Stikkordarkiv: 1950-tallet

Ei dagbok for mitt hjarte (1951) – II Lause dikt

Tor Jonssons siste diktsamling, Ei dagbok for mitt hjarte, ble utgitt etter hans død i 1951. Han fikk et kort liv, ble bare 34 år gammel, men rakk å skrive noen dikt som er gått inn i den norske nasjonallitteraturen. Som dikter og poet som ikke fant seg til rette med livet på bygda, og siden bygdemenneske som ikke fant seg til rette i byen, representerer han noe av vår nasjonale identitet og felles kultur. Diktene hans er enkle, klare, og krever ikke noen spesiell kunnskap eller veiledning for å bli forstått. Jeg skrev forleden en post om de første delene av diktsamlingen, Ei dagbok for mitt hjarte og Døde dagars ord, og fortsetter her med delen av samlingen som har fått tittelen Lause dikt.

Diktene i denne delen av samlingen består av Å dikte, Kven kviskrar, Sanninga lyser ikkje, Å, kor eg kjenner, Rømdene drøymer, Pompeij, Andakt i einsemda, Vegvill, Til ein namnlaus, I blåbjøllbakken, Den dagen eg døyr, To vandrarsongar, Kjærleikskjelda, Nat, Kjærleiksbrev, Når du er borte, Haustkveld, Kvite fuglar, Draum, Eg lånte plog -, Den ukjende, To kvinner, Eg er liv av ei kvinnes død, Siste skimt av sol, Ved grensa, Vegen gjekk eg til ende, Kom susande, seinhaustnatt og Så stig da i meg, einsemd. Noen av dem er godt kjente, og mye brukt, andre står ikke andre steder enn her, og er lite kjent. Kvaliteten er også variabel. På sitt beste er Tor Jonsson suveren i norsk dikterkunst, på det jevne er noe av det han skriver ganske forglemmelig.

Å dikte er å være, begynner første dikt i samlingen.

Å dikte er å vera
det vesle som ein vart
og sleppe kvite fuglar ut
i nattesvart.

Å leva er å vera
det store som ein er
og stå i einsleg undring
og høye fuglar flyge inn
frå ukjent verd.

Diktet Kven kviskrar er litt atypisk Jonsson med sterk vekt mot det lydlige, rytmiske, måten man leser det opp på (ellers er vel kanskje mange av diktene hans egnet for stille lesning, hjemme med seg selv). Kven kviskrar bak ordet?/ Kvi støkk det attende/ ved grensa til avgunn/ og ukjent lende. Det må leses raskt, skummelt, hviskende, og det fortsetter Dikt dirrar mot grensa/ og blør og blør -/ Kven kviskrar i diktet/ og spør og spør? Om ikke diktet blir lest på rette måten, vil ikke diktet fungere. Det skal være noe som hvisker bak diktet, spør og spør, som er der, og ikke gir deg fred.

Sanninga lyser ikkje er et ambisiøst forsøk på store ord og begrep som sannheten, Kristus og stjerner. Det begynner med Sanninga lyser ikkje. Punktum. Det utende lys er eitt med den mørke natt. I de to mellomstrofene glitrer riktignok ei stjerne, stundom, og vanviddet springer frem i meiningslaust gode gjerningars lys -, før det slutter med Stundom står Kristus på berget./Stundom glitrar ei stjerne fram – Det er vanskelig å lese det annerledes enn at av og til lyser sannheten, likevel.

Å kor eg kjenner begynner med en litt uvanlig til Tor Jonsson å være omskriving av setningen for å få diktet til å rime:

Å, kor eg kjenner den maktlause makt
i menneskebringa.
Dei størst og stoltaste ord du har sagt
var inn i deg tvinga.

Det er i seg selv tvunget å sette verbet til slutt i setningen, noe amatørdikteren stadig gjør til nød, og som var regelen også for de som var sånn halvprofesjonelle rimkvedere store deler av 1900-tallet, men som nå heldigvis er forlatt, nå blir sangene heller uten rim eller med dårlige rim. Siden verbet som er brukt nettopp er tvinga, og det handler om at de største og stolteste ordene dine er tvunget inn i deg, så er det kanskje med glimt i øyet Jonsson gjør det på denne måten. Diktet for øvrig er ikke av de sterkeste, todelt, der siste del består av to strofer med typiske Jonssonske verselinjer med parrim. Det ender med at bøn er brot/ og mistru mot alt som er. Så det er også her om livsbetingelsene, mennesket og (en usikker) Gud. Det er det som er følelsen i tittelen, følelsen av maktesløshet, og at alle bønnene ikke gir noen trygghet og ro, ikke noen trygghet og ro.

Rømdene drøymer er nærmest aforismer, to og to linjer som rimer, Falske er vi på livsens ferd/ draumane er ei sannare verd, men det er også bevegelse og utvikling i diktet, der neste strofe henter opp betydning og videreutvikler den forrige, til det ender med Vik frå meg draumer om død og kross!/ Rømdene drøymer sin død i oss -.  Ei rømd er for øvrig på nynorsk et åpent rom, stor, vid og åpen plass.

Det fortsetter med et ganske langt dikt om Pompej, byen som ble jevnet med jorden av vulkanen Vesuv i år 79 e. kr.  Jonsson bruker det til å skildre det i strofer på 8 verselinjer og varierende rimmønster, hvordan mennesket leter i asken etter svar, og finner levd liv, men ikke har sjanse til å finne noe levende liv, ikke noe som kan gro, bare de tause spor om hva som har vært. Jonssons sympati vender seg til slutt mot dem som leter, de som leter etter noe de ikke kan finne. For Jonsson er dette et uttrykk for livssituasjonen, vil jeg si, de som leter i Pompei er bare et bilde på det vi alle leter etter, og som vi ikke kan finne. Kanskje er dette dog å lese mer inn i diktet enn hva som står der.

Andakt i einsemda begynner bibelsk: Kvifor, Gud, har du gått ifrå meg? Det fortsetter imidlertid ikke like tungt, men blir en kritikk av kirken og prestene, og slutter med å spørre hva gud egentlig er, hvem Gud skal være. Sume vil ha ein gud av tre/ andre ein gud å prata med. Kanskje er det litt vel av en godtkjøpsuttalelse til å være av det helt store, men la gå. Det ender litt sterkere med Sume seier du er i alt/ i stjerner og dyr og dove salt, og helt til sist, med litt spenst: Eg veit ikkje meir enn at gode menn/ har sagt du vart sedd i denne grend. Det er andakt i einsemda, litt humoristisk, litt enkelt, og litt veldig alvor.

