Stikkordarkiv: Brev

Briefe an einen junge Dichter (Brev til en ung dikter), av Rainer Maria Rilke

Mellom februar 1903 og desember 1908 skriver den tyske dikteren Rainer Maria Rilke til sammen 10 brev til unge Franz Xaver Kappus. De fleste brevene er fra 1903, tre av dem er fra 1904, og bare det siste, korte, er fra 1908. Brevene er fascinerende lesning. I 1903 er Rilke bosatt i Paris, i den grad man kan snakke om å være bosatt for en vandringsmann som Rilke, han var gjennom hele sitt liv på farten. Brevene er også skrevet fra mange forskjellige steder i Europa, halvparten fra Italia, Roma og Viareggio, to av dem fra Sverige, og det første og siste fra Paris. Rilke kom til Paris i 1902 for å skrive en biografi om  Auguste Rodin, den berømte franske billedhuggeren. Arbeidet til Rodin inspirerte ham voldsomt, slik også  maleriene til Paul Cézanne gjorde det. Sammen med en russlandsreise i årene 1899 og 1900 er det kanskje dette som gjør at Rilke tar steget fra å være en dyktig dikter til å bli en av litteraturhistoriens store poeter.

Så hva er det som gjør at en berømt og etablert forfatter som Rilke, tar seg tid til å skrive til en ung student han ikke engang kjenner? Franz Xaver Kappus er da brevvekslingen begynner elev ved militærakademiet Wiener Neustadt, det samme som Rilke selv hadde gått på. Det var foreldrene som hadde sendt ham dit. Det er et vanlig motiv opp gjennom historien at de store kunstnernes fedre ønsket en mer praktisk løpebane for sine sønner. Faren til Rainer Maria Rilke ønsket at sønnen skulle bli offiser, som han selv hadde vært, og sendte ham derfor til dette akademiet i Wiener Neustadt. Der ble Rilke værende årene 1896 til 1891. Etterpå var det universitetet, i München og Praha, før han  altså la ut på reise – og mer eller mindre ble værende på denne reisen.

Franz Xaver Kappus følte kanskje han hadde en sjelefrende i Rilke. Som Rilke må ha gjort, gikk Xaver Kappus og tenkte på om den militære karrieren var den riktige for ham, om han kanskje heller skulle satse på et liv som poet og som kunstner. I 1903, da Xaver Kappus sender i vei sitt første brev, har Rilke fått gitt ut og hatt en viss suksess med prosaverket Geschichten vom lieben Gott (1900), og med diktene i Das Stunden-Buch (1899 – 1903). Begge var nok inspirert av russlands-reisene hans, der han blant annet besøkte munker og klostere, og var opptatt av den russiske ortodokse kristentro. Rilke lærte seg russisk flytende, så det var ikke noe overflatedykk i den russiske kulturen han gjorde. Xaver Kappus må ha visst alt dette, og selv ha lest en del av de utgitte verkene til Rilke. Det skriver han for øvrig om selv, i forordet til utgivelsen av brevene i 1929.

Forord, Berlin, juni 1929

Forordet er bare på et par sider, og ment som en innledning og forklaring til brevene. Xaver Kappus skriver hvordan han satt under et tre (uralten Kastanien – urgamle kastanjetrær) i en park i militærakedemiet Wiener Neustadt, og leste en bok. Den eneste professoren som ikke er offiser, der gelehrte und gütige Akademiepfarrer Horacek (den lærde og vennlige akademikerpresten Horacek), kommer bort, og ser hvilken bok han leser: Gedichte von Rainer Maria Rilke.

Slik oppstår en samtale mellom de to, der den vennlige professor Horacek kan fortelle sin student at Rilke var elev her ved akademiet, einen stillen, ernsten, hochbefähigten Jungen, der sich gerne abseits hielt (en stille, alvorlig, høyt begavet ungdom, der gjerne holdt seg litt utenfor de andre), men han hadde sluttet på grunn av helsen (seine Konstitution als nicht widerstandsfähig genug). Siden kunne ikke professoren si mer om Rilkes ytre levnetsløp (äußerer Lebensweg).

Der og da bestemte unge Xaver Kappus seg for å skrive til forfatteren av boken han satt og leste. Han la ved et følgebrev, der han også nevnte Horacek, og sendte ved også noen av sine egne, litterære arbeider. Deretter var det bare å vente, og håpe på svar.

