Stikkordarkiv: Amatørtekster

Kartet stemmer ikke med livet

Mellom 2003 og 2007 satset jeg virkelig på tekstene mine. I den tiden håpet jeg det skulle bli noe med dem. Det var viktig for meg. Det var noe jeg brukte svært mye av tiden og tankene og kreftene mine på. Jeg skulle skrive 52 skikkelige korttekster i året, en for hver uke, og ved å gjøre det i 5 år, skulle det vel være mulig å plukke ut noen etterpå det var noe med. Jeg mente det var noe med dem, det fantes andre også som mente det, men ikke mange nok og viktige nok til at det kom noe videre. Det ble litt, helt litt. Så hva skulle jeg gjøre etterpå? Fortsette å skrive? Nå hadde jeg satset hardt i fem år, og oppnådd det resultat at det gikk – litt.

Tekstene etter 2007 er mer halvhjertede. De er mer forsonede. Slik som denne.

Merk at innledningen kunne vært skrevet på en helt annen måte, mens teksten må være som den er.

Kartet stemmer ikke med livet

Ja, jeg vet det finnes et uttrykk som heter ”kartet stemmer ikke med terrenget”, og det humoristisk kan følges opp med at man da må gjøre noe med terrenget, for å få kartet til å stemme. Det er terrenget det er noe galt med. Akkurat dette forholdet finner jeg mellom livet mitt og hvordan jeg tenker det skal være, altså livet og planen min med det. Jeg skriver dette i håp om at noen skal finne interesse for det, at noen skal finne interesse i at jeg, forfatteren av denne teksten, lever et liv, som ikke er helt i samsvar med hvilken plan jeg hadde for det. Og for å si det rett ut, så tror jeg at interessen for dette er liten. Jeg skriver teksten likevel, det er det jo åpenbart at jeg gjør, og det er en av de få protester jeg er i stand til å opparbeide meg for tiden. Ja, jeg skriver denne teksten som en slags protest, som en slags resignert protest, over at jeg ikke klarer å leve det livet jeg ønsker, og at hvordan jeg lever, ikke spiller så stor rolle lenger. Om mitt liv var i tråd med planen, skulle verden, eller om man kanskje ikke skulle ta så hardt i, så i alle fall en god del folk, bekymre seg litt over hvordan det gikk med meg, og fulgt litt med på det. Da ville en god del folk med interesse lest en tekst sånn som dette her, for å finne ut mer om meg, og hva det er med meg, og jeg ville med den ha gitt en gåtefull forklaring, som bare gav interessen ny næring. Og interessen i seg selv skulle ikke være det viktige, nei, den skulle være en biting, den skulle være noe som fulgte med av at jeg var slik en interessant person, med så mye viktig på hjertet. Og gudene eller de som holder rede på slike ting, må vite, at jeg har prøvd. Jeg har prøvd å tenke ut en rekke med viktige ting, jeg har prøvd å gjøre noe med dem, jeg har prøvd å skrive dem, bearbeide dem, jeg har virkelige prøvd. Jeg har fulgt det kart jeg liksom hadde tegnet opp for livets vei. Men veien jeg har gått, har ikke hatt noe med denne tegningen å gjøre. Det har vært noe feil med kartet eller terrenget, og jeg skulle så gjerne følt meg mindre dum, når jeg sa jeg gjerne skulle sett, det var terrenget som var problemet.

ES2009

Den velmenende venn, av Eivind Salen

Jeg fortsetter denne søndagen i april å poste tidlige forsøk på dramatikk fra meg selv. Denne gangen er det en monolog, som var tenkt i et prosjekt i regi av Teaterskapet, den ene av teatergruppene jeg var med i fra slutten av 90-tallet og utover. Vi hadde nettopp med stort suksess gjort monologer av Dario Fo, produsert av Studentteateret Immaturus, nå tenkte vi at vi like godt kunne greie det samme selv, med monologer av meg. Jeg skulle skrive fire stykker, men det visste seg veldig vanskelig. Jeg strevde veldig, og fikk ferdig to. Dette er den ene.

