Stikkordarkiv: Alvorlige synder

Canto X, Inferno, Dantes Divina Commedia

Canto X

Forrige canto var litt dunkel og vanskelig å trenge inn i, annet enn at Vergil og Dante fikk hjelp av en engel til å komme seg inn i byen Dis, og til de nedre regioner av Helvete. Denne cantoen er imidlertid en av de mest berømte i Dantes Inferno, en av dem som oftest blir trukket frem og som flest kjenner. Vi går også nå over til de som aktivt har syndet, i stedet for dem vi hittil har sett, som passivt har gitt etter for sine lyster og har syndet på den måten. Fra nå av kommer de som har valgt synden. De første i denne gruppen er de som har valgt å fornekte Gud, kjetterne, og de blir straffet ved å tilbringe evigheten i brennende kister. Blant de som ligger i disse kistene er Farinata degli Uberti og Cavalcante Cavalcanti, felles Fiorientinere med Dante. De skal ha en flott, illustrerende og lærerik samtale. Jeg vil også ha med i innledning at nettopp denne sangen var det som første gang fikk meg til å lese komedien med begeistring, etter å ha sett gjennomgangen av den til Erich Auerbach i hans Mimesis (Utgitt på Gyldendal i 2002). Jeg kommer til å låne godt av ham i min gjennomgang her.

Kantoen begynner der den forrige slapp. Vergil og Dante går mellom de åpne, brennende kistene, og snakker sammen. Dante lurer som vanlig på hva det er han ser, og spør sine spørsmål om det, mens Vergil svarer og forklarer. Blant det som blir sagt her i begynnelsen, er at kistene riktignok er åpne nå, men at de vil bli stengt etter Josafat (Iosafat), stedet der alle sjelene skal bli dømt på dommens dag. Dante har også tidligere vært opptatt av dette om hvordan det blir etter dommens dag, om forholdene i Inferno blir verre eller bedre, eller de samme, og det kan jo nå synes som om det er innredet slik at det vil bli enda litt verre etterpå. En annen detalj å få med seg er at Vergil sier “her ligger tilhengerne til Epikur, de som sier sjelen dør med kroppen” (Suo cimitero da questa parte hanno/ con Epicuro tutti suoi seguaci,/ che l’anima col corpo morta fanno. Inf X,13-15). Epikur var en gresk filosof som ganske riktig mente at sjelden var dødelig og at mennesket skulle frigjøre seg fra frykten for gudene, slik at det kunne nyte de sanslige gleder livet gir. Dette er selvfølgelig stikk i strid med den kristne lære, og særlig som den gjaldt i middelalderen på Dantes tid. Så det hører hjemme at Epikur blir trukket frem og nevnt, og hans følgere blir plassert her i de nedre delene av Helvete hvor kjetterne skal være.

Midt mens Dante og Vergil går der og snakker sammen kommer det et for Dante-kjennere velkjent avbrudd:

«O Tosco che per la città del foco
vivo ten vai così parlando onesto,
piacciati di restare in questo loco.

La tua loquela ti fa manifesto
di quella nobil patrïa natio,
a la qual forse fui troppo molesto»

Å, Toskaner som går levende gjennom
den brennende byen og snakker så ærefylt,
vær vennlig å stanse litt på dette sted.

Dine talegaver bekjentgjorde deg
og ditt opphav fra denne noble nasjon
Som jeg kanskje var for slem mot.
Inf X,22-27