Vegvill vil jeg gjengi i sin helhet:

Eg veit ikkje kvar eg er,
men kjenner at kjære stader
alltid er nær
attanfor nattemørkret –
liksom eg veit om eit anna rike
attanfor orda til den eg har kjær –

Det er vakkert. De kjære stedene er alltid i nærheten, bortenfor nattemørket, direkte eller biledlig, slik som det finnes et annet rike bak ordene til den jeg har kjær. Nøyaktig hva som ligger i formuleringen «attanfor orda» skal ikke jeg begi meg innpå, det får være opp til enhver å tolke en mening inn i. Jeg har ikke lyst til å være så direkte i dette, en ting er ordene hun sier, en annen er den verden som ligger bak dem. Diktere er besatt av ord, forsøket på å beskrive verden kan gå på bekostning av å leve i den. Kanskje er det noe her, også.

Så følger Til ein namnlaus, skrevet om på Helt grei poesi, et vakkert og litt mystisk kjærlighetsdikt, der poeten ønsker å takke en navnløs giver (som det er vanskelig å lese til å være en annen enn Gud), men i mangel på denne takker jenta han gav ham, eller (..) henne/ du gav meg (..). Det slutter berømt med at han skal brenne og brenne, en Jonssonsk gjentakelse, epanalepsis heter det i retorikken, og det henter opp igjen vera og vera i første strofen.  Så det blir ganske intenst, å være – leve – er å brenne opp, døden nærmer seg, men å brenne kan også fungere i billedlig betydning, å brenne for noe. For Jonsson kan det være skrivingen, for andre andre livsprosjekter. Uansett er det henne som er næringen, det er hun som er gitt ham, for at han skal (kunne) brenne og brenne. Det er et dikt som treffer meg ganske godt, dette, jeg tenker selv også og har tenkt på den avslutning, og før jeg ble gift selv ønsket en kvinne å bli gitt meg så også jeg kan brenne og brenne. Det er en av mange måter å lese og bruke diktet på.

I blåbjøllbakken er et langt og kanskje litt innadvendt dikt. Blåbjøll er blåklokker, normalt assosiert med vår og lyseblått, håp og drøm om barnlig lykke. Hos Jonsson i dette diktet er det imidlertid en fortid for lenge siden, han bruker ordet lengta i fortid, at han ikke engang lengter lenger, at han eingong var glad, og at han da lå på ryggen og svimra/ under det store djupet. På den tiden draumde djupet sin draum i meg. Så blir drømmene i neste strofe litt annerledes, han drømmer de selv, det er ikke lenger dypet (djupet), og det er jorddraum, sansedraum og soldraum, uten at jeg skal si sikkert hva Jonsson her eventuelt konkret  mener med disse typer drømmer. Sansedraum går det kanskje an å tenke seg hva er, en drøm om å tilfredsstille sansene, sanselig nytelse, kroppslig heller enn åndelig. Jorddraumer foregår kanskje her på jorden, verdslig, solen i himmelen, religiøst. Kirkegård og andre eksistensfilosofer har slike inndelinger av menneskelige stadier, de som lever for sanselig glede, de som har et slags livsprosjekt her på jorden og lever for noe, og det høyeste stadiet som også tilfredsstiller religiøse lengsler. Jeg vet ikke hvor godt Jonsson kjenner Kirkegård, eller om det er dette han mener. I hvert fall kommer han til i neste strofe at selv lengselen bare var min eigen draum/ om døden. Om døden får stå på sin egen linje alene, og bryter med rytmen ellers i diktet, og må tillegges mer vekt.

Neste strofe i diktet er lang og ikke typisk Jonsson, 9 linjer, og ingen rim. Her forsøker han på ny å legge seg i blåbjøllbakken, min barndoms bakke, men nå fungerer det ikke lenger. Her ringer kirkeklokkene til gravferd, og Jonsson går langt i å alludere at han allerede ligger begravd, suge inn ange av jord, og den vonde linjen her må eg ligge ubrukt, og det til døden finn meg att/ og fører meg heim til mitt opphavs rike. Det ender opp med ønsket om å vere den nyfødde/ ved barmen til alt som er.

Den dagen eg døyr er også et langt dikt, skrevet sommeren 1950, står det oppgitt. Det er seks strofer i varierende lengde, tre av dem begynner med Den dagen eg døyr. Først følger det opp med da har eg venta lenge/ i huset der dei heilage bur, så er det da skal eg ringe lenge/ ringe på døra og rope på nød og til slutt da ender tinga og inga dør/ opnar seg opp mot eit anna liv –.  Tross den dystre tittelen er det ikke noe spesielt trist dikt, det er ingen sterk følelse knyttet til det å dø i dette diktet, det er enkle, greie og nøytrale observasjoner, ikke lengselen etter noe bedre og annet, som vi ser så tydelig i mange av de andre diktene. Dette diktet er mer konstatering av fakta. Siste strofe avslutter med at han da skal gå nedover trappa (..)/ nedover, nedover (..)/ til han når botnen og går ut på gata/ ut der dei andre døde går. I kristen og annen religiøs tenkning stiger man gjerne opp, når man dør, og de døde går ikke rundt på gaten, så i dette bryter vel Jonsson litt tradisjonen i hvordan han ser det for seg. Kanskje skal jeg også ta med at tittelen, Den dagen eg døyr, er en vending av typen «Den dagen eg vaska bilen», «Den dagen eg planta blumar», «Den dagen eg reiste til byen» eller gjorde noe annet hverdagslig. Det er ikke så alvorstungt som døden er.

To vandrarsongar er enda et langt dikt, delt i to, først med tre strofer, så med fem. I første del er det fem verselinjer i hver strofe, rimmønster a-b-a-c-c, og med kvinnelig (trykklett) utgang i linje 2, trykktung i de andre. Rytmen er karakteristisk, les diktet og se selv. I andre del er alle endingene på verselinjene trykktunge, og to og to linjer rimer. I første del er det farvel til alle steder han reiser fra, i andre mer å alltid ønske seg et annet sted, aldri finne hvile, aldri være hjemme. Det er vandreren, og Jonsson var jo på selv på noen måter en vandrer, en som aldri kunne være hjemme og høre til.

Diktet Kjærleikskjelda er skrevet uten rim, uten fast rytme, med varierende lengde på de fire strofene, fritt i formen. Det er Jonsson som forsøker å skildre hva kjærleikskjelda er for noe, det som for ham mest er en drøm, et tåkelandskap, uklart, men i dette landet, som han kaller det, stig ei kvinne fram, og Jonsson våger bruke ordene direkte ho som eg elskar i dag. Det kostet ham nok litt å skrive. Linjen blir gjentatt i og avslutter neste strofe. Der er det denne draumen, og glimt av den løynde røyndom, og nå stiger tåken (skodda) og syner frem regnbogelandet. Det er en fantasiverden, og det er henne, det viser frem henne eg elskar/ henne eg elskar i dag. Så har Jonsson en vending fra Shakespeare, uten at jeg vet at det er herfra han kjenner den, eller bruker den, det som eg drøymer heitast om/ må vera til, Shakespeare skrev mye at det som er så vakkert, også må være sant, og fortvilelsen i mennesket om det likevel ikke er sånn. Han har mange eksempler på det, både i sonettene og i teaterstykkene. Jonsson skriver i at det i drømmen om kjærleikskjelda stråler evige krefter, bak all sorgen. Så han får ikke kilden til å være annet enn en drøm, men ei kjelde med kjærleik/ spring fram i dagen med denne draumen. Det er avslutningen på diktet, og kanskje også kontakten drømmen og kjærlighetskilden har med virkeligheten, det er der liksom bare som drøm, og det er den drømmen kilden med kjærlighet tilbyr Jonsson i dette diktet, vil jeg si.

