Stikkordarkiv: Dekadanse i 1890-talls litteraturen

Haugtussa, av Arne Garborg

Haugtussa er et verk som aldri har fått helt taket på meg, og som jeg heller ikke har fått tak på. Det er kanskje noe med det å lese en hel historie pakket inn i en samling dikt. Kanskje er det noe fremmed for meg i historien som fortelles, noe som gjør at jeg ikke blir helt engasjert i personene som deltar i den. Kanskje finner jeg ikke riktig blanding mellom analytisk og fantasifull lesing. Haugtussa er kanskje et verk der man skal la seg rive med, og jeg er ikke så lett å få revet med av et verk som dette.

Haugtussa kom ut i 1895, og skiller seg godt ut fra Garborgs tidligere diktning. Romanene Bondestudentar (1883), Mannfolk (1886), Hjå ho mor (1890), Trætte mænd (1891) og Fred (1892) er alle samfunnskritiske, naturalistiske byromaner. Det vil si, de er romaner som vil inn i samfunnsdebatten. De vil på forskjellige måter vise hvordan forhold i samfunnet griper inn i våre muligheter til å leve livene våre, og at disse kreftene er så sterke at man vil gå til grunne om man forsøker å bekjempe dem. Det er på forhånd bestemt ut i fra fødselen hvilket livsløp man har i vente.

Riktignok finnes variasjoner i disse fem romanene.  Fred foregår ikke i byen, men livet i byen er klart et tema, utsatt for Enok Håves forakt. Trætte mænd er mer en dekadent enn en naturalistisk roman, men dekadansen kan kanskje kalles endepunktet for naturalismen. Det er slik det blir når determinismen tar overhånd. Alle disse romaner er også verk som veldig gjerne vil følge med i tiden, helst være litt progressive og sette nye standarder. De tar opp aktuelle temaer, og gjør det i en skrivestil som er helt i tråd med den rådende i tiden.

Haugtussa er ingen roman. Den behandler heller ikke særlig samfunnsaktuelle temaer, er på ingen måte samfunnskritisk, og har ingenting med byen å gjøre. Det er nesten som om Garborg melder seg litt ut. Riktignok er 1890-tallet kjennetegnet at diktningen forlater det tilsynelatende objektive man hadde som mål i realismen og naturalismen, nå skal diktningen være subjektiv, og den kan godt være litt mystisk. Knut Hamsun er den ledende romanforfatteren, Sigbjørn Obstefelder den ledende poeten. Selv Henrik Ibsen er ikke så klar og tydelig som han pleide å være. Men Haugtussa skiller seg helt ut fra alt alle disse tre gjorde også. Den er sitt eget verk, i sin egen stil.

Komposisjonen i Haugtussa er slik at en samling enkeltdikt er satt sammen slik at de skal danne en slags helhet. De forteller historien om ungjenta Veslemøy, som blir Haugtussa fordi hun blir synsk og kan se det ingen andre kan se. Inkludert i dette er de underjordiske, og andre overnaturlige vesener.

Historien har ingen tydelig fortellerstemme, vil jeg si, og heller ingen drivende kraft som får den fremover. Mange av diktene står helt utenfor handlingen, de er bare naturskildringer, stemningsbilder eller en samling pussige gåter og påfunn. Noen av disse diktene kan sies å være oppstått i Veslemøys sinn, eller tjene som en beskrivelse av dette sinnet, men Garborg ser ut til å bevege seg helt fritt fra det ene til det andre, og kanskje det tredje og fjerde og videre med. Komposisjonen i Haugtussa frigjør Garborg fra begrensningene de episke romanene har gitt ham.

Når jeg uttaler meg om dette, føler jeg at jeg er litt på vaklende grunn. Etter min mening fungerer det ikke helt, og det gjør teksten vanskelig å lese. På den annen side skal friheten og det ukontrollerte være et kjennetegn ved Haugtussa. Teksten er ment å skulle åpne for veldig frie assosiasjoner. Dette ligger også både til romantikken og nyromantikken. Diktergeniet skal ikke la seg binde opp av strenge regler og formelle krav. Han må gjerne skrive som det passer ham.

Også i formen på diktene tar Garborg seg friheter. Her er det mange forskjellige rim- og rytmemønster, noen tradisjonelle, noen nye Garborg finner på selv.

Haugtussa

Åpningsdiktet er kanskje det mest kjente. Til deg, du Heid fungerer både som en hyllest til jærnaturen og som en introduksjon til verket. Ivar Hanevik skriver i «Dikt i Norge» at jeg-personen her er fortellerstemmen i verket. Jeg vil også lese noen av strofene som om det er Garborg selv, for eksempel i linjene Eg rømde rædd; men stundom maa / eg sjaa deg att. Strofene 6 – 9 ser imidlertid ut til å være direkte knyttet til verket, særlig nummer 6:

Eg kjenner deg – eg kjenner deg,
som 
ikkje vann! –
Eg saag din Strid, eg veit din Veg
i Skugge-Land.

Dette kan utmerket være Veslemøy. Om verket har en åpen og diskutabel slutt, har innledningen til det en optimistisk om at vi må tro lerkesangen som lover vår.

I Heime introduserers Veslemøy i diktet «Veslemøy ved Rokken». Det tøffer av gårde i jambiske verseføtter kombinert med en daktyl i mellom i førstelinjen og med avsluttende avbrutt jambe i andre linjen: ta-ta, ta-tam-ta, tam-ta / ta-tam, ta-tam-ta, tam. Jeg er ikke sikker på om jeg fikk karakterisert verseføttene korrekt, men jeg er sikker på at jeg fikk rytmen riktig, og at dette er en munter og ufarlig rytme. Det er høst og uvær, men katten Mons ligger varmt og godt på en pute ved ovnen. Det er ikke før i diktet «Fyrevarsel» vi får et varsel om hva som skal komme. Der er det den døde søsteren viser seg for Veslemøy i drømme. Søsteren varsler at Veslemøy har «den tyngste lagnad / som nokon her kan få«. Men dette diktet skiller seg ut i den første samlingen, der de fleste diktene er lyse og ubekymrede, og der det avsluttes med «Søndagsro». Dette diktet har samlingen gåter diktet også er kjent for, ingen av dem av Garborg selv, vil jeg tro, men han er original  i formuleringen.

«Rundt som eit Egg og langande langt
som ein Kyrkjeveg?»
«Garn-Nystet er baade rundt og langt,
kann eg segja deg.»

Så følger samlingen Veslemøy synsk. Her er det mer driv i handlingen. I det første diktet, «Gamlemor ventar», er Veslemøy ute når kvelden og mørket kommer. Gamlemor sitter hjemme med rokken, svært bekymret for datteren. Diktet varierer i rytme, og blir intens når frykten er intens i strofene 10 – 12. Til slutt kommer Veslemøy hjem, også hun vettskremt. Det er tydelig hun har sett noe eller sanset noe der ute i kveldsmørket. Det neste diktet er en beskrivelse av Veslemøy, i diktet med samme navn. De sentrale linjene er de avsluttende, Ho er skjelvande sped og veik / midt i det ho er ven og ung. Så følger i diktet «Synet» samtalen mellom Veslemøy og mora, rett etter at hun har kommet hjem fra sin uhyggelige kveldstur i mørket. Her forteller Veslemøy at hun har hatt et syn, hun har sett inn i den andre verdi, og der sett at broren til moren er død. Diktet «Haugtussa» avslutter denne samlingen. Her får vi vite hvordan Veslemøy får kallenavnet sitt. Det er denne kvelden i tussmørket, der hun er oppe på haugene, synlig som en skygge, eller en tusse. Tussene levde under jorden, og var høyst ekte, men aldri mulig å få øye på skikkelig. De hadde også overnaturlige og trolske evner, som Veslemøy nå har fått.