Etter flere uker kom svaret. Med den sirlige, omhyggelige skriften på konvolutten, som også var å finne i brevet. Rilke var kjent som møysommelig, perfeksjonist, han la seg alltid flid på å skrive pent og på pent papir, aldri noen overstrykninger, og aldri noe klandreverdig. Det går an å tenke seg hvordan det må ha sitret i kroppen til unge Franz Xaver Kappus, da svaret kom.

Siden kom det flere svar, på flere brev. Da brevene ble utgitt i 1929 hadde Rilke vært død allerede i tre år. Han var da etablert som en av de virkelig store modernistene, den ledende innen retningen den europeiske imagismen, og med storverk som sonettene til Orpheus (1922) og Duineser elegien (1922) på samvittigheten. Det er høydepunkt i den modernistiske litteraturen. Xaver Kappus visste godt brev fra Rilke ville være av interesse. Det var de den gang, og det er de fortsatt, spredt som de er på internett, og utgitt på flere språk.

Brev 1, Paris, 17. februar, 1903

Det første brevet er det mest interessante. Det er dette som er mest forseggjort, det er flere sider langt, og Rilke legger ut om sine grundige, gjennomtenkte og velskrevne råd til den unge dikteren. Han får også satt ord på sitt syn på kunsten og på litteraturen, slik han så på det på den tiden.

Brevet begynner med at Rilke takker den unge dikteren for den store tilliten han har vist ham med å sende disse tekstene og brevet, men avviser så å kunne komme nærmere inn på dem. Som han skriver, så står kritiske hensikter (kritische Absicht) ham fjernt

Mit nichts kann man ein Kunst-Werk so wenig berühren als mit kritischen Worten: es kommt dabei immer auf mehr oder minder glückliche Mißverständnisse heraus.

Ikke med noe kan man et kunstverk berøre så lite som med kritiske ord; de kommer alltid med mer eller mindre heldige  misfortåelser.

Jeg skal ikke gå inn på en nærlesing av hele brevet. Men man ser at Rilke skriver brevet ikke så mye til studenten, som til seg selv og til ettertiden. Rilke visste nok at disse brevene kom til å bli lest av flere, og sansynligvis utgitt, og han har selv uttalt at han ser på brevvekslingen som en vesentlig del av sin litterære produksjon. I brevene til Xaver Kappus får Rilke en fin anledning til å gi uttrykk for sine tanker og meninger om det som er aller mest viktig for ham, kunsten og kunstneren. Xaver Kappus blir nesten et objekt, en tenkt person, unnskyldningen Rilke har for å gjøre rede for disse tankene. I vanlige artikler eller forord til egne verk, eller i dagboksnotater, vil det aldri kunne bli det samme. Å ha en ung, vordende dikter å skrive til, er perfekt.

Dog er det slik at Rilke er oppmerksom på dette poenget. Det er en tanke jeg har, at de aller største forfatterne alltid er oppmerksomme på svakheter i sine egne komposisjoner, og at de ikke glatter over dem eller ignorerer dem, men gjør sitt aller, aller beste for å motarbeide dem. Tanken kom til meg under lesningen av Kong Lear og Othello hos Shakespeare, der det er tydelige problemer i plottet, hvordan kunne kong Lear være så dum å stole på de to eldste døtrene som forledet ham slik? Hvordan kan Othello la seg lure av Iagos renkespill, til å tro at Desdemona er ham utro, og så ut av det kan det komme en av verdenslitteraturens største tragedier? Shakespeare tar seg selv av disse innvendingene, både Othello og særlig kong Lear er oppmerksom på dem, de kommer liksom kritikerne i møte, høyt, høyt oppe på banen. Også i mange av verkene til Dostojevskij er dette veldig synlig. Svakere forfattere lar det stå til, det får bli som det blir.

Det er vanskelig å tenke seg Rilke oppriktig interesserte seg for Xaver Kappus og versene hans. Det er aldri slik at den ene forfatteren hjelper den andre frem, jeg kjenner ikke til et eneste tilfelle der den ene gigant har hjulpet den andre frem. Man må hjelpe seg selv, noe Rilke også uttrykkelig skriver (Niemand kann Ihnen raten und helfen, niemand – Ingen kan råde og hjelpe Dem, ingen). Da kan det synes litt paradoksalt at Rilke bruker så mye tid på ham. Man kan anklage ham for å være litt egoistisk, for bare å være generell med Xaver Kappus, og heller være ordentlig kun når han legger frem sine egne meninger om hva kunsten er, og skal være. Det er jo den delen av brevene som vil være mest interessant for andre lesere. I likhet med Rilke har vel ikke vi heller all den interesse for Xaver Kappus.

