Stikkordarkiv: A midsummer night’s dream

W. Shakespeare: A midsummer night’s dream – Sitater

Her er noen utvalgte sitater fra stykket. Store deler av teksten er skrevet på vers, noe som gjør den riktig sitatvennlig, og det er også et lekent språk som passer handlingen i teksten godt. Også det gjør seg godt å sitere.

Jeg har imidlertid ikke helt funnet ut hvordan jeg best skal organisere sidene for å gjøre dem oversiktlige å finne frem i og nyttige å bruke. Sitater fra klassiske stykker finner man veldig lett på nettet i våre dager, og det er ikke sikkert jeg har så mye å bidra med ved å klippe ut noen og sette dem opp en gang til. Dessuten er det meste i Shakespeares store stykker sitatverdig. De fleste av dem kan brukes til å illustrere et eller annet, om det ikke er generell livsvisdom, så kan det være egenskaper hos personen som sier dem eller karakteristisk for stykket de er skrevet i. Etter som jeg blir eldre, er de ikke alltid det er den generelle livsvisdommen som står seg best. De kan være vel så spenstige, replikkene som ikke gir seg ut for å uttrykke noe allment.

Som det ser ut nå, vil jeg ha en sitatside for de fire midterste komediene av Shakespeare slik jeg setter dem opp. Det er ved siden av Midsummer night’s dream, The merchant of Venice, The merry wives of Windsor og Much ado about nothing. Så får vi se hvordan det fungerer.

BOTTOM

Let me play the lion too: I will roar, that I will     La meg spille løven også: Jeg vil brøle, så jeg vil
do any man’s heart good to hear me; I will roar,  gjøre enhver manns hjerte godt å høre; jeg vil brøle
that I will make the duke say ‘Let him roar again, så hertugen sier «La ham brøle igjen,
let him roar again.’                                                             la ham brøle igjen.»

(I,ii,66-69)

Jeg legger også inn et lite stilistisk sitat. Det er introduksjonen til alvene, første scene i akt 2. Puck spør «How now, spirit, wither wander you?», og ånden svarer i raske vers:

Fairy Over hill, over dale,                                 Over fjell, over dal
Thorough bush, thorough brier,                           Gjennom busk, gjennom kratt
Over park, over pale,                                                 Over park, over gjerde,
Thorough flood, thorough fire,                              Gjennom vann, gjennom ild
I do wander everywhere,                                        Jeg flyr og vandrer hvor som helst
Swifter than the moon’s sphere;                            Raskere enn månens sfære
And I serve the fairy queen,                                   Og jeg tjener alvedronningen…
To dew her orbs upon the green.
The cowslips tall her pensioners be:
In their gold coats spots you see;
Those be rubies, fairy favours,
In those freckles live their savours:
I must go seek some dewdrops here
And hang a pearl in every cowslip’s ear.
Farewell, thou lob of spirits; I’ll be gone:
Our queen and all our elves come here anon.

(II,i,2-17)

Det koster mer enn det smaker å oversette versene, for formen i dem er vel så viktig som innholdet. Scenen like foran er scene 2 i akt I, der de ubehjelpelige mekanikerne i stivbeint prosa diskuterer stykket de skal sette opp. De har alle sammen problemer med å ordlegge seg. Her hos alvene går det som en vind. Legg bare merke til hvordan selve rytmen i ordene blir raskere, disse ordene må man anstrenge seg for å uttale langsomt. De flyr av gårde som alvene selv. Her er alt lett og magisk. Legg også merke til hvordan vi får et rytmebrudd i linje 6, akkurat ved ordet månen. Det skulle være en stavelse til etter den, prøv med «moon’s fine» eller «moon’s fast», og linjen blir lettere å si, det er i tråd med rytmen. Shakespeare kan selvfølgelig legge til en stavelse til om han trenger en, at han ikke gjør det betyr at han vil si noe akkurat her. Det er ordet moon, «månen», det er noe magisk ved den i dette stykket. Hver eneste gang ordet nevnes i dette stykket, brytes rytmen på en eller annen måte. Månen er oppe om natten, akkurat som alvene.