«Aa heller vil eg
med Augo sjaa,
enn dauv og blind
gjenom Verdi gaa
og ikkje det Sanne skilja!»

Jol inneholder to dikt om julefeiringen. I det første, «Ungdom», er det vilter og kåt fest for ungdom. Her er det blodet som bruser, gutten tar jenta i sin arm, og jenta følger villig med. Diktet slutter med en advarsel om at slikt kan føre til synd og skam, og den korte gleden kan føre til livslang ange. Så det er å huske på å fagnast på sømeleg vis / og all tid gjeva vår Herre pris, / som unner oss liv og nåde.

Det neste diktet, «Laget», er enda kåtere. Her er det Veslemøy som finner gutten sin. Det er et langt dikt som går over flere sider, og som inneholder den godt kjente formuleringen «Eg såg på deg, og du såg på meg, og me lo så godt.» Her er hele sammenhengen den står i:

Aa hugsar du sist paa den grøne Eng;
eg sneidde og slo,
du breidde og lo;
so sat me kvilte paa Moseseng;
aa du, det var blide Dagar.
Eg saag paa deg og du saag paa meg,
og me lo so godt
og forstod so godt;
eg tenkte med meg: dette jamnar seg,
og sidan seg allting lagar.

Samtidig er Veslemøy også Haugtussa. Og hun ser det de andre ikke kan se. Først er det muntert, at hver av ungdommene har et dyr knyttet til seg, og Kristian Skar, som vil vera slik kar, / men hare-pus spring i hans fotefar. Siden kommer også de underjordiske, tusser og troll, og deltar i dansen. Da blir det folksomt nok. Mot slutten av diktet er hun Veslemøy igjen, og ser gutt og jente finne hverandre. Også Veslemøy får seg en haugkall. Vi får på ny  linjene som ble introdusert i «Det syng» fra samlingen Heime:

Aa hildrande du!
Med meg skal du bu,
i Blaahaugen skal du din Sylvrokk snu.

Her er altså kanskje mannen hun skal ha. Men

Han rettar ut su Bleike blaa Hand;
ho skjelv av Uro og Otte.
Men saa den Møy skuld’ kysse den Mann,
daa hadde han Munn som ei Rotte.

Også dette kan kanskje ses som et varsel. Til slut ber hun Jesus om fred, og siger ned på benken.

I Gjætlebakken er noen mellomdikt, «Vindtrolli», «D’er kje greidt», «Fuglar» og «Under Jonsok». Ingen av disse er avgjørende for handlingen. At det er Jonsok viser at det er gått et halvt år siden julefesten.

I Slåtten består av et dikt som er en hyllest til høstslåtten, og et dikt som heter «Veslemøy undrast». I dette går Veslemøy og undrer seg over gutten hun har møtt. Diktet har omkved, – Me veit, naar det er so laga -. Det er en slags ballade i gammel stil, om overgangen fra å være jente til å bli kvinne, hvor gøy det kan være å være det første, og hva slit som venter i det andre. Likevel er det ingen som vil bli gående jente gjennom livet. Ingen foruten Veslemøy. For i de tre siste strofene før det aller siste at hun vil gjete hundre år, be seg i hvermanns gard og gå fanteferd land og strand før hun går inn i det harde livet som kone til en mann. Men i den siste strofen er omkvedet skiftet

Skjemte og fjasa eit Grand, – lat gaa;
men kysse eit Skjegg! Aa langt derifraa!
— Det var, – um det var so laga?

Det er et aldri så lite skjebnedikt, dette her. Det går den samme vei med dem alle. Når det er så laget, så skjer det. Ikke heller Veslemøy vil slippe det unna.

Rett etter disse to trygge og koselige småsamlingene kommer Dømd. Det består av et eneste dikt, som står uhyggelig for seg selv i samlingen. Det er Veslemøy – nå som Haugtussa – som på vei hjem ser en gammel kar gå og streve med steiner han ikke får flyttet. Han har solgt sin sjel for mammon, og gjort et eller annet svik. Nå får han sin straff.

Dei vil ta henne er en annen uhyggelig samling. Men denne handler om Veslemøy. Det inneholder 8 dikt. «Måneskinsmøyane» er et syn Veslemøy har. «Heilagbrot» er 8 strofer om kvalene Veslemøy har etter alt hun har sett, og hva hun er i stand til. «Kravsmannen» er et uhyggelig dikt om en dauding som besøker Veslemøy i et syn om natten. «I skodda» er en fortsettelse av dette. Deretter følger diktet «Veslemøy sjuk», der gamlemor får føre ordet litt. Det er her vi får vite at Veslemøy er den eneste hun har igjen, at den ene søsteren er død, og den andre søsteren går i byen som tæve (dansk ord for tispe, brukt også om løsaktig kvinne). Broren har reist på sjøen. At Veslemøy ligger i feberørske kan antyde at de fire første diktene i denne samlingen kan være febersyner Veslemøy har hatt. Hun ligger også og fabler om måneskinsmøyer. Så følger diktet «Snøstorm», der været i de tre første strofene setter stemningen, før vi får se verden gjennom Veslemøys febersyke sinn. Hun ser svære riser overalt, men avslutningsstrofen antyder samme optimisme som avslutningsstrofen i innledningsdiktet Til deg du heid:

Men Soli smiler ovanum Sky;
ho meiner ho kann det herde.
Dei naar ikkje upp med sitt Gnaal og Gny
og Galdresongane svære, –
um aldri dei dette kann lære.

«Draken» er diktet om Heilag-Per, som her er kravsmannen, og som nå får overtatt gården gamlemor og Veslemøy bor på. Han må gå med liv på sin samvittighet, for gamlemor kan neppe stå det over uten gården. Det er mye som tyder på at Veslemøy har sett lenger, for hun er synsk, og Heilag-Per kan nettopp være daudungen i Kravsmannen og den dømte i Dømd. Kanskje er det sitt eget liv han vil få på sin samvittighet. «Hjelpi» Veslemøy (og gamlemoren) får i dette siste diktet i denne samlingen, er fra presten. Den kristne troen med Jesus og Gud er altså sterkere enn vondemaktene som ellers opptrer i verket.

Det vaarar åpner med det andre av de mest berømte diktene i Haugtussa: Mot soleglad. Her er det alvelandet Veslemøy er i stand til å se som blir beskrevet, men på en slik måte, at det kan være en hvilken som helst fantasiverden man vil forestille seg når solen går ned i havet i horisonten. Det går i akkurat samme rytme som Til deg, du Heid. Denne rytmen er Garborgs egen, og siden disse to diktene på mange måter er blitt jærdiktene, har denne rytmen blitt jærrytmen. Det andre diktet i denne korte samlingen er «Vaardag», der Veslemøy er glad over å være ung.