Men Rilke skriver skikkelig og personlig, også til ham. Det er måte på hvor grundig han kan lese tekstene hans, og det er vanskelig å si noe om dem, som ikke er generelt. «De har ingen egenart», skriver Rilke (keine eigene Art haben), men «en stille og skjult ansats til det personlige» (stille und verdeckte Ansätze zu Persönlichem). Sånt kan man si om det meste. Ønsket om verkenes egenart og dikterens perosnlighet ligger i romantikken, og i nyromantikkens revitalisering av dikteren som geni og verkene som noe med verdi i seg selv. I vår tid er det ikke lenger godt å skrive. Det hører kanskje til en tid kunsten og kunstneren står høyere. Om dette skriver Rilke mye mer siden.

Kanskje har Rilke en følelse av at vendingene om egenart og personlighet blir generelle, og at Xaver Kappus har rett til å vente seg noe mer i et seriøst svar. I hvert fall følger et langt avsnitt, det lengste i brevet, hvor Rilke begynner med å ta for seg Xaver Kappus’ spørsmål om «versene er gode» (Sie fragen, ob Ihre Verse gut sind. Sie fragen mich. – De spør meg om versene er gode. De spør meg.) Så går han over i belæringen og utleggingen, og her blir det ganske voldsomt. Det er det kommer at ingen kan gi råd, ingen kan hjelpe, og det råd Rilke likevel gir, er at om dikterkallet er så svakt at slike spørsmål må stilles, så er det for svakt. Det samme er Xaver Kappus’ ønske om ytre bekreftelse (Sie sehen nach außen, und das vor allem dürften Sie jetzt nicht tun  – De ser til det ytre, og det må du fremfor alt ikke gjøre), han spør Rilke og han har også spurt andre, dikteren finner sitt kall og sin tvang i det indre. Selv om Rilke ikke kan gi ham råd, eller hjelp, så råder ham han likevel til å gå inn i det indre, gå inn i seg selv, spørre: Må jeg skrive (muß ich schreiben). Kun hvis svaret på dette er «ja», kan det bli til noe.

Og det er bare begynnelsen, på dette lange avsnittet, og på dette lange brevet, det første av ti. Dikteren må sette alt annet til side, innrette hele sitt liv etter det. Formuleringen er ganske sterk: Ihr Leben bis hinein in seine gleichgültigste und geringste Stunde muß ein Zeichen und Zeugnis werden diesem Drange – «Deres liv må helt ut i sin likegyldigste og ringeste time være et tegn og en attest på dette forlangende». På denne måten vil man nærme seg naturen, i følge Rilke, også et mål for datidens diktning, også karakteristisk for romantikken og nyromantikken. De tok kunsten seriøst, den gangen, og forholdet mellom kunst og natur, kunst og virkelighet, var overmåte viktig. Det følger så noen råd enhver ung dikter kunne ha godt av å lese, om hvordan kjærlighetsdikt er en vanskelig sjanger, og noe å unngå, der kommer man ikke opp mot alt det gode som er gjort før. Dikteren blir rådet til å unngå det allmenne, og skrive om sin egen hverdag, sine egne tanker og følelser. Om ikke dette er godt nok, vil ingenting bli det.

Wenn Ihr Alltag Ihnen arm scheint, klagen Sie ihn nicht an; klagen Sie sich an, sagen Sie sich, daß Sie nicht Dichter genug sind, seine Reichtümer zu rufen; denn für den Schaffenden gibt es keine Armut und keinen armen, gleichgültigen Ort.

Når hverdagen synes Dem fattig, klager De ikke over det, klag heller over og si Dem selv, at De ikke er dikter nok til å fremkalle rikdommene; for den skapende gis ingen elendighet og  ikke noe stakkarslig, likegyldig sted.

Det følger også en passasje om barndommen, noe som hos Rilke alltid er noe å legge merke til, all den tid han slett ikke hadde noen lykkelig barndom selv, som enebarn i en familie som ble skilt, og der moren forsøkte å la ham erstatte jentebarnet som tidligere hadde dødd fra henne. I brevet til Xaver Kappus er barndommen en kilde til erindring og inspirasjon, om det ellers ikke er noe annet å skrive om.

