Stikkordarkiv: Død

Digte (1893), av Sigbjørn Obstfelder – en fantastisk diktsamling!

Jeg vil la denne bloggen våkne til liv igjen med å skrive litt  om diktsamlingen Sigbjørn Obstfelder gav ut i 1893. Det er den eneste diktsamlingen han fikk gitt ut, og den heter enkelt og greit «Digte». Den skiller seg helt ut fra alt norske poeter hadde skrevet tidligere, og står for seg selv også mot alt som siden skulle skrives. Det er bare Obstfelder som får grep om denne formen for modernismen, eller nyromantikken, alt etter hva man vil kalle det. Det er kun han som skildrer det plagede sinnet, angsten, en verden som er skremmende og uforklarlig, og der individet ikke kan finne sin plass. Gode, lyse følelser som forelskelse, kjærlighet og naturopplevelser blir hos ham skumle og truende, og om noe for en kort stund skulle være godt, står døden over der og venter. Verden lar seg ikke forklare, i hvert fall ikke rasjonelt. Så man skulle ikke engang forsøke. Det er det mystiske, syke, uforklarlige som råder, det er det man skal forsøke å uttrykke.

I Norge hadde Obstfelder kanskje likesinnede i forfatteren Knut Hamsun og maleren Edvard Munch. I Hamsun finner Obstfelder slektskap med i det irrasjonelle, der menneskets handlinger er styrt av innfall og følelser, ikke av rasjonelle overveielser, i Munch finner Obstfelder slektskap i angsten og fremmedheten. Men Munch er en ekspresjonist, hans kunst er sterkt uttrykksfull, virkemidlene brøler mot deg, de er påtrengende, mens Obstfelder mer går inn i seg selv. Diktene hans har ikke noe «skrik». Også med Hamsun er forskjellene store. Hamsun skriver med humor og vidd, det er aldri noen angst og depresjoner hos ham, det er handlende mennesker, som vil gjøre noe. Hos Obstfelder er jeg-et innadvendt, og vil orientere seg i egne følelser og stemninger, uten noe håp om egentlig å finne ut av dem.

Dette er en blogg, og ikke noen vitenskaplig avhandling. Jeg skriver som det faller meg inn, og får sjelden tid til å redigere og strukturere. Jeg er begeistret for disse diktene, og håper å få formidlet begeistringen videre. Opprinnelig skrev jeg virkelig bare i vei, men nå tenkte jeg å være litt systematisk, og få skrevet litt om hvert eneste av diktene i denne samlingen. Sånt tar veldig lang tid, så det er ikke sikkert jeg noensinne vil bli ferdig.

De fantastiske nettsidene til Nasjonalbiblioteket inspirerer meg til å gjøre noe litt mer skikkelig ut av bloggene mine. Med det blir den eldre litteraturen mye mer tilgjengelig, og det aller meste av nasjonallitteraturen vår er mulig å få lest i originalutgave. Jeg bruker den til å gå gjennom dikt for dikt.

Venner

Det første diktet i samlingen er Venner.  Det begynner slik:

Bare en liden vise om du og jeg,
eller om dagene, som gik dengang,
nætterne, —

Venner skal være noe positivt, noe som gir mening i tilværelsen. Men hos Obstfelder er det skrevet i fortid, enda han bare var 27 år da samlingen ble utgitt, yngre da den ble skrevet. Likevel skriver han om en tid som er forbi, dagene og nettene som gikk «dengang». Det er livet som går, døden som kommer, og selv noe så håndfast og positivt som «Venner» blir bare et blaff.

Ja, nætterne var lange og lyse.
Der var saameget at tale om,
der var saameget vakkert til —
solglød, vi længedes mod,
kvinder, vi vilde ofre vort blod.
Nætterne var saa lange og lyse!

Selv i dag er dette friske ord. Det er dristig og spesielt å skrive slik i 1893, og kalle det dikt. Her er ingen, eller bare tilfeldige rim, ingen fast rytme. Stemningen veksler mellom en optimisme dikteren vet ikke kan vare, den er fra da de «sad sammen i røykskyer», i direkte og overført betydning, og begeistringen når sitt høydepunkt i strofen som begynner med livet! og slutter med lyset!

Diktet slutter også med et mystisk varsel om døden, og om venner mon kan treffes på andre kloder.

Tror du,
tror du, at venner mødes paa nye kloder?

Eva

Diktet Eva må være om urkvinnen, her mer som idé, enn som den konkrete, bibelske Eva. Det introduserer også kvinnen i samlingen, en kvinne som ikke tilbyr trøst, lindring og kjærlighet, men skummelt begjær, utilgjengelighet og fortapelse. De blir aldri ordentlig ett, kvinnen og mannen hos Obstfelder, aldri ordentlig sammen. Det er alltid en intens skildring fra mannens perspektiv, så står kvinnen utenfor som noe utilgjengelig, uforståelig og uoppnåelig. Adjektivet som brukes er kald (kold) – ikke varm, det gjelder i dette diktet om Eva, og i flere av diktene i samlingen. At Eva er urkvinnen eller naturkvinnen blir markert flere ganger i diktet.

Diktet slutter slik

Nei. Jeg skal ikke tale mere.
Tause vil vi sidde og lytte
til havets lange, sugende suk,
stirre mod taagernes angstfulde nat.

Eva! . . .

Ordene er representative, og blir hentet opp igjen utover i samlingen.

Orkan

Romantikken var opptatt av naturfenomener. Det var mennesket i naturen, men som oftest spilte naturen på lag, og været var akkurat som det trengtes i kunstverket det ble plassert i. Mange av nasjonalromantikkens malerier har vakkert solskinn, eller truende skyer, og hvis det er storm, er det alltid dramatisk og spennende. Det er ikke så oppsiktsvekkende akkurat det, til alle tider og i alle typer kunst er været blitt brukt til å understreke sinnsstemninger.

I sin samling har Obstfelder to dikt direkte om været. Det ene er barnereglen, Regn, det andre er dette, om orkan. Det er den sterkeste av vindene. Poeten påkaller den, og ber den bare om å blåse sterkere. Han kler seg naken i den, og vil virkelig kjenne på naturkreftene.

Som de fleste av diktene i samlingen er det ingen rim og ingen fast rytme. Her er bare begeistring. Siste strofe er betegnende:

Kom!
Lad os lege!
Styrte os i havet!
Kom, hvirvlende blade!
Kom, ravne, haier, sjøer!
Kom, rasende skyer!
Vi danser, vi danser!
Jeg og I!

Jeg ser

Dette er det suverent mest kjente diktet i samlingen, og det står vel kanskje litt i fare for å bli analysert litt i hjel etter hvert. Jeg har selv skrevet en ganske omfattende tekst om diktet på poesibloggen, og det finnes en rekke andre tolkninger og omtaler på nettet eller i lett tilgjengelige lærebøker.

Her i samlingen kommer det altså etter det ganske lange og kanskje mest optimistiske Venner, kvinnediktet til Eva, og det litt ukontrollerte Orkan. Det skiller seg ut med å være veldig strukturert, til Obstfelder å være. Det er fire strofer med tre verselinjer som alle begynner med Jeg ser (paa),  de to første fulgt av to linjer med Dette er altsaa…, men så går det i oppløsning mot slutten av diktet. Til slutt er det heller ikke mulig med jeg ser paa, det er bare jeg ser, og poeten klarer ikke engang å uttrykke hva han ser. Han kan bare konstatere at han er kommet til feil klode. Dette skjønner han ikke.

Det er virkelig et rystende dikt, der verden og ordene går i oppløsning, og dikteren ikke klarer å orientere seg. Man kan bruke et fint ord på det, og kalle det subjektet, men det er altså et menneske, og om dette mennesket er representativt, så er det god grunn til å bli skremt og redd. Man kan forklare det med at det er modernismen, at mennesket nå mangler en Gud, og at det ikke klarer å orientere seg i byen, at det er ensomt og alene og fremmedgjort, og alle de tingene der, men man har ikke skjønt diktet om man ikke kjenner igjen den angsten Obstfelder forsøker å beskrive. Dette er dikt som skal føles, ikke analyseres.

Navnløs

Diktet som følger Jeg ser heter Navnløs, også om det har jeg skrevet på poesibloggen. Det er også et rystende dikt, særlig når det kommer rett etter Jeg ser. Første strofe er sånn:

Mørkets taage sænker sig over trær, over plæner,
bladene har ingen farver, græsset har intet grønt.
Lygternes blus er mørkets gule pupiller —
gule pupiller, som vider sig ud saa sælsomt.
Ingen er der, som ler eller sukker i parkens gange.
Jeg hoster. Min hosten lyder som spøgelseharken.
Jeg gaar. Mine skridt er som spøgelseskridt.

Jeg tror jeg vil prioritere diktene jeg ikke har skrevet om før, og venter med dette.

 Ene

Dette er et langt dikt som ikke blir så mye brukt, tror jeg, men det har passasjer som har brent seg fast i meg, i alle fall. I originalutgaven strekker diktet seg over 5 sider, det er ingen rim, ingen fast rytme, og det ser nesten ut til å være skrevet uredigert, som om det ene ordet griper det andre, og diktet bare farer av gårde.

Motivene som det blir grepet fatt i er ild, ung, ord, hjerteslag, Gud, du, og så blir det vanskelig, med kvinnelinjer, hjerteslag på ny, dødsdronning, og så først helt til slutt, dette ordet ene, som også er tittelen på diktet. Motivrikdommen gjør nok diktet ganske vidt å tolke, her kan mye være så mangt, men vi har nok på ny å gjøre med en ensom og plaget sjel som tenker gjennom livet sitt. Obstfelder er født i 1866, i 1893 var han 27 år, og slett ikke ennå noen gammel mann, enda han bare hadde 7 år igjen å leve. Likevel er det liksom et oppgjør her, som om livet er slutt. Han snakker om ungdommen sin, at han hadde ild nok den gangen, og han beskriver denne ilden, men det er ingenting ved denne ilden som ser ut til at den kan brukes til noe. Det er ganske famlende:

— Noget, som tabtes,
noget, som ei fandtes,
haab, som brast,
ild, som sluktes . . .