Etter vår kommer sommer, og etter «Det vaarar» kommer Sumar i fjellet. Dette er sammen med «Den store strid» den lengste av samlingene, med 14 dikt. I «Sumar i fjellet» får vi se hvordan Veslemøy kommer sammen med gutten sin. «Paa fjellveg» er et dikt der Veslemøy går på en vei i fjellet, og føler seg trykket av den. Hun føler seg innestengt av fjellene rundt, som om hun er grav ned. «Den snilde guten» i det neste diktet er Jon. Han viser henne hvordan hun skal gjete, og de er sammen hele dagen i et dikt på 14 strofer. Rimmønsteret er a-b-a-b-c-c. Alt er enkelt og greit. Jon kjenner ikke til at Veslemøy er Haugtussa, og svarer lett og greit på alt hun spør ham om og vil vite. Det er en gryende forelskelse her. «På Gjætleberg-Nut» er naturskildring, Gjætleberg er navnet på plassen. «Dokka» er navnet på kua, diktet om den er på 8 linjer, og helst med for at Veslemøy kan spørre den om det er «von / (…) i Jon». «Veslemøy lengtar» er et langt og vakkert dikt. «Blåbær-lid» er et nytt mellomdikt, der det trygt og ufarlig handler om hvordan gjeteren må passe på for bjørn og rev og ulv, også her går tankene til slutt til guten i Skare-brotet. I «Møte» møtes de igjen. Rimmønsteret er det samme som i «Den snilde guten», der de møttes først. Mot slutten av diktet blir det regn og tordenvær. De må søke ly sammen, og der sovner hun i hans arm. «Kyllingdans» er et mellomdikt, nesten som en barneregle. Det har ganske grei funksjon som lekedikt, mens Veslemøy og Jon koser seg i sammen. Elsk er et dikt der Veslemøy i kåtskap tenker på sin nye kjæreste. «Skogglad» handler om en hare, som ser ut til å ha et slags sjelefellesskap med Veslemøy. Også den løper rundt og er engstelig hele tiden. Det er Veslemøy som har tankene i dette diktet, som slutter med et ønske om at hun og haren skal være venner all vaar tid. Rimmønsteret er for øvrig strofer med 8 + 1 verselinjer, først 8 med rim i første og tredje, andre og fjerde, altså kryssrim, men så kommer det en ekstra linje med et kort rim på sjette og åttende. All vaar tid er et sånt rim, som diktet avslutter med, og som det blir lagt ekstra vekt på.  «Eit spursmål» er en tenkt liten samtale mellom mann og kone på Skare.  Mannen mener kona tror på for mye trollsnakk, kona at menn er for kloke med alt det dei veit og veit. Dette er også et mellomdikt, mens vi venter på hvordan det videre går med Veslemøy og Jon i Skarebrotet. «Ku-lokk» er Veslemøy som lokker på kua. Noe av lokkingen kan nok leses som en analogi på sin egen tilværelse, om hvordan hun skal jage ormen som bit din legg, / og Flugu og My og stingande Klegg. Det er tingene som plager. Diktet slutter med at kua kommer til gards, som ei dronning, slik kanskje også Veslemøy kan komme dit. Det blir i så fall humoristisk med avslutningslinjen: og alle ropar: aa nei, for Ku! I «Vond dag» får Veslemøy vite at Jon i Skarebrotet har sveket henne, og funne rike megga ifrå Aas. Diktet er fullt av regn og uvær, og Veslemøy kan ikke gråten tvinge. «Ved Gjætlebekken» avslutter denne samlingen. Dette er for øvrig et av diktene som er tonsatt av Edvard Grieg, og et av dem han kommer heldigst ut med, med artige bekketriller i pianoet, om enn den kunstferdige måten å synge kanskje vil låte fremmed for våre moderne ører. Selv om det er et trillende og klart dikt, klart og trillende som bekken det handler om, så er det dystre ting som ligger under. Veslemøy søker trøst i bekken, som klukker fornøyelig, enda alt som har hendt. La oss for eksemepel se på avslutningslinjene i de fem første strofene, som er strofene før diktet skifter karakter og går over i en annen rytme:

– Aa, her vil eg kvile, kvile.

– Aa, her vil eg drøyme, drøyme.

– Aa, her vil eg minnast, minnast.

 – Aa, her vil eg gløyme, gløyme.

– Aa, lat meg faa blunde, blunde.

Hvile, drømme, minnest, glemme og blunde. Veslemøy vil finne ro og hvile, drømme om hva som kunne vært, minnes tingene, men også glemme dem. Diktet har så en mellomstrofe, før huldra trer frem i Veslemøys drøm:

Du skal kje graate for din Gut deg sveik,
og ikkje gaa med desse saare Tankar;
han minnest deg so tidt der han no vankar,
og tregar sorgfull, for han var so veik.

Diktet slutter med at Veslemøy har glemt alt. Sommeren er over.

Paa Skare-Kula består av 11 dikt. «Det vaknar» er et langt dikt. Det er selve naturen som våkner, alt sammen, men særlig alle de underjordiske og ellers usynlige vesener, satt i en ramme av fjell og hav og himmellegemer. «Dei hyller sin Herre» er de samme vesener som våknet i det første diktet her, som nå hyller sin herre, høvdingen i Hel. Hel er det underjordiske riket i norrøn mytologi, der det vonde og onde holdt til. I «Prøve» er det selveste Fanden som prøver hvem han vil ha inn i flokken. «Svarte-katekisma» er diktet om læren man må svare til for å bestå prøven, og bli en del av Fandens flokk. Det starter med en slags omvendt, ond variant av de ti bud, der det sjette bud for eksempel er – Ver eit Svin, / men utantil blank og fin. Så følger en slags bønn om at denne pakten skal bli oppfylt, og den onde verden bestå, og aldri bli bedre. I «Stjernefall» kommer de alle frem til Fanden, alle som tjener ham og har noe å melde, Finnekjerring, Fantekjerring, Gulkledd kjerring, ei mager kjerring, krylrygg-kjærring (krylrygg er det samme som pukkelrygg), kjerring som blinker, Troll-kokke, og mange, mange flere. De har alle forskjellige trollerier, som gjør at det blir dårlig å leve på jord. Noen av disse versene inneholder smått samfunnskritikk, og samlet blir de et uttrykk for det motsatte av god jærmoral. Det neste diktet, «Ein søkjar», handlar om ein til som vil inn i Fandens flokk. Den høye gjesten i «Høg gjest» er Døden selv. Han kommer ridende på en svart hest, og med sid, svart kåpe. Døden er her Fandens tjener, men også en Fanden kaller sin bror. De forbereder til dans, og dansen foregår i «Troll-dans». Det begynner i galopperende rytme, satt sammen av en daktylos og to jamber, lett-tung-lett, lett-tung, lett-tung. Deretter skyter det fart når to takter blir kuttet, og diktet fra strofe 5 går over i jambe og anapest, ta-tam, ta-ta-tam. Det er også der dansen begynner. I de første strofene er det også hestene som rir bort til dansen med alle trollene og de andre som skal delta i den, strofe 1 begynner med:

Det klakkar i Berg og Bru
av Hov og av Heste-Sko;

Strofe 3 har:

Og rundt i Vilske det gjeng
med Rop yvi Stokk og Stein;
det svingar med Svans; det sleng
med Hovar og Daudingbein;
og gnellande Trollkjeringmaal

Strofe 4 er en mellomstrofe og i 5, der rytmen skyter fart, begynner dansen:

Men daa vart det Dans
daa ho fyrst var hans;
ho banna og beit,
ho slo og ho sleit,
og leika paa Voll
med sitt Kloveberg-Troll,
so baade det lo og lét.

Et stykke ut i dette diktet kommer en strofe som begynner med: «Veslemøy fæler.» Det er altså Veslemøy som ser alle disse vonde synene, både dansen og de 6 første diktene i denne samlingen ser vi gjennom henne. Og så får vi forklaringen på hva det vil bety at hun i «Blåhaugen skal sin sylvrokk snu». Hun får ikke gutten sin, og kan derfor gjerne la seg ta av haugmannen. Hun er Haugtussa.

«Og vil du vìta den Guten blid,
so sjaa deg att yvi Herdi! –
Du ser han i Loftet med Gjenta si;
der gløymer han heile Verdi.
So hev han det godt
kvar langande Nott,
og Haugtussa hev han til Spe og Spott.»

Det er med hennes egne ord vi får det i nest siste strofe:

no ser ho det vel; no hugsar ho alt,
og Verdi for Veslemøy visnar.
Ho vender seg graa.
«No kann du meg faa.
No kann eg gjerne i Haugen gaa.»

