Stikkordarkiv: Allegori

Om tegnsetting

I dag er det 9. september. 9. september 2003 skrev jeg en veldig, veldig spesiell tekst. Den heter «Om tegnsetting», og jeg tror den vil gjøre seg veldig godt i en blogg.

Om tegnsetting

Punktum er enklest. Litt verre er det med komma, men det er heller ikke særlig vanskelig. Punktum. Forsøker vi å knytte disse tegnene opp mot hverandre og mot forhold i det virkelige liv, altså det liv man aldri gir seg i forsøket på å beskrive, har man brukt noe som i litteraturteorien kalles for allegori – uten at akkurat litteraturteori skal være det sentrale her. Det sentrale er tegnsetting, og i forrige setning fikk vi brukt bindestrek, eller riktigere: Tankestrek. Og sannelig fikk vi der plass til et kolon. Jeg åpner også for parenteser (for å gjøre oppmerksom på når jeg har brukt et tegn (her brukte jeg altså parentes (dobbelparetntes (trippel (osv))), man kan bruke så mange parenteser man vil (slik jeg her gjorde)). Vi har altså lært: (kolon) Kolon, (komma) komma, tankestrek og punktum. (Punktum) Og vi har ennå ikke gjort forsøket å knytte disse tegnene opp mot det virkelige liv, det liv som også vi vil gi vårt bidrag i forsøket på å beskrive og aldri gi oss. Først introduserer jeg semikolon; (semikolon) et tegn som blander seg inn mellom komma og kolon og noen vil til og med si punktum. (Punktum) Det er altså ikke et tegn man bare bruker når man ikke vet hva man skal gjøre, og er nær ved å gi opp, selv om korrekt bruk er beslektet med dette også. Man kan trygt si at semikolon er et tegn som flyter litt rundt. Bruk det når du har holdt på med en lang forklaring en stund, forklart av gårde, det ene komma etter det andre, stadig nye leddsetninger, mange, lange, unødvendige ledd, og så finner du plutselig ut at dette fører ingensteds hen, dette må du bare komme deg ut av, men hvordan aner du ikke, sett inn et bastant semikolon; (semikolon) kort sagt, ferdig med det. Punktum (uten parentes). Tilbake til livet ((parentes start) tegnsetting og grammatikk er jo vanligvis regnet som temmelig fjernt fra livet (parentes slutt følger)), sett at to stykker skal innlede et forhold (punktum). Det kan man ikke regne som et punktum (komma), fordi punktum indikerer noe avsluttet (et forhold er jo ikke avsluttet, for da er det jo ikke lenger noe forhold), og heller ikke som et komma (komma), fordi et komma fort kan gi idé om noe underordnet, en bisetning, biting, et forsøk på å forklare noe man ikke helt klarer å forklare, og så gjøre et forsøk til (i parentes bemerket (kolon): det har jo litt med et forhold å gjøre), noe som vel ikke har noe med et forhold å gjøre, et forhold må vel alltid være hovedsaken. I hvert fall viktig (punktum)(Legger dere merke til at jeg nå i motsetning til tidligere setter tegnforklaringen foran tegnet (spørsmålstegn)?). Man kan prøve med en tankestrek (tankestrek) – selv om jeg er skeptisk. Det gir idé om at noe ikke helt er som det skal, i hvert fall at det finnes en helt annen måte å se på det på, se på det på, og denne helt andre måten å se på det på, bør ha noe overraskende ved seg, ellers ville man brukt komma, grensen mellom komma og parentes kan forresten også være flytende (det har ingenting med dette resonnementet å gjøre (så det kunne jeg godt satt i parentes (det var poenget))), tankestreken innebærer en pause nettopp for at man skal rekke å forberede seg til overraskelsen som snart skal komme, noe som skulle føre til at overraskelsen blir dempet, men som ofte tvert i mot fører til at overraskelsen blir forsterket, fordi den som skal bli overrasket skjønner det på grunn av tankestreken og bygger opp en liten ekstra forventning, ikke ulikt slik det foregår under fødselsdager, hvor man ikke akkurat skulle bli overrasket over å få en gave og må ta for gitt at gaven har et innhold som nødvendigvis er overraskende, hvis man da ikke kjente det på forhånd (det er egentlig utrolig for hvilke underordnete setninger man kan bruke komma i stedet for parentes (denne også, faktisk)), slik hva som foregår etter tankestreken også vil ha et innhold som selvfølgelig er overraskende hvis man ikke kjente det på forhånd, og skulle brukt komma (semikolon); kort sagt (komma), et forhold etter en tankestrek er et forhold som er dømt til å mislykkes. De giftet seg – og skiltes. Semikolon er for de forvirrede (semikolon); de som går inn i et forhold uten å ane hvorfor, altså bruker et tegn de ikke forstår og derfor synes passer best. Et forhold er ingen parentes (det ville i så fall være et mislykket forhold man helst vil overse, men som liksom hører med fordi det var der, jeg er på jakt etter det gode forhold (ikke utropstegn (jeg vil helst ikke bruke utropstegn (jeg forklarer det bare innenfor et lag av parenteser (fordi et utropstegn mest av alt indikerer ønske om å gjøre noe større enn det er (jeg pøser på med parenteser (se bare (kolon (her kommer forklaringen)): De innledet er forhold! Utropstegn. Det skulle være forklaring nok. Punktum), det er ikke farlig så lenge jeg kommer meg ordentlig ut av dem), noe man selvsagt skulle bruke ord til) så dumt synes jeg det er), det er bare for dårlige språkbrukere), er dere med) (punktum finale). Et forhold er (kolon): Kolon. Og for dem som synes at dette var en mildt sagt lite spennende konklusjon etter en så lang drøftelse, altså hvorfor bruke så lang tid på å komme frem til noe så opplagt, ja (komma), til dem vil jeg si at min agenda ikke var forhold (tankestrek) – men tegnsetting. Punktum.