Som kommer det om at det er en forpint mann, og en jaget sjel, før passasjen som har fanget meg:

Ord…

Mit liv er ord.
(Og det er skade.)
Visne ord.
Stivnede hjerteslag

Her ser vi litt av formelen diktet er skrevet etter. Strofen over går: Der arbeider sig frem her inat/ hos en forpint mand,/ i en jaget sjæl,/ ord. Ordet «ord» blir gjentatt, i en egen linje, og så kommer en kort strofe om ord. Neste nøkkelord er hjerteslag, som får en ny, egen linje, og sånn fortsetter det. Jeg brukte også mye av min ungdom på å skrive og lese, og var sen med å gifte meg, så i en alder av 27 år kunne også jeg si at mitt liv var ord, og at det var skade. Kafka har uttrykt litt av det samme, men det er hos Obstfelder det står skrevet sånn rett ut, og det er også et tema i dagbøkene hans.

Diktet omtaler også Gud, noe som alltid er interessant i litteraturen, og kanskje spesielt i den modernistiske litteraturen, der Gud ikke lenger finnes, eller der det blir opp til mennesket å definere Gud. Det kan ikke-religiøse mennesker innvende at det alltid har vært, men det er en forskjell i at i tidligere tider var Gud etablert som en gitt størrelse, men etter modernismen og Nietzsche er Gud blitt et spørsmål. Hos obstfelder er Gud!/  Du som er jeget i livsfylden!

Videre blir Gud litt av hvert annet også. Og det er kanskje litt uklart om det er han eller en annen som er du, i de videre strofene, eller om dikteren henvender seg til flere du, det blir ganske innadvendt utover, dette diktet. Når mørke aander og dødsdronningen etterhvert kommer, har diktet nesten glidd over i drøm, også det et yndet tema i tiden. Men det fjerner oss fra det egentlige temaet i diktet, som er nattlige tanker hos en plaget sjel, den samme som i de fleste av de andre diktene i samlingen er plaget.

Julaften

Julaften har jeg også skrevet om på poesibloggen. Det må være noe av det minst julete julediktet som er skrevet. Som i så mange av de uhyggelige tekstene skrevet om julaften, blir de positive assosiasjonene til dagen brukt som kontrast mot ensomheten og smerten til subjektet i diktet. Det står ikke mye akkurat i dette diktet hva smerten og de vonde følelsene skyldes, det må man eventuelt hente fra de andre diktene i samlingen, men det ender med at han folder sine hender over Bibelen, og gråter. Slik det er bygget opp og stemningen er satt, er det en gråt i stor smerte, dette. Litt av det som får frem denne smerten, er at det er så tydelig at dikter-jeget ikke deltar i julefeiringen, han er helt fremmed for det. Han tenker på sin døde mor når han hører barnesanger, og han ser ikke lys, men skygger  som glir hen over skygger, og det av dødningarmede trær. Til slutt er det gjentakelser av hele setninger som får frem av at knelingen over Bibelen, og blåsingen av støvet av den, tar veldig lang tid. Det er ikke med letthet dette blir gjort. Det er tung gråt.

Al skabningen sukker

Dette diktet brukte vi da vi studerte nordisk språk og litteratur på midten av 1990-tallet, men det skulle ikke forundre meg om det er tatt bort nå, slik som så mye av det som er litt krevende og vanskelig blir fjernet fra pensumslistene, i stedet for at man gjør det ekstra arbeidet som skal til for å sette seg inn i det. Den gang fikk jeg fint lite ut av dette diktet, men jeg tok på ingen måte skade av det, og jeg har i ettertid alltid hatt det som referanse, og kjent diktet igjen og husket at vi arbeidet med det.

Dette er et dikt som kan brukes av dem som argumenterer for at perioden skal kalles nyromantikken, ikke tidlig modernisme. Det var akkurat på 1990-tallet dette stod på, mellom de nå avdøde professorene Asbjørn Aarseth og Atle Kittang. Det er et mystisk fellesskap i naturen, det sukker, spørger (spør) og hvisker, det er store spørsmål, enkelt formulert: Bækker og elve/ iler – hvorhen? og Kvinder føder/ og dør.

Diktet må i denne samlingen kalles ganske optimistisk. Det er så vidt jeg vet skrevet litt tidligere enn de første diktene i samlingen, i 1890, men jeg er ikke sikker på når de andre diktene i samlingen er skrevet. Her er heller ikke poenget noen biografisk lesing. Diktet har motiv med en vismann, med hvitt skjegg, og en linjedeling som gjør det bevisst uklart om det er han eller andre som sier at kjærlighet kjenner ingen, lengsel kjenner alle. Dette er i midtdelen av diktet, det er delt i tre deler, markert med stjerne (eller asterisk: *).

Til slutt er det i alle fall en forløsning. Skapningen sukker ikke lenger, den jubler, thi jorden er svanger! som det står. Og diktet slutter

— Al skabningen jubler!
Thi jorden er svanger!

og kjærligheden, den kommer,
kommer
med sommer,
med straaleglød,
kommer med smerte,
med verdensfryd!

Brudens blege ansigt

Dette diktet er også skrevet i 1890. Det er også langt og vanskelig skrevet, litt sånn som Al skabningen sukker, men innholdet i diktet er ikke så vanskelig. Dette er en brud i et ulykkelig ekteskap, eller en brud som er blek av angst, uten at vi får vite så mye mer om hva angsten består i, annet enn at det dreier seg om ekteskapet hun har inngått. Litt sånn som i diktet julaften er gledesbegivenheten en kontrast til stemningen, men her er det gjort på en annen måte. Her står dikter-jeget utenfor, og obsereverer den ulykkelige, og vil liksom trøste henne med ordene, enda de ikke er sagt direkte til henne.

Vaar

Vaar er også et av diktene fra 1890. Diktet er mest kjent for slutten:

Faen i huller paa hoserne!
Faen i huller paa hoserne!
Jeg har sol, jeg har skygge!
— hele verden!
Skulde bare havt . . en liden rødklædt
. . blond kjærest. . .

Elskovshvisken

Dette diktet er litt spesielt for meg, for dette diktet har jeg opptrådt med, lenge før jeg egentlig ble opptatt av dikt. Det er skrevet i mars 1890, da Obstfelder var 24 år, omtrent på den alderen jeg var da jeg opptrådte med det, sammen med en flott ung kvinne som tok kvinnereplikkene. Det var store saker den gang, og det er store saker nå.

En del av de skandinaviske kunstnerne i denne perioden hadde et litt spesielt kvinnesyn. At kvinnen var en demonisk kraft, klar til å suge ut alt blod og alt liv og all kraft av mannen, det var ganske utbredt, og mannen hadde aldri noen særlig sjanse til å stå i mot. Obstfelder hadde aldri noe lett forhold til kvinner, og i alle fall ikke i dette diktet. Så selv om det er en dialog mellom en mann og en kvinne, så er det kvinnen som har hele kontrollen, og som kjenner sin kraft, mens mannen blir revet i stykker.

Diktet har også elementer at det er redsel for synden, altså en religiøs synd i seksualakten. Men denne redselen er det bare mannen som føler, i dette diktet. Kvinnen er rene fristeren, slangen, og hun sier det i de reneste ord:

___________________     „Saa synd!
___________________     Saa ta mig!
Min hvide ynde den skjænker jeg dig
Mit runde legem jeg lænker til dig!
Mit sorte øie skal vinde dig!
Mit bløde haar skal binde dig!
Kyssene ilder dig op!
Barmene tænder din krop!
_______   Men gaa ei fra mig!“

Her er det veldig kroppslig og direkte med hvide ynde, runde legem og sorte øie, og kyssene som ilder opp og barmene som tenner hans kropp, det er ganske sterkt. Det er elskovshvisken, og det er kvinnen som hvisker.

Fantasi

Dette diktet er skrevet i desember 1890, i Milwauke, og er et av de vanskeligste i samlingen. Det er et navn der, Tzjiolitzka, det navnet virker veldig østeuropeisk, men hvem eller hva det er, vet ikke jeg. Hun er en kvinne, med bryster som kan skjelve og hår som kan falle ned, og hun kan kysse en ham, også det forbundet med synd, som i elskovshvisken, men det kommer heller ikke frem hvem «han» i diktet er. Diktet heter Fantasi, så kanskje er hele Tzjiolitzka en fantasi.

Drikkevise

Dette er et annet av 1890-talls diktene, også dette handler om kvinne og mann, eller kvinner og menn. Til å begynne med er det veldig kåtskap, drikking, og det som kanskje er fantasier, eller prostituerte, nakne kvinner, og støyende menn. Så er det en som ren, og som sover, og som han derfor ikke tør vekke. Diktet slutter med at han har ber om brennevin igjen, drikker det bort.

Kval

Dette diktet er litt skikkelig igjen. Det har ingen markering for at det er skrevet i 1890, og kvalene ser på ny ut til å rive dikteren litt skikkelig. I Drikkevise, Fantasi og noen av de andre er det litt som en lek, her er det ingen tvil om at det er alvor.

Hvad er det, I vil mig, fordømte roser?
Fordømte maane, fordømte trær!
Kvindesmil paa alle kanter!
Kvindehvisken, kvindehænder!

Sånn begynner diktet. Det er motiv som går igjen, han går i naturen og irriterer seg over at de liksom ser på ham, at de holder på som de gjør. Stadig forbanner han dem, og spør hva de driver med, og hvorfor.

Hun smøg sine hænder om min hals —
Død og helvede, hvorfor staar I og dirrer?

Spørsmålet blir rettet til liljene, som skjelver i vinden, men det kan jo også være til ham selv, som også skjelver i det han blir utsatt for, som dirrer i kvalene.

Sistelinje er så vidt jeg vet ganske berømt, og ganske spesiell:

Daggry!
Gi’s der paa jorden blandt kvinder én
kysk?

Det er mye å si om den. Jeg lar det være.

Kan speilet tale

Kan speilet tale har jeg skrevet om på poesibloggen. Det er et nydelig, skremmende lite dikt.

Genre

Genre har jeg også skrevet om. Det er nok kanskje det vakreste diktet i samlingen. Her har poeten en kvinne, og et lite barn, han kaller dem den store deilige og den lille deilige. Det er nydelig gjort. Før jeg selv ble gift og fikk barn var dette en smertefull lengsel, etterpå er det å sette ord på deilige følelser.