Haugmannen blir naturligvis glad over den store fangsten han får. Nå skal han vise henne Gumle den gamle med visdomsord. «Bergtroll» har en – hva engelskmennene ville kalt – awkward rytme, med to trykktunge stavelser i starten, og så ingen versefot å holde fast ved. Det er også stadig skiftende variasjoner i tempoet versene er naturlig å lese i, og det er ingen rim å hvile seg på. Dette er Bergtroll. Mange av setningene er også stokket om, på en krøkkete måte på norsk (feks «Gufs stend som or kjellar kald» strofe 1), og hver av strofene har 6 + 1 linje, der sistelinjen er bare ett (enstavelses-) ord. I første strofe er dette ordet «kald», det passer godt med et slikt negativt ord av kulde, om enn dette grepet med gufsene ord i sluttlinjen ikke er gjennomgående for hele diktet. Diktet «Gnavlehol» er forberedelse til gamle Gumles visdomsord. Visdomsordene får vi i siste diktet, «Gumlemål». Dette har nesten preg av å være en skapelsesberetning, en religiøs fortelling om verdens og underverdens historie fra oppstandelse til ragnarokk. Men det er Gumleord, så det er ingen tyngde i dem. Hver linje består bare av to-tre ord, det går altfor raskt frem, vi får kanskje følelsen av at Veslemøy er fanget i en hvirvelvind av skremmende syner i hodet sitt. Diktet – og samlingen – avsluttes også med at dagen gryr, og at hun våkner alene i Skare-ås. Vi kan lese det alt sammen som om hun har hatt mareritt.

Den store strid er den siste samlingen, og den jeg liker best. Her er det også diktene står dårligst på egne ben, og nesten må leses i sin sammenheng for at de skal få full virkning. Haust er innledningsdiktet, der havet med sine rullende bølger blir brukt i sammenligningen med Veslemøys følelser nå som hun er forlatt av gutten sin. Vi har også høsten her satt opp mot våren i «Det vaarar», fra tidligere. Den gang ventet sommeren med kjærligheten, nå venter den kalde og døde vinter. Diktet «Raadlaus» er et av de sterkeste og vondeste i hele Haugtussa-verket. Ikke fordi selve diktet er så mesterlig skrevet, men fordi innholdet i det er så troverdig bygget opp til. Noen av de andre diktene, særlig i Paa Skare-kula kan jo bli litt kunstferdige og fremmede for oss. I «Raadlaus» er det Veslemøy som veldig direkte og menneskelig savner sin kjære gutt. De to første strofene og den siste begynner med en gjentakelse, å gode/vene min gut, å snilde/gjæve min gut, det er sterke følelser i fritt utløp. Den eneste strofen som ikke har en slik type gjentakelse er den tredje, der Veslemøy ser tilbake på hvordan det var:

So trygg og varm
i din gode Arm
eg gløymde Sorg og eg gløymde Harm.
Men aldri meir
eg finne deg maa,
og aldri meir
deg i Augo sjaa,
og Graaten brenn i min kjøvde Barm.
– Aa nei, at du kunde svike.

Siste strofen har at Veslemøy ønsker seg død og aldri vil ha «ein glad dag meire». Diktet «Den som fekk gløyme» er et inderlig ønske over åtte verselinjer om å få lov til å glemme det som har hendt. I «Kor hev det seg» ser Veslemøy seg selv utenfra. Hun kjenner ikke seg selv og sin verden igjen. Hun ser at alt er det samme, men på samme tid helt forandret.

Framand er Heid og framand er Myr;
framand tykkjest meg Katt og Kyr.
Framand glor det sin eigin Veg;
vil meg kje noko. Kjenner kje meg.

Sånn er det at oppfattelsen av tingene er viktigere enn tingene selv. Tidligere kunne tingene være lyse og fine, nå som kjærligheten er tapt, er alt tomt og fremmed og uten glede. Det fortsetter i samme stil i «Vinter-storm», der Veslemøy ønsker seg stormen, og at den gjerne måtte sluke opp hele jorden. «I kyrkja» er et dikt der Veslemøy er på besøk i kirken, men det er ikke hva som foregår i kirken som er viktig, ikke et ord om det. Hele diktet handler også her om savnet og fortvilelsen. Det er først når gudstjenesten slutter og folk skal hjem Veslemøy liksom våkner til seg selv:

Eg skvett og vaknar, naar Folk vil gaa.
– Aa frels oss ifraa det vonde!

Så kommer det lange diktet «Ein bele», der bele er en som beler, altså en frier.  «Uro» er neste dikt, så kommer «Bøn». I dette diktet henvender hun seg ikke til noen spesiell, det er til du som hjelpe kan.  De gjenstående diktene er «Paa vildring», «Ho vaknar», «I Blaahaug» og det siste diktet, Fri.

På poesibloggen har jeg skrevet om noen av diktene i Haugtussa. De to første er skrevet skikkelig, mens postene til de fire siste er uferdige.

Til deg, du Heid (Til deg, du Heid og bleike Myr) – Innledningsdiktet.

Det syng (Aa hildrande du! / Med meg skal du bu; / i Blaahaugen skal du din Sylvrokk snu) – fra Heime.

Mot soleglad (Det stig av hav et alveland) – fra Det vaarar.

Elsk (Den galne Guten min Hug hev daara) – fra Sumar i fjellet

Haust (No rullar Havet svært mot Land) – fra Den store strid

Fri (Ho ber deg gjenom Helheims Gov; / der skal du skimte Livsens Lov / og gjenom Rædsle lære / det Verk, som vert di Ære.) – avslutningsdiktet.

Originalteksten til Haugtussa kan leses flere steder på internett. Jeg synes denne siden til biphome.spray.se er fint satt opp, med teksten til høyre og bokmerker til venstre, slik at man kjapt kan komme seg til akkurat det diktet man vil lese.

Reklamer

Trætte mænd, av Arne Garborg

Dette er et verk jeg har litt problemer med. Jeg la det opp til mellomfaget mitt i nordisk litteratur, men ble der ganske krast satt på plass i min lesning og forståelse av romanen. Mitt tema var dekadanse i skandinavisk litteratur på 1890-tallet, underordnet et større tema om tidlig modernisme. I dekadansediktningen er Trætte mænd et standardverk på norsk, det inneholder en rekke av de nødvendige kriterier, men jeg klarer ikke å ta verken verket eller hovedpersonen i det helt alvorlig. Jeg får meg ikke helt til å gå med på at Garborg helt mener alvor med det han skriver, jeg mener han dikter opp en karakter han rakker ned på. Kanskje er problemet at jeg ikke i det hele tatt er dekadent selv? Så når noen blir fremstilt dekadent, om det er aldri så hjertelig og grundig gjort, så vil jeg ha problemer med å se på denne personen som noe annet enn en tåpe. Slikt tar seg ikke ut når man er oppe til eksamen, men det er ingen problemer når man skrive blogg.

Her legger jeg ut mine gamle kommentarer til verket.

Første gang:

Dette er riktignok andre gangs lesing, men det får gå.

Georg Gram skriver dagbok. Opp og ned, men hvordan det går i kampen og kvalene om kvinnen.
Bedre når baronen av Teive gjør det. Bedre grenser mellom fiksjon og virkelighet.

Referanser til Romeo og Werther, side 9.
Schopenhauer s. 80

Garborg får gjort Gram smart og til en idiot på en gang. Se s. 21. Forelsket?! For 199de gang? Å nei; så vel er det ikke, havde jeg nær sagt. Kun lidt sentimental. Min «forelskelse» er bare denne følelse av ubehag, når hun er borte. Var hun her, vilde jeg give hende pokker… d.v.s. med forbehold.»