Poenget er at for dikteren er det å skrive noe uunngåelig. Det er ikke et valg, det er et kall. Det krever forsakelser vi i vår tid bare finner hos toppidrettsutøvere. For toppidrettsutøveren venter imidlertid noen øyeblikk med anerkjennelse og dyrking, hvor gullmedaljen oppveier alt slitet bak den. For kunstneren venter imidlertid ikke noe slikt øyeblikk. Han må være parat til å leve sitt liv uten anerkjennelse, eller, anerkjennelse må aldri være målet for en kunstner, ikke slik Rilke beskriver ham. Det eneste målet en kunstner kan ha, er å produsere det store kunstverket. Det er det som driver ham. Alt annet blir uviktig.

Ein Kunstwerk ist gut, wenn es aus Notwendigkeit entstand

Et kunstverk er godt når det oppstår av nødvendighet.

Brevet slutter med noen små og litt mer uhøytidelige passasjer, der Rilke nok en gang råder den unge dikteren til å følge seg selv og utvikle seg i seg selv. Å bli dikter er ikke et valg, det er et kall, og det er ikke et kall av glede, men et lodd i livet. Det er krevende, ikke noe å trakte etter, ikke noe å ønske seg. Rilke passer også på å takke for oppmerksomheten fra professor Horacek, og skriver noen få, vennlige ord om ham. Versene sender Rilke tilbake.

Die Verse, welche Sie mir freundlich vertrauen kamen, gebe ich Ihnen gleichzeitig wieder zurück. Und ich danke Ihnen nochmals für die Größe und Herzlichkeit Ihres Vertrauens, dessen ich mich durch diese aufrichtige, nach bestem Wissen gegebene Antwort ein wenig würdiger zu machen suchte, als ich es, als ein Fremder, wirklich bin.

Versene, som De var meg så vennlig å betro meg, gir jeg Dem samtidig tilbake. Og jeg takker Dem nok en gang for deres store og hjertelige tillit, som jeg gjennom dette oppriktig svar etter beste vilje forøsker å gjøre meg litt mer verdig til, enn jeg som en fremmed, virkelig er.

Man kan prøve seg med at Rilke kanskje overdriver her i denne forminskingen av seg selv, han vet inderlig godt at et svar for denne studenten vil være fantastisk. Samtidig har Rilke helt dekning for det han skriver. Han er virkelig vist en virkelig stor tillit av et fremmed menneske, Xaver Kappus har virkelig betrodd seg til ham, og Rilke gjør ikke annet enn å ta ham på ytterste alvor. Jeg husker selv hvordan det var i ung alder å vise tekstene sine til andre. Man setter virkelig sitt liv på spill. Brev med svar i postkassen stopper verden på en måte. Å få et seriøst svar av en stor dikter som Rilke, det er vanskelig å finne noe å sammenligne med.

De øvrige brevene

Brev nummer 2, fra Viareggio i Italia, skrevet 5. april, 1903, som svar på et brev Rilke har fått 24. februar, det brevet er kortere. Det begynner med at Rilke beklager seg at han ikke har kunne skrevet før, at han nå er syk, en slags influensalignende matthet (einer influenza-artigen Mattigkeit), og den gjør det vanskelig for ham å skrive også nå. I dette brevet står det ingenting om diktningen til Xaver Kappus, det er heller ikke sikkert han har sendt Rilke noen nye arbeider å lese Derimot kommer Rilke med et par råd, først når det gjelder ironi, som han advarer mot, og så med bøker Rilke anbefaler å lese. Han skriver det er bare få som er uunnværlige for ham (Von allen meinen Büchern sind mir nur wenige unentbehrlich), de to som er det er Bibelen, og bøker av den danske dikteren, Jens Peter Jacobsen. Rilke anbefaler Xaver Kappus å skaffe seg noen bøker av ham.

Wenn ich sagen soll, von wem ich etwas über das Wesen des Schaffens, über seine Tiefe und Ewigkeit erfuhr, so sind es nur zwei Namen, die ich nennen kann: den Jacobsens des großen, großen Dichters, und den Auguste Rodins, des Bildhauers, der seinesgleichen nicht hat unter allen Künstlern, die heute leben.

Når jeg skal si, fra hvem har jeg erfart noe om skapelsens vesen, om dypet og evigheten, så er det bare to navn som jeg kan nevne: Jacobsen, den store, store dikter, og Auguste Rodin, billedhuggeren, som ikke har sin like blant noen kunstnere som lever i dag.

