Stikkordarkiv: Annerledes

Tusten, av Tarjei Vesaas

Denne novellen, som først ble gitt ut i samlingen Vindane i 1953, er en forløper av Romanen Fuglane, som kom i 1957. Hovedpersonen er den samme, den litt tilbakestående Mattis, kalt Tusten. Vesaas hadde et eget tak med å skrive om mennesker og dyr som har tankene innrettet annerledes enn oss andre, de som har tanker ikke vi vet om, noe han selv formulerer veldig fint, i omtale nettopp av sin roman Fuglane, og hovedpersonen i den.

Selv om hovedpersonen er den samme, er det stor forskjell på romanen og novellen. I romanen får vi god tid til å bli kjent med Tusten. Det er vakkert skildret, og selv om det ikke skulle være helt riktig i forhold til hvordan mennesker som Tusten tenker i virkeligheten, har vi alle noe å lære av hvordan Tusten tenker i romanen. Han har en nærhet til tingene som vår analytiske evne kanskje har tatt fra oss. Det er noe mystisk over Tustens forhold til rudgetrekket over huset, Fuglane, men ikke mer mystisk enn at det er høyst virkelig. Han føler dette, det er noe der, og leseren blir nysgjerrig på hva dette er. Fuglane er en av de aller første voksne romanene jeg leste, og virkelig likte, virkelig ble begeistret over, og gikk og tenkte på. Den var med og satte i gang at jeg virkelig begynte å lese bøker, at det tok av.

Jeg var derfor spent da jeg så at Tusten skulle være med også i en av novellene til Vesaas. Jeg leste med forventing, men forventingene ble skuffet. Dette var ikke det samme som i romanen. De andre novellene i samlingen var bedre, mange av dem.

Nå, i arbeidet med bloggen, mange år etter, leste jeg novellen på ny, uten disse forventningene. Jeg har heller ikke Fuglane så friskt i hodet, som jeg hadde da. Jeg kan lese novellen som en vanlige novelle, med en vanlig – eller uvanlig – hovedperson.

Novellen begynner in medias res, som det heter på fint, midt i tingene, Tusten blir stoppet på landeveien, og spurt om han kunne «ta ein vedhogst». Det er ikke bare at han blir spurt om å hogge ved, men at han blir kalt Mattias. Han blir alltid kalt Tusten, og vet han er Tusten. Slik blir leseren introdusert for at Tusten ikke er som alle andre.

Tusten skal hogge ved ute på ei øy, og føler stor ære ved dette. Han vil gjerne bli sett, at andre skal se han stå og snakke med en viktig kar som gir han jobb. Da skulle de ikke le av ham, som de gjør til vanlig.

Sånn går det over alle de 20 sidene novellen varer. Han kommer hjem til søstera si, som han bor med, og er viktig og har fått jobb. Han er stolt over at han skal forsørge henne, han skal ut i båt, hogge ved. Søstera er glad på hans vegne, og skryter av ham, hun vet hva som skal til for å gjøre ham glad.

– Ja, sjå det, sa systera, det har eg alltid sagt.

– Kva har du sagt?

– Slik er det når du berre held deg litt frampå. Du har haldi deg litt meir frampå, skjønar eg.

– Ja, sa Tusten.

Det var jo ikkje sant, men kvifor gjera skar i gleda.

Slik får Vesaas frem at søsteren og Mattis kjenner hverandre godt. Det er en kort novelle, det er ikke plass som i en roman, hvor man kan beskrive hvordan de lever sammen, hvilket forhold de har. Det må vises i en liten samtale, som dette.

Det at Tusten hele tiden må gjøre noe, gjør at vi aldri helt får sett de fascinerende tankene hans. Han får ikke vist den verden han har, og som vi har noe å lære av. I stedet ser vi hans mislykkede forsøk på å komme inn i vår verden. Han vil jobbe, han vil hogge ved, men han kan jo ikke ved. Skogeieren hadde fått mer hogst, hadde han valgt en annen.

Omtrent to tredjelder ut i novellen får Tusten en slik lykkestund, som han har så mange av i Fuglane, der han går i ett med seg selv og sine omgivelser. Han jobber med en bjørk det går godt med, og han sansa alt ikring seg så underleg løynt og skarp. Han ser, lukter og hører, snegler, hvitveis og trost, det er en lykkestund, ordet lukkestund blir brukt, og i denne lykkestunden hogger han også ned ei bjørk selv. Og med det kommer tankene lett av seg selv, slik vil det suse når eg skal døy, tenker han, i et tankesprang som kanskje ikke er så lett for leseren å forstå, men det er jo også noe av poenget.

Tusten såg seg kring om nokon hadde høyrt det siste han tenkte. Han hadde tenkt det høgt. Han vart skjelven av glede over at han kunne tenke noko slikt. Han ønskte at kloke folk hadde høyrt det. Han sa det opp att: Dette er susen gjennom mitt eige hjarte.