Artig kapitel 5. Georg Jonathan vil kjøpe malerisamling, som nimbus. Den humbug vil forrente sig pent.
La sin helt si: «Først da er en mand helt fornøiet med sig selv,når han føler sig beundret af en kvinde.» (s. 34) Og kvasidekadanse, elske sitt fedreland, elske 5800 kvadratmile. Ikke Garborg, men Gram bommer.

Så får godeste Gram lyst på en kvinne, som ikke nettopp har lyst på ham, men på ekteskap. Og hun forsvarer seg med religion. Så er det stadig tilbake til Fanny Holmsen, og han skal liksom innse sin situasjon, men til bunns innser han den ikke, og det innser han ikke.

Garborg er russer
«Hvilket helvedes hundehus og galehospital vilde ikke verden bli, om vi allesammen viste vore sande træk og gav os til at hyle som hjertet lider til!» (s. 66)
og «Gå ikke ikke ind på forslaget, medmindre De som jeg har det fortvilelsens mod, der siger: mit liv for et selv kun et øiebliks salighed.» (s. 67)

Det er ikke den suverene poesi. Ikke den selvsagthet at Grams lidelser angår oss. Garborg skriver godt, men ikke magisk. Derfor blir Trætte mænd mest av alt artig lesning.

Kap IX viser hvordan Skram er opptatt av inntrykket. Skal på død og liv vise at bryllupet til Holmsen, ikke angår ham. Og seirer når han greier det. Ikke uten stolthet skriver han: «Så havde jeg ægtet hende, naturligvis.» Til og med i dagboken skryter han av løgnen.

Han blir ensom s. 125. Vil velge fornuftekteskapet.
s. 136. Ekteskap fordi tilforladeligheten, de lever med hverandre, tross sine feil.

Underveis glir den påtatte, påsøkte lede, over i en mer ektefølt, dog forvirret. Hva skal vi si, han ser ikke engang holdningen sin og skriveriene sine, hjelper mot tristessen, den er der, og samme hva han vil, kan han ikke kontrollere den. Men han greier ikke det heller, han henfaller til nødløsningene sine, vil heller skrive romaner, vil heller det han ikke kan.
Se forsøkene hans på å henvende seg til kunsten og vitenskapen. Rakker tynt og tom ned på den, plasserer seg selv et hakk like under kritikken.

Flotte greier med brevet fra avdøde dr. Kvale, som forsikrer om at han fra det hinsidige vil meddele det ene og annet, såfremt muligheten byr seg. Han skisserer til og med noen scenarier han kan se for seg, før han tar selvmordet.

Til slutt søker han en slags tilflukt i religion, hos Løchen. Latterlig forsøker han til slutt, like høytidelig som alltid, også å få Georg Jonathan over på den rette side. Da Jonathan ler, «Den klang mig som fra helvede.»

RELIGION
«Sommetider tror jeg man har opfundet Gud for at ha nogen at være oprigtig for. Nogen som man ikke behøver at spille kommedie for altså.» (s. 48)
«Jeg trænger en Gud; altså opfinder jeg ham. Og beder, beder: Gud, giv mig det vanvid som skal til for at tro! — eller for at dø.» (s. 81)
Fanny. Er romanens første del meningsløs, forlanger vi, at der kommer en anden del med forklaring. Gjentatt side 150.

GRAM
Prøver mer enn klarer å være dekadant. Han skriver de dekadente setninger, fordi de er de riktige å skrive. Nøye med å få ned skuldertrekket, i «Dø skal man altså alligevel. Der er ikke noget særlig vundet ved at leve.» (s. 37 Angår noen fattige, som dør i støre antall enn velstående).
På baksiden står det at det er den borgerlige arv som fører til dette. Mon det.
Vi ser også det latterlige i Grams skriverier, s. 77, han snakker om agens, det trancedente forholdet til tilværelsen, mange store ord, skjønner ingenting, eller gjentar, hva han tror andre har skjønt. Dilter. Latterlig.
Men småvittig: «Med dem som klager har jeg ingen medlidenhed. Deres lidelse kan ikke være dyb, når de endnu gider forsøge på at finde ord for den.»
«Nu da hun ugjenkaldelig er borte, blir hun mig i den grad alt.» Vi vet han tøyser, og det burde han også vite.
Se så stort han skriver om musikken og om bryllup, side 92. Men det er viktigere å skrive stort, enn å føle det. Han hengir seg til følelsen, kaster seg til den, kaster seg heller høyere.
Latterlig i særdeles grad, når han skal finne den tredje toneart. Morsomt. Mål høyere enn én selv, den ungdommelige følelse av å være utvalgt, kombinert med et fullkomment manglende talent.
«I mangel av kvinden nøier man sig med Gud. I mangel av lykke tar man tiltakke med salighed. Man kan ikke favne Juno, og knæler altså for en sky…»
Går til det gode sitat: «Hvorpå kjendes den ulykkelige? Derpå, at han alltid er så glad når han pakker sin reisekuffert.» Men tanken har bare slått ham, fordi han selv var ulykkelig og fordi han selv reiste. Skikkelig utsatt for Teivekritikk, opphøye sin egen ulykke til noe allment.
Se ham tenke over og kritisere vitenskapen, side 119.
«Sjelden treffer jeg Jonathan nu. Han er kold og egenretfærdig og grund, uden anelser om livets dybder.» s. 184

En enestående evne til å være overflatisk.

GEORG JONATHAN
Han er den spennende i denne romanen. Der Skram aldri slipper unna grublingen over hvilket inntrykk det han skriver gjør, på den som måtte lese, selv om ingen noensinne vil lese, er Georg Jonathan tilsynelatende akkurat som han selv vil.
Artig sånn han på side 127 vil bli herremand, fordi han er sann demokrat. Størst mulig goder til alle, og begynne med seg selv. Herlig konsekvent dobbeltmoral, eller til enhver tid moral til beste for seg selv, og til enhver tid selvsagt.
Georg Jonathan blir gammel, mens Gabriel Skram tviholder på en unghet han ikke lenger har, og holder derfor ingenting.
Lidelsen er som saltet i maten, sier han. Det er det noe med. s. 146.
Se også hvordan Garborg legger en smule visdom hos Gram, indirekte til Jonathan, en bedre betraktning enn dem Gram er i stand til. Side 147, om ørkenens krav om paradis, for at verden ikke skal være meningsløs. Slik resonnerer man seg frem til Gud.
Se ham tale til forsvar for naturalismen, s. 165.

*

I forbindelse med mellomfaget skal denne leses på ny.

Jeg leser boken med vanskeligheten om Garborg gjør Gram dum bevisst, eller om det ufarlige ved ham ikke er tilsiktet. Det er i hvert fall ingen muskler og fascinasjon ved ham, han lider ikke med ordene sine, han går ikke gjennom noe opprør, han er mer å lese som en fjott som jamrer seg over lidelser han selv velger å gå gjennom.  Årsaken slik jeg forstår det, er at Gram aldri prøver synspunktene og følelsene sine mot alternative synsmåter, han forsøker aldri å komme ut av dem, han lider ikke virkelig. Sammenlign med Nagel, som ikke en gang selv kan forstå hva slags krefter som driver i ham.

Gram forsøker å gjøre seg selv litterær, og gjennomskuer det ikke selv. Derfor bommer han også for eksempel i forhold til «Et overflødig menneskes dagbok».