Foruten innledningslinjene der Dante finner seg selv i den mørke skog (selva oscura), er kanskje dette noen av de vers det er vanligst å lære seg utenatt. Det er fiorentineren, ghibbelineren, Farinata degli Uberti, som snakker. Han har reist seg opp i kisten sin, synlig i sin veldige skikkelse fra livet og opp, og gjenkjenner Dante på dialekten hans. Han er urtypen på sjelene i Helvete, de som ikke et øyeblikk har angret sin synd og aldri kommer til å skjønne hva som er den rette vei å gå. Han har ingen skam eller skjensel for sin skjebne, men møter tvert imot Dante utfordrende ved å spørre ham hvem han slekter på («Chi fuor li maggior tui?» (40)). Dante, som har fått beskjed om å velge ordene sine med omhu i denne samtalen, svarer ærlig, hvorpå Farinata helt upassende i forhold til situasjonen han er i triumferende svarer:

poi disse: «Fieramente furo avversi
a me e a miei primi e a mia parte,
sì che per due fïate li dispersi».

etterpå sa: “De var flammende fiender
av meg og mine slektninger og mitt parti
Jeg fikk to ganger jaget dem bort”.
Inf X,44-46

Farinata holder på det som for ham var viktig på jorden, og som tydeligvis er viktig for ham til og med her i Helvete. Han er en ghibbeliner, og to ganger i hans levetid fikk de jaget (li dispersi = eg. “spredt dem”) sine fiender, guelferne, ut av byen. Den ene gangen var i 1248, den andre i 1260, i det berømte slaget ved Monteperti, der ghibbelinerne i Firenze slo seg sammen med nabobyen Siena, som alltid har vært dominert av ghibbelinerne. Vi ser at Farinata selv i Helvete er opptatt av hvem som er best, hvem som kommer fra de flotteste familiene, og hvem som har vunnet de viktige krigene. Dette er alt sammen rivaliseringer i uviktige forhold. Det første og viktigste er forholdet man har til Gud, og Farinata skulle ha brydd seg mer om det, enn hvilken slekt han og andre kommer fra.

Denne samtalen viser også noe av Dantes politiske syn. Dette synet har selvsagt sammenheng med hans egen situasjon når komedien blir skrevet. Han er forvist fra Firenze, og begynner å forstå at dette kan bety at han aldri vil få vende tilbake. Han kan også se tilbake på et hundreår (fra 1215, hvor stridighetene mellom guelferne og ghibbelinerne begynner) med stridigheter i sin kjære hjemby, først mellom guelfer og ghibbelinere, siden innad hos guelferne selv. Verket viser tydelig et ønske om enhetlig styring, at man skal ha en makt som har orden og kontroll, i stedet for den stadige rivaliseringen som han har sett både i sin hjemby, og i hjembyen i forhold til de omkringliggende bystatene. Idealet går da tilbake til Romerriket, som etter Dantes syn ble innsatt av Gud for å være det riktige styret. Her hadde man en makt som styrte hele den kjente verden, og slik burde det også være. Mange av problemene Dante kjente ville da være unngått. Måten Farinata snakker på, viser hvor dypt de indre stridighetene sitter, og hvor vanskelig det gjør noen egentlig utvikling. Selv ikke i døden vil Farinata gi slipp på sitt parti, og sin sak.

Dante svarer Farinata at hans (Dantes) parti riktignok ble jaget et par ganger, men de kom alltid tilbake, en kunst Farinatas parti aldri har lært (ma i vostri non appreser ben quell’ arte (52)). Så kommer det litterære sjokket Auerbach beskriver så mesterlig i sin Mimesis. Samtalen mellom Farinata og Dante stopper opp, den blir avbrutt, og det av at en tredje blander seg inn, Cavinata Cavinati, som ligger i kisten sammen med Farinata.

Allor surse a la vista scoperchiata
un’ombra, lungo questa, infino al mento:
credo che s’era in ginocchie levata.

Dintorno mi guardò, come talento
avesse di veder s’altri era meco;
e poi che ‘l sospecciar fu tutto spento,

piangendo disse: «Se per questo cieco
carcere vai per altezza d’ingegno,
mio figlio ov’ è? e perché non è teco?».

Da reiste det seg opp og avdekket seg i syne
en skygge som viste seg opp til haken:
jeg tror han hadde reist seg opp på knærne.