Teksten ble lest opp på Skrivegruppens aften, i regi av Studentteateret Immaturus, så det opprinnelige prosjektet ble ikke noe av. Men teksten er fremført.

* * *

Den Gode venn

En monolog av Eivind Salen

 

Det er tanken som teller.

Gammelt ordtak

 

Ærede forsamling! den er ikke sann denne historien, og takk Gud og hver mann for det. For hvis denne historien hadde vært sann, så hadde det blitt meget vanskelig å skille rett fra galt her i livet. Og det er det jo allerede. Det hadde vært alldeles for galt, hvis jeg her i kveld, i en sann historie hadde tilbakevist noe vi alle vet om rett og galt. Vi vet at venner er bra, og jo bedre venner man er, jo bedre er det. Slik er det i virkeligheten, der er det alltid bra å ha venner, og ekstra bra å ha meget gode venner. I diktningen trenger det ikke å være slik, der kan det være akkurat som man ønsker det. Det skal jeg nå bevise, med følgende lille historie. Følg med, ærede forsamling, her er historien.

Det er to stykker som deltar, vi dikter dem opp, og vi lar dem bo i nærheten av elven

Tigris. Dette er en virkelig elv, den finnes, og den fantes særlig for lenge siden. Vi lar disse to vennene ha levd for lenge siden, i en ganske annen tid enn i dag. Den ene heter Jonathan, den andre Tobias, rare navn, men det var det de het, alle lo av dem. Jonathan var smed, Tobias var baker, det var yrkene deres. Slik så de ut. Jonathan og Tobias var gode venner, de hjalp hverandre, hvis det falt seg så galt for den ene at det trengtes hjelp fra den andre. Hvis den ene for eksempel hadde noe vin til overs, var den andre særdeles behjelpelig med å drikke den opp. Hvis den ene hadde tre sekker med korn å bære, tok den andre den ene og så trasket de avgårde mens de hjalp hverandre å holde humøret oppe, med muntre historier, latter og sang. Det var nemlig glade venner, som møtte verden med et smil enten verden smilte tilbake eller bare stelte i stand trøbbel. Og det var en tid med en del trøbbel dette her. Nå skal dere høre.

En dag hendte det så uheldig at den ene havnet i en situasjon som innebar at han skulle korsfestes. Det var nemlig en slik tid de to gode vennene levde i, en tid hvor man kunne bli korsfestet uten å ha gjort noe altfor galt. Til tross for at de var gode venner, befant de seg ikke alltid på samme sted. Da Tobias for eksempel ble festet til korset, var Jonathan på torget for å kjøpe frukt. Det var mange sorter å velge mellom, det var et vanskelig valg for Jonathan. Hva hadde han aller mest lyst på? Ferskenene så fristende ut, men han likte også godt epler, epler er skikkelig godt, hva skulle han velge? I mens Jonathan tenkte og grubliserte, fikk Tobias spikret nagler gjennom håndleddene og gjennom fotbladene. Det ble gjort på en slik måte at han ble festet fast til korset i en alldeles ubekvem stilling. Det var forferdelig. Han hadde sterkt pustebesvær fordi han – som sedvanlig for korsfestede –  ble hengende skjevt og sammenkrøket. Knærne gikk mot høyre, og hoften mot venstre, han så ut som en Z der han hang. Tenk hvis han kunne sett ut som en I, det hadde vært noe, en T i det minste, å så godt det hadde vært. Jonathan hadde sin fulle hyre med å velge, skulle han ha ferskner eller skulle han ha epler? Oioioi, så vanskelig det var, de så lekre ut ferskenene, han hadde lyst til å sette dem i munnen, mm, men epler hadde han også lyst på, det var helt umulig å komme til en avgjørelse.