Natt er et veldig langt dikt. Det går over flere sider, messende i varierende rim, mange som går igjen flere ganger og i flere strofer (namn – hamn), de aller fleste trykktunge, og med konsonant (unntak: ei allmakt i meg brenne, i strofe 1, blås ut lyset, i strofe 5, og så blir det flere i de siste 4-5 strofene). Denne natten er kamp mot Satan, navnet går igjen i svært mange av strofene, det er en litt religiøs kamp, med Satan som fristeren, og han som må jagest bort (eg jaga han så mang ein gong). Mot slutten blir det introdusert en kjærlighet, eller Deg, min kjærleiks gudsbilete (strofe 7) og famla etter deg, min kjære (strofe 8), uten at denne heller helt får gitt fred mot de mørke maktene. Døden kommer også inn som et motiv, Døden hadde meg i hende, heter det i strofe 9, og det kan i strofe 10 virke som det hele var et mareritt. I strofe 11, som er den siste, ender det med en slags forsoning, som vel kanskje ikke er helt balansert mot resten av diktet, og kanskje også kan virke litt påklistret: Du har frelst deg sjølv i natt/ kviskra ho som har meg kjær.

I Kjærleiksbrev er det eg og du, litt sånn som i Norsk kjærleikssong, fra samlingen Berg ved blått vatn, 1946. I Norsk kjærleikssong begynner det med at Eg er grana og Du er bjørk, grana er mørk og stur, bjørka er brur, i Kjærleiksbrev fire-fem år etter er hun alene om å være tre, han er bare ein stuv etter storbroten bjørk, og Aldri skal eg få verta eit tre. I første strofe er Du – altså hun – den som får eg – altså han – til ikke å søkkje attende/ inn i meg sjølv, og at hun er gjør at han får sleppe inn/ – inn i vår uroverd – / dette som bed og bankar utanfor alt/ kjærleiken. Ordet kjærleiken er alene om å avslutte første strofe. Det blir satt sammen med liksom du, i strofe to, der det er billedlig talt om kjærligheten, hvor hun altså er tre, og han bare en stubbe, som det riktignok vokser vekster rundt. Dette vokser på grunn av hans sorg, det får næring av sorgen hans, og sorgen kommer av han aldri får være tre, liksom du. I strofe tre blir det alludert til Bibelen og Paulus’ brev til korinterne, og kjærligheten som tåler alt og tilgir alt. Det blir også brukt det evige bildet om kvinnen som jord, den fruktbare, men Jonsson går videre fra dette og altså over i det bibelske og det kristelige, også at hun er dette som bed meg å bera min kross, det er store ambisjoner over denne strofen og dette diktet. Diktet slutter

Heil frå det første møtet
auga mot auga
var det noko utanfrå som tala
om vegane vi skulle gå
dit vi kan fullføre vår del av skaparverket.
No er vi skilde.
Men når tusental år
har gøymt våre einslege far,
lever ordet, det einaste evige:
Kjære –

Det første møtet er et motiv og en vending som er mye brukt, Bjørnson har et dikt med denne tittelen, vegane vi skulle gå er et evig dikterisk motiv, skaparverket er over i det religiøse, tusental år hinter til det evige i skriften, verden og skjønnheten forgår, ordet består, og far eller spor, gøymt våre einslege far, det er et ord og en idé Jonsson selv bruker mye, også i denne samlingen. Til slut løfter han ordet, og setter det i evigheten: Kjære. Dette er kjærlighetsbrevet.

Det lange og ambisiøse Kjærleiksbrev står i kontrast og i sammenheng med Når du er borte, kanskje Jonssons aller mest kjente og mest brukte dikt. Linjene Nærast er du når du er borte fulgt av noko er borte når du er nær er nesten blitt en del av det norske språket, mange husker også slutten Dette kallar eg kjærleik/ eg veit ikkje kva det er. Andre strofe er ikke like kjent, og ikke like lett å forstå. Den treffer ingen nerve i det norske folk, som første strofen gjør. Før var kveldane fylte/ av susing frå vind og foss/ nå ligg ein bortgøymd tone/ og dirrar mellom oss. Det er vakkert, selv om det kanskje ikke er umiddelbart tilgjengelig hva det betyr. Tonen som ligger og dirrer er kjærligheten, slik jeg leser det, og det som binder dem sammen, uansett hvor langt – eller nært – de er fra hverandre. Klikk lenken, og det står mer forklart på Helt grei poesi.

Haustkveld er også et vakkert og ambisiøst dikt, der du og eg igjen er sammen, og deler erfaringer. Det er Gud og stjerner, Guds gravferdsskurd/ utsyn forutan grense, når mørket finn oss finner du stjernene, lyspunktene. Hun ikke bare viser ham disse lyspunktene, men plukker dem ned, og gir dem til ham, overskridende grensene for hva som er mulig, mildt sagt. Det er nok litt her også om den veldige drømmen Jonsson legger i kvinnen, den veldige ambisjonen om hva hun skal kunne oppnå, men her er vi over i biografien om ham, og det vil jeg her holde meg unna. Her skal ordene tale: Så stod vi og lyttet på susen/ frå Guds veldige rike/ og alt som ikkje er. Siste strofe er nær med Eg hugsar armen din kring meg, og fjern med Slik drøymer kan hende steinen/ som kjenner dei mjuke røter/ til høge susande tre. Tremotivet er Jonsson, det bruker han mye. Jeg vet ikke om han bruker steinen på denne måten andre steder, besjeling av en av de mest livløse ting som kan tenkes. Også Tor Ulven likte derfor godt å bruke steinen som motiv, de to er beslektet også i selvmordet de endte sitt liv med.

Diktet kvite fuglar har noe ikke mindre enn bruk av dativ, der fuglar/ syng i treom, dativ flertall. Jeg gjengir diktet i sin helhet.

Kvite fuglar

Til deg du kjære
flyg siste tankana –
Kvite fuglar
flyg or buret –

Eingong møter eg deg, du kjære
på stille stader,
der kvite fuglar
syng i treom.