Akt III

PUCK
I go, I go; look how I go,                                       Jeg drar, jeg drar; se som jeg drar
Swifter than arrow from the Tartar’s bow.    Kjappere enn pilen fra en tartar.

(III,ii,100-101)

Også her kommer ikke oversettelsen til sin rett. I originalen er til og med ordene kjappe, og med en artig og mystisk henvisning til tartarene, som det ikke skulle være for mange av i England.

PUCK
Lord, what fools these mortals be!                                  Herre, for noen tullinger disse dødelige er!
(III,ii,115)
Dette er kanskje det mest berømte sitatet fra stykket. Det er enden på en replikk som starter fra linje 110, rett etter at Oberon har smurt elskovsurten over øynene til den sovende Demetrius. Puck kommer til (etter at han raskt som tartarens pil har vært etter Helena og hentet henne), og kan fortelle at Helena er på vei sammen med ungdommen som elsker henne og vil ha henne. Dette er Lysander, som Puck ved en feiltakelse har smurt elskovsurten på og med det fått forelsket i Helena han også. Puck værer at det kan komme noen artige scener, og spør ivrig Oberon om de to sammen skal se denne tøysete forestillingen (fond pageant) til alle disse dødlige som tar alle ting så alvorlig og som elsker hverandre så fælt. Det er mye som kan sies om dette, ingen trenger meg til å fortelle hva. En nøkkel er for eksempel den klassiske at den egentlige narren er den som tar alt for alvorlig, mens det er dem som er i stand til å leke og tøyse som har forstått noe. Alvene som har evig liv er nødt til å ha det litt gøy i det, mens for de dødlige står så mye på spill at det kan bli komisk alvorlig noen ganger. Så er det selvfølgelig alltid komisk når den morsomme kaller de seriøse for tullinger.
HELENA
And sleep, that sometimes shuts up sorrows eye,  Og søvn, som det hender stiller sorgens øye.
Steal me a while from my own company.                   Stjel meg en stund fra mitt eget selskap.
    (III,ii,23-24)
Akt IV
OBERON
And think no more of this nights accidents
But as the fierce vexation of a dream.
   (IV,I,65-68)
TITANIA
Come, my lord, and in our flight       Kom, min herre, og i vår flukt
Tell me how it came this night            Si meg hvordan det kom til i natt
That I sleeping here was found          At jeg var funnet her i søvn
With these mortals on the ground.  Med de dødelige på markens grunn.
  (IV,i96-98)
Sitatene som avslutter alvenes replikker, før en siste gjesteopptreden helt til slutt, sier noe om alvenes forhold til menneskene. De er alltid velartikulerte, ordene flyr ut av munnen på dem, og de flyr selv like lett som ordene sine. Den korte replikken inneholder også noen av nøkkelelementene for alver og mennesker, det var this night, om natten, hun var sleeping, i søvn, og hun var med theses mortals on the ground, de dødelige på bakken.
DEMETRIUS

                         Are you sure                                                                                       Er du sikker
That we are awake? It seems to me                                 At vi er våkne? Det ser ut for meg
That yet we sleep, we dream. Do not you think         At vi fortsatt sover, vi drømmer. Tror du ikke
The Duke was here, and bid us follow him?                 At hertugen var her og bad oss følge ham?
   (MND IV.i.191-194 (Nortonutgaven har 189-191))

For A midsummer night’s dream finnes også en oversikt over karakterene og et handlingsreferat.

Reklamer

W. Shakespeare: A midsummer night’s dream – Synopsis

Det er flere plott i dette stykket. Hver av dem utvikler seg for seg selv, og danser liksom over i hverandre og med hverandre.

