Stikkordarkiv: Aristoteles

Canto XI, Inferno, Dantes Divina Commedia

Canto XI

Den 11 sangen er litt kortere enn de andre, og har bare 115 vers. Her stopper historien litt opp, for at Dante skal få forklart hvordan Helvete er oppbygd. Kartene om hvordan Helvete ser ut baserer seg altså mest på denne sangen, selv om det også er mulig å finne ut av det ut i fra de andre sangene. Mens alt dette skjer befinner vi oss fortsatt i sjette ring, der kjetterne oppholder seg. Strafen deres er å ligge i brennende kister, som vi så i forrige sang. Vi skal så vidt se innom graven til en ny av dem her: Pave Anastasio. Ellers er denne sangen fattig på både døde sjeler og andre skapninger, og er mest av alt en samtale mellom Vergil og Dante om Helvetes oppbygning og inndeling.

Det siste som skjedde i forrige Canto var at Dante fikk en formanende pekefinger av Vergil etter enda en gang å ha blitt rystet etter samtale med noen av de dømte sjeler i Inferno. Dante snakket som vi husker med sin landsmann, Farinata, og ble blant annet varslet om at han ville bli forvist fra Firenze. Etter samtalen snur Dante og Vergil seg til venstre, og går langs en høy, steil fjellvegg i en dal. De befinner seg fortsatt i ring 6 for kjetterne. Her begynner 11 sang.

Vi må ha med at kjetterne ikke bare ligger i brennende kister, de er også plaget av en veldig stank. Deres sjeler vil for alltid brenne når de er så forurendsede at de ikke engang ville slippe inn Gud, og når slike skitne sjeler brenner må det nødvendigvis komme stank (puzzo). Helt i begynnelsen av sangen leser Dante en av innskriftene på gravene, der det står “Pave Anastasius – som Fotinus ledet bort fra den rette vei” (‘Anastasio papa guardo,/ lo qual trasse Fotin de la via dritta’. Inf XI,8.9). Dette er Anastasius II som var pave fra 496 til 498. Han ble kalt kjetter fordi han støttet dekanen i Thessaloniki, Fotinus, i hans fornektelse av den guddommelige opprinnelsen til Kristus. En annen Fotinus var biskop i Pannonia i det fjerde århundret, og ble dømt for kjetteri. Det er en del uenighet i forskingen om hvem de to er, og om Dante muligens har forvekslet paven Anastasius med keiseren (Keiser Anastasius I), og den ene Fotinus med den andre. Den gamle Harvard klassikeren fra 1909, med oversettelse av Henry F Cary og redigert av Charles W. Elliot, skriver i noteverket om de som mener det er keiseren at de er “jealous of the integrity of the papal faith,” eller “bekymret for pavetroens integritet”. Det er klart det er sårende for mange at det finnes paver i Helvete, og spesielt blant kjetterne, og det er like klart at blant dem er nok ikke mange amerikanerne.

Dante og Vergil befinner seg i en bratt skrent. Allegorisk betyr det at når man befinner seg i synden går det raskt i utforbakke, billedlig kanskje også at bratte stup er mer skremmende for de som er fanget mellom dem. Konkret får det også betydning for Dante og Vergil at de må stoppe opp, slik at de får vennet seg til forholdene de er i. Det passer også godt allegorisk, i slik synd må man kanskje også stoppe opp litt og tenke seg om, før man kan gå videre. Det er i denne pausen Vergil finner tid til å fortelle Dante nærmere om Inferno.

Fra ring 6 hvor de nå befinner seg blir inndelingen mer komplisert. Vi kan ta med (selv om Vergil ikke her gjør det) at Dantes Helvete begynner med et slags forrom med de likegyldige, de som ikke tar stilling til noe, og som vi møtte i sang 3. Så har vi ringene 1 – 5 som vi har vært i, den første for de ikke kristne, der Vergil selv befant seg, sammen med mange av de andre historiske og oppdiktede skikkelsene fra antikken. Den andre er for de vellystige (lusseriosi), som vi møtte blåst av Helvetesstormen hit og dit i sang 5, der Francesca og Paulo fortalte sin historie. Den tredje er for de grådige eller fråtserne (golosi), de møtte vi i sang 6 o, hvor vi også fikk en samtale med Ciaccio, fioerentineren som gav de første forvarslene om Firenzes fremtid. Straffen deres var mot alle sansene de hele sitt liv hadde forsøkt å få tilfredsstilt, her blir det med regn, ul (fra hunden Kerberos), stank, mørke og sump (som de ligger i, og får smake på). Den fjerde er for gnierne og sløserne (Avari i prodigi), de så vi skyvende på tunge vekter i sang 7. Den femte er for de vrede (Iracondi i accidiosi), de så vi hamre løs på hverandre i sumpen Styx i sang 7 og 8, hvor særlig Filippo Argenti gjorde et motbydelig inntrykk. Nå er vi altså i ring 6, for kjetterne (Eretico).