De sover.
Begge sover.
Den lille deilige i vuggen.
Den store deilige i sengen.

Det er virkelig et vakkert dikt om å holde sammen. I mange av de andre diktene i samlingen er gjenstander til for å understreke dikterens ensomhetsfølelse og smerte, han er bare sammen med ting, det er bare livløse gjenstander rundt ham. Her fungerer det trygt og hjemmekoselig, med natlampen, rullgardinet, gaslygten utdenfor (selv at den flimrer vemodig gjør ikke noe vondt her!), han er den eneste som er våken, og som ser alt dette. Han er nok ensom, som dikter-jeget i de andre diktene også har vært, men her har han et menneske å være med. Det er redningen.

Jeg skal dække over dig, min sovende hustru!
Og jeg skal trække rullegardinet ned.
Gaslygten faar ikke se
det hvide, som jeg eier!

Det hvide blir sagt om flere av kvinnene i diktene, her er det fysisk med fargen på huden, men også et symbol på renhet. Det er viktig hva han vil kysse

Jeg vil trykke to kys paa dine smilehuller,
— som smiler i søvne, —
og paa dine fingre,
og paa trolovelsesringen,
og paa sølvkorset om halsen.

Smilehull, bare ordet smil , gir glede. Og han kysser trolovelsesringen, det at de to er sammen, og skal holde sammen. Slutten er en påminnelse til alle ektepar som krangler:

Jeg vil liste mig stilfærdig op til dig,
og bli varm hos dig.

Og glemme,
at vi sommetider ikke er, som vi burde være,
mod hinanden.

 Piger

Idyllen i Genre varer ikke lenge. Dette diktet er delt opp i fire, og her er forholdet mellom kvinner og menn smertefullt igjen, etter hva jeg kan se.

Melodier

Diktene i denne delen av samlingen får jeg forhåpentligvis sett på senere en gang.

*

På poesibloggen har jeg skrevet mer om diktet Venner, samt om Jeg ser, Navnløs, og  Andre kjente dikt å anbefale er Orkan, Ene, Al skabningen sukker, Elskovshvisken, Kval, kort sagt, alle diktene som utgjør selve samlingen. Diktene som står i det som har fått undertittelen «Melodier» er ikke så kraftfulle, her er det mer lek og ro, og arbeid med klang og rytme. Her er imidlertid klassikere som Nocturne og Regn, begge mye brukt i skoler og høyskoler rundt omkring i Norge, og til glede, trøst og oppmuntring i de tusen hjem. Allerede fra starten, der blygrått er havet, himmelen og Evas øyne.

 

Hele samlingen finnes på Wikisource. Ellers kan man svært billig få kjøpt både denne samlingen og alt Obstfelder har skrevet hos flere norske forlag, så vidt jeg vet.

Reklamer

Fyrtøiet, av H. C. Andersen

I år tenkte jeg å poste eventyrene til H. C. Andersen. Jeg følger Eventyr og historier, som de ble utgitt i 1862 og 1863, og i utgavene som de foreligger på nasjonalbibliotekets bokhyller. De er litt vanskelige å lese, så da bruker jeg også andre utgaver. Så altfor nøye vil jeg ikke lese dem, og så altfor nøye vil jeg ikke skrive om alle av dem.

Fyrtøiet er skrevet i 1835, og er et eventyr som blander klassiske eventyrelement som tretallsmagi, snakkende dyr og den vanlige mann – her en soldat – som får lykken og prinsessen. Men den bryter reglene med at dette er en soldat som ikke handler særlig moralsk. Han dreper heksen som hjelper ham, og han er veldig, veldig opptatt av penger og materielle verdier. I folkeeventyrenes moral skal han da bli straffet. Det blir han ikke, han blir belønnet.

Eventyret begynner rett på sak, med soldaten som marsjerer på landeveien, og straks møter en heks. Slik er det alltid hos Andersen, handlingen går raskt fremover. Heksen blir beskrevet som stygg og motbydelig, ekkel, men ikke som slem, og hun oppfører seg heller ikke slemt. Hun sier med en gang at han skal få så mange penger han vil. Uten grunn, og uten betingelser.

Soldaten er fornøyd med det, og går gladelig med på oppgaven heksen har til ham. Det er ganske enkelt, klatre ned i et hult tre. Der får han beskjed om at han vil møte noen hunder. Størrelsen på hundene blir beskrevet ved å sammenligne størrelsen på øynene, med henholdsvis tekopper, møllehjul og rundetårn. Hunder med så store øyne må selv være veldig store. Men soldaten får beskjed om ikke å være redd. Han får et forkle å sette dem på, en magisk gjenstand. Den første hunden har kobber, den andre sølv og den tredje gull, får han beskjed om. Ingen av dem er altså farlige. Oppgaven er ikke vanskelig. Og soldaten har ikke gjort noe som skal gjøre ham fortjent til den. Alt som er sagt om ham, før han møter heksen, er at han er på vei hjem fra krigen.

Det er ikke så ulikt Andersen å ha slike moralløse eventyr, eller eventyr der det ikke går som man kanskje skulle trodd. Eventyrene til Andersen følger ikke den ideale verdens regler om at enhver får sin straff eller belønning som fortjent, alt ender lykkelig til slutt, for den som er snill og god. De følger ikke alltid noen regler, med hvordan det går. Man kan få straff uten å ha gjort noe galt, belønning uten å ha gjort noe godt. Fyrtøiet er eksempel på det siste.

Soldaten lurer på om heksa ikke skal ha noe tilbake for alt gullet og verdiene han kan få. Det vil hun ikke, hun vil bare ha fyrtøyet som ligger der nede. Det er også en gjenstand med magiske egenskaper. Og det er et velkjent eventyrmotiv, personen eller figuren som har tilgang til de magiske gjenstandene, er ikke selv i stand til å hente dem. Her, i Fyrtøiet, er det imidlertid ingenting som tyder på at heksen ikke kunne hentet Fyrtøiet selv. Hun sier bare hun vil ha det. Kanskje er det slik at hun ikke ville kommet opp igjen, om hun hadde hentet det selv. Soldaten må nemlig ha hjelp for å komme opp og ned, heksa må heise ham.

Nede hos hundene går det akkurat som heksa har sagt. Ingen av hundene er farlige, og det er virkelig ubegrensede mengder kobber, sølv og gull der nede. Soldaten fyller lommene og lua og skoene med det som er mest verdifullt, og går opp. Han tar med seg fyrtøyet også, som han har fått beskjed om å gjøre. Først glemmer han det, men heksa vil ikke heise ham opp, før han tar det med seg. Kanskje er det et grep fra Andersen, så leseren ikke skal glemme Fyrtøyet, og at det er noe med det, og at heksa må heise ham opp og ned.

Oppe blir soldaten litt nysgjerrig på heksa som er så ivrig på å få Fyrtøyet, og ikke vil si hva hun skal med det. Det går ikke lang tid før soldaten rett og slett dreper henne. Det er å drepe sin velgjører. Riktignok er hun stygg og ekkel, men dette er å drepe sin velgjører. Dette er slemt. Soldaten får imidlertid beholde både gullet og fyrtøiet.

Han går nå inn til byen, og bruker opp pengene sine. Han har mye av dem, og får mange venner, men en gang tar de slutt. Da slår han på fyrtøyet, og hundene dukker opp på nytt. Slår han en gang, kommer den første hunden, to ganger gir den andre, og tre ganger den siste, og største. Alle hundene oppfyller ønsker. Og de kommer med mer penger og gull, slik at han blir ubegrenset rik på ny. Fyrtøiet han slår på minner om den magiske lampen til Aladdin, fra Tusen og én natt. Andersen kan ha vært inspirert herfra, men motivet er mye brukt.

Det bor en prinsesse i byen, eller landet, en vakker prinsesse. Kongen er redd for henne, for det går en historie om at hun skal gifte seg med en soldat. I eventyret og sagnets verden er silke varsel alltid pålitelige. En kan ikke unngå sin skjebne. Kongen gjør så godt han kan, men soldaten kan bruke fyrtøiet og hundene til å skaffe prinsessen til seg. Han gjør det, om natten, og kysser henne.

Så følger flere klassiske eventyrmotiv. Alt mens handlingen går sin gang, raskt og improvisert, slik det kan bli når man dikter underveis. Det er ikke så komplisert. Hjelperne til kongen følger etter prinsessen, når hun rir på hunden (hun sier hun har drømt, at hun ble kysset, og kongen setter vakt på henne når hun sover, for å finne ut av det), og setter kryss på porten der hunden gikk inn. Neste morgen har imidlertid prinsessen satt kryss på alle portene, så porten det gjelder blir umulig å finne. Deretter er det trikset med pose med erter, og hull i posen, slik at ertene triller ut og etterlater seg et spor. Det er det som fører kongen frem til soldaten.

Soldaten blir arrestert, og satt i fangehullet. Nå skal han bli hengt. Han klarer imidlertid å bestikke en guttunge til å hente fyrtøiet, og dermed er han i stand til å benytte magien i det. Før han blir hengt, får han et siste ønske. Det er å røke pipe. Han får lov, og får rakt til seg fyrtøyet sitt. Det bruker han til å tilkalle hundene, og ønskte at han ikke skulle bli hengt. Hundene kaster alle dommerne og rådet og kongen og dronningen høyt opp i luften, så høyt at de slår seg fordervet, og er ute av historien.

I stedet er det soldaten som blir konge, og prinsessen blir hans dronning. Bryllupet varte i åtte dager, og hundene var til stede og gjorde store øyne. Den siste setningen er mangetydig. Hundene har jo allerede ganske store øyne, som tekopper, møllehjul og rundetårn. Men de kan jo også gjøre store øyne av den utrolige historien.

 

IV Brødrene Karamasov, av Fjodor Dostojevskij

I dag avslutter vi arbeidet vårt med Dostojevskijs store roman, Brørdene Karamasov, kanskje den største roman som er skrevet.

FJERDE DEL

Tiende bok: Smågutter (Малчики)

For leseren som nå er brennedne opptatt av hva som kommer til å skje med Mitja, med Grusjenka, og hva som egentlig skjedde den natten Fjodor Karamasov ble drept, kan det virke som litt av et sidespor å vie en hel bok til smågutter. Men det er nettopp det Dostojevskij her gjør. Vi skal igjen møte guttungene vi så kaste stein på hverandre i fjerde boks tredje kapittel, og vi skal møte familien Snegirjov, der vi sist husker faren tråkke på en tohundrerubelseddel han ikke vil ha i gave fra Katja (på vegne av Dmitrij) i samme boks kapittel 7. Nå er situasjonen blitt enda mer alvorlig for den stakkars lille familien.