Når det regner, la han til.

Når sniglane kjem på veden, la han til att.

Dette er et grep Vesaas ofte bruker. Han lar hovedpersonene tenke det uforståelige, han lar dem følge sin egen logikk. Det trenger ikke være noen forklaring på alt. For å være litt personlig, så er det ikke i denne novellen grepet faller best ut, det pleier gjerne være en  artig snert, som ikke helt er til stede her. Litt bærer det preg å være et litterært triks, og ikke noe som gjør hovedpersonen mer troverdig, eller mer sjarmerende, slik det er når grepet fungerer på sitt beste. Dette er dog en smaksdom, det er opp til hver enkelt å være enig og uenig. Men les for eksempel barnetankene som spretter ut i Aldri fortelje det, og se hvordan disse tankene kan være uventede og treffende på en gang.

Tusten er dog glad og stolt i tankene sine, han er grepet i stunden, der han har hogd ved, hogd ned et bjørketre, og tenkt store tanker.

Dette skulle dei høyrt, dei som – ja alle. Han trudde han skulle kunne tenke kva så i verda det var.

Lykkestunden går imidlertid over. Han hogger på noen tustegraner, uverdige, verdiløse trær i forhold til bjørka, og også det han selv er oppkalt etter. Så kan man kanskje gripe fatt i at Tusten drømmer om å være en stor, hvit bjørk, drømmer om å falle som den, men er ikke noe mer og føler seg ikke som noe mer enn en tustegran. Slik er det når man leser sånne rare setninger som Tusten tenker, man har liksom lyst til å finne en betydning til det. Jeg tror det leder på ville veier å spekulere for mye her.

Hva som skjer, er at skogeieren kommer ut til øye for å se hvordan det går med arbeidet. Tusten blir umiddelbart skuffet. Normale arbeidre får ikke besøk av skogeieren sånn i utrengsmål, i hvert fall ikke i regnvær. Det er kun fordi han er Tusten. Her sklir novellen mer inn i sosialrealisme, mer inn i hvordan vi skal behandle dem med nedsatt funksjonsevne, noe det aldri var snakk om i Fuglane. Der var det ikke at vi skal behandle dem med respekt, der var det respekt, for hvem kan vel unngå å ha respekt for Mattis Tust, slik han oppfører seg i Fuglane? Der er det en selvfølge, og ikke noe man gir ham for å være snill.

I samtalen med skogeieren stokker det seg for Mattis. Ordene som kom så lett til ham i lykkestunden, er der ikke nå. Vesaas viser at det er en barriere mellom de to, at mannen må gjøre seg litt til, og at Tusten oppfatter dette. Tusten står også og skammer seg over at han har fått gjort så lite, noe mannen naturligvis ser.

Kanskje er det typisk at Mattis Tust i avslutningen av novellen sitter der i tømmerkoia si, og tenker på hvordan det vil være i himmelen. Han har fått laget seg noe mat, stekt noen fleskebiter han fikk med fra søsteren, og med det kommet til krefter.

Det kjendest som å ta imot nytt liv omtrent. Han tenkte: slik er det i himmelen. Der kan heller ingen seie anne enn Mattis til meg. Og er ein svolten, så er det berre å gå ut og ete manna. Men ikkje når det er kaldt. Men heile sommaren vil eg ete manna.

Han vart god og doven, og glippa med augelokka mot bålet. Alle tankar vart avrunda.

Det er et begrep brukt mange ganger før, nesten så ofte at det er uttømt, at den stakkarslige og ulykkelige sitter og tenker hvordan det må være i himmelen. Det er sosialpolitikk, og ikke litteratur at han ønsker å bli kalt Mattis, og at alle vil gjøre det i himmelen. Det om å være sulten og spise manna er tatt rett ut av ingenting, det er ikke et ord i novellen ellers som varsler om noe sånt. Mattis har aldri vært særlig sulten, aldri særlig religiøs. Dette er ikke del av drømmene hans. Det er Vesaas som skriver, og ikke Mattis som tenker. Vesaas dekker litt over skaden, ved å bruke trikset med å sende inn en tanke fra det uventede, om at man ikke kan spise manna når det er kaldt, men som også andre steder i denne novellen faller det unaturlig. Denne Mattis er ikke til å stole på. Det er en forstudie, nesten som et utkast, en kladd, til den flotte romanen som senere skulle komme.

Da jeg i sin tid tok hovedoppgave i historie, så skrev vi først en basisoppgave. Denne skulle være et slags forarbeid til hovedoppgaven, det kunne enten være en oversikt i komprimert form, eller være et kapittel i den. Som oftest ble imidlertid hele forarbeidet forkastet. Det var ikke verdt noe, når man virkelig hadde kommet inn i tingene. Sånn var det for meg med basisoppgaven og hovedoppgaven min. Og sånn synes jeg forholdet er også for novellen om Mattis Tust og romanen om ham.

Reklamer