Gram forsøker å forme et stoff, gi en selvopplevd historie romanens form, likt Glahn og så mange andre. På denne måten forsøker han å distansere seg fra det, fortsatt som Glahn, men der Glahn gir uttrykk for seier (en seier man lett avslører), gir Gram uttrykk for det nederlag han har opplevd. Gram innrømmer sitt selvbedrag, Glahn tviholder på sitt. Gram er dessuten langt mer opptatt av sine egne tanker, de blir hele hovedsaken, han utbroderer sine tanker og følelser slik at hele historien kommer i bakgrunnen. Hos Glahn er det tvert omvendt.

Boken har lite progresjon, den kretser om det samme.

Konflikten Fanny og frk. Berner. Fanny er den oppriktige forelskelsen, frk. Berner erstatningen.

INNLEDNING
«Venner er en dårlig race. De duer ikke til andet end til at spise middag med os samt til at hænge med hoderne ved vor grav. Det sidste liker de bedst. «Endelig er vi kvidt ham,» sukker de, og kan i sin glæde drive det til at sammensubskribere 200 kroner til enken.»
Slik begynner Garborgs modernistiske eller rettere dekadente roman. Det slår straks an tonen til en livstrett jeg-personen, det er dagbok-notøren Gabriel Gram som skriver hva han har sagt dagen i forveien til advokat Georg Jonatan. Første setning er en innlysende usannhet, en dårlig venn er mulig å tenke seg, men at venner skal være en dårlig race er like fremt et paradoks, en venn skal utifra definisjonen være god. Men ikke i den dekadente verden, hvor også selveste døden mest av alt er kjedelig og en ekstra utgift. Neste moment er Jonatan som påpeker at Gram mister hår, en kjent og kjær depresjon for voksne menn, Gram behandler det trett lettvint med setninger som «min oppadstigende måne», «man vokser gjennom dem» og slike, før han på ny retter et angrep mot vennskapet: «Vennskap er den fineste art av egiosime, meget finere end kjærlighed f.ec». Det siste i dette første notatet, foretatt 5/8 midnatt som det står, er hvordan man etter den første kvinnen eller to, ikke kan møte en venn som forstår en og nikker anerkjennende, for hvert nytt kjærlighetstap er det «nåja, pytt pytt, fra det ene til det andre», altså ingen deltakelse. Dermed skal tonen være satt.

Neste lille del, skrevet søndag formiddag, har frempeket eller den første presentasjon av historien. «Jeg sørger over mig selv, over hende, over hele verden. Denne lille latterlige historie, som ikke var nogen historie, har bragt tilværelsen ut af sporet for mig.» Og litterære Gram: «Jeg er en tone, en enkelt, fattig melodi, der forlanger, forlanger at bli harmonisert.» Det er spesielt at Garborg ikke lar sin hovedperson reagere på setninger som det. Han har skapt en karakter uten egentlig evne til selvrefleksjon.
Derpå følger skriverier om selvmordet, også distansert, Gram  morer seg med å tenke hvordan han kan skrive en farce-tragedie med tittelen «Morder søges.» Dette er mens han stadig tar et nytt glass øl, han drikker. I beruselsen får han det for seg at han skal samle sammen alle skribleriene, og gi det ut som roman – denne.

FØRSTE DEL
1. Beskrivelse av kvinnen, Matilde. Det er innskudd av egne kommentarer, «(Senere anmærkning: ha, ha.)» etter han har skrevet det aldri var snakk om noen forelskelse.
2. Forskjellige samtaler. Skrevet kort, bare replikkene, som der skal skrive det ned enklest mulig, altså dagbok-aktig. I samtalene fremstår han alltid kjed og verdensvant, hun nysgjerrig på ham og det han har opplevd.
3. Avslører sin fødsel, gammel far med 30-årig husholderske, resultat av et fall. Det er også betraktninger om hun er forelsket, blandet sammen med at han kaller det kvinnens decadence at hun liksom skal redde eldre menn, hun skulle holde seg til de unge.
4. Betraktninger om han selv er forelsket. Her er det forsøk på kamp, men det bærer preg av skrevet kamp, det er teknikk: «Alligevel går jeg ingen aften tilsengs, uden at jeg – i mindst to timer – drømmer (…) at hun i sin vanvittige kjærlighed er reist etter mig (…)» og så videre. Den enkleste måte å sette bevissthet og underbevissthet opp mot hverandre, eller holde selvbedrag.
5. Georg Jonatan planlegger maleriutstilling.
6. En høstdag der Gram skriver dikt, erketradisjonelt med rim 2-4, 6-7 og 5-8.
7. Et velkjent motiv, Gram går rundt et hjørne, der er en kvinne, han ser henne, hun ham, selv om han er sikker på han hadde øynene igjen, og det gjør ham urolig. Det er altså et forsøk på å få frem fornemmelsen og fornemmelsens betydning, men Garborg gjør det uten mystikk. Deretter henvisning til Nietzsche, Gram tenker seg hvordan han skal henges, med «tungen ud af munden», «det beroliger, svaler.» Han skriver til og med: «Skyde sig? – Det er sådant et tiltag. Og så træffer man sjelden korrekt. Og endvidere er det så forbanet smagløst.» (s. 32)
8. «Først da er en mand helt fornøiet med sig selv, når han føler sig beundtet af en kvinde.» Om fædrelandskjørlighet: «Komisk idé: elske et stykke geografi. «Elske» 5800 kvadratmile!» s. 34. «Vi ækles ved en elendig nasker og lommetyv, som gjør sig til hund for en krones skyld og ovenindkjøbet lader sig fakke og avstraffe; men vi interesserer os for Ole Høiland og Gjest Baardsen og tager hatten af for Rotschild og Vanderbilt.» s. 36. Se også hvordan Garborg bruker tiggermotivet, til forskjell fra Hamsun og mysterier. Gram og Fanny går forbi en tiggerkone med et barn, hun gir henne litt penger, og begynner på toppen å gråte. Gram tenker: «aha, en industriridderske… Har kjøbt eller stjålet et fattigbarn, som hun bruker til agn… hvor fanden er politiet?» Det virker som Garborg skriver mot vitende, han mener ikke dette, og Gram mener det liksom han ønsker å provosere. Når Nagel uttaler seg om fattighjelp, «hvem vil ikke heller hjelpe enn bli hjulpet,» da er han oppriktig kritisk til giverne, og har argument man ikke bare kan avfeie. Lignende er Grams tanker om hvorfor de sultne ikke går i Akerselven, det er ikke gjennomreflektert, det er ikke tanker som er prøvd. Garborg er overflatisk.