Første kapittel introduserer en helt ny karakter, Kolja Krasotkin. Han var med i den steinkastede gruppen, men gjorde ikke så mye av seg der, som han skal gjøre nå. Snegirjovs sønn – Ilusja – har stukket en pennekniv i siden på denne Krasotkin, den gangen han ville forsvare faren sin fordi guttene kalte ham en børste. Krasotkin er en herlig veslevoksen type, navnet hans betyr «den vakre» (Krasota (Красота) = vakker), og det er helst i egne øyne han er vakker. Han er litt eldre enn de andre guttene, med alt det innebærer for gutter i den alderen.

De neste kapitlene lar oss bli nærmere kjent med Krasotkin og de andre småguttene. Det er fornøyelig lesning, fin skildring av barnenaturen, men ikke så viktig for vår sak. For oss gjelder saken at Ilusja er blitt alvorlig syk, og at samtidig har fødselsdag. De steinkastende barna er nå forsonet, de er alle sammen på vei til bursdagen, også Kolja. Romanens helt og budbringer, Aleksej – Alosja – Karamasov skal også være med. Det er han som har forsonet barna, og han som har sørget for at det kommer så mange. I bursdagsgave har Kolja forberedt en helt spesiell presang. Det dreier seg om en hund som Ilusja har gitt noe farlig å spise, mat med en nål i, og som Ilusja nå tror er død. Hunden heter Zjutska, og Ilusja har fryktelig dårlig samvittighet over hva han har gjort. Han er mye mer tynget av det, enn av at han er syk og snart skal dø. Kolja har imidlertid hatt hunden hele tiden, og til og med lært den opp til å gjøre triks. Nå skal han altsi gi den i fødselsdagspresang. Vi må ha med at Alosja betimelig spør om Kolja virkelig har hatt hunden så lenge og plaget Ilusja så mye, bare for å lære hunden opp til å gjøre triks.

Fødselsdagen er i kapittel 5, «Ved Ilusjas seng» (У Илюшиной постельки). De er der alle sammen da Krasotkin kommer til slutt sammen med Alosja. Ilusja har fått en hundevalp i gave av den gamle stabskapteinen som er faren hans, tydelig for å muntre ham opp, men det er like så tydelig at det er ikke den rette hunden. Vi må ha med at familien nå har litt penger, etter at faren til slutt tok i mot de 200 rublene allikevel, i en scene som ikke er skildret i romanen, men referert i en setning. Det er gripende når Kolja vil spille rollen som fortsatt voksen, spesielt for å imponere Alosja, men som i møte med den syke Ilusja får problemer med følelsene sine, og kommer ut av det helt. Han får imidlertid overlevert gaven, hunden Peresvån, som altså i virkeligheten er Zjutska. Den er virkelig veldressert, den gjør alt Kolja sier den skal gjøre, og hopper og spretter og er glad. Ilusja også lyser opp. Kolja har også en kanon han vil gi i gave, en flott kanon som til og med kan skyte ekte skudd med krutt. Stabskaptein Snegirjov demonstrerer kanonen, som vekker stor begeistring hos alle. Den sinnsforvirrede moren gjør krav på den, og Ilusja forærer den storsinnet bort, med Koljas like storsinnede velsignelse. Det er i det hele tatt en varm scene, i en roman der det unektelig foregår mye fælt.

Fødselsdagen får imidlertid en ulykkelig utgang da doktoren kommer, og gjestene går ut mens doktoren gjør sine undersøkelser. Alosja og Kolja har på ny en samtale, der Kolja på ny kommer med veslevoksne uttalelser om alt han har lært og kan og tenkt, hvor jeg vil trekke frem Alosjas milde og smilende svar at om en viser en russisk skolegutt et kart over stjernehimmelen, så vil han neste dag komme tilbake med kartet rettet. Ingen kunnskaper, men grenseløs selvtillit er inntrykket fra en tysker som har bodd lenge i Russland. Til og med Kolja liker denne observasjonen, og går dessuten straks i gang med å angripe den tyske mentaliteten, liksom for å rette også denne uttalelsen opp. Dette er imidlertid bare en biting i romanen, men for meg en sjarmerende biting. Samtalen ender opp med at Alosja og Kolja blir meget glade i hverandre, Kolja fordi Alosja tar ham sånn på alvor, mens Alosja som vi nå vet er glad i alle. Gleden fra Kolja til Alosja bygger opp mot sluttscenen i romanen.

Boken om småguttene slutter med at doktoren har dårlige nyheter. Ilusja kommer til å dø. Han kan kanskje leve litt lenger hvis famlien reiser til Sicilia, men hvordan skal denne familien få reise til Sicilia? Det er også her noen gripende scener, der også Kolja begynner å gråte, og alle er fortvilet over at de skal miste lille Ilusja, som de tidligere har kastet stein på. De lover å treffe hverandre snart igjen, alle sammen, og besøke Ilusja ofte på sykeleiet.

Ellevte bok: Broren Ivan Fjodorovitsj (Брат Иван Федорович)

Etter mellomkapittelet med småguttene fortsetter vi nå med oppklaringen av mordet. Dette er den virkelige oppklaringen, der vi som lesere får vite hva som virkelig skjedde, mens vi i neste og siste bok får den rettslige oppfatningen av hva som skjedde. De to henger naturligvis ikke sammen, Dostojevskij var en sterk motstander av rettsvesenet, som han mente var noen nymotens greier, og der man la vekt på helt andre ting enn det skyld, straff og soning skulle bestå i. Vi kommer tilbake til det i tolvte bok.

Det er som vanlig Alosja som er budbringeren, og som løper mellom stedene der det er informasjon å hente. Den første han besøker er Grusjenka. Hun er nå forlovet med Dmitrij, forelsket i ham, og redd for at han ikke er forelsket i henne. Den polske offiseren og vennen hans er nå lutfattige, latterlige er de blitt, som tigger om penger i svulstige ordelag, men eier ingenting, gjør ingenting, og står i gjeld til vertinnen i leiligheten de bor i. Grusjenka gir dem litt. Hun gir et mye bedre inntrykk mot slutten av romanen, enn i begynnelsen. Hun viser seg å være et godt menneske, med et godt hjerte. Men historien om polakken som var med henne og forlot henne for fem år siden, har ødelagt henne. Hun har også på en måte gått gjennom en soning, og er nå klar til å sone mer sammen med Dmitrij.

Neste kapittel, «Vond fot» (больная ножка), er et nytt gjensyn med den fremdeles ubetalelige fru Khokhlakova, «den kaklende dukken» som jeg skriver litt om i forrige post om romanen. Khokhlakova har begynt å abonnere på en avis, «Rykter» (слух), der hun selv nå er blitt omtalt i negative ordelag, om hvordan hun er for gammel, men forsøker å være ung, og hvordan hun ville gi Dmitrij 3000 rubler om han ville flykte med henne til gullgruvene i Sibir. Disse skriveriene får det selvsagt til å gå helt rundt for fru Khoklakova. Det har også sin underliggende historie hvorfor disse historiene kommer, festlig forvridd i fru Khoklakovas hjerne, men den holder vi utenfor vår gjennomgang. Et dikt med samme tittel som kapittelet er med. Det siste som fru Khokhlakova har på hjertet er ordet «affekt» (аффект), som hun har hørt mye den siste tiden, men som hun vet hva er. Alosja forklarer, og siden blir det meste affekt for henne.

Fru Khokhlakova er mor til Lisa, som Alosja vil gifte seg med. I kapittel tre, den lille djevelen (бесенок), går han inn til henne. Det venter ham en opprivende scene. Lise er alltid vanskelig og ufordragelig, karakteristisk at hjertegode Alosja skal velge seg nettopp henne, han er ren i sin kjærlighet. Jeg er ingen ekspert i psykologi og psykiatri, og vet ikke når selvskading kom inn som et begrep. Med Lisa er det i alle fall inne i litteraturen, her er det både uttalt og gjennomført, fysisk og psykisk. Hun leser alle slags tekster som oppriver henne, og vil la seg opprive, hun tror verden er ond og hun tror på det onde, hun ler og fryder seg over alt som er fælt, like i synet på hjertegode Alosja. Han lytter også på henne alvorlig, og svarer henne alvorlig. Til slutt trygler hun ham om at han må være glad i henne, men forærer ham også et brev til broren hans, Ivan, som også har vært og besøkt henne. Da Alosja går, legger Lisa fingrene sine i dørsprekken, og smeller døren igjen. Jeg kan ikke huske å ha lest noe lignende i noen så tidlige tekster, og vil gjerne bli opplyst om andre kjenner tidligere eksempler. Подлая, подлая, подлая, подлая, sier hun til slutt, om seg selv. Podlaja, blir det i transkripsjon, «podlets» betyr skurk eller kjeltring, podlij er adjektivet, og endingen -aja er hunkjønnsformen. Hun sier det altså om seg selv.

Kapittel 4, Hymner og hemmelighet (Гимни и секрет), inneholder Dostojevskijs kongstanke og kanskje mest kjente setning: Om Gud ikke finnes, er alt tillatt. På russisk ser det slik ut: «(…) Без Бога-то и без будушей жизни? Вед это, стало быть, теперь все позволено, все можно делать?» «А ты и не знал?» говорит. Смеется. [Bez boga-to i bez budusjej zjizni? Ved eto, stalo byt, teper vsje pozvoleno, vsje mozjno delat? «A ty i ne znal?» Govorit. Smejotsa.] «(…) Uten en Gud og uten det kommende liv? Du ser, det vil si, at nå er alt tillatt, man kan gjøre alt.» «Visste du ikke det?» sier han. Ler.» Kyndige i russisk ser at russisk inneholder litt mer informasjon, påhenget -to etter boga betyr «noen», «en eller annen» eller «denne (i betydningen «denne Gud», litt humoristisk eller nedlatende), og er et helt vanlig suffiks, men ikke akkurat etter dette ordet her, Bog (Бог = Gud). «Ved (Вед)» er en partikkel som blir brukt for å uttrykke noe opplagt, omtrent som «du skjønner», «du ser», «du skjønner/ser vel», og formuleringen «A ty i ne znal  (А ты и не знал)» med «i» (и = og) i midten blir brukt til å understreke andre ledd, altså visste ikke: «Visste du ikke engang det». Dmitrij sier det altså som noe helt opplagt, men det er noe av det mest dramatiske som er skrevet og noe av nøkkelen for hele Dostojevskijs forfatterskap. Han vil vise at Gud finnes, at Gud trengs, og han vil vise konsekvensene hvis man avviser Gud. Det vil han gjøre omtrent samtidig som Nietszche erklærer: «Gud er død». Det betyr, om man skal tro dem begge, at alt er tillatt, og konsekvensene er det fryktelige som Dostojevskijs romaner er fylt av.