ES2003

 

Reklamer

Canto IX, Inferno, Dantes Divina Commedia

Canto IX

Vi forlot Dante sist gang i fortvilelse utenfor portene til byen Dis, der djevelvokterne som ikke er redde for å gjøre opprør mot Gud, ikke vil slippe ham og Vergil inn. Vergil er også blitt litt opprørt, men har forsikret Dante at de skal nok komme seg inn, og at han som skal hjelpe dem med det allerede er på vei. Det er en av Guds engler, han skal gjøre en bestemt opptreden, og vi skal se hvordan i denne kantoen. Vi skal også møte de tre furiene og Medusa i det som skal bli en dramatisk og sterkt symbolsk kamp om å komme seg inn i Dis, og ned til de nedre ringer i Helvete med de mest alvorlige syndene. Tolkningen her kan være litt dunkel, og selv med kommentatorers hjelp kan det være litt vanskelig å forstå hva det egentlig betyr det som skjer her nede. Jeg er selvsagt ikke oppgaven voksen til å skjære gjennom uklarhetene, men vil legge frem noen tolkninger jeg har funnet frem til og komme med den jeg selv liker best. Sangen kan også leses som en storslått skildring av en svært kritisk situasjon, der helten i det rette øyeblikk trer mektig inn og redder dagen i et solid antiklimaks.

Først må altså Dante og Vergil komme seg inn i Dis. Vi står her ved et av komediens sjeldne dramatiske opptrinn, der handlingen stopper opp litt og spenningen ikke umiddelbart blir utløst. Som i eventyrene vil man vite at det går bra til slutt, men her vil man vite det av en enda høyere grad, fordi det er Gud som står mot djevlene, og den kampen vil Gud alltid vinne. Vergil vet dette, selv om han er litt utålmodig, men Dante er ennå så umoden i sin pilgrimsreise at han er usikker og redd for hvordan det vil gå. Og man kan saktens forstå ham, langt nede i Helvete, og så får han plutselig å høre at reisen han skal gjøre, blir forhindret. Han får ikke lov til å gå videre. Og hvordan skal det gå med ham om han skal gå tilbake? Særlig om han må gå tilbake alene? Vil han i det hele tatt klare det? Det kan sammenlignes med en som får ta en titt i en konsentrasjonsleir og prøve seg som fange for en dag, og plutselig får vite at han slipper ikke ut igjen.

Det er dette de snakker om i begynnelsen av sangen. I linje 16 spør Dante om noen fra Limbo (slik som Vergil) har vært her før, så langt nede i Helvete. Vergil kan svare at det har han, han har vært helt nede ved Judassirkelen på bunnen av Helvete (for å hente ut en sjel derfra, i oppdrag fra Erichton, en trollkvinne fra gresk mytologi, som henter opp en sjel fra Hades for å få vite utfallet av en krig, men det blir ikke sagt noe mer i Dante om hva det var slags sjel som ble hentet opp, eller hvorfor)  så langt fra himmelen man kan komme. Vergil kan altså berolige Dante med at han har vært her før og kjenner veien, og han sier også mer som Dante ikke får med seg, fordi han får øye på tre furier på toppen av tårnet med flammen (però che l’occhio m’avea tutto tratto/ ver’ l’alta torre a la cima rovente, Inf IX,35-36)

De tre furiene heter Megaira, Alekto og Tisifone, og de klorer seg opp med neglene og skriker at nå skal Medusa komme, og så skal Dante og Vergil bli gjort om til stein. Medusa er også en figur fra den greske mytologien. Hun var en av de tre gorgoner, hun hadde slangehår, og den som så på henne ble forvandlet til stein. Også Vergil og Dante må passe seg for dette, de snur seg vekk, og også Vergil må hjelpe Dante å dekke til øynene (e non si tenne a le mie mani,/ che con le sue ancor non mi chiudessi. Inf IX,59-60)

Man kan undre seg over hva dette skal bety. Dante skriver selv

O voi ch’avete li ‘ntelletti sani,
mirate la dottrina che s’asconde
sotto ‘l velame de li versi strani.