Hovedplottet er hvordan herskeren av Athen, Theseus, når det nærmer seg midtsommer kaller inn til bryllup. Han skal selv gifte seg med sin Hyppolyta, amazonenes dronning som han har berøvet under en erobring. På bryllupsfesten skal også et annet ekteskap festes. Det er på faren Egeus ønske, Hermia som skal giftes bort til Demetrius. Her ligger stykkets viktigste konflikt, siden Hermia ikke ønsker å gifte seg med Demetrius, men med den hun elsker, som er Lysander. Lysander elsker også Hermia, men mot farens ønske kan ikke dette ekteskapet oppfylles. Løsningen er for teaterpublikummeren åpenbar, siden det i stykket er en kvinne til, Helene, og hun er forelsket i Demetrius. Demetrius vil imidlertid ikke ha henne, han vil ha Hermia, selv om denne kjærligheten ikke er gjengjeldt.

På bryllupsfesten skal det tradisjonen tro også være et lite teaterstykke. Dette skal stelles i stand av byens håndverkere. Disse har ikke noen selvstendig rolle i stykket, med et mulig unntak for veveren Nick Bottom som er med på begivenheter han ikke er herre over, og som strengt tatt ikke har noe med ham å gjøre. Disse håndverkerne spiller i femte akt et lite stykke skrevet av snekkeren Peter Quince, basert på historien om Pyromus og Thebe. Dette stykket-i-stykket står som en kommentar til resten av stykket, men denne kommentaren er ikke påtrengende direkte, og står nesten helst som en artig epilog.

Det tredje plottet er den mellom alvene, særlig forholdet mellom alvekongen Oberon og alvedronningen Titania. Dette er også nokså løsrevet fra hovedkonflikten, som er hvordan henholdsvis Lysander og Hermia og Demetrius og Helene skal få hverandre.

Akt I

Scene 1 foregår i Theseus palass, og handler om hvordan han setter i gang for å forberede til bryllupsfest. Konflikten settes i gang i linje 22, der Egeus starter sin lille utlegning om hvordan han ønsker Demetrius og ikke Lysander som ektemann til sin datter. Helene er også til stede, og bekrefter at hun heller ønsker Lysander, om det så betyr at hun må trosse sin far. Theseus forsøker å megle, først med det gode, at Demetrius også er en verdig mann, så med trusler, at om hun nekter, vil hun måtte bøte med livet eller ende i kloster. Theseus gir henne en dags frist på å bestemme seg hva hun skal gjøre. Legg merke til åpningen, der Theseus med en gang slår an tonen med å henvise til månen.

Now, fair Hippolyta, our nuptial hour                  Nå, skjønne Hippolyta, vår bryllupstime
Draws on apace; four happy days bring in          Nærmer seg hurtig; fire glade dager bringer inn
Another moon: but, O, methinks, how slow       En annen måne: men, O, det synes meg, hvor sakte
This old moon wanes! she lingers my desires,   Denne gamle månen svinner! Hun utsetter mine lyster
Like to a step-dame or a dowager                           Lik som en stemor eller rik enke
Long withering out a young man revenue.         Lenge tærer ut en ung manns inntekter.

Scene 2 introduserer sideplottet om håndverkerne som planlegger et teaterstykke til bryllupsfesten. Der Scene 1 har en alvorlig undertone, er Scene 2 bare kostelig. Teaterstykket de skal sette opp har fått den fengende tittelen The Most Lamentable Comendy and Most Cruel Death of Pyamus and Thisbe, eller «Den mest sørgelige komedie og mest grusomme død til Pyamus og Thisbe». Snekkeren Peter Quince fører ordet i forsamlingen, men veveren Peter Bottom er også ivrig deltager.

Akt II

Scene 1 foregår hos alvene i skogen. Først introduserers Puck, eller Robin Goodfellow som han også heter, i samtale med en alv. Han får introdusere seg selv. Så kommer alvekongen Oberon og alvedronningen Titania med hvert sitt tog av alver inn på scenen. Scenen avsluttes med en kort replikkveksling mellom Demetrius og Helene.

