Stikkordarkiv: Aldri hadde noen vært så trist

Aldri hadde noen vært så trist

Aldri hadde noen vært så trist

Aldri hadde noen vært så trist. Da jeg hadde skrevet det, var det ikke fritt for at også jeg selv følte en tristhet komme over meg og at det dugget litt for øynene. Aldri hadde noen vært så trist. Det var nå for galt også. Hvorfor skulle noen være så trist som ingen hadde vært før? La gå at det er oppdiktede personer jeg skriver om, men heller ikke oppdiktede personer skulle fortjene å måtte gjennomgå noe så trist at ingen har hatt det så trist før. Når alt kommer til alt er det ikke det det kommer an på, tenkte jeg, det gjelder i hvert fall for meg, min sympati blir ikke mindre av at det er oppdiktede personer jeg føler med, jeg hadde nær sagt sagt tvert i mot. Hvem kan forestille seg noe mer gripende enn hvordan Sonja, edle, hjertegode Sonja, til onkel Vanja, må se sitt liv, sitt teatrale liv, gå til spille langt uti den russiske provins, og da sjansen endelig kommer, for det gjør den, det er nettopp det som utgjør tragedien, sjansen kommer, men hun kan ikke gripe den, hvorfor husker jeg ikke akkurat nå, men jeg husker at jeg ble grepet, og når jeg nå tenker gjennom det på ny, blir jeg grepet igjen. Jeg har aldri følt så sterkt for noen levende person, aldri blitt så trist på deres vegne, aldri kjent tilsvarende sympati. Og hvorfor ikke det egentlig? spør jeg meg selv. Fordi de representerer noe allment, tenker jeg som svar. Men hva er nå det for slags svar? spør jeg meg selv, kritisk. Det er det første og beste jeg kunne komme på, tenker jeg, nådeløst ærlig. For finnes det ikke tusenvis av mennesker der ute i det virkelige liv også, som representerer noe allment? uten at jeg føler det minste for dem? i hvert fall svært lite? Joda, det er slett ikke så enkelt at de bare representerer noe allment, må jeg medgi overfor meg selv som nå ikke vil gi seg før disse tingene er brakt på det rene. Det er fordi jeg har blitt kjent med dem, tenker jeg i neste forsøk. Gjennom teaterstykket onkel Vanja har jeg blitt kjent med Sonja, og ønsker bare det beste for henne, derfor er det så fortvilende når nettopp hun, det elskelige vesen jeg kjenner så godt, blir rammet av ulykken. Nåvel, også ute i det virkelige liv kjenner jeg folk godt, men kan jeg med hånden på hjertet si at jeg virkelig blir grepet når de av og til blir rammet av ulykken? Kan jeg det? Ja, egentlig kan jeg det. Kan jeg? Sverger jeg på det? Sverger jeg at jeg blir så grepet at jeg kjenner det langt inne i hjerteroten og at jeg, selv som mann, kjenner tårene presse på? At jeg ikke svarer øyeblikkelig ja, tar jeg som et sikkert tegn på at jeg egentlig ikke kan sverge så fullt og helt som jeg her krever, men like etterpå vakler jeg igjen, for jeg har jo virkelig, selv i det virkelige liv, selv som mann, kjent tårene presse på når ulykken har vært ute for noen jeg kjenner godt. Jeg har jo det, det er ikke mulig å innrømme noe annet. Når det har vært noe virkelig alvorlig, vel å merke, ikke noe tøys som går over av seg selv, alle har vel litt å stri med av og til, det er ingen vits i å ta til tårene av den grunn, i alle fall ikke på andres vegne, og heller ikke mine egne, tenker jeg, litt rotete. Så er det kanskje det det kommer an på, tenker jeg avslutningsvis. Når noe er virkelig trist, så er det trist, da føler man med, hvis det er noen man kjenner, enten virkelige eller oppdiktede, ikke bare den ene av de to, og knapt nok den ene mer enn den andre, det kommer alt an på, det er konklusjonen. Men hva er nå det for slags konklusjon? Og hva er egentlig problemet? Aldri hadde noen vært så trist, skrev jeg. Og så alt dette. [Som om det var noe problem.] [

ES 8. okt 2004

Reklamer