Dette diktet er det kanskje ikke nødvendig å si så mye mer om. Tankene er de hvite fuglene, billedlig talt, og det er de som synger i trærne på de stille steder der eg møter du.

Draum er litt spesielt, det er et dikt om en drøm, der første strofe setter stemningen med ord som frosne blad og kulde. Der er ei stengd dør, som møter ein tung lekam, og i siste linje med nådelaus ro. Strofen er en liten studie i adjektivbruk, her er det kalde, stengte, tunge og nådeløse, ikke noe positivt, ikke noe åpent, varmt og fritt. Der ligger et barn og gråter, i strofe 2, og døren åpner seg. Bak er et land uten kulde, og med stjerner som skinner. I siste strofe vokser barnet opp og blir eg, og døren smeller igjen. Dørsmellen er som ein dom/ over dei som må fødast på nytt, slutter det.

Diktet Eg lånte plog har rim og rytme som kanskje ikke kler den modernistiske tematikken, helt. Rytmen og rimet gir skinn av orden og kontroll, kanskje er det plogen som pløyer gjennom med rytmene og rimet, pløyer gjennom alt? Hver strofe er eksempel på et dikt som kanskje ikke er helt helhjertet, ikke det Jonsson har lagt mest i, og første strofe bryter med naturlig norsk språkføring i siste linje, for å få rimet og rytmen til å gå opp.

Eg lånte plog og leigde jord
og ligg og drøymer min dag frå livet.
Men mørke tankar er ute ror:

Heretter blir diktene om mulig enda mer dystre. Jeg vet ikke hvem som har stått for rekkefølgen av diktene, om det er Jonsson selv, eller redaktøren. I alle fall går det nå mer og mer mot en ende, og det både for diktsamlingen, for Jonssons diktning og for hans eget liv.

Den ukjende er intenst ensomt og dystert. Her er det ingen nærhet med noen, Eg er ein mann som ingen kjenner. Og han tar farvel, Farvel, da, alle gode venner/ som berre kjenner han som ikkje likna meg. Den setningen er vond. Selv vennene kjente ham aldri, kjente bare en annen, de lignet ikke en gang. Det er uttrykk for en sterk fremmedfølelse og ensomhetsfølelse.  Strofe 2 er også forferdelig, det er skrevet av en mann på selvmordets rand, ikke for å vekke oppsikt eller sjokkere, men for å de dystre tankene uttrykt, og om mulig ut av systemet. Kanskje for å lindre smerten, ved å få den sagt, om det går an å bruke en slik godkjøpsvending om et dikt og et liv som dette. Den ukjente – altså eg – løfter seg ut og vekk fra all ros og ris, det kan ikke treffe ham, for ingen kjenner ham. Så teig still, venner, så eg slepp å høyre/ ros og ris for deg eg ikkje er. Strofe 3 tar vennene med til en fremtidig gravferd, hans egen, bare for at han så skal bli med dem tilbake igjen, som skrømt i skyggene, i grenda går eg att. I det har vel Tor Jonsson rett, minnet av ham går igjen, Tor Jonsson er ikke glemt. Siste strofe avslutter (dessverre) med å gå litt ut over temaet. Først er det at ingen kan grave ham ned, for det lever også en annen i ham, så introduseres denne bardomsfagre og bombesprengde jord, der han går igjen. Og diktet er slutt.

Diktet To kvinner er brukt rundt omkring, blant annet finnes det i Lyrikkboken, mye brukt ved universitetene og høyskolene rundt om i Norge, tidligere. Jeg gjengir det i sin helhet:

To kvinner

Det står to kvinner i hagen
og ventar di siste ferd.
Båe har svarte klede.
Båe har hatt deg kjær.

Di gjernings sorg står og bankar
og ved din port.
Men svartar er ho som vitnar
om det du aldri har gjort.

Di gjernings sorg har ei morshand,
useieleg mjuk og mild.
Men ho som venta di gjerning,
står svart og still.

Den du har grøtt skal gråte
over di grav.
Den andre står svart og ventar
bortanfor himmel og hav.

Diktet kjennetegnes av en del rytmebrudd, eller en uventet rytme, særlig i linje 2 i hver av strofene. Så flyr den liksom vekk, i avslutningen på siste strofen. Diktet er utformet nesten som en gåte, en lignelse, der man skal gjette og finne ut hvem disse to kvinnene er, hva de symboliserer. Første strofe har begge i svarte klær, fordi det er gravferd, din egen. I strofe 2 er den ene gjerningene du har gjort, og sorgen over dem, som ikke er så stor som sorgen over det du aldri fikk gjort. En poetisk måte å si den velkjente ordsammenstillingen, det er bedre å angre på noe du har gjort, enn noe du ikke har gjort. Strofe 3 utvikler dette videre, det du har gjort har en øm morshånd, som trøster. Hun som står for det du aldri fikk gjør, er svart og stille, uten følelser og trøst å vise. Så er det hun du har grått, som står og gråter over graven din, igjen kan hun leses som gjerningen din, mens hun andre står svart og venter bortanfor himmel og hav. Det du aldri fikk gjort, er det for sent å gjøre når du er død. Den sorgen er det ingen ende på, eller trøst for. Det er for sent.

Eg er liv av ei kvinnes død er selvfølgelig en forferdelig tittel, forferdelig dyster, men innholdet i selve diktet er kanskje ikke fullt så dystert som tittelen. Det er igjen to kvinner, og ein eg, den ene kvinnen er livet, den andre graven, formulert som at den ene gir livet, den andre graven. Diktet har seks små strofer på to linjer, de tre første rimer med trykktung, mannlig utgang, enstavelsesord, så en strofe som rimer med trykklett, kvinnelig, bera – vera. De to siste strofene rimer ikke i seg selv, men er bundet sammen med at første linje i strofe 5 rimer på første i strofe 6, og andre linje rimer også, eg er fossen som fell og fell – eg er dagen som blir til kveld, og i grønne liertil andre tider. Så det er at begge kvinnene gav mer enn han kunne bære, han ble bare fossen som faller, dagen som blir til kveld, kanskje lest som livet som ebber ut.

Siste skimt av sol fortsetter tematikken om et menneske som gjør seg ferdig med livet. Her er det riktignok ikke noe siste skimt av sol i selve diktet, det er bare tittelen. Diktet handler om lyset, og det tegner bilder og skygger over øyenlokkene, i drømmene. Altså i første strofe tegner det bilder, bilete, der drømmene er bordar og band, og blå. I andre strofe er det Eingong skal lyset teikne/ berre skuggar, og nå er det skuggehender som lyser gløymselsferden/ over alt av draum.