Scene 2

Elskovsplanten som man smører på øynene til en som sover blir også introdusert. Når den sovende våkner, blir han eller hun forelsket i den første vedkommende ser. Puck blir instruert i hvordan å bruke den, og smører den på øynene til Lysander ved en feil. Den første han ser når han våkner er Helene, og slik blir han forelsket i henne, i stedet for Hermia.

Akt III

Scene 1 foregår på ny i skogen, i nærheten av der Titania har sovnet. Det er de driftige mekanikerne som har stukket ut dit for å øve på teaterstykket de håper å få satt opp. De får imidlertid ikke øvet så mye. Det meste går ut på å forsikre seg om at særlig damene blant publikum skjønner at det er skuespill, så de ikke blir redde når folk dør og løven kommer. Det er en herlig, morsom scene, og den får nye høydepunkt når Puck kommer til og overværer mekanikernes anstrengelser. Det meste av komikken som ligger i ubehjelpelige teaterproduksjoner står fritt å benytte seg av. I dette spillet ender vevere Bottom opp med et eselhode, han har fått dette utenfor scenen, antagelig er det Puck som har hjulpet ham. Det blir en del oppstyr, der Puck – som er usynlig for dødelige – nok er med på å spille det opp, og det ender med at alle mekanikerne forlater Bottom, som blir gående og synge med eselhodet sitt. Nettopp da er det Titania våkner. Hun har trylleurten smurt over øynene, dermed blir hun forelsket i den første hun ser. Det er Bottom i eselhodet. Scenen er kostelig.

Scene 2

Scenen begynner med at Puck gjør rede for hva som har skjedd til Oberon som følger nysgjerrig med. Han er godt fornøyd med at konen Titania er forelsket i Bottom med eselhodet, noe sånt var til og med bedre enn hva han hadde tenkt seg (This falls out better than I could devise! (III,ii,35)), men han er ikke like fornøyd med at Puck har smurt urten over øynene på Lysander i stedet for Demetrius. Puck og Oberon ser nå Hermia og Demetrius ha en scene, der Hermia er svært skremt over at Lysander er vekk, og frykter at Demetrius har drept ham. Det har han selvfølgelig ikke, men Hermia sverger likevel at hun ikke vil se ham mer. Oberon kommanderer Puck å finne den rette atheneren, og smøre urten på ham for å gjøre galt godt igjen.

Scene 3

I denne scenen er Lysander, Puck, Demetrius, Helena og Hermia sammen. De skal alle sove, og Puck benytter anledningen til å smøre urten på Lysanders øyne denne gangen.

Akv IV

Scene 1

Titania tar med sin nyvunnede kjærlighet, veveren Bottom med eselhodet, til sitt rike i skogen. Det må kanskje bemerkes at folion av 1623 ikke har aktskifte her, slik at det nærmeste man kommer originalteksten er at de to parene sover på scenen mens handlingen fortsetter. Kontrasten mellom Titania og alvene hennes i all deres skjønnhet, og riktig så folkelige Bottom, ruller videre. Titania er full av vakre kjærlighetserklæringer, mens Bottom bruker altfor mange ord på å få sagt veldig lite. De to faller i søvn, etter et hengivent lite kjærlighetsvers fra Titania, før Puck og Oberon kommer for å ordne opp. De smører elskovsurten på øynene hennes, så hun blir forelsket i ham, alvekongen Oberon igjen. Så kan de fly av gårde og langt på vei være ute av handlingen igjen.

Scenen har så en ganske brå overgang til at Theseus og hans hoff kommer ut i skogen for å finne de fire elskerne der. Egeus er også med, de skal nå høre hva valg Hermia har gjort med tanke på ektemann. Tilbake i akt 1 ville hun som vi husker ha Lysander, mens faren Egeus krevde at hun skulle velge Demetrius. Problemene er løst med noen enkle replikker. Kong Theseus er overrasket at de to rivalene sover sammen, How comes this gentle concord in the world/That hatred is so far from jealousy/To sleep by hate, and fear no enmity? (IV,I,140-142), men har ingen innvendinger til Lysanders svar. Egeus krever i sin replikk at Demetrius skal gifte seg med Hermia, men svarer ingenting når Demetrius forsikrer ham om at han har skiftet kjærlighet, og elsker Helena nå. Theseus skjærer også raskt igjen, og sier nå blir det bryllup.