Setningen blir sagt i en samtale mellom Dmitrij og Alosja i fengselet (Alosja har besøkt ham). De gudløse i romanen er først og fremst representert av Ivan, den store ateisten og forfatteren av «Storinkvisitoren». Med seg har han disippelen Smerdjakov, det uekte barnet, født av Stinke-Lise, med Fjodor Karamasov som ukjent, men sannsynlig far, plassert hos tjenerskapet Grigorij og Marja, pint og plaget gjennom livet. Hans fulle historie skal komme frem i den ellevte boken. Rakitin, en karakter vi ikke har lagt vekt på i vår gjennomgang (det er han som har skrevet verset om Khokhlakovas ben, fra to kapitler siden, og det er også han som har skrevet artikkelen om henne i «Rykter»), er også en av de gudløse, og det var egentlig til ham Dmitrij fortalte at uten Gud er alt tillatt, Dmitrij gjengir bare samtalen for Alosja. Dostojevskijs kongstanke blir altså bare gjenfortalt, referert til fra en tidligere samtale. Rakitins svar er at moralsk kan man selvfølgelig det, men ikke i praksis, siden man vil bli arrestert og komme i fengsel (En klok mann, sier han, kan gjøre alt, men her er du, sier han, du drepte og ble grepet og nå råtner du i fengsel (Умному человеку, говорит, все можно, ну а вот ты, говорит, убыл и вполался и в тюрмье гниешь!). Dostojevskij hatet denne nye moral, der rett og galt bare er hva man kan komme i fengsel for og ikke. Den nye tid spør ikke hva som er riktig og galt å gjøre, men hva man kan slippe unna med. Forpliktelsene blir overfor menneskene og samfunnet, og ikke overfor Gud. Dette vil i følge Dostojevskij føre til fortapelsen, noe som var prosjektet å vise i romanen «De besatte (Беси)». Rakitin understreker sitt prosjekt, med å fortelle at han har til hensikt å svindle til seg 150 000 rubler fra fru Khokhlakova, gjennom å gifte seg med henne og ta henne til St. Petersburg. Han vet han ikke vil bli fengslet for det, og derfor kan han gjøre det, selv om det er umoralsk.

Dmitrij har imidlertid begynt på sin soning. Og den skjer i følge Dostojevskij ikke i fengsel, men i det indre, i seg selv. Soningen er en sak mellom menneske og Gud. Dmitrij har begynt å forstå det. Derfor er han ikke så opptatt av rettssaken i morgen, og at han står i fare for å bli uskyldig dømt. Hans straff er den moralske, og den er han nå beredt til å bære. Den virkelige morderen vil få sin straff av Gud, sier han. Drømmen om barnet, som man finner i åttende boks siste kapittel, er sendt ham av Gud, for at han skal forstå, han skal hjelpe dette barnet og alle andre barn så de ikke gråter mer. Han er blitt som et nytt menneske, og er mye mer redd for at han skal miste dette nye mennesket han er blitt, altså miste de riktige tankene han nå tenker og gå tilbake til den gamle Dmitrij han var, han er reddere for det, enn utsiktene for 20 år i malmgruvene i Sibir.

Dette store kapittelet inneholder også mange av tankene som blir fortvilelsen og prosjektet til modernismen. Hva skal man gjøre om Gud ikke finnes? Om mennesket blir herre i verden? Da finnes heller ingen dommer for rett og galt, retterdigheten finnes ikke (fordi det ikke finnes noen som kan sørge for den), meningen med livet faller bort. Og hva blir livet uten mening? Nietszche formulerer disse tankene klarere og mer målrettet enn Dostojevskij (for Dostojevskij blir det jo fremsatt som noe som ikke må være og ikke må bli, hos Nietszche er det noe som er).

Hemmeligheten i kapittelet er at Ivan har klekket ut en plan om å rømme. Det er ikke så mye en reell plan, skjønt, for Ivan er den både reell og ønsket, enn tatt med for å illustrere et par poeng. Den gudløse Ivan ønsker ikke at Dmitrij skal ta sin straff, sone sin skyld (Dmitrij har kanskje ikke drept faren, men han har gjort mye annet galt, og det er for dette han er beredt til soning), men flykte til Amerika, altså forsøke å slippe unna med det. Amerika er for Dostojevskij noe av det mest urussiske, og dermed noe av det mest umulige, jag etter penger, den nye tid, demokrati og menneskelige rettigheter, ingen sann, ortodoks tro. Det er heller ikke et godt sted å sone, som Dmitrij selv sier. Ivan har også en annen grunn for å ønske at Dmitrij ikke blir sendt til Sibir, og det er at også han – den gudløse – har samvittighet og føler skyld. I et kapittel, som snart kommer, skal vi få vite mer om dette. Den eneste grunnen til at Dmitrij vurderer dette tilbudet, er at han er så forelsket i Grusjenka, og han er usikker på om straffanger har lov til å gifte seg. Kapittelet slutter med at Alosja sier han «ikke et eneste øyeblikk har trodd Dmitrij er en morder» (Ни единой минутой не верил, что ты убийца). Alosja er en bærer av sannheten i romanen, han lyver ikke og tar ikke feil. Leseren må skjønne at det er ikke Dmitrij som er skyldig i mordet på Fjodor Karamasov, det må være en annen. Løsningen kommer snart.

«Ikke du, ikke du» (не ты, ны ты) heter neste kapittel. Det skal bli sagt på en måte leseren først må oppfatte som ganske merkelig, men som siden skal bli helt klart. Det er Alosja som har tilgang på mer informasjon enn leseren, som ser mer og skjønner mer, han er ikke bare en budbringer for romanen og leseren, men i romanen også for Gud. Han får av Gud skjønne å vite det han trenger. Han blir som et medium. I dette kapittelet besøker han broren Ivan, direkte fra fengselet, som alltid hos Dostojevskij skjer alt sammen på en gang, rettssaken mot Dmitrij er i morgen, alt må ordnes denne kvelden. På veien til Ivan stikker han, liksom som et innfall, innom Katarina Ivanova. Der treffer han faktisk på Ivan, på vei ut, som han også hadde en forutanelse for at han ville gjøre. De snakker imidlertid ikke sammen her, men Alosja går inn til Katarina Ivanova, Katja. Ivan blir også med, på befaling fra Katja. Det er bare et bitte lite opptrinn der inne, der det ligger mye under som vi ikke får vite, om hva Katja og Ivan nettopp har snakket om, og hvordan forholdet mellom dem har blitt. At det har blitt mer intimt, skjønner Alosja av at de nå sier «du» (ты) og ikke «De» (вы) til hverandre. Begge er svært oppskaket over det som skal skje, og det som har hendt, kan man skjønne, men av hver sine grunner. Det er et lite forvarsel om at kommer til å bli skjebnesvanger under den kommende rettssaken, både hun selv og Alosja ser ut til å frykte at det er hun som skal sende Dmitrij til Sibir. Hun kan også være den som redder ham. I en følgende samtale mellom Ivan og Alosja i det de forlater Katarina Ivanovna får vi av Ivan vite at hun sitter med et brev som med «matematisk påviselighet» (матеатически доказывающий) beviser at han er morderen. Så kommer ordene. Det må med at Ivan ser dårlig ut, at han er nær ved å miste forstanden, Alosja ser det og han selv er bekymret for det, de har nettopp snakket om det. Ivan sier dettte om brevet Katarina Ivanova har fått fra Dmitrij, og Alosja sier oppstyrtet at dette er umulig, det er ikke Dmitrij som har drept faren. – Hvem er det da, spør Ivan, og så fortetter Dostojevskij øyeblikket, det går frem og tilbake at både Ivan og Alosja blir ute av seg, hver av sine grunner, snapper etter luften og har vanskelig for å få frem ordene, hvem er det, hvem er det? «Det er ikke du som som drepte far» (Убил отца, не ты), sier Alosja. Ivan blir opprørt, og ordene blir gjentatt, de samme ordene som er tittelen på kapittelet. Men hvorfor? Ivan er på ingen måte mistenkt, det kan ikke være ham, han var ikke på åstedet. Vi var der, selv om vi var der i mørket i kapittel 4, åttende bok. Ivan var til overmål i Moskva. Ivan og Alosja står under en gatelykt når de snakker om dette, Ivan er i søkelyset. Alosja sier at Ivan har sagt det til seg selv, alene, Alosja vet det og Ivan vet det. Alosja opptrer som et medium, han har informasjon annetsteds fra. Gud opptrer i denne romanen, informasjonen kommer fra ham. Det kommer også frem at Ivan har snakket med Djevelen. Vi skal selv snart få være til stede i et møte mellom dem. Men først er det tre kapitler om Smerdjakov, og visitter hos ham.

Det første besøket er på hospitalet, der Smerdjakov ligger etter det kraftige epileptiske anfallet han skal ha fått natten Fjodor Karamasov ble drept. Selv om to doktorer på det sterkeste bekrefter at anfallene var ekte, blir det antydet at han kanskje kan ha forstilt seg. Det er Ivan som lurer på det, etter samtalene han og Smerdjakov hadde tilbake i femte boks kapittel syv. Nå besøker Ivan Smerdjakov på sykehuset. Ivan spør Smerdjakov ganske inngående, hvordan kunne han forutse at han ville få anfall akkurat på stedet og timen, akkurat samme natt faren blir drept, men Smerdjakov svarer unnvikende og henviser til legene. Det kommer imidlertid frem at Smerdjakov har lagt mye mer i samtalene han har hatt med Ivan, enn Ivan har gjort, og det gjelder både egne og Ivans ord. Ivan blir meget urolig, men Smerdjakov er avvisende og unnvikende på de avgjørende punkt.