Ved grensa er om grensen mellom liv og død, der eg nå er kommet. Siden vi vet dikteren endte livet sitt kort etter diktet ble skrevet, måneder eller år, så er det vanskelig å lese eg som andre enn ham. Det gjør det veldig vondt.  Diktet er fullt av punktum og bråstopp. Hit er eg komen. Lenger/ går ingen veg. Det er uvanlig Jonsson å bygge opp setningene og verselinjene på denne måten, men det korthugde og klare språket er veldig gjenkjennelig. Tematikken også. Bortanfor grensa/ der bor Gud. Strofe 2 har to setninger i første linje. Det kveldar. Eg kvilar. Resten av strofen er at han nå ikke tør gå lenger der han har gått, der er det inga von meir. Strofe 3 begynner med at Eg vil ikkje snu, vanskelig å lese som annet enn «vil ikke tilbake til livet», veien går fremover mot døden. Men før han går over grensen vil han ha visshet om landet på andre siden, der Gud bor, altså fred med sin religiøse angst og kvaler, leser jeg det som. Kanskje går det også an å prøve en sterk setning som han er ved grensen, ikke ennå klar til å gå over til døden, og heller ikke til å vende tilbake til livet, han er på grensen. Siste strofe gjengir jeg i sin helhet, den avslutter med et ord Jonsson bruker flere steder, hvor det er lett – og vondt – å lese betydingen inn i, og hvor fælt det må være for ham.

Hit er eg komen. Blind.
No vil eg sjå
eller gå under og gløymast
ubrukt –

Vegen gjekk eg til ende inneholder samme tema, og litt samme motiv, men er mer gjenkjennelig Jonsson i rim og verseoppbygning. Dette er bygget over samme lest som Noko er borte:

Vegen gjekk eg til ende

Vegen gjekk eg til ende
og står ved det ytste hav
der livet og døden møtest –
Gå bort og grav mi grav.

Æva ber alt i fanget.
Tida har gråt og song.
Så skriv desse orda på grava:
Han har ikkje levt eingong.

«Han har ikke levt eingong» er en variant av ubrukt, i diktet Ved grensa. Diktet Vegen gjekk eg til ende er også litt humoristisk, litt selvironisk, som vi ville sagt det i dag, galgenhumor. Eller gravhumor.

Kom susande, seinhaustnatt er veldig kort, så kort at man nesten kan lure på om det ble helt ferdig. Kom susande, seinhaustnatt/ kom ned over jorda og gøym meg./ Kom syngjande dag, kom att/ med glede til andre, og gløym meg. Dette skrev han altså kanskje sent på høsten, skal vi tro diktet selv. Han døde i januar året etter.

Det siste diktet er Så stig da i meg, einsemd, grundig skrevet om på Helt grei poesi. Det er en verdig avslutning på diktsamlingen og diktningen, og godt at det alt ender med – tross at ensomheten er på vei mot sin grense, døden venter – så er de siste ordene at livet skal eg aldri, aldri misse.

*

Spire i frost

Samlingen har også et lite etterskrift av forlaget, der det er skrevet at noen etterlatte dikt var for uferdige til å bli tatt med, og at noen få dikt er redigert litt med fjerning av noen vers. Overskrifter er satt til, samme som første linje, på diktene som manglet det. Rekkefølgen i den siste delen av samlingen, de løse diktene som jeg skriver om her, er det forlaget som har ansvaret for.

Reklamer

Fuglane, av Tarjei Vesaas

Dette er den første romanen jeg leste og virkelig likte. Det var den første romanen jeg leste av glede og ikke av plikt. Det må ha vært mens jeg var i militæret, eller et av de første studieårene i Bergen, antagelig det siste. Jeg hadde lest opptil flere bøker, også etter jeg var ferdig med videregående skole, men det var helst fordi jeg hadde hørt det var lurt å lese bøker og følte det var nødvendig. Jeg hadde selvfølgelig latt meg underholde av bøker, men det var underholdning som jeg kunne få bedre og sterkere på andre måter. Med Fuglane traff det meg noe dypere, det påvirket meg, og jeg forstod at god litteratur ikke bare er underholdende, men også utviklende.

Vesaas ble etter dette min norske favorittforfatter. Han er en stor novellekunstner, og har også skrevet vakre dikt. Han har et aldeles nydelig språk, ingen gjør ham det etter, og ikke kan det la seg oversette til andre språk. Jeg slukte hans måte å skrive på. Særlig slik det kom til uttrykk i Fuglane, min absolutte favoritt, og i novellene hans.

Siden har jeg naturligvis lært både Vesaas og litteraturen bedre å kjenne. Hans øvrige romaner treffer meg ikke like godt. Symboltunge Kimen og enda mer symboltunge Isslottet er for kunstlet og anstrengt etter min smak. Fuglane kan sikkert også leses symboltungt, men den trenger ikke å bli lest slik for å fungere for meg, jeg har aldri brukt mye tid på hva de ulike tingene i denne romanen skal bety. Det kommer til meg direkte. Det gåtefulle i den, som fuglespråket til Mattis, er noe han har som ikke jeg har. Disse hemmelighetene skal han få ha i fred. Isslottet har også en del gåtefullt, men det taler ikke til meg på samme måte, langt i fra. Man trenger en del nøkler for å få noe ut av den, og det er ikke for meg så mye jeg vil få tilgang til om jeg får tak i disse nøklene. Det er for mye anstrengelser, og for lite utbytte. Slik er det med mye av den aller mest symboltunge litteraturen, den treffer ikke meg om den ikke også gjør det på overflatenivået. Symbolene må fungere også uten å være symboler.

Dette ble kanskje mye om min litterære smak, og lite om romanen Fuglane, men sånn får det så være. Det har alt å gjøre med at ambisjonene for bloggen overgår tiden jeg har å bruke på den. Jeg har skrevet mer om noen av novellene til Vesaas, deriblant forløperen til denne romanen, novellen Tusten, der Mattis Tust først blir introdusert.

Tusten, av Tarjei Vesaas

Denne novellen, som først ble gitt ut i samlingen Vindane i 1953, er en forløper av Romanen Fuglane, som kom i 1957. Hovedpersonen er den samme, den litt tilbakestående Mattis, kalt Tusten. Vesaas hadde et eget tak med å skrive om mennesker og dyr som har tankene innrettet annerledes enn oss andre, de som har tanker ikke vi vet om, noe han selv formulerer veldig fint, i omtale nettopp av sin roman Fuglane, og hovedpersonen i den.

Selv om hovedpersonen er den samme, er det stor forskjell på romanen og novellen. I romanen får vi god tid til å bli kjent med Tusten. Det er vakkert skildret, og selv om det ikke skulle være helt riktig i forhold til hvordan mennesker som Tusten tenker i virkeligheten, har vi alle noe å lære av hvordan Tusten tenker i romanen. Han har en nærhet til tingene som vår analytiske evne kanskje har tatt fra oss. Det er noe mystisk over Tustens forhold til rudgetrekket over huset, Fuglane, men ikke mer mystisk enn at det er høyst virkelig. Han føler dette, det er noe der, og leseren blir nysgjerrig på hva dette er. Fuglane er en av de aller første voksne romanene jeg leste, og virkelig likte, virkelig ble begeistret over, og gikk og tenkte på. Den var med og satte i gang at jeg virkelig begynte å lese bøker, at det tok av.