Scene 2

Dette er en kort forberedelse blant håndverkerne, før teaterstykket de skal spille. Her har også Bottom sin herlige replikk, om eventyret han hadde i skogen med alvedronningen Titania.

Akt V

Når denne akten begynner er egentlig alle konfliktene i stykket forløst. Det gjenstår bare teaterstykket til Peter Quinces mekanikere. Hele akten fungerer dermed nærmest som en artig epilog.

For A midsummer night’s dream finnes også en oversikt over karakterene og noen utvalgte sitater.

W. Shakespeare: A midsummer night’s dream – Karakterene

Karakterene i A midsummer night’s dream er alle tydelig tegnet og lette å holde fra hverandre. De er imidlertid ikke særlig dype som mennesker, skuespilleren som skal fremstille dem trenger ingen inngående kjennskap til deres psykologi. Stykket er ikke drevet av karakterenes personlige egenskaper, men av trolldommen og påfunnene som finnes hos alvene. Under disse er menneskene bare hjelpeløse offer. Deres tanker og følelser er helt styrt av hva alvene finner på for dem, eller hva driftene krever. De er redskap under krefter de selv ikke har kontroll over.

THESEUS er hertugen av Athen. Han er med i starten og slutten av stykket, der han fremstår som en nokså gretten, gammel gubbe. I begynnelsen er han helt på rene med at loven i Athen må gjelde, slik at Hermia må gifte seg med Demetrius, slik faren krever. Da Demetrius siden skifter mening legger ikke Theseus mye i det. Han vil i stedet straks til banketten og bryllupsfesten. Der er han straks utålmodig, det er vel her mer enn antydninger til hint om at han vil til sengs med Hippolyta, så det er derfor han vil slå i hjel tiden med å se teaterstykket til Peter Quince og mekanikerne hans.

HIPPOLYTA er dronningen av amazonene, og nå berøvet av Theseus. Hun er ikke utstyrt med mange replikker.

PHILOSTRATE spiller en minimal rolle i stykket.

EGEUS er faren til Hermia. Han spiller en viktig rolle i konflikten, da han insisterer på at han Hermia skal gifte seg med Demtrius som hun ikke vil ha. Det ligger egentlig ingen motivasjon bak hvorfor han vil ha det slik, det er bare sånn det skal være. Man kan gå langt i å si at det er nødvendig for at stykket skal ha sin konflikt. Da Demetrius siden vil ha Helena i steder, skjer det uten protester fra Egeus.

HERMIA er datteren til Egeus, forelsket i Lysander, og bortlovet til Demtrius. Hun skal være lyshåret, og med det regnet som vakrere enn brunetten Helene, slik idealene var på Shakespeares tid. Ellers er det kanskje ikke så mye å finne i selve i teksten som skal gjøre den ene av de to bedre enn den andre. Tilfellet vil at Hermia skal få oppmerksomheten fra begge de unge mennene i stykket, mens Helene får ingen av dem.

LYSANDER er elsket av Hermia, og kjærligheten er gjengjeldt. Men Hermias far, Egeus, nekter ham å gifte seg med henne, fordi han foretrekker Demtrius som dermed blir Lysanders rival.

DEMETRIUS er elsket av Helene, men denne kjærligheten er ikke gjengjeldt. Demtrius vil heller ha Hermia, som han også skal få, på Hermias far, Egeus’, vilje.

HELENE er forelsket i Demetrius, og i begynnelsen er ikke kjærligheten gjengjeldt. Demetrius ønsker Hermia, og dette er Helenes ulykke.

OBERON er alvenes konge og gift med Titania. Han har på en måte kommandoen over hva som foregår i skogen blant alvene, men det går ikke alltid akkurat som han har tenkt, siden alvene og særlig Puck er uberegnelige. Hans forhold til Titania blir bedre av den lille episoden mellom Titania og veveren Bottom.