– Kan jeg få prøvesmake? spurte han torghandleren.

– Prøvesmake! Prøvesmake!! Jeg selger frukt! Jeg driver ikke veldedighet for fattige og trengende, hva var det du het igjen? Jonathan? Haha – morsomt! Vi ler av det alle sammen, haha. Nåvel, om du ikke vet det, Jonathan (fnis) så kommer min frukt fra Jonas’ frukthage, den beste i distriktet, frukten er førsteklasses, det kan jeg garantere… se her… deilig! Slafs, slafs.

Han prøvesmakte selv en fersken, det så lekkert ut. Det gikk mot fersken, han ville nok velge fersken, frisk fersken er uten sidestykke en varm sommerdag. Og dette var en overmåte varm sommerdag, her var det virkelig varmt, det var hett, som i en trykkoker, vi befinner oss tross alt i nærheten av elven Tigris, det er uhyre varmt! Luftfuktigheten er også formidabel. Alt man vil er å søke skygge. Det kunne ikke Tobias, han hang i solen. Han svettet, og svetten rant ned i øynene på ham. Det var utrolig irriterende, han ville tørke det bort, men dere vet, hendene… Han hang så krøkkete, knærne til ene siden, hoften til andre, og hendene, helt unaturlig… Ikke kunne han tørke svetten, ikke kunne han puste ordentlig, og ikke kunne han sette seg i skyggen og svale seg litt. Han måtte bare henge, det var det eneste han kunne. Det var særdeles ubehagelig. Og nå begynte han å bli svært tørst, enormt tørst, helt uten sammenligning tørstere enn han noensinne før hadde vært…

– Nam, nam, nam… Disse ferskenene var uvanlig saftige… De ville nok Tobias hatt lyst på. Slurp, slafs… Mm… <Plystre, plystre>

– Åh… Tobias var en mann av få ord, men nå stønnet han. Det gurglet i halsen når han pustet, han savnet tiden han og Jonathan gikk og bar korn. Det var en fin tid, de sang og hadde det moro, var livets glade gutter… Å, kunne den komme tilbake,.. men-men, livet er forgjengelig, nå hang han der. Det var så tungt og vondt alt sammen, tørsten, svetten, pusten og alt, nagler gjennom håndleddene, nagler gjennom fotbladene, og som om ikke det var nok så skulle disse såre, gjennomnaglede områder bære hele kroppstyngden… Fysj om fei, situasjonen var klar, her trengtes hjelp. Det hadde falt seg så galt for den ene at det trengtes hjelp fra den andre. Det var det ingen tvil om, Jonathan måtte hjelpe Tobias.

– Nam, nam, slafs… <Plystre, plystre> …. Har vi ikke fått nok av å se Jonathan gnaske fersken nå? Han har en venn som trenger hjelp, la fersken være fersken og la ham høre om sin venn så det kan skje noe her!

– Shit…

Det var en vanskelig situasjon. Jonathan måtte hjelpe Tobias, det skjønte han. Men hvordan? Det skjønte han ikke. Han tenkte, og mens han tenkte gikk tiden, han hadde ikke tid til å tenke, han måtte gjøre noe. Men hva?

– Shit, shit…

Det som var klart, var at Tobias måtte ned fra korset. Det var soleklart, han kunne ikke bli hengende der. Slik Jonathan så det, kunne dette problemet løses på to måter. Enten kunne han få den korsfestede benådet, eller så kunne han lirke ham ned igjen i et ubevoktet øyeblikk. Han viste en til ham å være uvanlig handlekraft, og gikk for å få den korsfestede benådet. Det var helt umulig, det er ikke engang mulig å komme seg frem til et forsøk, men denne historien er oppdiktet så vi trenger ikke ta hensyn til det. Jonathan stod foran befalingsmannen.

– Goddag, mitt navn er Jonathan…

– Haha, morsomt navn!

– eh… jeg har en venn.