Jeg var derfor spent da jeg så at Tusten skulle være med også i en av novellene til Vesaas. Jeg leste med forventing, men forventingene ble skuffet. Dette var ikke det samme som i romanen. De andre novellene i samlingen var bedre, mange av dem.

Nå, i arbeidet med bloggen, mange år etter, leste jeg novellen på ny, uten disse forventningene. Jeg har heller ikke Fuglane så friskt i hodet, som jeg hadde da. Jeg kan lese novellen som en vanlige novelle, med en vanlig – eller uvanlig – hovedperson.

Novellen begynner in medias res, som det heter på fint, midt i tingene, Tusten blir stoppet på landeveien, og spurt om han kunne «ta ein vedhogst». Det er ikke bare at han blir spurt om å hogge ved, men at han blir kalt Mattias. Han blir alltid kalt Tusten, og vet han er Tusten. Slik blir leseren introdusert for at Tusten ikke er som alle andre.

Tusten skal hogge ved ute på ei øy, og føler stor ære ved dette. Han vil gjerne bli sett, at andre skal se han stå og snakke med en viktig kar som gir han jobb. Da skulle de ikke le av ham, som de gjør til vanlig.

Sånn går det over alle de 20 sidene novellen varer. Han kommer hjem til søstera si, som han bor med, og er viktig og har fått jobb. Han er stolt over at han skal forsørge henne, han skal ut i båt, hogge ved. Søstera er glad på hans vegne, og skryter av ham, hun vet hva som skal til for å gjøre ham glad.

– Ja, sjå det, sa systera, det har eg alltid sagt.

– Kva har du sagt?

– Slik er det når du berre held deg litt frampå. Du har haldi deg litt meir frampå, skjønar eg.

– Ja, sa Tusten.

Det var jo ikkje sant, men kvifor gjera skar i gleda.

Slik får Vesaas frem at søsteren og Mattis kjenner hverandre godt. Det er en kort novelle, det er ikke plass som i en roman, hvor man kan beskrive hvordan de lever sammen, hvilket forhold de har. Det må vises i en liten samtale, som dette.

Det at Tusten hele tiden må gjøre noe, gjør at vi aldri helt får sett de fascinerende tankene hans. Han får ikke vist den verden han har, og som vi har noe å lære av. I stedet ser vi hans mislykkede forsøk på å komme inn i vår verden. Han vil jobbe, han vil hogge ved, men han kan jo ikke ved. Skogeieren hadde fått mer hogst, hadde han valgt en annen.

Omtrent to tredjelder ut i novellen får Tusten en slik lykkestund, som han har så mange av i Fuglane, der han går i ett med seg selv og sine omgivelser. Han jobber med en bjørk det går godt med, og han sansa alt ikring seg så underleg løynt og skarp. Han ser, lukter og hører, snegler, hvitveis og trost, det er en lykkestund, ordet lukkestund blir brukt, og i denne lykkestunden hogger han også ned ei bjørk selv. Og med det kommer tankene lett av seg selv, slik vil det suse når eg skal døy, tenker han, i et tankesprang som kanskje ikke er så lett for leseren å forstå, men det er jo også noe av poenget.

Tusten såg seg kring om nokon hadde høyrt det siste han tenkte. Han hadde tenkt det høgt. Han vart skjelven av glede over at han kunne tenke noko slikt. Han ønskte at kloke folk hadde høyrt det. Han sa det opp att: Dette er susen gjennom mitt eige hjarte.

Når det regner, la han til.

Når sniglane kjem på veden, la han til att.

Dette er et grep Vesaas ofte bruker. Han lar hovedpersonene tenke det uforståelige, han lar dem følge sin egen logikk. Det trenger ikke være noen forklaring på alt. For å være litt personlig, så er det ikke i denne novellen grepet faller best ut, det pleier gjerne være en  artig snert, som ikke helt er til stede her. Litt bærer det preg å være et litterært triks, og ikke noe som gjør hovedpersonen mer troverdig, eller mer sjarmerende, slik det er når grepet fungerer på sitt beste. Dette er dog en smaksdom, det er opp til hver enkelt å være enig og uenig. Men les for eksempel barnetankene som spretter ut i Aldri fortelje det, og se hvordan disse tankene kan være uventede og treffende på en gang.

Tusten er dog glad og stolt i tankene sine, han er grepet i stunden, der han har hogd ved, hogd ned et bjørketre, og tenkt store tanker.

Dette skulle dei høyrt, dei som – ja alle. Han trudde han skulle kunne tenke kva så i verda det var.

Lykkestunden går imidlertid over. Han hogger på noen tustegraner, uverdige, verdiløse trær i forhold til bjørka, og også det han selv er oppkalt etter. Så kan man kanskje gripe fatt i at Tusten drømmer om å være en stor, hvit bjørk, drømmer om å falle som den, men er ikke noe mer og føler seg ikke som noe mer enn en tustegran. Slik er det når man leser sånne rare setninger som Tusten tenker, man har liksom lyst til å finne en betydning til det. Jeg tror det leder på ville veier å spekulere for mye her.

Hva som skjer, er at skogeieren kommer ut til øye for å se hvordan det går med arbeidet. Tusten blir umiddelbart skuffet. Normale arbeidre får ikke besøk av skogeieren sånn i utrengsmål, i hvert fall ikke i regnvær. Det er kun fordi han er Tusten. Her sklir novellen mer inn i sosialrealisme, mer inn i hvordan vi skal behandle dem med nedsatt funksjonsevne, noe det aldri var snakk om i Fuglane. Der var det ikke at vi skal behandle dem med respekt, der var det respekt, for hvem kan vel unngå å ha respekt for Mattis Tust, slik han oppfører seg i Fuglane? Der er det en selvfølge, og ikke noe man gir ham for å være snill.

I samtalen med skogeieren stokker det seg for Mattis. Ordene som kom så lett til ham i lykkestunden, er der ikke nå. Vesaas viser at det er en barriere mellom de to, at mannen må gjøre seg litt til, og at Tusten oppfatter dette. Tusten står også og skammer seg over at han har fått gjort så lite, noe mannen naturligvis ser.

Kanskje er det typisk at Mattis Tust i avslutningen av novellen sitter der i tømmerkoia si, og tenker på hvordan det vil være i himmelen. Han har fått laget seg noe mat, stekt noen fleskebiter han fikk med fra søsteren, og med det kommet til krefter.

