlig forskremt i strofe 1, kanskje er det ikke det. Likeledes henger vel ikke verbene helt sammen med noe klart subjekt i sistestrofen, der barnet (Det) ser, bak gitteret sitt eget sinn/ strødd ut som aske med kold vårs vind,/ før vi får et verb uten noe subjekt i siste linjen og kvele alt med angst så dyp og blind.

I en mørk natt er et bittert, bittert rop mot natten og mot livet. Det slynger ut Jeg elsker ingen/ stjernetomme natt,/ jeg elsker ingen! Igjen vil jeg si at rimet ødelegger litt i fortsettelsen, som ellers er fin, men så må si rime på sti, og vi får: Du, stumme mørke/ vet hva det vil si/ forlatt av stjerner,/ forlatt av lyset/ over vei og sti. Forlatt av stjerner og forlatt av lys kan være ille, men når man ellers har en vei og sti? Vel, vel. Neste strofe fungerer kanskje bedre, helt til mål,

Jeg elsker ingen,
bitre, bitre natt,
jeg elsker ingen!
Og broene de brenner
uten ild,
og ingen og intet
i verden
hører meg lenger
til…

Den til som står alene til slutt, den er ganske sår og sterk, synes jeg. Tre prikker etterpå. Her er ikke mye igjen. Siste strofe er et bittert opprør, og rop om gripper som skal hakke meg opp, og slenge meg for orm/ og la meg ligge der:/ Ynkelig, som ikke/ er livet nær. Det er opp til hver leser om denne bitterheten er for sterk, eller om det er noe i den.

Illusjon har fem strofer, to linjer i hver, hver med rim, trykktung utgang, enstavelsesord. Det er ellers flust med setninger som beveger seg fra strofe til strofe, setninger som blir avbrutt midt i et vers, og frihet i fast form, om man kan bruke et slikt uttrykk. Formen er bundet, men den bundede formen blir presset og strukket. Det er en frihet som har skjedd, men som bare gjør diktersubjektet redd. Her er det kulden som dreper, så min sjel blir stum/ og døden roper gjennom fjerne rum.

Mennesket og boken begynner bra, men er kanskje litt ufullendt. Først spør det: Bitter, bitter spør en/ mennesket over bok:/ Tror du all din lesning/ gjør deg mere klok? Så er det i strofe to, nei, det leser for å finne/ et barnesinn igjen. Og så til slutt: Jeg leser for å finne/ et barn jeg aldri var/ og roper for å rope/ og ikke venter svar. Det går an å tolke hva dette er for noe, men tolkingen kan også lede på vidvanke. Det fånyttes i å rope, uten å vente svar, men gjøre det likevel. Det er å lese bøker, her i diktet. Ellers holder diktet kortene tett til brystet, om det er en jeg-person, dikteren selv, eller mennesket generelt, som har denne måten å lese bøker på.

Det ondskapsfulle ønsket i Ondskapsfullt ønske er at den gnistrende kulden i jeg-personen skal slå ned alle de som har noe å leve for, et uttrykk for misunnelsen fra dem som ikke får det til i livet, mot dem som har noe å leve for. At dikteren ikke er aldeles bitter, viser tittelen, hun holder igjen.

Det er to dikt som har fått tittelen Ensomhet, Ensomhet I og Ensomhet II. Det første er lengst. Det har mange elementer som peker fremover til det store diktet til Hofmo, Fra en annen virkelighet, utgitt to år senere. Du som engang var hjemme hos menneskene/ kjente deres smil og tårer/ kime i stillheten inne i deg. Åpningen hjemme hos menneskene her og Syk blir en av ropet om virkelighet i det andre diktet, har paralleller, det er om andre som hører til og har et sted å være, mens dikterjeg-et mangler dette. Ensomhet fortsetter: du er gått ut på veiene/ hvor tomheten skriker/ at du er revet ut av sammenhengen,/ du er jaget ut på de mørke veiene,/ jaget av en ny virkelighet. Det har sterke paralleller, tomheten skriker, revet ut av sammenhengen og jaget av en ny virkelighet. Kontraster og umulige motsetninger som tomheten skriker er typisk Hofmo, og typisk perioden. Andre strofe har en dirrende frykt, langt sterkere enn de bitre og skrikende uttrykkene i flere av de tidligere diktene, her er det fortvilet uhygge.

Og av redsel for mørket
og for stillheten
hvis avgrunner ikke kan måles,
besynger du ensomheten
besynger du selve forbannelsen.
Og mørket forstørrer ditt ansikt,
og stillheten forstørrer din røst
og ofte hender det at du står utenfor deg selv
og ser at din sjel er ved å tilintetgjøres av kulden,
gli ut i mørket mer meningsløs
enn en tanke som aldri er blitt tenkt.

(..) stillheten/ hvis avgrunner ikke kan måles, er tøff, gjentakelsen av mørket, så stillheten, som forstørrer ditt ansikt og din røst, motsetningene, og at du står utenfor deg selv, her er ingen rim og holdepunkter, setningene blir ikke ferdige, før det ender ut i sterke gli ut i mørket mer meningsløs/ enn en tanke som aldri er blitt tenkt. Dette er nytt språk, som forlaget skriver på baksiden av boken, Hofmo er ingen alminnelig Oslo-jente. Motivene, ordene, er de samme her, som i mange dikt, rop og stillhet, ensomhet, kulde, natt, is, mørke, tomhet, menneskene, det er ingen gode, positivt ladede holdepunkter, ingenting å gripe fast i, og orientere seg ut i fra. Det er sterk diktning, fra et sterkt liv.

Ensomhet II er langt enklere. Her er det tre strofer, hver med to linjer, rim, og de vanlige alt – falt, sinn – blind og rum – skum. Ensomheten er bitter i begge de første strofene, men det er langt bedre og sterkere uttrykt i diktet forut. Til sorgen er lignende, men med fire strofer, bygget opp på samme måte. Rimene er kne – ve, spinn – sinn, stum – rum og spill – ild. Setningene er lange, som den siste Men tørsten, evig hungrende og stum/ brenner meg i dette sprengte rum// og langsomt nærmer jeg meg lives spill/ at aske blir til liv, og tomhet ild.

Diktsamlingen avsluttes med Jeg vil hjem, der tittelen på samlingen også er hentet. Vendingen sorgens stjerneskinn kan utmerket godt være et eksempel på det egne språket forlaget skriver om, det er en rik formulering, som gir utmerket mening for meg.

Jeg vil hjem

Jeg vil se mot stjernene
over nattblank sjø
som synger, synger:
Deilig er natten,
deilig er dagen,
ingen av dem skal dø!

Jeg vil hjem til menneskene –
som en blind
gjennomstråles i mørket
av sorgens stjerneskinn.

Denne uken skal jeg gå gjennom Hofmos forfatterskap. I morgen følger neste diktsamling, Fra en annen virkelighet (1948).

Reklamer