– Jaså? Det kommer ikke på tale, det er ikke mulig, det er ikke på noen måte mulig og i alle fall ikke for deg og Tobias. Det eneste du Jonathan (fnis) kan oppnå her hos meg er å bli korsfestet selv, jeg korsfester i hytt og vær, det koster meg lite, litt nagler og treverk, kanskje et navneskilt… Jeg tror jeg korsfester deg snart, for ordens skyld. For øvrig mener jeg benådning er noe tull, straffen er velfortjent uansett hva den skyldige har gjort, og forresten sier det seg selv at når man først er hengt opp blir man hengende til man dør. Hvis ikke blir alt bare rot. Farvel.

Jonathan ble nedbrutt. Det verste var at tiden gikk, eller det verste var at Tobias var korsfestet. Han måtte hjelpe sin venn, snarest. Det hastet, det hastet virkelig. Nå hastet det, oioi, som det hastet. Enorm hast.

– Mm… han trøstespiste en fersken, kroppen trenger næring også i vanskelige stunder. – Slafs, slafs… Spytt…

De hadde ikke genteknologi på den tiden, alle ferskner hadde kjerne. Nåvel, hva skulle Jonathan gjøre? Det er saken, det er spørsmålet i denne omgang. Hva skulle Jonathan gjøre? Han hadde forsøkt den ene utveien, å få sin venn benådet, det gikk ikke. Tobias hang der fortsatt. Den andre utveien var å lirke ham ned i et ubevoktet øyeblikk. Det er i hvert fall umulig, det er enda mer umulig enn å få ham benådet. Hva skulle han gjøre? Han måtte for enhver pris ikke bli korsfestet selv, det løser ingen problemer… Nei, dette var vanskelig, dette var ingen lett situasjon. Og tiden gikk, tiden gikk hele tiden.

Jonathan ble av disse labre utsiktene og den destruktive tankegangen enda mer nedbrutt enn han på forhånd hadde vært. Han fikk det for seg at han skulle stikke innom korsfestelsesalleen, kanskje kunne han der bli inspirert av et eller annet? Han hadde ikke noe å tape på det, han gikk. Han reiste seg opp fra tenkingen og gikk. Korsfestelsesalleen lå ikke langt unna, det var en kort og grei spasertur, hvis det ikke hadde vært for den trykkende heten. Puh, så varmt det var. – Hadde jeg bare hatt en fersken… Nei, fysj! Tenke på slikt i denne stund! Fysj, fysj… fy!… Der fikk han øye på Tobias. Han hang der i korsfestelsesalleen sammen med de andre korsfestede. Han så ikke godt ut, Jonathan kunne se det også på avstand. Tobias virket forpint. Han var rød i ansiktet, og man kunne tydelig høre det var ugreie med pusten. Han hadde nå hengt i seks timer, så han hadde et stykke igjen før han var halvveis. I dette øyeblikk spente Tobias musklene, Jonathan så det hele, Tobias trakk armene sammen, lenet seg fremover og opp slik at ryggen ble noenlunde strak, og trakk for en gangs skyld pusten fritt og ubesværet. For en stakket stund så han ut som en I, eller en T… rettere sagt en T… Deretter ramlet han sammen på ny, og havnet i den ubekvemme sammenkrøkete stillingen det er vanlig å henge i. Z. Hvilken smerte og påkjenning disse gymnastiske øvelsene utgjord for den korsfestedes gjennomnaglede håndledd var lett for Jonathan å tenke seg til. Som smed hadde han erfaring med nagler, og visste hvor lange, tykke og rustne de kunne være. I fotbladene var det også nagler, nei…