O’ dere som har det kloke intellekt
Ta mål av læren som skjuler seg
under sløret av de merkelige vers.
Inf IX,61-63

Min italienske utgave av verket skriver i noteverket at kommentatorene gjennom århundrene ikke bare har vært opptatt av meningen i disse linjene, og hva som skjuler seg i de merkelige vers, men også om versene er myntet på det som har stått foran eller det som kommer etter. Jeg skal ikke ta sjansen i å forklare symbolikken i opptrinnet, hvem de tre furiene representerer og hva Medusa er et symbol på, men jeg står trygt når jeg skriver at opptrinnet skiller seg ut fra det meste av det andre Dante og Vergil opplever gjennom Helvete. Dette er første – og vel eneste – gang vi får inntrykk av at Dante virkelig er i fare, at han virkelig vil bli til en stein om han ser på Medusa, og at ikke engang Gud og hans hjelperes veldige krefter kan hjelpe ham her. Vi kan lure på hvordan en gresk sagnfigur kan ha større makt enn Gud. Men vi må for det første huske på at vi her er langt nede i Inferno, kanskje delvis utenfor rekkevidden av Guds makt, for det andre kan det være et tegn på at selv Guds pilgrim må være forsiktig med å lefle med de farlige makter. Det kan gå galt, selv for en utvalgt som Dante. Jeg ser for øvrig at Ulleland i sitt noteverk (til hans norske oversettelse av komedien) skriver at Medusa kanskje representerer Tvilen.

Fra neste vers av kommer hjelpen, og ankomsten er av sorten der man gjerne skulle hatt fantasi nok til å henge fullt med i de maleriske skildringene. Han kommer over elven Styx, det første man hører er lyden av ham, en fryktelig lyd som får begge siden av elven til å skjelve, og som beveger seg som vinden. Deretter kommer selve engelen, for det er en engel dette er, marsjerende majestetisk over elven, som ikke er noen som helst hindring for ham, og på begge sider piler synderne opp på bredden for ham, livredde som frosker for slanger. Det er et storslått bilde å se for seg: Redningsmannen kommer. Han er bare utstyrt med en liten kjepp (una verghetta), men det er mer enn nok til å åpne portene til byen Dis. Løsningen på krisen står ikke helt i stil til oppbygningen av den, kan man si. Det blir ingen kamp mellom de gode og mørke krefter, de mørke har ingenting å stille seg opp og trekker seg med en gang. Engelen gir i de neste versene djevlene en rettmessig lekse.

Perché recalcitrate a quella voglia
a cui non puote il fin mai esser mozzo,
e che più volte v’ha cresciuta doglia?

Hvorfor er dere så sta mot denne viljen
hvis mål aldri vil bli avstumpet,
og som manger ganger har økt smerten deres.
Inf IX,94-96

Forholdet mellom Guds makt og djevlenes blir altså satt godt på plass. De har ingen ting å stille opp, selv når Gud bare demonstrerer en brøkdel av hva han kan, en eneste engel var nok. Likevel var altså Dante og Vergil i fare der de stod utenfor byporten, noe som viser at djevlene stadig prøver seg, og man må være på vakt. Er man imidlertid forsiktig, og venter på Guds hjelp, vil det alltid gå bra. Kanskje kan man også her si at Vergil, som også i verket representerer den rasjonelle fornuft, ikke har nok å stille opp når syndene blir så alvorlige som de blir heretter i Inferno. Da er det kun Guds makt som må til, den rekker imidlertid rikelig.

Engelen forsvinner uten å snakke mer med Dante og Vergil, som en som er sterkt opptatt av noe annet (ma fé sembiante/ d’omo cui altra cura stringa e morda Inf IX,101-102). Vergil og Dante kan deretter gå inn i byen. Dante har riktignok gledet seg til å se hva en slik festning inneholdt, men har ikke før kommet innenfor, før han forskrekkes over redslene som er her inne. Her var det flammer så varme at ingen smed kan be om det varmere (che ferro più non chiede verun’ arte Inf IX,120). Og i disse flammene ligger de dømte sjelene i brennende kister, hvorfra stønnene og sukkene og klagene jevnt kan høres. Dante spør Vergil hvem de er, og får til svar at det er kjettere og at det er flere av dem enn du tror (più che non credi son le tombe carche. Inf IX,129). Så snur de seg, og går mellom de plagede og de høye veggene på andre siden.

Slik slutter Canto IX.

Neste sang:Canto X Forrige sang: Canto VIII

Oversikt over sangene: Divina Commedia