9. «Næsten alltid er «moralsk» det samme som feig.» s. 38. Gram tenker på om Fanny vil gifte seg med ham, og han med henne. «Bestandig skal da kun det synes os eftertragtelsesværdigt, som vi ikke har.» s. 39. Dette kapitelet inneholder også ekteskapsrefleksjonene, prøvd i samtale med en del gifte menn, dr. Kvale, agent Lunde. Lunde har konen som hele tilgir ham sidesprangene han gjør for å kvitte seg med henne, også disse liksom skrevet i provokativ hensikt.
10. Treffer pasto Løchen, den tidligere svirebror.
11. Ny samtale om ekteskap, denne gangen med Georg Jonathan med. Hans replikker har mer kjøtt.
12. «Hm; sommertider tror jeg man har opfundet Gud for at ha nogen at være oprigtig for. Nogen som man ikke behøver at spille komedie for altså.» s. 48. Også samtale alt er matematikk og hestekrefter, relevans for mysterier.
13. Gram spekulerer i hva Fanny Holmsen egentlig har opplevd, er hennes dydighet oppriktig eller et spill? Spekulasjonene får imidleritid aldri spille hovedrollen, de blir bare insinuert og forlatt.
14. Flere refleksjoner om kvinnen, hva han skal gjøre med Fanny. Dukker opp en annen som heter Fanny, han blir sentimental.
15. Kampen fortsetter, det er nå bare en indre kamp. «Jeg blir pessimist. Verdenshader. Hele min berømte resignation går fløiten.» Diskusjon Georg Jonathan og doktoren, satt opp som sceniske replikker, med forfatterkommentar som skuespillerinstruksjon. Disse er imidlertid inngripende og tar stilling til det som blir sagt, Gram blander seg inn. Samtalen handler om kvinnen og ekteskap, doktoren og Jonathan kan spotte mer enn Gram.
16. Markussen som er gift, benekter ethvert problem, han sier han er fornøyd. Det samme gjelder Klem, Gram ønsker seg så også selv en i samklang, ber om Fanny, men sier det nå er uaktuelt, hun unngår ham. Deretter et opptrinn med Severine og «la os kalde ham Brun», ekteskaplig krangel, fulgt av scene av forsoning, det er tydelig det er en scene, de spiller og alle vet det. Deretter går Gram til Matilde. Og så nye tanker om selvmord.
17. «Hvilket helvedes hundehus og galehospital vilde ikke verden bli, om vi allesammen viste vore sande træk og gav os til at hyle som hjertet lider til!» s. 66. Dostojevskij. Opptakten er hvordan Fanny ser på Gram som selvsikker, han som – som han skriver – fyller sin ledige tid med selvmordsplaner. Rett etter: «medmindre De som jeg har det fortvilelsens mod, der siger: mit liv for selv kun et øiebliks salighed.»
18. «Det er en vanskelig erkjendelse den: at erkjende at intet kan vides.» sier Gabriel Gram, side 70. Men det er ikke sagt med hjertet, det er sagt med plastikk, med gjentagelse. Rett etter setter han frem eksempelet Ebba Lehmann, den pessimistiske, hvis pessimisme forklares med at hun har aldri har fått barn. Deretter er selvbebreidelser fordi han forhører seg om Fanny, som det aldri kan bli noe med, i følge ham selv, likevel er han livredd hun skal stå i forhold med noen, samtidig som han fortsatt besøker Matilde, skriver han. Han skriver det er skindsyge, og gir seg til å reflektere over begrepet skinsyge. Og så en ny variasjon over selvmordsønsket.
19. Om frk. Berner som virker dydig, men som kan spille komedie. Deretter over til Fanny igjen, som han nå mistenker for å være like frem prostituert. Det er derfor hun kan holde spillet med ham, hun har ingenting å tape. Og han snakker om dybet forbundet mellom den som lar seg bruke til alt (henne), og den som bruker (han). Det er en slags livstrett selvkritikk, eller forsvar, alt ettersom.
20. Innimellom fortsatt kvaler om Fanny, mer om frk. Berner, hun kan «drage mig op i den høide igjen, hvor der er luft, fri luft.» Men det er Fanny som er hovedsaken, han vemmes over bekledningen hun har, at hun jamrer som ham over livet, og at hun er misfornøyd over undervisningen i skolen og løgnen der. Hun får altså både kritikk for dekadensen, og for det motsatte, mens han er mest opptatt av hennes kledning. «Gift deg med nogen som kjender Dem», sier Gram til slutt, før un brått tar avskjed og han liksom hører henne i «en voldsomt tilbaketrængt hulken.» Deretter vil han skrive til henne: «Jeg elsker dig over alle grænser.» s. 76.
21. Her er dato igjen 3 dvs 4. apr – natt. Ser seg i speilet, speilet som dobbeltgjenger-motiv. Over til spekulasjon om sjel. «Intet er mere banalt sandt, end at livet er en kval: derfor er det også så smagløst å snakke om det.» Tilbake til Fanny, tenke.
22. Lidelse i forhold til Schopenhauer, på ny blir døden gleden, «et herligt øieblikk.» Og så: «Jeg trenger en Gud; altså opfinder jeg ham.». Og så «Med ondt skal ondt fordrives,» til at Mathilde skal utdrive frk Berner. Deretter inn med Georg Jonathan og fremtidstanker, han hater de fattige og ønsker ingen likhet, han er det mer kraft med. Men hvordan Norge skal befolkes med 20 millioner er litt lettvint.
23. «Undres på, om vi «fritænkere» vilde tåle fritænkere iblandt os?» s. 86. Deretter samtale Gram frk. Berner, hun legger frem, med start Strindbergs kreditorer, at forelskede menn er kreditorer, og hun holder det som en fordel at hun aldri fikk den hun elsket, for da kan hun huske ham som han var, ikke som han ble, som gift. Kjærligheten tar uansett sin rett, vil de mene begge to.
Slutt på første del. 88 sider.