TITANIA er alvenes dronning, gift med Oberon. I løpet av stykket skal hun ha en morsom kjærlighetshistorie med veveren Nick Bottom, som følge av Pucks magiske drikk.

ROBIN GOODFELLOW er stykkets PUCK, en liten smådjevel (imp) hentet fra engelsk folklore. Selv om sceneintroduksjonen og den opprinnelige rollelisten har Robin Goodfellow som navn på figuren, er det gjerne bare Puck han blir kalt i dag. Det er to navn for samme karakter, og samme figur i engelske legender. Nå er denne artige figuren antagelig mest kjent for sin rolle i Shakespeares stykke. Her er han den som skaper alle forviklingene, riktignok på oppdrag fra Oberon, men det er Pucks vesen og bommerter som fører til at handlingen tar de uventede retninger den gjør. Det er han som har den magiske væsken som han smører på sovende øyelokk, og som gjør at den som får dem påsmurt blir forelsket i den første han eller hun ser når han eller hun våkner.

PEASEBLOSSOM, COBWEB, MOTE og MUSTARDSEED er alver som opptrer i følget til Titania. Det er ikke så stor forskjell mellom dem.

Peter QUINCE er snekkeren som skriver ballader, og som også har skrevet stykket håndverkerne spiller i femte akt. I dette stykket har Quince prologen, pluss rollen som Thisbes far.

Nick BOTTOM er veveren som utstyrt med et eselhode blir gjenstand for alvedronningen Titanias kjærlighet. Bottom er også den som tar håndverkernes teaterstykke mest alvorlig. I denne har han rollen som Pyrameus. Den viktigste rollen i stykket spiller Bottom imidlertid da han utstyrt med eselhode kommer i syne for alvedronningen, Titania, etter at hun har fått smurt elskovsurten på øynene. Hun blir derfor viljeløst forelsket i ham, i noen ustyrtelig komiske scener der kontrasten mellom alvenes dronning og veveren Bottom – for sikkerhets skyld med eselhode – utnyttes for alt det er verdt. Refleksjonene han har etterpå er også viktige, der han får replikker han ikke selv aner rekkevidden av, men som fungerer som en artig og innsiktsfull kommentar til spørsmål hva er egentlig sant og virkelig, hva er drøm og fantasi, hva er teater?

Francis FLUTE er det som på engelsk kalles en bellows-mender, på norsk vil dette bli noe sånt som «belg-blåser». Rollen til denne håndverkeren går ut på å styre blåsebelgen som puster luft til ilden som skal smelte jern. Navnet Francis Fløyte er dermed morsomt passende. I håndverkernes stykke smiller han – til hans store skuffelse kvinnerollen Thisbe, han er nå en gang i ferd med å anlegge skjegg (Akt I, scene 2, linje 39-40).

Tom SNOUT er det som på engelsk kalles en tinker, på norsk vil det kanskje bli kramkar. Han heter kanskje Tom Snute (Snout), siden en kramkar stikker snuten sin i alt. I håndverkernes stykke spiller han veggen, i tillegg til Pyramus’ far.

SNUG er joiner, det vil si en snekker som mest har å gjøre med interiør. Det forklarer også navnet hans, Snug betyr «lun» eller «koselig». I teaterstykket håndverkerne spiller er Snug løven, en rolle han er fornøyd med, siden det ikke er så mye tekst å lære. Den består helst av knurring.

Robert STARVELLING er skredderen, som i den folkelige oppfatningen gjerne er nokså tynn og mager. Derav navnet «å sulte», Starve-lling. I teaterstykket håndverkerne spiller har han den ikke uviktige rollen som måneskinn, den består av å holde en lanterne.

I tillegg kommer de forskjellige stormenns følge, og flere alver. De siste er kjennetegnet ved å være raske og lekne.

Om A midsummer night’s dream finnes også et handlingsreferat.