Han så etter bak meg, som om han
ville se en annen som var med meg
Og da mistanken om det var helt fjernet

sa han gråtende: “Hvis du i dette blinde
fengsel kan gå med den høye åndskraft,
hvor er min sønn? og hvoror er han ikke med deg?
Inf X,52-60

Dette er en type fortettet handling som ikke finnes tidligere i litteraturen. Vi er kommet til vers 60, og svært mye har skjedd, mye av det står fortsatt på vent. Vergil og Dante har sin samtale, avbrutt av Farinata, hvorpå Vergil og Dante hadde en kort liten samtale (som vi ikke har vist), der Vergil oppmuntrer ham før han går bort til Farinata, og nå er også den samtalen lagt på vent, mens Cavinata har kommet inn på scenen. Hans gjesteopptreden blir imidlertid raskt avsluttet, da Dante gjenkjenner ham straks (han er fra Dantes samtid, kjent kjetter, og sønnen hans var poet) og vet hvem sønnen hans er. – Jeg kom ikke av egen kraft, svarer Dante, – men er ledet av han der (Vergil), som sønnen din kanskje ikke hadde høyaktet (E io a lui: «Da me stesso non vegno:/
colui ch’attende là, per qui mi mena/ forse cui Guido vostro ebbe a disdegno». Inf X,61-63). Verbet ebbe er sentralt, det er passato remoto av Avere (“å ha”), en fortid så langt tilbake at den nå ikke gjelder (passato “fortid”, remoto “langt”). Stakkars Cavinata tror det betyr at sønnen ikke lenger er i live, og blir helt fortvilet.

Di sùbito drizzato gridò: «Come?
dicesti «elli ebbe»? non viv’ elli ancora?
non fiere li occhi suoi lo dolce lume?».

Quando s’accorse d’alcuna dimora
ch’io facëa dinanzi a la risposta,
supin ricadde e più non parve fora.

Plutselig var han helt oppreist og skrek: “Hva?
sa du “han hadde”? lever han ikke lenger?
Kjenner ikke øynene hans det søte lys?

Da han så at jeg nølte
med å svare på spørsmålet
falt han på ryggen og viste seg ikke mer.
Inf X,67-72

Dermed er Cavante ute av komedien, og Farinata kan fortsette sin samtale. Auerbach viser – og det atskillig mer detaljert enn jeg – at noe lignende aldri har skjedd før i verdenslitteraturen. Det må også med her at Dante skriver på folkespråket, italiensk, noe som allerede skal betyd at han har valgt seg den lave stil (i motsetning til høyverdige latin), men at han bruker virkemidler både fra høystil (blant annet i innledningen til sekvensen med Farinata, “Å Toskaner (…) stans du på dette sted” (O Tosco (…) di restare a questo loco), i stedet for for eksempel “Stans her, Toskaner” (Restate qui, Tosco). Auerbach skriver humoristisk at Vergil ville blitt mer overrasket enn Dante, om han virkelig hadde hørt denne måten å ordlegge seg på (s. 185, utgaven fra 2002, Gyldendal forlag, Memesis).

e sé continüando al primo detto,
«S’elli han quell’ arte», disse, «male appresa,
ciò mi tormenta più che questo letto.

Og fortsatte der han slapp
“Hvis de denne kunsten”, sa han, “har lært så dårlig
vil det plage meg mer enn dette leiet”.
Inf X,76-78

Her slutter Auerbach sin gjennomgang (det vil si, dette er så mye han tar med i sitt utdrag, men han bruker dette og en grundig analyse av dette til å gi oss innsikt i hele verket), men vi fortsetter vår. Farinata snakker om “kunsten å komme tilbake”, som guelferne har lært, da kommer tilbake til byen etter å ha vært jaget bort fra den, noe Farinatas ghibbelinere ikke har klart. Dette plager ham mer enn å ligge i den brennende kisten, noe som på ny viser hvor grundig feil han tar i hva som er viktig i livet. Alt med det som angår hvem som har makten i Firenze er midlertidig, mens leiet her i kisten i Helvete er evig.