Auguste Rodin har Rilke altså året før skrevet en monografi om, mens forbindelsen til Jens Peter Jacobsen går det an å lese mer om i Rilkes bok Om Norden og nordisk litteratur (lenke til utgave på nasjonalbiblioteket). Sverre Dahl skriver i forordet til denne boken at Jens Peter Jacoben var populær blant tyske lesere, særlig romanen Niels Lyhne, som Rilke også nevner i brevet. Rilke tok sin interesse for skandinavisk litteratur alvorlig, og lærte seg de skandinaviske språkene for å kunne lese i original. Han tilbrakte også tid hos oss, og to av brevene til Xaver Kappus er altså skrevet i Sverige.

Det er 8 brev igjen å behandle. Alle vil ikke bli behandlet like grundig.

 

Reklamer

Brev til en lærd nabo, av A. P. Tsjekhov

Письмо к ученому соседу (Picmo k utsjenomu sosedu) er den første teksten Anton Tsjekhov (1860 – 1904) fikk publisert. Den kom ut i magasinet «Strekoza», som betyr «øyenstikkeren», den 9. mars 1880. Tsjekhov var da så vidt fylt 20 år.

Jeg vet ikke om den er oversatt til norsk før, jeg har ikke kommet over den noe sted, så mitt forsøk her vil kanskje være det første. Jeg har bestemt meg for å legge ut noen oversettelser av Tsjekhovs tidlige humoresker, småstykker og noveller.

Brev til en lærd nabo er en typisk ungdomstekst. Den bærer ikke noe varsel om Tsjekhovs senere nesten magiske penn. Det er typisk at selv verdenslitteraturens enere i sine aller første verk kopierer en stil som for lenge siden er gått av moten, og strør om seg med tanker og ideer det er ment skal være oppsiktsvekkende, men som er tenkt hundre ganger før og formulert langt bedre. Det er også vanlig i ungdomsverkene at forfatterne ikke helt klarer å skille mellom egne tanker og de som skal nedfelle seg i verket. Det blir litt som et vanlig leserbrev, bare lagt i munnen på en oppdiktet figur.

Den oppdiktede figuren i Tsjekhovs første tekst er brevskriveren, undertegnet Vasilij Semi-Bulatov. Bulat (булат) betyr damascenerstål, det stålet som gjerne blir brukt i sverdklinger (damascenersverd – store norske leksikon skriver mer om stålet). Det er et navn som er funnet på for moro, og ikke en personlighet som viser seg i verket. Tsjekhovs senere mesterskap i å gjennom et par setninger tegne et levende menneske er ikke til stede her i debuten i det hele tatt.

Brevskriving som litterær sjanger oppsto på slutten av 1700-tallet, og er dermed i 1880, da Tsjekhov får sin tekst publisert, omtrent hundre år gammel. Brevformen er en måte å få en oppdiktet figur til å gi uttrykk for sine tanker på. Det å bare skrive tankene ut, la tankene være en del av teksten, det oppstår ikke som en mulighet før på 1800-tallet. Selv Camilla Collett, i Amtmandens døtre, bruker brev for å gjengi tankene til deltakerne i romanen. Goethes Unge Werthers lidelser, er et internasjonalt berømt verk, der hovedpersonen skriver brev for å uttrykke sine tanker og følelser, og med det begrunne hvorfor det går som gjør i den korte romanen.

Tsjekhovs lille brev på 5-6 sider er ikke i nærheten av å komme opp til nivået til disse to. Tsjekhov forsøker heller ikke på det. Det er et morobrev, en humoreske, skrevet for leserens fornøyelse, og er nok ikke ment for noe videre tankearbeid. Tsjekhovs brev er ikke satt inn i noen sammenheng, det er ingen historie som nedfeller seg i det, ingen personer som deltar, ingenting som skjer, det er bare et sammensurium av tanker, satt sammen som var det et virkelig brev, skrevet som var det fra en person til en annen, men tydelig ment å skulle bli lest av mange flere. Det er heller ikke noe forsøk på å argumentere, eller å overbevise, eller å påvirke leseren – altså mottakeren av brevet – det er bare en stor klump av tanker, smelt ut, uten filter, og uten avsnitt. Tankene går heller til russeaviser og studentaviser, enn til verdenslitteraturen, som Tsjekhov senere skulle ta plass i.