Neste besøk er hjemme hos Smerdjakov selv, etter at han er utskrevet fra sykehuset. Samtalene fortsetter. Det må med at Smerdjakov i alle disse tre kapitlene fremstår helt motbydelig, som et udyr. Man kan kanskje lese ham som et produkt av det gudløse, som en vanskapning, noe han nesten også er, født av Stinke Lisa, med denne ukjente faren som sikkert er Fjodor Karamasov. Han er liksom ikke et menneske, man har rett til å hate ham. Samtidig kan man også lese ham som en som har gått gjennom livet på denne måten, som et ikke-menneskelig udyr, som alle kan hate og forakte, som ikke teller med. Det kommer nå frem at det er Smerdjakov som har drept far Karamasov, men han gir helt og holdent Ivan skylden. Det at Ivan reiste bort blir tatt som en bekreftelse på at drapet skal skje, Ivan vil holde seg unna når ugjeringen skjedde. Smerdjakov tar fullt ut på alvor Ivans lære om ateismen, om at alt er tillatt, og dreper faren fordi han vet han vil slippe unna med det. Moralen teller ikke, samvittigheten er null, og for dette udyret kan det også være slik. Enten man leser ham som et rent udyr, som et symbol, så å si, eller man leser ham som et levende menneske, som hele sitt liv har blitt pint og plaget, som aldri har fått opplevd kjærligheten, og som aldri har fått sjansen til å lære forskjellen på rett og galt. Han følger derfor den mest forførende lære, den til Ivan. Det er verdt å merke seg at det gjennom hele romanen aldri er noen samtale mellom Alosja og Smerdjakov. Vi får aldri vite hvordan det hjertegode menneske Alosja som tror godt om alle og ønsker godt om alle, til og med den særdeles vanskelige Lisa, forholder seg til udyret Smerdjakov. For Ivan treffer dette samvittigheten og skyldfølelsen. Han ønsket faren død, han vet det selv, og Alosja sier det også (da må det være sant, det er det siste som skjer i kapittel 6 denne boken), og Smerdjakov blir bare et redskap for gjennomføringen. Ivan blir plaget av skyldfølelse, den gudløse har samvittighet. Brevet med det matematiske beviset for at Dmitrij er morderen, som Katja har, blir også gjengitt i dette kapittelet. Det er skrevet i rus, og inneholder mange av opplysningene som stemmer overens med drapet, dagen det skal skje, måten det skjer på, beløpet som skal stjeles, straffen som skal komme og som han er villig til å ta, det er en full tilståelse – bare med den lille forskjell at det skjedde dagen før drapet. Så hva er den da verd? Og hva når Smerdjakov går inn og dreper Fjodor Karamasov på nøyaktig samme måte som Dmitrij har beskrevet? Det er dette som skjer. Under det tredje besøket får vi vite hvordan mordet har skjedd. Smerdjakov forteller i detalj, han har opptrådt fullstendig kalkulerende og ikke latt følelsene spille inn i det hele tatt. Det gjelder både i planleggingen av mordet, gjennomføringen av det og oppførselen etterpå. Han er redskap for forbrytelsen, og et redskap som nesten ikke er menneskelig, så perfekt er det utført. Her viser også krimforfatteren Dostojevskij sitt mesterskap. Som endelig bevis på at det må være Smerdjakov, har han de 3000 rublene og overleverer dem til Ivan. Senere tar han livet av seg, som vi får høre av Alosja i kapittel 9 i samme bok.

Vi ser også at Dostojevskij tar opp et interessant spørsmål om skyld. Hvem er her skyldig i fadermordet? Er det den som blir dømt, den som har begått det eller den som har lagt idegrunnlaget for det? Romanen viser at det i alle fall ikke er den som blir dømt. Den som begår det er bare et redskap, det er den som har tenkt ut ideene som førte til mordet som har skyldfølelsen og blir plaget av samvittigheten. Vi husker også Fader Sosimas ord om at enhver er skyldige overfor alle. Det er for denne ideen Dmitrij påtar seg å sone. Vi har også en finesse i at Smerdjakov antagelig er uekte sønn av Fjodor Karamasov. Det skjer altså et fadermord i romanen. Det er bare ikke Dmitrij som har begått det.

Smerdjakov er også gjort til et udyr, en vanskapning, født av Stinke Lisa, med ukjent far, men sterke antydninger om at Fjodor Karamasov bare har gjort det som en lek. Han er skapt liksom for å vise at ingen handling er for nedrig til at ikke Fjodor Karamasov kan begå den. Slik kommer vi også inn på noen spørsmål om skjebne med greske dimensjoner. Fjodor lager selv den man som skal drepe ham. De gamle, greske tragedieforfatterne ville garantert tatt tak i dette om de skulle lage drama av materialet. I Brødrene Karamasov mener jeg det er et viktigere poeng at Smerdjakov blir et umenneske. Han er produktet av gudløsheten, født av en gudløs handling, foret med gudløse tanker. Sånn går det. Smerdjakov er blitt en karakter man skal hate. For dem som har problemer med å se ham som en ren ide, som det inkarnerte produktet av gudløsheten, for dem som mener at også romanfigurer er mennesker, ser man i Smerdjakov hva som skjer med et menneske som er uønsket av alle og som aldri får oppleve kjærligheten. Jeg mener det er representativt at det aldri er noen fortrolig samtale mellom Kristusfiguren Alosja og Smerdjakov, de er aldri alene sammen, forholder seg aldri direkte til hverandre. Alosja er glad i alle mennesker, men Smerdjakov er i romanen en skapning det skal være lov å forakte. Alle de andre personene i romanen viser frem gode, menneskelige sider i møte med Alosja, det er bare Smerdjakov som ikke får sjansen til det. Man skal forakte ham, som man skal forakte ideene han er resultatet av.

Etter besøkene hos Smerdjakov får Ivan selv besøk, og det av Djevelen. Det er alltid litteraturteknisk interessant når Djevelen opptrer i romaner og noveller, det er et eget studium hvordan han opptrer og hvilken funksjon han har. Den mest berømte opptredenen er selvsagt legenden om Faust, der Mefistoles oppsøker Faust og får sjelen hans mot at Faust får oppfylt noen ønsker i livet. Det skjer altså en byttehandel, der Faust får det han drømmer om i livet, mens Mefistoles får sjelen hans etterpå. Goethe har behandlet temaet i hans kanskje aller største verk, Faust, og Thomas Mann har også brukt temaet i sin roman, Dr. Faustus. Ellers har vi interessante opptredener av Djevelen i Mesteren og Margarita, av Mikhail Bulgakov, som vil bli behandlet her på bloggen i mars, og selvsagt også i Dante, om enn hans person og funksjon der er helt annerledes enn i de andre verkene jeg her har nevnt.

I Brødrene Karamasov kommer Djevelen til Ivan om natten, når Ivan sover eller hallusinerer. Kapittelet heter også «Djevelen. Ivan Karamasovs mareritt» (Черт. Кошмар Ивана Федоровича). Ivan er syk, har feber og feberfantasier, og han har også uttalt til Alosja at han er i ferd med å bli gal. Sannhetsbæreren i romanen, Alosja, frykter at det er sant. Dostojevskij legger altså mye inn på å bevare realismen i romanen, dette er noe som kunne skjedd. Samtidig er Djevelen den karakteren i romanen som er mest detaljert beskrevet. Ingen av de andre blir det egentlig skrevet særlig mye om, hvordan de ser ut og hva de har på seg, for fantasifiguren Djevelen blir det beskrevet nøyaktig. Det er en artig kontrast.

Oppførselen til denne Djevelfiguren er også ganske artig. Det er en humoristisk utlevering av ideene Ivan står for. Det er ikke selve Lucifer som kommer, den falne engel, Satan, den onde og skrekkelige, men en ganske velkledd og smått sympatisk Djevel som forsøker å vinne Ivan over til sin sak. Han opptrer smiskende, slesk, manipulerende og forførende. Thomas Mann må godt ha kjent Dostojevskijs roman da han skrev Dr. Faustus, de to djevlene i hver sin roman har noen av de samme karakteregenskapene. Det er Fristeren, som man kjenner ham fra barnesangene. Hos Mann er han riktignok mer utspekulert, farligere, hos Dostojevskij opptrer han bare i dette kapittelet og forsvinner. Det er aldri snakk om å opprette noen pakt.

Ivan reagerer på ham med sinne. Han tror ikke på ham, og vil ha ham vekk. Men Djevelen spør hvis han ikke tror på ham, hvorfor kaster han da ting på ham og prøver å slå ham? Er dette en måte å behandle en drøm på? I disse humoristiske scenene blir også troen til Ivan, og troen generelt, problematisert. Ivan insisterer på ateismen, han vil ikke tro, han avviser religionen og erstatter dem med sine egne ideer, men kimen til troen ligger i ham og i alle andre allikevel (mennesket er et religiøst vesen), og frykten for at verden ikke er mer enn det man ser er noe man vanskelig kan fornekte. Samtalen med Djevelen viser at Ivan ikke er så sikker i sin tro allikevel. Og tvilen kommer kanskje ikke fra Djevelen, men fra Ivan selv.

– Браня тебя, себя браню! – опять засмеялся Иван, – ты – я, сам я, только с другою рожей. Ты именно говоришь то, что я уже мыслю… и ничего не в силах сказать мне нового!

– Å banne til deg er som å banne til meg selv! + begynte Ivan igjen å le, – du er meg, meg selv, bare med et annet tryne. Du sier akkurat det som jeg allerede har tenkt ut… og er ute av stand til å si meg noe nytt!