Samtalen mellom Farinata og Dante fortsetter, og skal vise frem et nytt aspekt ved det å ligge dømt i Helvete. Rett etter at Farinata har uttalt seg om plagen ved at hans ghibbelinere ikke skal lære seg kunsten å vende tilbake til en by de er jaget bort fra, forteller han Dante at også han skal få lære seg hvor tung denne kunsten er (che tu saprai quanto quell’ arte pesa (81)). En ting er at han på ny går til angrep på Dante, like stolt og ufordragelig som han var i live, “jeg er bedre enn deg” er holdningen hans, selv når dommen er falt over ham og han ligger fortapt i Helvete. En annen ting er at han her forutser at Dante vil bli landsforvist, og ikke vil ha så lett for å komme tilbake. Det er på sin plass å minne om når hendelsene i komedien er satt til og når den er skrevet. Handlingen er satt til år 1300, da Dante er 35 år (midtveis i livet), men den er skrevet mellom 1308 og 1321. Dante blir landsforvist i 1301, som følge av at han er en hvit guelfer, mens det er de sorte som da får makten. Det vil si at foratteren Dante kjenner til landsforvisningen, men Dante i verket kjenner den ikke. Så Farinata kan komme med sin spådom, som forfatteren Dante vet vil bli oppfylt. Farinata kan i likhet med de andre beboerne i Helvete se både fremover og bakover, men nåtiden kan de ikke se. Det betyr også at på dommens dag, hvor fremtiden på en måte blir lukket, får de ikke vite noen ting, og også på den måten vil forholdene bli verre.

Dante forklarer så at det er på grunn av dette han nølte over spørsmålet fra Cavante, om sønnen hans var i live. Og han ber Farinata fortelle Cavanta dette. Så kaller Vergil på ham (mi richiamava), og Dante skynder seg å spørre hvem andre som ligger her. Farinata nevner Fredrik II, kongen som på en gang ble konge i det hellige romerske riket og i Sør-Italia (kongeriket Sicilia og Napoli), og hadde ønske om å samle Italia under keisermakten på 1200-tallet. For dette ble han bannlyst, men han reiste også på korstog i 1228, og var i det hele tatt en sammensatt og omdiskutert personlighet. Farinata nevner også at det kardinalen ligger her (l’ cardinale), antagelig er det Ottaviano degli Ubaldini det gjelder, en kardinal som støttet ghibbelinerne (og dermed keisermakten). Det er klart det er oppsiktsvekkende med kardinaler blant kjetterne. Flere vil ikke Farinata nevne. Man kan ane han heller ikke vil fortelle noen ting til Cavante om sønnen hans. De to har ikke reagert på hverandre i det hele tatt, og man kan regne med de ligger hver for seg i kisten og later i evighet som om den andre ikke er til.

Preget av samtalen med Farinata vender Dante seg tilbake til poeten, Vergil, og får av ham streng beskjed om at det er når han står foran “den hvis nådige øyne ser alt” at han skal få vite sitt livs ferd («quando sarai dinanzi al dolce raggio/ di quella il cui bell’ occhio tutto vede,/ da lei saprai di tua vita il vïaggio». Inf X,130-132). Dante skal altså ikke være for opptatt av hva de sier til ham her i Inferno. Pilgrimmen Dante har ennå mye å lære om hva som er viktig i livet hans, og hva han virkelig burde bekymre seg over, og glede seg over.

Deretter snur de seg til venstre, og kommer til en dal der fjellveggen stiger opp så bratt at det er rent ubehagelig. Slik slutter Canto X.

Neste sang:Canto IV Forrige sang: Canto IX

Oversikt over sangene: Divina Commedia

Reklamer