Språket er også unødig kunstlet. Tsjekhov er alltid nokså vanskelig å lese på russisk, synes jeg. Det er alltid mange ord å slå opp. Om enn språket er enkelt og likefrem, og ser veldig greit ut på norsk når oversetteren har gjort jobben sin, så har Tsjekhov et svært stort ordforråd, og er veldig presis i skildringene sine. Novellen – der Tsjekhov fant sitt mesterskap – er en kort form, og den senere Tsjekhov er knapp med ordene sine. Da må hvert ord være velvalgt, og Tsjekhov bruker ord som sjelden blir brukt ellers, og setter navn på gjenstander og ting som sjelden blir nevnt i litteraturen.

Tsjekhovs debut passer ikke til disse karakteristikkene i det hele tatt. Her er det ordgyteri. Den unge Tsjekhov mangler selvtilliten eller modenheten for å velge ut den treffende detaljen, og smeller i stedet opp en rekke med oppramsinger. Det er en mye lettere måte å gjøre det på. Resultatet blir ikke med det bedre. I Brev til en lærd nabo er det ikke nok å si at noe leder til «ruin», det leder her til «ruin og forfall». Det er mange sammenligninger ment å være friske og originale, noe de kanskje er, men på bekostning av presisjonen. Dette er tanker og ideer Tsjekhov har diskutert med sine venner, men som han liksom ikke bare kan la stå som de er, når de skal ut i et litterært verk.

Vi ser det også i navnet på landsbyen brevet skal være skrevet fra: Блины-Съедены, kan omtrent oversettes med «spiste pannekaker», som jeg også har gjort. Den kunstlete stilen gjør oversettelsen ikke helt lett. Jeg har skåret igjennom der den har vært ekstra vanskelig, og prioritert å gjøre den leselig på norsk, fremfor en ordrett gjengivelse. Det er også å si at originalen finnes i en del litt forskjellige utgaver, så heller ikke Tsjekhov selv ville ha med alle ordene hver gang. Samtidig irriterer det meg kraftig å se oversettelser som ikke er skikkelig gjort, så jeg har ikke villet omskrive eller utelate noe, om det ikke var som aller siste utvei. Noen ganger har jeg også bare oversatt det jeg tror står der, selv om det da går litt i ball på norsk. Hvis jeg har tid til å stikke innom posten for revidering, skal jeg forsøke å glatte ut noe av det verste, og forhåpentligvis få teksten leselig og grei.

Velbekomme, Tsjekhovs første tekst i norsk oversettelse!

* * *

Brev til en lærd nabo

Landsbyen Spiste-pannekaker

Kjære nabo.