Blant mye annet forteller Djevelen «en legende» som illustrerer dette poenget, og flere andre poenger. Det dreier seg om en mann som har fornektet Gud og det meste hele livet, han dør, og har ikke forventinger om et etterliv. Det blir ham imidlertid tilbudt, han kan til og med få innpass i paradis, han må bare gå en kvadrillion kilometer først (24 nuller, en billion billioner). Han vil ikke, og blir liggende noen tusen år før han likevel begynner å gå. Til slutt kommer han frem, og etter å ha vært i himmelen bare to sekunder, utbryter han at for disse to sekundene kunne han gått den mangedoblede distansen (faktisk en kvadrillion kvadrillioner i kvadrillionte potens, et usannsynlig høyt tall, allerede hundre i hundrede potens har 200 nuller, tallet er å regne som uendelig). Ivan utbryter at dette er en legende han selv skrev som 17 åring på gymnaset, Djevelen kan ikke komme med noe nytt, Djevelen er hans egen fantasi. Samtidig er «legenden» en overdreven illustrasjon til hva Dmitrij skal gå igjennom. Hvis ferden ender i paradiset, er ingen reise for lang, ingen plage for stor. Heller ikke 20 år i malmgruvene i Sibir. Det at han har blitt arrestert og står i fare for å bli dømt, gjør at Dmitrij har begynt på denne ferden. Også han lå først stille uten å foreta seg noe, som mannen i legenden.

Det er i det hele tatt mye å ta tak i i dette kapittelet om Ivan og Djevelen. Nøkkelen er at ideene som gjelder ellers i romanen blir forvrengt og forvridd, strukket, dratt og lekt med, som en scherzo i musikken, men likevel til å kjenne igjen. Det illustrerer også Ivans kvaler, hans nervepåkjenninger, og forbereder rollen hans i rettssaken mot Dmitrij som skal være allerede neste dag (som alltid skjer alt fort hos Dostojevskij, helst på en gang). For litteraturhistorien er det også interessant med talen med et legemliggjort fantasiprodukt, en dobbeltgjenger eller en innbilning som blir materalisert. Dette motivet er også mye brukt, blant annet av vår egen Dag Solstad i flere av hans nyere romaner.

Siste kapittel blir brukt til at Alosja kommer, og avbryter Djevelbesøket. Det er da et par ting som ytterligere underbygger at det har vært en drøm, blant annet står et glass Ivan skal ha kastet mot sin gjest fremdeles på bordet. Samtidig er det et par ting som tyder på at det ikke har vært bare en drøm, det blir etterlatt litt gåtefullt. Men om det er det ene eller andre er ikke så viktig for romanen. Viktig er at nå at Ivan blir stadig dårligere, natten før rettssaken, og at Smerdjakov har etterlatt seg et brev ved selvmordet:

«Истребляю свою жизнь свою собственной волей и охотой, чтобы никого не винить»

«Jeg utsletter mitt liv med min egen vilje og lyst, slik at ingen blir gitt skylden».

Hans siste ord blir holdt i pennen av Dostojevskij. Han tar ikke livet sitt, men utsletter (истребить) det, slik at det blir som det aldri har vært. Hans skyld faller utenfor diskusjonen. Resten av notisen går selvsagt på selvmordet, at ingen skal bli gitt skylden for det, men det ringer også utover mot rettssaken som skal komme, og romanens spørsmål om hvem som er skyldig overfor hvem. Min lesning holder Smerdjakov utenfor denne diskusjonen, noe jeg også har forsøkt å argumentere litt for.

Tolvte bok: En rettslig feil (Сушебная ошибка)

Romanens lengste bok avslutter den. Det er 14 kapitler i den, og i min russiske utgave utgjør de 104 sider. Handlingen er rettssaken mot Dmitrij Karamasov, hvor den som ikke kjenner utfallet har samme type lesning som ved en spenningsroman foran seg. Romanen er komponert slik at leseren nå vet at Dmitrij er uskyldig, at det er Smerdjakov som har drept faren, men at indisiene som peker mot Dmitrij er overveldende, og bevisene mot Smerdjakov er lik null. Det er bare vitneutsagn fra Dmitrijs brødre, Ivan og Alosja, som kan tale for at det er Smerdjakov. Og man kan lett forestille seg rettens reaksjoner mot brødres beskyldninger mot en avdød vanskapning. Det ser dårlig ut for Dmitrij.

Vi må før vi begynner ta med litt om Dostojevskijs syn på det nye rettssystemet som Russland mer eller mindre har importert fra Europa på denne tiden. Han foraktet det. Han trodde ingenting på «de humanistiske ideer» dette nye rettssystemet representerte. Tvert i mot så forkvaklet det hodene på folk, da man for første gang begynte å finne brotsmenn som ikke følte seg skyldige. Det var andre som hadde skylden, samfunnet, dårlig oppvekst, hva som helst. Det var en form for medmenneskelighet Dostojevskij ikke kunne noe med, at ugjerninger skulle bortforklares og skylden legges på alle andre. For Dostojevskij var den moralske følelsen av å ha gjort noe galt helt nødvendig for å kunne begynne den soning som var viktig, nemlig den sjelens soning man gjorde overfor Gud. Han skriver et sted (uten at jeg nå kan gjengi hvor, hjelp meg gjerne den som vet) at den gang han selv var i Straffearbeid i Sibir, så traff han selvsagt alle mulige ugjerningsmenn som hadde gjort de mest redselsfulle ting. De hadde en ting felles, og det var at alle visste at de hadde gjort noe galt. Slik var det i følge Dostojevskij ikke lenger, og det er det nye rettssystemet som har ødelagt dem. Her blir veltalenhet og løgner viktigere enn rettferdighet og sannhet, det er viktigere for advokatene å vinne saken, enn at rettferdigheten skjer fyllest. Rettssaken i Brødrene Karamasov illustrerer forbilldelig hva Dostojevskij mener.

Aktørene kjenner vi for en stor del fra før. Den mistenkte er Dmitrij Karamasov, anklaget for mordet på sin far, Fjodor. Vitnene er romankarakterene vi har blitt kjent med gjennom romanen så langt. I tillegg kommer det til særlig to nye som skal gjøre en del av seg. Aktor er statsadvokat Ippolit Kirillovitsj, forsvareren Fetjukovitsj. Fetjukovits kommer fra St. Petersburg, er en stjerneadvokat, nettopp av den typen Dostojevskij forakter. Han er kjent for å reise rundt i provinsene og ta sensasjonelle saker det er stor oppmerksomhet rundt, sånn som denne, og han er kjent for aldri å tape. Også motparten, Ippolit Kirillovitsj, frykter ham, om han har aldri så gode kort på hånden. Fetjukovitsj er en trollmann med ord som kan vippe en hvilken som helst sak til sin fordel, om det ser aldri så umulig ut. Han er en juridisk ekspert mer enn en moralsk ekspert,  han er en retoriker, men ikke en søker etter sannheten. Han er forfengelig, ikke rettferdig. Også om Kirillovitsj blir det uttalt at han ser på denne saken som et karrieresprang, om bare ikke denne Fetjukovitsj stikker kjepper i hjulene for ham, så han ikke klarer å vinne den.

Saken går sin gang de første kapitlene, det er virkelig underholdende lesning, vitner blir avhørt og Fetjukovitsj avkler dem deres troverdighet. Det gjelder særlig tjeneren Grigorij, som blir stilt frem til spott og spe der blant øvrigheten, lite han vet. Alosja har vitnesbyrdet at broren ikke er morderen fordi han sier det selv, og broren snakker sant, det ser Alosja på ansiktet hans. Siden husker han på scenen der broren slår seg på brystet tilbake i første boks siste kapittel , for leseren gjentatt flere ganger i andre sammenhenger, men forstår Alosja plutselig hva det er, det er pengene. Det styrker Mitjas sak, Alosja er troverdig, Dmitrij impulsiv, han roper at akkurat slik er det, og Fetjukovitsj får også mye ut av dette vitnesbyrdet.

Deretter er det Katarina Ivanovna som skal vitne. Hun skal bli en nøkkelfigur under rettssaken. Mange lurer på om hun ønsker å hevne seg for at Dmitrij forlot henne til fordel for Grusjenka, det et til å begyne med knyttet speninng til oppførselen hennes i rettssalen. Til å begynne med gjør hun imidlertid mer enn man kan vente for Dmitrij. Hun insiterer på at det skal komme doktorer og vitne for ham, hun betaler dem til og med, og gjør også andre anstrengelser som skal styrke Mitjas sak. Det er også hun som har sørget for at Fetjukovitsj er forsvareren hans, Fetjukovitsj er ikke billig. Vitnemålet hennes er også selvstendig selvoppofrende. Hun spiller den rollen hun har påtatt seg tidligere i romanen, at hun skal være Dmitrij tro og hengiven, selv når han forlater henne. Ting som taler mot Dmitrij dekker hun over, selv når det gjør at hun selv fremstår i et dårligre lys, slik som når hun forteller historien om hvordan hun hadde gått til ham for å få penger til å redde faren sin, uten å fortelle at det var Dmitrij som hadde bedt henne komme. Dette er også en historie som går igjen og igjen i romanen, og som leseren skal ha fått med seg. Dmitrij får svært mye sympati for dette vitnesbyrdet. Grusjenkas innlegg er mer følelsesladd, hun vekker ikke varme følelser hos tilhørerne, og vinner heller ingen sympati for Dmitrij. På den annen side er Grusjenka ekte, umiddelbar og ærlig, hun dekker ikke sine følelser, og kalkulerer ikke, mens det for Katja er viktigst hvordan hun blir oppfattet, og at alle skal se hvor skjønn hun er.

Vi får se mer av Katja etter at Ivan har vitnet. Ivan er fortsatt febersyk, og det var egentlig tvil om han i det hele tatt skulle klare å vitne, og når han først gjør det, hvordan det vil gå. Det ender imidlertid opp med at han bestemmer seg for å legge frem alt han har, inkludert de 3000 rublene fra Smerdjakov. Selv om han ikke har noen vitner på at det er fra Smerdjakov han har fått dem, gjør det sterkt inntrykk i retten. Inntrykk gjør det også da han selv tar på seg skylden for mordet, og begynner å fable om djevelbesøk, og i det hele tatt ser ut til å være ute av seg. Det er imidlertid mulig å mene at Ivan er vel så skyldig som Dmitrij, som sitter på tiltalebenken, og kanskje kan man til og med mene at det er den guddløse tilstanden han har vært i tidligere som er gal, mens det at samvittigheten taler til ham og at han føler skyldfølelse er i ferd med å lede ham på den riktige vei. Den moralske skyld for drapet ligger mer hos Ivan enn hos Smerdjakov, som også Kjetsaa påpeker i sitt etterord til romanen (utgave fra Solum).

