Stikkordarkiv: Applaus i teateret

Applaus

Dette er en flott tekst.

Applaus

Etter at forestillingen var slutt, så satt alle og klappet. Og siden jeg også var til stede på forestillingen, så klappet jeg også. Jeg gjorde som alle andre. Jeg slo hendene mot hverandre, passet på å gjøre det verken for energisk, eller for slapt, mens jeg så bort mot skuespillerne som stod og bukket og smilte skjevt. De hadde gjort en helt ok forestilling, nå var det vår tur, og det smilte de for. Jeg så litt på de andre publikummerne, mens jeg ikke et øyeblikk holdt opp med å slå hendene mot hverandre, stadig med samme intensitetsnivå, de fleste andre publikummere så ut til å ville vise frem et like sløvt ansikt og matt blikk som jeg satset på å få frem, men det var også noen som forsøkte å virke svært fornøyde, så det ut til. Noen virket til og med til å prøve å overskride grensen for begeistring. Disse klappet energisk i hendene mens de smilte og gapte og sperret opp øynene, og formelig vippet opp og ned i stolen som følge av alle musklene de satte i aktivitet. Jeg må si rett ut – og det kunne jeg jo ikke si der og da, til hvem skulle jeg si det der og da? mens alle satt og klappet? skulle jeg liksom si det til sidemannen? som forresten var en kvinne? skulle jeg mens vi satt der og klappet sammen hendene våre til ære for forestillingen vi hadde sett, lene meg bort til hun som satt ved siden av meg, og si til henne det jeg nå kommer til å si til dere her i denne teksten? – at det synes jeg er å overdrive. Jeg la spesielt merke til en av de applauderende, hun satt noen seter bortenfor meg og var kanskje 60 år, 60 + kan man si, og nå har jeg sagt det, hun var helt sikkert mer enn 60 år, hun var gammel, men hun visste å sette pris på hva hun hadde sett, og vise det gjennom en applaus så kraftfull at hun alene kunne bære hele publikums takknemlighet. Det var ingen automatikk i klappingen hennes, tenkte jeg der jeg satt og lot hendene gå mot hverandre av seg selv, hun trakk hendene fra hverandre og slo dem sammen igjen på en måte som ikke etterlot tvil om at hun mente hvert slag. Jeg var svært fristet til å henlede oppmerksomheten mot denne eldre damen, også for hun som satt ved siden av meg, og klappet i hendene som jeg, kanskje litt ivrigere forresten. Kanskje kan vi diskutere det etterpå, tenkte jeg, der jeg klappet bittelitt sterkere fordi ensemblet kom inn en gang til etter å ha vært ute et øyeblikk, for kanskje er det slik at kvinnen generelt klapper sterkere enn mannen, fordi det for kvinnen er viktigere å gjøre et godt inntrykk, eller jeg vet ikke hvorfor de gjør det, men jeg tror de gjør det. Her inne, her vi alle sammen sitter nå og klapper for skuespillerne der fremme, her klapper i hvert fall damene mest aktivt. Mennene ser direkte tanketomme ut, sånn som de sitter og klapper, observerer jeg, der jeg sitter og klapper. Alt dette ønsket jeg å diskutere etterpå med damen som satt ved siden av meg og klappet, men det ble ikke noe av, kan jeg si dere her og nå, derfor denne historien, kan jeg avsløre, for å diskutere med dere. Og siden dette er en historie tenkt ut og skrevet ned lenge etter at vi alle sammen satt der og klappet, så kan jeg tillate meg å stokke litt om på rekkefølgen og komme med følgende lille historie som jeg kom til å tenke på da den iherdige klappedamen sluttet å klappe, selv om hun altså fortsatt klapper sammen med oss andre. En gang så jeg et stankelbein fly inn i et spindelvev. Den hang seg opp, og prøvde febrilsk å slippe løs. Den sprellet med bein og vinger så voldsomt den bare kunne, sprellet og sprellet, når flere bein hang seg opp, sprellet den med dem som var igjen inntil den plutselig døde, og dermed sluttet å sprelle. På samme måten sluttet damen å klappe. Hun klappet og klappet, så var det slutt.

ES 27. aug 2005

Reklamer