Maksim… (jeg har glemt hva farsnavnet Deres er, unnskyld høystærede!) Unnskyld og tilgi meg gamle olding og klossete menneskesjel for det at jeg tør uro Dem med min sørgelige babling. Se der har det allerede gått et helt år siden det behaget Dem å bosette Dem i vår del av verden i naboskap med meg, det fine menneske, og jeg kjenner Dem ennå overhodet ikke, og De kjenner dessverre ikke øyenstikkeren meg. Tillat meg da, dyrebare nabo, selv om det er ved hjelp av disse gammelmodige hieroglyfer, å bli kjent med Dem, å tankefullt trykke Deres lærde hånd og gratulere  Dem med reisen fra St. Petersburg til vår uverdige fastland, bebodd av bønder og kristenfolk, dvs. plebeierske elementer. Jeg har lenge lett etter en mulighet for å bli kjent med Dem, jeg traktet etter det, fordi vitenskapen i visse slekter i moderlandet, alt er bare som i sivilisasjonen, og fordi jeg hjertelig respekterer de folkene som er kjente i navn og tittel, kronet med en aura av populær helligdom, med laurbær, med cymbaler, med ordener, med bånd og med attester, det tordner som torden og lyn over hver del av den bebodde verden, både den synlige og usynlige, dvs. den under månen. Jeg har en flammende elsk for astronomene, poetene, metafysikerne, privat-dosentene, kjemikerne og andre prester av vitenskapen, som til hvem også De kan legges til med Deres åndelige fakta og fremvokste vitenskap, dvs. mat og frukt. De sier at De kjenner mange bøker på fingrene, fra en tid med klokelig sitting med pipene, med termometrene og en haug med utenlandske bøker med fristende tegninger. For ikke lenge siden reiste innom til meg usle besittelser, i mine ruiner og ødeleggelser den stedlige Maksimus Pontifeks Fader Gerasim og med sin fanatisme skjelte han og klandret Deres tanker og ideer vedrørende   den menneskelige opprinnelse og andre fremtredelser i den synlige verden og stod seg opp i mot og ble rasende overfor Deres åndelige sfære og tankens horisont skjult av lys og aeroglit. Jeg er ikke enig med Gerasim vedrørende Deres åndelige ideer, fordi jeg lever og ernærer meg utelukkende av vitenskapen, som Forsynet gav menneskeslekten for utgraving av verdens indre synlige og usynlige dyrebare metaller, halvmetaller og briljanter, men likevel, tilgi meg, papa, insekters så vidt synlige, hvis jeg tør imøtegå på gammeldags vis visse av Deres ideer vedrørende naturens vesen. O. Gerasim meddelte meg at De skrev diktning, der De behaget å gjøre rede for noen ikke særlig vesentlige ideer angående mennesket og deres opprinnelige tilstand og gammeldagse væren. De behaget å skrive at mennesket opprant fra apeslekten, marekatter, orangutanger osv. Tilgi meg, du gamle, men jeg kan på dette viktige punkt ikke være enig med Dem, og jeg kan til Dem sette et komma. For, hvis det var slik at mennesket , verdens hersker, det klokeste av pustende skapninger, oppstod fra dumme og uvitende aper, så ville det hatt hale og vill stemme. Hvis det var slik at vi stammet fra apene, så ville nå sigøynere leid oss på gatene til fremvisning og vi ville betalt penger for fremvisningen til hverandre, dansende på sigøyneres befaling  eller sittende bak gitteret i menasjeriet. Er vi virkelig dekket med pels? Har vi ikke på oss klær, som blottede apekatter? Ville vi ikke elske og ikke forakte damene, hvis det fra henne hadde luktet ape, som vi hver tirsdag så hos styreren av adelskapet? Hvis det var slik at våre stamfedre opprant fra apene, så ville de ikke ha hvilt i kristne gravlunder; for eksempel min tippoldefar, Amvrosij, som levde den tiden Polen var et keiserdømme, han døde ikke som en apekatt, men ved siden av abbed Joakim Sjostak, hvis opptegnelser om temperert klima og lite måteholdne bruk av varme drikker fremdeles befant seg hos min bror, Ivan (major). Abbed betyr katolsk pave. Unnskyld meg, uskolerte, for at jeg er i veien for Deres læregjerning og skyver på mitt vis det gammelmodige og påtvinger deg mine villapeaktige og noe smakløse ideer, som hos lærende og siviliserte mennesker snarere plasserer seg i magen enn i hodet. Jeg kan ikke tie og ikke tåle når de lærde ikke tenker riktig med forstanden sin og jeg kan gjøre innvendinger til Dem. O. Gerasim meddelte meg at De ikke tenker riktig om månen, det vil si måneskiven, som avløser solen for oss i tiden med mulm og mørke, når folk sover, og De bringer elektrisitet fra sted til sted og fantaserer. Ikke le over den  gamle at han skriver så dumt. De skriver at på månen, det vil si måneskiven, lever og bor det mennesker og folkeslag. Dette kan ikke være riktig noe sted, for hvis det levde folk på månen, så ville de dekke for oss det magiske tryllelyset fra den med sine hus og frodige beiter. Uten regn kan ikke folk leve, og regn faller ned på jorden, og ikke opp på månen. Folk som levde på månen ville falle ned på jorden, og dette skjer ikke. Urenheter og ? ville drysset ned på vårt land fra den bebodde månen. Kan det bo folk på månen, hvis den eksisterer bare om natten, og forsvinner om dagen? Og regjeringen ville ikke gi lov til å bo på månen, fordi man på grunn av den lange avstanden dit og dens uoppnåelighet kan skjule seg fra skyld veldig lett. De tar litt feil. De inkluderte og publiserte kombinasjoner i din forstand, etter hva Gerasim sa meg, som om De var i det høyeste himmellegeme, om at på solen er det mørke flekker. Det kan umulig være sant, for dette kan umulig være sant overhodet. Hvordan kan De se flekker på solen, hvis man ikke skal se på solen med vanlige, menneskelige øyne, og hvorfor er det flekker på dem, hvis den greier seg også uten disse flekkene? Fra hvilken våt kropp er disse flekkene laget, hvis de ikke brenner opp? Kanskje lever det fisker på solen, etter hvordan De vil ha det? Unnskyld meg det giftige piggeple, som stakk så dumt! Fryktelig forrådte jeg vitenskapen! Rublen – et seil fra det tolvte århundre – har ingen verdi for meg, vitenskapen hans formørket øynene mine med sine fjerne vinger. Enhver oppdagelse piner meg som en nagle i ryggen. Selv om jeg er en uvitende person og gammelverdslig godsherre, likevel slik gammel trollunge beskjeftiger jeg meg med vitenskapen og oppdagelser, som med egne hender produserer og fullfører sitt klossete lille hode, sin ville skalle med tanker og et kompleks av høythengende kunnskap. Matusjka naturen er en bok, som man må lese og se. Jeg kan legge frem åpent min spesielle fornuft, så åpent, som ikke en eneste reformator ennå har oppfunnet. Jeg sier det uten å skryte, at jeg ikke er av de siste vedrørende utdannelse, skaffet med liktorner, ikke med rike foreldre, det vil si fedre og mødre, eller formyndere, som ofte fører sine barn i fordervelse ved hjelp av sin rikdom, luksus og seksetasjers boliger med slaver og elektriske ringeklokker.