Aller mest inntrykk gjør Ivans tale på Katja. Hun bestemmer seg etter den for å legge frem brevet hun har fått fra Mitja, det som med matematisk påviselig beviser at han er morderen. Hun som altså først var heltinnen som frelset ham, blir nå bøddelen som sørger for å få ham straffet. Det er ingen tvil om at det er Ivans vitnesbyrd som får henne til å gjøre det, om det er av det at han påtar seg skylden for mordet (dette er noe de har kranglet om), eller om hun ikke vil ha noe av at andre enn henne frelser Dmitrij, eller hva det egentlig er som utløser handlingen hennes, det er ikke godt å si, men det at hun viser frem brevet besegler i alle fall Dmitrijs skjebne. Han har jo som vi vet skrevet nøyaktig hvordan faren skal drepes, og at han skal gjøre det. Det er en full tilståelse – bare det at den skjer på forhånd. Selv leverer Katja nå et nytt vitnemål, der alt som taler dårlig for Dmitrij blir tatt med, og avslutter med å si at årsaken til at hun gjør det, er at han – Dmitrij – nå har sørget for å drive Ivan fra forstanden. Kanskje er det også av hevn mot Dmitrij for alt han har gjort mot henne, romanens forteller spekulerer i det. Dette kapittelet slutter med at Grusjenka styrter bort til Dmitrij, omfavner ham, og kaller Katja en slange. Det er i det hele tatt stort oppstyr. Og med det er vitneforklaringene på det nærmeste slutt.

Så følger flere kapitler med statsadvokatens og forsvarsadvokatens tale. Disse kapitlene er med først og fremst for å holde på spenningen, for å målbære Dostojevskijs kritikk av det nye, moderne rettssystemet (som selvsagt bare er en biting i denne store romanen) og for leserens fornøyelses skyld. Det er da også fornøyelig lesning, begge de to advokatene legger ut i det vide og det brede, spekulerer og antar, forsøker å trenge inn i de involvertes psykologi, tar for seg forskjellige muligheter, vurderer og konkluderer, tilsynelatende strengt rasjonelt og med logiske slutninger, men vi som nå kjenner historien vet at det stemmer bare ikke. Verken stadsadvokat Ippolit Kirilliovitsj eller den berømte stjerneadvokat Fetjukovitsj er i nærheten av å treffe begivenhetene som de skjedde, eller de ulike karakterene som de er. Kirillovitsj konkluderer naturlig nok med at Dmitrij er skyldig, og skal dømmes strengt for fadermord (også for at «Europa ikke skal få forståelsen av at vi godkjenner fadermord hos oss), mens Fetjukovitsj vil ha ham frikjent eller dømt under formildende omstendigheter. Mellom talene er det kostelige kommentarer fra publikum, som diskuterer saken og utfallet av den.

Spesielt kan man hente frem delen i talen til Kirillovitsj, der han snakker om den Karamsovske, ustyrlige kraft. Dette er en kraft som bodde hos far Fjodor Karamasov, og på forskjellige måter i alle de fire sønnene. For forsvarens tale kan man se Dostojevskijs grep om retorikken, at han gjør Fetjukovitsj til en bedre taler enn Kirillovitsj, og at det virkelige høydepunktet er når han ikke forsøker å argumentere for at Dmitrij begikk mordet, men at han ikke bør straffes eller bør straffes meget mildt for det. Han argumenterer her meget appellativt, det er kun til tilhørernes følelser han henvender seg, og de russiske følelser lar seg selvsagt rive med. Vi kan også merke oss at han egentlig ikke ønsker å finne frem til sannheten i denne saken, han taler for å oppnå et mål, og det målet er å få Dmitrij frikjent eller dømt mildest mulig.

Også etter dette er det noen kostelige kommentarer om de to talene, og om de mulige utfall av saken, før dommen kort og konsist blir kunngjort: Dmitrij er skyldig. De siste kommentarene i selve romanen er fra rettens publikum på vei ut.

– Да-с, мужики наши за зебя постояли.

– И поконили нашего Митеньку!

– Jah, bøndene våre gav ikke etter.

– Og gjorde det av med vår kjære Mitja!

Og vi forstår hvorfor fader Sosima bøyde seg ned og kysset nettopp Dmitrijs føtter, den gang under det skandaløse møtet helt tilbake i bok 1, kapittel 6.

Epilog (Эпилог)

Romanen slutter imidlertid ikke der. Den har også en viktig epilog med tre kapitler. I det første er det bare nærmere opplysninger om dommen, og om hva som vil skje med Dmitrij. Katja får også her en sjanse til å forklare seg, og til endelig å vise frem sine menneskelige følelser, som hun har holdt skjult gjennom hele romanen i forsøk på å spille ulike roller, som oftest de heltmodige og selvoppofrende. Også hun skal nok i det som gå ut av romanen i ferd med å gå gjennom en soning. Det er snakk om å rømme til Amerika, som selvsagt ikke vil bli noe av, og det er et sterkt møte mellom Katja og Grusjenka som fortsatt hater hverandre intenst.

Det er imidlertid det aller siste kapittelet som er det viktigste, og vakreste, og en herlig avrunding av denne store roman. Det handler om lille Ilusjas begravelse. Lille Ilusja, sønn av drankeren Snegirjov, som sist vi så ham lå syk og hadde bursdag, er naturligvis blitt helt glemt av leseren under alt som skjer med oppklaringen av mordet og rettssaken. Nå er han her igjen, og nå er han død. Alosja er i begravelsen, og for en gangs skyld har også Snegirjov klart å la være å drikke. I motsetning til fader Sosima, kommer det ingen lukt fra liket til lille Ilusja. Det er allerede et lite varsel om at det er han som er den hellige, han som er varselet om det som skal komme.

Begravelsen er virkelig sørgelig. Den lille gutten ligger der i kisten, og den sinnssyke moren vil ha blomsten han holder i hånden. Faren Snegirjov vet ikke sin arme råd, og kaller sin sønn «lille far, kjære lille far» (батюшка, милый батюшка) som han også har gjort mens han var i live. Han vil ikke gi slipp på ham, vil ikke begrave ham på kirkegården, vil ha ham begravd ved stenen hans, men det vil jo de andre ikke gå med på, han må i kristen jord. Så bærer de han ut, lille kisten, alle gråter. Ilusja har som et slags siste ønske at de skal strø småsmuler på graven hans, slik at småspurvene kan komme og spise. Det er rørende vakkert, men også symbolsterkt, med allusjoner til Bibelen og billedlig med at alle kan forsyne seg med mat ved hans minne. Det er mange slike rørende detaljer, og tungt sørgelig at den lille, tapre gutten er død og skal begraves. Hvor meningsløst er ikke det?

Men så er det denne epigrafen, her i sin russiske form (den norske står i min første post om Karamasovbrødrene, i romanen selv og i Joh 12,24):

Истиннр, истинно говорю вам: если пшеничное зерно, падши в землю, не умрет, то останется одно; а если умрет, то принесет много плода.

«Hvis hvetekornet faller til jorden og dør, bærer det megen frukt» er budskapet. Så gjelder også her. Lille Ilusja er hvetekornet som har falt til jorden og dødd, midt mellom alt det fæle og grusomme som har skjedd ellers i romanen. Nå skal han bære frukt, og det skjer så vakkert at jeg er lykkelig det er Dostojevskij som har tenkt det ut og plassert det som avslutningen på sin siste roman. Dette er fullbyrdelsen av hans verk, en krone verdig hans store forfatterskap.

Etter at Alosja og barna, 12 stykker av dem, Jesus og disiplene, har forlatt den lille stuen for å la familien Snegirjov sørge i fred, snakker de naturligvis om det som har skjedd og står foran dem, og hvor fælt alt er det. Lille, veslevoksne Kolja Krasotkin («den vakre», vi husker ham) sier det er kjempetrist, og at han hvis han bare kunne fått vekket ham til live igjen, så ville han gitt alt i verden! (мне очень грустно, и если б только можно было его воскрестить, то я бы отдал все на свете!) – Ах, и я тоже, – сказал Алеша. «Ark, jeg også, sa Alosja». De andre ungene går også rundt og sørger, og diskuterer. Så kommer de til Ilusjas sten, den far Snegirjov ville begrave ham ved. Der er det Alosja stopper opp, og samler ungene rundt seg for å holde en liten tale, nettopp her, på dette stedet.  Talen er på et par sider, så enkel at et barn kan forstå den, og den behandler også barna fullstendig som likeverdige, det er et ekte og oppriktig ønske fra Alosja om å få sagt et par ord her ved Ilusjas sten, til minne om ham. Det er selvsagt en illusjon til Bibelen, Jesus og barna, «la de små barn komme til meg», men scenen er også aldeles vakker i seg selv, og trenger ikke Bibelen som underlag. Den går helt enkelt på hvordan alle her var fiendtlig innstilt til Ilusja, den gangen de kastet stein på ham da han tappert forsvarte faren sin. Men nå er alle samlet og føler stor kjærlighet for hverandre, og hvem andre enn Ilusja er det som har ført dem sammen? La oss ta vare på dette minnet gjennom livet, der utvilsomt mye vil skje, men uansett hva som vil skje, så må de huske dette minnet da de stod sammen og følte kjærlighet til hverandre, og la dette være den nødvendige inspirasjonen til å avstå fra onder handlinger. Den står helt på siden av den blendende retorikken til de to statsadvokatene i rettssalen, dette er enkelt og likefrem, la oss huske hverandre og være glade i hverandre. Og det skal være lille, tapre Ilusja som skal være minnet som får frem denne gode kjærlighetsfølelsen, slik gir hans død mening, slik blir han det frøet som siden skal gi megen frukt, om bare de 12 barna på hvert sitt sted sprer denne kjærligheten videre. Og leseren, som fort kan være grepet av den samme følelsen, kan sørge for at denne kjærligheten blir spredd også i den virkelige verden, til minne om lille Ilusja. Dette er romanens hovedbudskap og svaret til Storinkvisitoren. Jeg slutter meg til Koljas utrop i det barna og Alosja går hånd i hånd ut av romanen: Ура Карамазову! [Ura Karamazovu] «Hurra for Karamasov!»