Dette synet avgjorde saken, for alvor. Jonathan ville virkelig gjøre alt for å lindre den korsfestedes uutholdelige smerter, Tobias kunne ikke bli hengende slik, ikke under noen omstendigheter. Det måtte unngås. Å lirke Tobias ned i et ubevoktet øyeblikk kom ikke på tale, ingen øyeblikk var ubevoktede, og hvordan lirker man ned en korsfestet? Det trengs verktøy,.. nei, denne tankegangen var en blindvei, her måtte mer drastiske virkemidler tas i bruk. Situasjonen krevde alvor. Jonathan var sitt ansvar bevisst, han skulle hjelpe. Nå skulle hjelpen snart komme til Tobias. Jonathan fant at det eneste han kunne gjøre for å lindre sin venns smerter, var å fremskynde dødens likevel uunngåelige inntreden. Aktiv dødshjelp. Det skulle han gjøre, han ville ønsket Tobias gjorde det samme om rollene var byttet om. Det smertet ham, det var en plikt og så videre, dette kan vi si mye om, men la oss heller se hvordan det går. Jonathan skaffer seg et spyd, et godt spyd, det er våpenet han skal bruke. Han øver seg litt, men har ikke all verdens tid så etter et par kast tar han spydet med seg til korsfestelsesalleen. Nå inntreffer snart den dramatiske situasjon, settingen er i hvert fall dramatisk. Det er vakter over alt, Tobias henger der, – åh… stønner, Jonathan er en smed, han er ingen spydkaster, men nå skal han gjøre sitt livs viktigste kast. Han sniker seg så nærme korset han kan komme…

– Stopp! Holdt! Forbudt med spyd! Kom deg unna, kom deg uhyre langt unna!

Vel, vel, han var kanskje for dristig, men la gå, han gjorde et forsøk, det var hva situasjonen krevde av ham. Han ble jaget tilbake, han måtte kaste spydet fra lenger avstand enn planlagt. Nåvel, han måtte kaste likevel, vennen hang der, svettet, pustet og var tørst, Jonathan måtte befri ham fra lidelsene. Han hadde et forsøk, han måtte kaste og så måtte han løpe alt han kunne i motsatt retning. Kanskje ville han bli tatt, men det var det verd. Han skulle gjerne ofre seg for sin gode venn, så edelt var vennskapet. Nå er vi klare, Jonathan er klar. 1 – 2 – 3, så kastet han spydet, vusj, det fløy gjennom luften, her flyr det, vi bremser tiden så vi får det med oss, her borte henger vennen, her kommer spydet, rett i låret, – Au, åh… dobbelt stønn, spydet ble hengende. Jonathan sprang, tenk ikke på ham, tenk på Tobias. Han henger der, som en Z, i låret et spyd, det henger der, utsatt for tyngdekraften. For en grusom situasjon! Kan dere tenke dere? Spydet henger der, trekker seg nedover, tyngdekraften gjør jobben sin, den svikter ikke, spydet presser seg nedover, river sundt muskelfiber, nervetråder og annet unødvendig lårkjøtt som holder spydet igjen. Haha, såret blir større, det er så ømfintlig, men det blir ikke så stort at spydet ramler ut, det blir hengende, det henger fast i et eller annet der inne. Jonathan løper, han blir snart tatt igjen, tenk ikke på ham. Tenk på Tobias. Han skal leve lenge ennå. Spydet gjorde ikke så mye fra eller til i denne forbindelse, han døde ikke særlig raskere enn han ellers ville ha gjort. Han levde tretti, førti timer til, han var sunn og sprek, vet dere, i god form, arbeidet hardt på bakeriet, flere dusin brød hver dag, man kommer i form av sånt, det er noe å tenke på for noen og enhver. Men la oss ikke tenke på det i denne omgang, la oss vende tilbake til Jonathan, som løper. Han blir tatt igjen, han er smed, ingen sprinter, han blir tatt igjen. Der blir han tatt igjen.

– Shit

Han blir arrestert og kastet i arresten. Ferdig med ham.

Ærede forsamling, det var det hele. Det var ikke mer enn dette. Takk for oppmerksomheten.