Det kjendest som å ta imot nytt liv omtrent. Han tenkte: slik er det i himmelen. Der kan heller ingen seie anne enn Mattis til meg. Og er ein svolten, så er det berre å gå ut og ete manna. Men ikkje når det er kaldt. Men heile sommaren vil eg ete manna.

Han vart god og doven, og glippa med augelokka mot bålet. Alle tankar vart avrunda.

Det er et begrep brukt mange ganger før, nesten så ofte at det er uttømt, at den stakkarslige og ulykkelige sitter og tenker hvordan det må være i himmelen. Det er sosialpolitikk, og ikke litteratur at han ønsker å bli kalt Mattis, og at alle vil gjøre det i himmelen. Det om å være sulten og spise manna er tatt rett ut av ingenting, det er ikke et ord i novellen ellers som varsler om noe sånt. Mattis har aldri vært særlig sulten, aldri særlig religiøs. Dette er ikke del av drømmene hans. Det er Vesaas som skriver, og ikke Mattis som tenker. Vesaas dekker litt over skaden, ved å bruke trikset med å sende inn en tanke fra det uventede, om at man ikke kan spise manna når det er kaldt, men som også andre steder i denne novellen faller det unaturlig. Denne Mattis er ikke til å stole på. Det er en forstudie, nesten som et utkast, en kladd, til den flotte romanen som senere skulle komme.

Da jeg i sin tid tok hovedoppgave i historie, så skrev vi først en basisoppgave. Denne skulle være et slags forarbeid til hovedoppgaven, det kunne enten være en oversikt i komprimert form, eller være et kapittel i den. Som oftest ble imidlertid hele forarbeidet forkastet. Det var ikke verdt noe, når man virkelig hadde kommet inn i tingene. Sånn var det for meg med basisoppgaven og hovedoppgaven min. Og sånn synes jeg forholdet er også for novellen om Mattis Tust og romanen om ham.

Ein modig maur, av Tarjei Vesaas

Vi er nå kommet frem til femteplassen av mine norske favorittforfattere. Den går til ham som tidligere hadde førsteplassen, Tarjei Vesaas (1897-1970). Han er blant de aller mest allsidige av våre store forfattere, og demonstrerer mesterskap i romaner, noveller og i poesi. Det er bare i dramatikken han ikke har levert noe vesentlig.

Diktene til Vesaas er nydelige. Hans Regn i Hiroshima er det beste diktet om atomvåpen og atomalderen som finnes på norsk, og det beste jeg kjenner fra verdenslitteraturen. Som romankunstner er han strålende i Fuglane, det var den første romanen jeg leste og virkelig likte. Det var etter å ha lest den jeg begynte å lese litteratur fordi det gav meg noe, og ikke bare fordi jeg følte det som en plikt. Lenge var dette min absolutte, norske favorittroman, og den virker ennå magisk på meg. Men etter å ha lest noen flere av Vesaasæ romaner, Kimen og Is-slottet, så ser jeg at de er ikke i nærheten av å treffe meg like sterkt. De blir symboltunge og vanskelige, uten å være sjarmerende. Fuglane er kanskje også full av symboler, men den kan leses med stort utbytte uten å få med seg et eneste av dem.

Som novellekunstner er det imidlertid Vesaas er på sitt aller beste etter min smak. Her kommer hans nydelige og vare språk til sin fulle rett, her kan han antyde historier han ikke trenger å fortelle fullt ut. I romaner kan det bli litt mye av og til.

Hans noveller i samling er en av de første bøkene jeg kjøpte meg av egen fri vilje. De ble utgitt første på Gyldendal i 1964, og så revidert og gitt ut på ny en rekke ganger, min utgave er fra 1997. Her er det svært mange favoritter jeg varmt kan anbefale, Dalen med den galne enden om de to ungdommene som tar sjansen og går til den andre enden av dalen hvor de aldri har vært før, Katten som blir kastrert, den rasende Stuten Glorius, Aldri fortelje det om barna som finner en død fugl som blir spist av maur, Nils Fêt som må overta gården litt for tidlig, vakre, vakre 21 år om den første, ungdommelige kjærlighet. Det er noveller som kan gjøre en glad i å lese noveller, som ikke er det på forhånd. Og nå har jeg bare ramset opp noen av de første novellene i samlingen.

Han ser med jentungane og mellomungen Sigurd rullar seg øre i graset. Høyrer dei skrålar og gløymer all verdens ting. Han veit no at ikkje med ein tanke er dei hos han.
  Dette må han løyne godt.

Fra Hjulet rullar fram, av Tarjei Vesaas

Om man ønsker en tyngre novelle som jeg har gått og tenkt på hele livet, så er det Hjulet rullar fram, en sterk novelle om en bonde som blir krøpling og frykter at nå vil arbeidet på gården hans bryte sammen. Så ser han til sin uro og sin glede at det gjør ikke det, livet fortsetter også uten ham, hjulet ruller fram, og han kan ikke helt bestemme seg for om han skal være glad eller trist over det. Spilte han virkelig så liten rolle? Skulle han virkelig føle seg uunnværlig?

Framover vil det. Er på vegen alt saman så godt det kan. Det store hjulet er løynt.
Inderleg godt veit mannen at han må vera glad fordi han ikkje tydde meir enn han ser han gjer.
   Ikkje tydde det minste i grunnen.
   Men han kan ikkje gle seg ved det. Det var for søtt å stå i midten.

Fra Hjulet rullar fram, av Tarjei Vesaas

Dette er en novelle som vokser med alderen til leseren. Den har gode tanker om ens plass i livet og i verden, og hvordan alt sammen går sin gang med de mennesker som er aktive og deltar. Jeg vil imidlertid i dag velge å presentere en atskillig morsommere og enklere novelle, den som gledet meg mest ved første gangs lesning, og som sendte Vesaas opp til topplassen over mine norske favorittforfattere den gang på 90-tallet. Stor litteratur er ikke denne teksten, men du verden så artig.

En modig maur

fra Vindane, 1952

Tuva var grunnlagd av ein som kunne sine ting. Ein som hadde sikta litt, og lagt dei to første pinnane i kross. No var det sju hundre portar som førte ut i solskinnet.

(…)

Alle som budde her var modige. Dei rende over ein annan for å vera først til allslags halslaus gjerning, så lenge det fanst liv i dei. Dei kom gjerne tilbake med store søkk i mageplatene eller i bringeplatene, men det gjorde liksom ikkje noko. Det einaste som døyvde dei var regnveret.

Dette er noen av de første setningene i denne muntre novellen og setter tonen. Vesaas skriver om en maur, en modig maur, og denne mauren er akkurat som alle andre maurene som bor i tuen. Den er skrevet i tredje persons synsvinkel, men ser det meste gjennom øynene til denne modige mauren. Det er ikke så mye tanker og følelsesliv å rapportere om, det er helst raseri og kampvilje.