***

… [og slik fortsetter det]…

* * *

(…)

***

Jeg forblir Deres ærbødige Donske hær, pensjonert underoffiser av adelslekten, deres nabo

Vasilij Semi-Bulatov

ES2013

(Jeg har foreløpig bare oversatt begynnelsen)

**

Noen ordforklaringer:

I en ordrik og strengt tatt litt dårlig skrevet tekst er det vanskelig å få med seg alt, få det leseverdig på norsk og være tro mot originalen. Her under står noen av problemene som er glattet over i oversettelsen min.

Аэроглит – aeroglit – står ikke i ordboken, og når jeg søker det på nettet kommer treffene på ordet slik det står i denne teksten til Tsjekhov. Det står at det skal være et slags homeopatisk middel, uten at jeg skal gå god for det. Der det står i teksten, ser det ut til å være en del av en vanlig opplistning, som ikke trenger å bety så mye.

Menasjeri er en samling levende dyr brukt til fremvisning.

Ordet Абат finner jeg ikke i noen ordlister, men jeg kan spore meg opp på russisk Wikipedia at det ser ut til å bety leder av et munkekloster, altså en katolsk abbed, som jeg har oversatt med.

Неук står ikke i russisk ordbok, det er et ukrainsk ord, som Wikiordboken på engelsk oversetter tilsvarende uvitende, udannet og uskolert – som jeg oversetter med.

Jeg oversetter мрака и темноты med mulm og mørke, selv om de to russiske ordene er forskjellige ord for mørke, og jeg ikke er sikker på at sammensetningen av dem er et fast uttrykk, slik «mulm og mørke» er hos oss.

Tsjekhov bruker stadig vendingen об луне т. е. об месяце, altså to ord som på russisk begge kan bety «måne», men der месяц vanligvis blir brukt om «måned». Min russiskspråklige kone forklarte at det var en forskjell, at луна er den astronomiske betegnelsen, for den kuleformede satellitten som svever rundt jorden, mens  месяц  er den månen vi ser på himmelen fra jorden. Jeg vet ikke hvor langt denne forklaringen holder, men oversetter altså med «måne, det vil si måneskiven», der dette er aktuelt. Alternativet var å bare kutte ut den andre månen, men da vil jeg bryte med ordflommen Tsjekhov serverer.

En annen plagsom vending Tsjekhov bruker, også i forbindelse med menneskene på månen, er – her kommer hele setningen med alle sine vanskeligheter – : Вы пишете, что не луне т. е. не месяце живут и обитают люди и племена. Først er det problemet med луне (måne) og месяц (måned, måne), som omtalt ovenfor. Deretter kommer de to verbene живут и обитают, enda et eksempel på at Tsjekhov i sin første publiserte tekst ikke velger ut det mest treffende ordet, men kjører på med flere. Жить er leve, også i betydningen bo. обитают er tredje person flertall av обитать, et verb som ikke står i den store blå ordboken fra Kunnskapsforlaget, men som er det samme som italienske abitare, altså å bo. Så er det люди som er flertall av человек, menneske, altså «mennesker», mens племена er flertall av племя, som betyr «slekt» og «slektsledd», eller «stamme». Slik blir det satt opp en rekke med ord som betyr omtrent det samme, og som forvansker både lesingen og oversettelsen.