Nedover her, kan Vergil fortelle, finnes tre mindre sirkler(cerchetti). Ideen er at Helvete er formet som en trakt, borret ned i jorden, og jo lenger ned man kommer, desto trangere blir det. De største synderne blir altså straffet med mer klaustrofobiske forhold. Den verste synden for Himmelen er ingiuria, som er opphavet for fremmedordet vårt “injurie”, og kan oversettes med “fornærmelse” eller “skade”. Skaden kan skje med vold (forza) eller bedrageri (frode), der bedrageriet er verst. Bedragerne befinner seg altså nederst, lengst fra Himmelen, der det er trangest, og der de lider mest (e più dolor li assale (27)). Voldsmennene kommer først her nå, forteller fortsatt Vergil, alt blir lagt frem i komediens perfekte rimmønster, og denne ring nummer 7 er inndelt i tre kretser (girone). Vi kan også ta med at Magnus Ulleland i sin nynorske oversettelse av verket kaller Cerchio for “krins” og Girone for “ring”, så man skal ikke bli forvirret av at jeg bruker andre ord for samme mening. Kretsene er for de tre typer voldsmenn, voldsmenn mot nesten (“mordere, plyndrere og ranere”, omicide, guastatori e predon), voldsmenn mot seg selv (“mot seg og sine eiendeler”, Puote omo avere in sé man vïolenta/ e ne’ suoi beni Inf XI,37-38) og voldsmenn mot Gud og naturen (Puossi far forza ne la deïtade,/col cor negando e bestemmiando quella,/ e spregiando natura e sua bontade; Inf XI,37-39) i den rekkefølgen. Når vi kommer dit, skal vi se hva de tre typer vold går ut på.

Så fortsetter Vergil med bedragerne, der inndelingen er enda finere enn for voldsmennene. Her er det hele 10 undergrupper, og de blir alle her ramset opp uten å bryte med verken rytme eller rim på italiensk.

Questo modo di retro par ch’incida
pur lo vinco d’amor che fa natura;
onde nel cerchio secondo s’annida

ipocresia, lusinghe e chi affattura,
falsità, ladroneccio e simonia,
ruffian, baratti e simile lordura.

Denne måten nettopp nevnt ser ut til å bryte opp
kjærlighetens bindinger som gjør naturen;
hvor i andre sirkel bygger seg reir

hykleri, smiger og den som forhekser,
falsknere, tyveri og simoni,
koblere, snytere og lignende skitt.
Inf XI,55-60

Det var 8 av 10 kategorier, og slett ikke verst. De to siste er bedragere i rådgivning (fraudolente consiglieri) og skismatikere og seminarister for uorden (Scismatici e seminatori di discordia). Også her skal vi få nærmere å vite hva de forskjellige bedrageriene består i, og hvilken rangordning de har, når vi kommer dit. Denne måten nettopp nevnt (egentlig: denne måten fra bak) er bedrageriet, beskrevet i forrige terzin.

Helt nederst er de som bedrar dem man skal gi spesiell tillit, og på den måten river av det kjærlighetens bånd naturen gir (lo vinco d’amor che fa natura). Dette er svikerne, de befinner seg i den trangeste sirkelen der de blir evig fortært (qualunque trade in etterno è consunto (66)). Dante som tilhører til Vergil og deltaker i verket, synes dette er helt klart og greit, men lurer på hvoror ikke alle synderne blir straffet i byen Dis, når Gud uansett vil straffe dem. På ny må Vergil gi Dante en formaning, “hvorfor tankene hans går så langt unna solen (figurativt: “lyset”, altså “hvorfor tankene er så langt unna der de skal være”)?” («Perché tanto delira»,/ disse, «lo ‘ngegno tuo da quel che sòle? Inf XI,76-77). Vi husker fra starten at Dante befant seg i en mørk skog, fullstendig i villfarelse, og han er ser vi fortsatt langt unna å orientere seg skikkelig. Dante stiller spørsmål ved Guds plan, som for det første er guddommelig, for det andre er klar. Vergil forklarer nå forskjellen inndelingen mellom de tre typer synder, umettelighet (incontentanza), ondskap (malice) og gal bestialitet (la matta bestialitade). Inndelingen henter Dante fra Aristoteles, som i Etikken (VII,I) skiller mellom disposisjonen til å ville tilfredsstille sine lyster (akrasìa), disposisjon for å leve i mot moralske og etiske regler (kakìa) og disposisjonen for å gjøre vold mot naturen (theriòtes). De som er høyere oppe, og som vi allerede har sett, skal straffes mildere, men de skal likevel straffes. Denne delen av samtalen har også som funksjon å repetere litt hva vi allerede har sett så langt i Inferno.

Dante i verket er fornøyd med opprydningen Vergil gjør i hodet hans. Svarene Vergil gir tilfredsstiller ham alltid, men spør om han ikke kan gå tilbake litt og forklare nærmere hva han mente med unyttingen som sliter på den guddommelige nåde, og om Vergil kan løse også den knuten for ham («là dove di’ ch’usura offende/ la divina bontade, e ‘l groppo solvi». Inf XI,95-96). Spørsmålet handler om dem som vil hente mer fra naturen enn det som blir dem gitt, de som vil låne ut penger mot renter, altså de som utnytter andre og naturen. Vergils svar henter på ny ideer fra Aristoteles, om hvordan naturen og kunsten skal henge sammen. Her er det Gud og naturen som er mesteren, og kunsten som skal forsøke å etterligne den. Utsugeren – som kanskje er det rette ordet å bruke her – ødelegger dette forholdet, ved å forsøke å utnytte andres arbeid, i stedet for sitt eget.

Etter å ha svart på spørsmålet går Vergil med Dante ned til neste ring der de voldelige er.

Reklamer