Eit sekund stod han på veg innetter, inn i djupet. Greie opp der. For der var det nok ymse ting. Han kom aldri så langt inn til kvardags. Det han fann av mat og tømmer, leverte han ved porten. Men no – Nei så snudde han. Det var for smått. Det stod ei lognande sol på himmelen, han kunne gå ditbortover. Så ville det vel hende at han fekk prøve kreftene sine. For å slå fast at han var i orden, gav han seg i klammeri med eit par mann og beit dei av på midten. Så gjekk han ut i verda.

Jeg har stor respekt for gamle bønder og deres kunnskap om naturen. Jeg er imidlertid ikke helt sikker på om det er faglig helt riktig alt Vesaas skriver om denne mauren. Han har en glupsk appetitt og blir også spist litt på selv, jeg kan ikke gå god for at dette kan være en typisk dag i en maurs liv. Men i novellen fungerer det utmerket. Her får Vesaas med noen enkle litterære grep vist hva det vil si å leve etter instinkter.

Tørr og mager og modig var han. Med front mot alt som måtte vera framfor. Det var fienden hans alt saman. Han smakte på lufta. Lufta inne i tuva var stram og sur – denne her i graset var reint for mild. Barnemat. Det var til å arge seg over.

(…)

Her i lyngbeltet framfor tuva møtte han mane av yrkesbrørne sine. Dei hadde alt vore ute på morgonfangst, og bar og drog. Riket var i vokster. Ein bar på ei ung mjølkelus han hadde røva. Han gjekk stiv og bratt. Bak han kom ein kamerat med ein framand ihelbiten maur, den som hadde ått det unge mjølkedyret før. No skulle han etast, det var ikkje meir med det. Dei to vinnarane såg ikkje anten til høgre eller venstre.

Novellen kan også leses som dyrelivet i sammenheng med menneskelivet. I alle novellen der det er mennesker som har hovedrollen, er alt sammen stort og viktig. Det er livsfarlig å bevege seg mot den galne enden av dalen, det er forferdelig med fuglen som blir spist av maur, og det er så viktig så viktig for 21-åringen at han får det bra til med Hild. For bonden i Hjulet rullar fram er det en tragedie når han blir krøpling. Maurene går på, samme hva som skjer med dem.

Auga hans fall på eit strå som han slo fast at han ville ha med heim. Det var ingen ting som skilde det ut frå andre strå, men det skulle med. Skinn-auga hans hadde falle på det. (…)
   Ein framand maur kom fram unna eit gammalt lauv, og byrja dra i den andre enden av strået. Såg ut som han måtte ha det strået om han skulle kunne leva lenger. Den modige spruta av sinne og drog frå sin kant så han kjende det smalna om livet. Det vart ein fågengd dragkamp. Strået flytte seg ikkje, berre saga fram og tilbake.
    Medan dei stod og tørrsleit, kom det endå ein maur og såg strået. Han og slo fast at han skulle ha det, og beit seg tak i same enden som den modige. Då kokte den modige slik at han for på, først den næraste og så den andre, og beit dei i to etter tur. Sjølv fekk han nokre stygge klipp under den tette kampen, men han bles i det. Strået let han ligge. Brått brydde han seg ikkje om det lenger.

Denne dagen har begynt for den modige mauren at han får en tømmerstokk i skallen. Siden får han et risp over øyet i kamp med en makk, rispet kommer i det makken vil dra ham ned i jorda. Dette rispet «låg som ein bjelke over alt han såg sidan». De fleste av kampene ser ut til å skade ham litt, men han går alltid videre på med samme mot. Først er det en snegle han skal ta, han kjemper for livet der inne i sneglehuset, før han endelig slipper taket og går baklengs ut. Så må han klippe sundt og ete et lite rusk som forsøker å spise av fettet han er dekket med etter kampen mot sneglen.

Det er rett etter denne episoden han finner dette strået han på død og liv må ha. Det er en herlig, liten scene, av alle strå må han absolutt ha dette. Og han risikerer livet for å få det, kjemper innbitt mot to andre maur, dreper dem til og med, men lar strået ligge når det først er vunnet. Det er vel et og annet å lære for oss mennesker også her, om hvordan vi av og til kjemper veldig hardt for noe vi egentlig ikke trenger, og egentlig ikke vil ha allikevel når vi har fått det.

Då han kom opp, kjende han at det ville vori godt å kvile litt. Men slikt var ikkje å tenke på. Han fann seg i staden eit tjukt strå å dra på, så tungt at han måtte gå baklengs for å få det med.

Med de maurhalvdelene han har tatt med seg etter kampen om strået går det trådt å komme seg videre. Det går også ned ei grøft, der tyngden av de døde maurkroppene gjør at han faller ned i vannet i bunnen. Der får han store problemer, for han har ikke fast grunn under føttene. Mistet ene foten gjorde han også i fallet, men det gjør ham ikke så stort, han har jo mange å ta av. Det er i raseri over at et krek begynner å ete av foten han selv hopper i vannet for å drepe det. Flytende i vannet er det et dyr som spiser av ham underfra.

Ingenting av dette gir den modige mauren noen bekymringer. Det er bare raseri. Og når han endelig får fast grunn under føttene, dreper han øyeblikkelig dette kreket som spiser av ham og eter det i stedet for. Her er det øyeblikket hvor han er sliten, men ikke kan tenke på å hvile, for videre må han.

Han kom framom ein liten gul stugging som sat i graset. Ein ljosgol giftig liten eitermaur. Dei likte han aldri å møte. Han sansa og i det same kor altfor lett syretanken var.
    Den vesle satt urørlig. Men det var godt maskineri i han, det visste den modige altfor vel. Likevel ville den modige ha ei avgjerd, og gjekk på.

Hver eneste lille utfordring som dukker opp på den modige maurens vei kaster den seg over uten den minste frykt eller nøling. Akkurat denne lille, gule mauren gjør stor skade, han får krøpet under buken på ham og gitt ham askillige ladninger med gift. Den modige blir liggende med verk i skallen og lamme føtter. Heldigvis for ham blir han ikke spsit av den gule, i stedet er det noen små krek som dukker opp og vil spise ham, og den gule vil spise disse. Dermed kan den modige hogge saksen i ham, og ete den gule i stedet. Så er den kampen også vunnet, uten noe mer med det.

Han åt og åt. Det smakte over all forstand. Han ville aldri gå ifrå her. Aldri røre seg meir. Berre eta.

Ferden til den modige mauren ender til slutt i en sukkerskål. Der har den sitt paradis, der vil den bare ete, dit vil den aldri fra. Det ender imidlertid med at dette sukkeret blir plassert i en kaffekopp, der dør mauren øyeblikkelig av heten. Han får sin grav ved at hele kaffekoppens innhold blir heldt ut vinduet, og nede på bakken begynner med en gang noen rusk fra jorden å ete på ham.