ANDEN DEL – Korte kapitler, to til tre sider.
26. juli 85
1. «Her ender disse opptegnelser,» begynner det. Det har visst nå utspilt seg en historie, Gram har følt at han ikke fikk sin kjærlighet gjengjeldt, og har skrevet et brev til henne, der han «agtede å ægte en anden, en «intelligent» dame.» Det er en bevisst løgn, som minner om en lignende i er det ikke mysterier, da? Nå har han fått meddelsen at Fanny ekter en annen, en gammel. Gram har kvaler. «Nu, da hun ugjendkaldelig er borte, blir hun mig i den grad alt – – -«.
2. Kort kapitel med referat fra et bryllup, Gram blir grepet, ønsker seg til religionen han ikke kan tro på. Frk. Berner sier Holmsen har reist.
3. «Skal jeg gifte mig, må det være med en som ikke bryder sig mer om mig, end at hun uden et suk sender mig på hospitalet, når skjebnens dag kommer.» – frk. Berner.
4. Nytt om selvmord.
5. Diskusjon med pastor Løchen, dekadanse og religion. Deretter musikksamtale med frk Berner, her er det Gram snakker om sine to tonearter, og han vil lage en tredje. Her skaper Garborg best distanse til sin karakter, og gjør krav på at han ikke kan tas helt alvorlig. Gram er like kjed av musikken, som han er til alt annet. Ellers er skildringen av den musikalske drøm, den store samklang, lignende tanker som man finner bedre hos Obstfelder.
6. Lengre kapitel, Februar 1886. Det er samtale med Georg Jonathan, der denne vil ha Gram til å erobre Fanny nå som hun er gift. Hun vil nå ha fått ristet av seg bluferdigheten og blitt skuffet, Gram blir sint, Jonathan trekker på skuldrene. Gram skriver at han vil ha Jonathan til å opptre som «matter-of-fact» person i romanen han skriver, den vi leser. Dette er nok en opplysning fra Garborg til leseren, en påminnelse om at Gram skriver roman og bearbeider historien sin, på ny ser vi mer av ham enn han gjør selv, og kan ta vurderingen om Gram lykkes i dette prosjektet å fremstille Jonathan slik. Kapitelet slutter med at Gram ser for seg Fanny om natten, og innbiller seg hun er død, «er det noe jeg kan gjøre for deg?» Nattlige fantasier.
7-9. Spasertur med pastoren og frk. Berner. Samtale med snille hr. Brun, som er gift og har noen enkle historier. Bruden som kastet opp under bryllupet, hvordan hun ikke forstår ham, og ikke klarer å sy en knapp i en vest. Igjen kommer Fanny til ham, om natten, som en fornemmelse. Kap 9 stikk fra en Markus Olivarius, snakk om Fanny og ekteskapet, Gram tar det rolig, om det ikke var noe mellom dem, «så havde jeg ægtet hende naturligvis», skriver han at han svarer.
10. 2. juli.  Gram reiser, til Hittedal, Kongsberg; reiserefleksjoner, aviser, kvinnesak. «Intet er unyttigt som kjærligheden.» & «Nytte er et dogme ligesom «lykke» og «sandhed»; det gjælder om at det forståes rigtigt og ikke for trangt.» «En drøm er nyttig, hvis den er skjøn.» Alt s. 120. Deretter illusion brukt på en måte som minner om mysteriers bruk av mystikk. «jeg vil drømme; jeg vil illuderes.» Deretter den dekadente kritiikk av vitenskapen.
11-12. Nye ekteskapsrefleksjoner og refleksjoner over mannens og kvinnens kjærlighet, Blytt som har giftet seg, tilbake mot frk. Berner. Georg Jonathan bestemmer seg for å bli rik, han er sann demokrat, folk skal være herremenn.
13-15  Fortsatte samtaler og refleksjoner, drømmeriene får en brå slutt i møtet med virkeligheten, da det Fanny kommer kjørende i vogn, «Gusten, rødøiet, slap, med et irriteret, hysterisk drag om munden», «For hende har jeg lidt alle de tåbelige kvaler og ligget søvnløs så mangen hallucineret nat.» Hun er altså ikke blitt lykkelig i ekteskapet sitt. Gram til seg selv: «er dette din skyld?» De neste kapitler er korte stemningsrapporter.
16-18. Brun kommer inn igjen, vil ha rapport hva han har sagt ungkarskvelden, roser igjen lettet ekteskapet, gir inntrykk av å være en kuet mann. Deretter mot frk. Berner. Nye refleksjoner om Fanny elsket ham, det gjorde hun ikke, hun ønsket bare en mann, derfor kunne han være kald, «det er mer ekte varme i frk. Berner» skriver han selvbedragersk. Og så har frk. Berner straks i neste kapitel giftet seg med sin ungdomsforelskelse, nyheten overbringes Gram fra søsteren. Alt han har tenkt på henne og om henne, var altså intet.
19-20  jun. 86. Det har gått et år. I samtale med dr Kvaale kommer det nå frem hvordan «vi må ta livet som det blir indrettet for os af alle mulige andre,» det er Fanny som har sagt det, på vegne av kvinnen, men Kvaale mener det gjelder for alle, og Gram har tankene fra Bibelen, Herren til Simeon, «de skal føre deg dit du ikke vil.» Her har Gram noen av sine tyngste refleksjoner om det å være ham, hvordan han ikke kan føle gleden før den er vekk, og nå mener han det. «Er det ikke mærkværdigt at et voxent menneske kan sige sligt?»
21. Sammenligning synd og dumheter, «hvilken Gud skal tilgi dumheter?» Det må man gjøre selv, og det gjør man ikke. Og Gram forteller hvordan han hater folk som har sett ham gjøre dumheter, «vidste menneskene hvilken tjeneste de gjør hverandre ved at dø.» Religionen blir deretter forklart som menneskets behov for mening i en meningsløs verden, man må bare tro på den, Georg Jonathan til hjelp, men indirekte, Georg Jonathan sier.., og så overtar Gram.
22-24. Mai, juni, aug. Korte kapitler. Mot ensomhet. Ender med tilflukt i romanen.
25-27. okt 87. Nå har han sett nye brunetter på et ball, glemmer dem straks, skriver svært distansert. Får brev fra Berent som er død, kanskje selvmord. Gram forstår ham, har fått morfin av Kvaale. Nå er også ønsket om religion distansert, et fjernt ønske om å gå i kloster.
28-29. juli, 88. Gram har tatt til å svire, omgir seg med dekadenter, rakker ned på dem, litterater, journalister. Fornekter kunst, vitenskap og kjærlighet som mulighet for trøst. Korte avsnitt. Fin de siécele, blir nevnt. s. 162 blir Dr. Kvaale sagt å representere nutidspessimisten i romanen, i motsetning til Georg Jonathan. Kvaale følger opp med å nedsette den lovlige kjærlighet, at den tillatte er kjedelig, han, den gifte mann.
30. Begynner med en omtale av den nye dekadente litteratur fra Frankrike, Georg Jonathan er kritisk, han holder naturalisten som den rene sunnhet mot «disse åndeligee selfabusers af nyeste dato.» Dr. Kvaale holder den nye galskap like gal som den forrige, og at naturalistens forsøk på å gjengi virkeligheten nok var inbildskt. Han er også skeptisk til å gjengi følelser, for når den er nedsatt i ord, er den ikke følelser lenger. Gram mener selv at den nye snur om på rekkefølgen, jeg’et først, og ikke som et produkt av et miljø. Han tar etterhvert avstand til diskusjonen, og føler seg sikker på å tilhøre fremtiden. Hele dette kapitelet er denne litteraturdiskusjonen.
31-32. Gram blir avholdsmann pga medisiner. Georg Jonathan skal starte avis, Kvaale og Gram blir med, Gram med ansvar for kunsten. Neste kapitel er nærmest religiøse tanker fra Gram, Bibelske «salige er dem som», dernest en lovprisning av de asiatiske religioner som ser på tiden som en gåen i ring, altså der er ingen utvikling, og mener denne høyeste av religioner nå trenger inn i Paris, omsider til europeerne. Deretter den at de ikke tror på noen tilfredsstillelse.
33-34. Distansert snakk om dødsstraff. Gram forlater sin avholdenhet, med begrunnelse i den frie viljen. «Det er et lavt, kun halvmenneskeeligt standpunkt: at binde sin vilje.» Neste kapitel har artig med Georg Jonathan som i samtale om ungdommen som fremtiden sier at dagens unge jo er plaget av slapphet, tretthet, mangel på energi og livslede, altså at de er de dekadente.
35. Fin de secele, mellomkapitel.
36. En enkel tilbakevisen av buddismen, det må være noe, heter det noe, distansert fortvilet. Deretter diskusjon, skrevet som sceniske replikker, med dr. Kvaale om en selvmorder som mislyktes. Distansert om hvordan man best skal lykkes, og om det uetiske i å redde slike.
37. Kvaale gir rådet at Gram ikke må tenke så mye på seg selv, «man blir sig selv så altfor interessant og ækel ved det.» Gram lengter etter troen.
38. Kvaale har sendt brev, nå tar han selvmord. Det er et merkelig brev, til selvmordsbrev å være, kjekt og greit og nærmest muntert, full forsoning her i gården, «Det er beslutningen som koster. Når den er fattet, blir man trygg og fri.» Så skriver han dette, klart og tydelig og gjennomtenkt, klistrer brevet sammen og leverer det med posten, deretter går han tilbake og tømmer giftglasset som avtalt. Jeg har vanskelig for å finne det troverdig, Garborg har ikke kontroll over karakterene sine. Gram blir uansett meget rystet, og må nærmest ufrivillig søke trøst hos Løchen.
39. s. 189 har noen enkle fornektelser av alt ubekjent, en hyllest til mysteriene, men langt svakere enn hos Hamsun eller til og med Obstfelder. Deretter mer om tro og Gud, Gram drages mot det.
40. Apr 89. Gram går hver søndag i kirken. Støttes av dr. Thisted, går mot forsoning, større ro. Deretter griper han fatt i Jesus, tror på ham, hos ham finner han hvile. s. 195 skjær jødefiendtlighet fra Løchen.
41. Oppgjøret med Georg Jonathan. «Jeg har bøiet mig, fordi jeg ikke ville briste.» GJs latter klinger som fra Helvete.

Det er altså slik at Gram søker trøsten og løsningen i religionen, ikke i det borgerlige ekteskap han frykter og lengter etter, ikke i kvinnen i det hele tatt, og ikke i dekadansen. Dette kan leses slik at det peker fremover mot Garborgs avsluttende forfatterskap, men det er lesning med fasiten i hånd, man kan like gjerne lese boken som at Gram velger denne løsningen fordi den er den eneste han kan klare.