 

 

Eivind Salen

1. Utkast 9 april-12. April 1998.

2. Utkast 13. April 1998

3. Utkast Jan’99 etter notater tidlig høst’98.

Jeg er soppen

Denne teksten skrev jeg 26. mars 2008. Det er tre år før jeg postet den her på bloggen. Jeg vet meget godt hvilken sopp jeg snakker om, mener jeg å huske, nå som jeg poster innlegget, en helt annen tid og i en helt annen stemning, 5. august 2013, etter å ha endret litt (enn si endret helt, skiftet den ut) den helt siste setningen. På tur til bymarka og over Lifjell i Sandnes, en typisk, heldags påsketur for oss, 23. mars 2008, ser jeg en sopp henge på et tre, og fotograferer den med mitt kamera, SonyP200. Det er en usedvanlig tidlig påske, dette året, og derfor også litt snøvær akkurat denne dagen. Det var soppen til å se enda et hakk mer usannsynlig ut. Min far skulle senere dø dette året. Det var den siste, av disse tradisjonsrike påsketurene han var på. Det visste jeg ikke da, vet nå.

Jeg er soppen

Jeg tok en gang et bilde av en sopp som satt og sugde seg fast på et tre. Jeg var ute og gikk i skogen, dere vet hvordan det er, man tenker på andre ting, og så fikk jeg altså øye på denne soppen. Det vil si, jeg fikk først øye på treet, så soppen. Treet var ikke noe ordentlig tre, det var bare en liten stubbe. Og om det ikke allerede var dødt, så var det helt sikkert fortapt. Det var da jeg fikk øye på soppen. Eller, jeg kan jo ikke si det var da jeg fikk øye på soppen, som om jeg gikk der i skogen og tenkte akkurat disse tankene, og akkurat i det jeg tenkte treet helt sikker var fortapt, så fikk jeg øye på soppen, neida, jeg fikk øye på soppen først etter at jeg hadde fått øye på treet. Og det var først da jeg gikk bort til det, og det er sant, akkurat sånn var rekkefølgen, jeg fikk øye på soppen og gikk bort til treet. Det fascinerte meg slik, at jeg tok bilde av det, soppen som hang på treet og sugde ut livskraften av det, om ikke treet allerede var dødt, altså. Jeg vet ikke hvor nøye dere har sett på slike sopper, eller hvor viktig det egentlig er å se nøye på dem, men de henger altså på en måte som ikke tar særlig hensyn til tyngdekraften. Om soppen var en tallerken, som soppehodet jo egentlig minner om, så var tallerkenen festet til treet bare i den ytterste kanten. Resten hang rett ut. Det er bare iveren sugekraften bryter ned treet med, og den luft som soppen stort sett består av, som gjør at soppen ikke ramler rett ned. Det var da jeg tenkte ”jeg er soppen”. ”Jeg er soppen”, tenkte jeg. Også mitt liv er organisert på denne måten. Og det var merkelig, tenkte jeg, ikke akkurat da, men litt siden, hvordan jeg først tenkte at jeg var denne soppen, og først etterpå begynte å tenke ut på hvilke måter mitt liv sammenfalt med soppens. Suger jeg livskraften ut av noen, for eksempel, noen som kanskje allerede er døde og i hvert fall kommer til å dø snart? Består jeg bare av luft, kanskje, eller er det det at jeg trosser tyngdekraften som utgjør likheten? Neida, jeg fikk det ikke til å stemme med noe av dette, men det var likevel noe med denne soppen som hang der. Hvilke fremtidsutsikter har den, tenkte jeg? Når treet er brutt ned og soppen ikke lenger har noe å suge på, så dør også soppen. Det vil si at den vil bli hengende akkurat der den henger, og i beste fall bare suge seg større og større, før også den dør. Det var dette jeg likte, tenkte jeg, det var akkurat dette jeg likte med denne soppen. At jeg skulle være den, likte jeg ikke.

ES. 26. mars, 2008

DSC06860