Stikkordarkiv: Dekadanse

Trætte mænd, av Arne Garborg

Dette er et verk jeg har litt problemer med. Jeg la det opp til mellomfaget mitt i nordisk litteratur, men ble der ganske krast satt på plass i min lesning og forståelse av romanen. Mitt tema var dekadanse i skandinavisk litteratur på 1890-tallet, underordnet et større tema om tidlig modernisme. I dekadansediktningen er Trætte mænd et standardverk på norsk, det inneholder en rekke av de nødvendige kriterier, men jeg klarer ikke å ta verken verket eller hovedpersonen i det helt alvorlig. Jeg får meg ikke helt til å gå med på at Garborg helt mener alvor med det han skriver, jeg mener han dikter opp en karakter han rakker ned på. Kanskje er problemet at jeg ikke i det hele tatt er dekadent selv? Så når noen blir fremstilt dekadent, om det er aldri så hjertelig og grundig gjort, så vil jeg ha problemer med å se på denne personen som noe annet enn en tåpe. Slikt tar seg ikke ut når man er oppe til eksamen, men det er ingen problemer når man skrive blogg.

Her legger jeg ut mine gamle kommentarer til verket.

Første gang:

Dette er riktignok andre gangs lesing, men det får gå.

Georg Gram skriver dagbok. Opp og ned, men hvordan det går i kampen og kvalene om kvinnen.
Bedre når baronen av Teive gjør det. Bedre grenser mellom fiksjon og virkelighet.

Referanser til Romeo og Werther, side 9.
Schopenhauer s. 80

Garborg får gjort Gram smart og til en idiot på en gang. Se s. 21. Forelsket?! For 199de gang? Å nei; så vel er det ikke, havde jeg nær sagt. Kun lidt sentimental. Min «forelskelse» er bare denne følelse av ubehag, når hun er borte. Var hun her, vilde jeg give hende pokker… d.v.s. med forbehold.»

Artig kapitel 5. Georg Jonathan vil kjøpe malerisamling, som nimbus. Den humbug vil forrente sig pent.
La sin helt si: «Først da er en mand helt fornøiet med sig selv,når han føler sig beundret af en kvinde.» (s. 34) Og kvasidekadanse, elske sitt fedreland, elske 5800 kvadratmile. Ikke Garborg, men Gram bommer.

Så får godeste Gram lyst på en kvinne, som ikke nettopp har lyst på ham, men på ekteskap. Og hun forsvarer seg med religion. Så er det stadig tilbake til Fanny Holmsen, og han skal liksom innse sin situasjon, men til bunns innser han den ikke, og det innser han ikke.

Garborg er russer
«Hvilket helvedes hundehus og galehospital vilde ikke verden bli, om vi allesammen viste vore sande træk og gav os til at hyle som hjertet lider til!» (s. 66)
og «Gå ikke ikke ind på forslaget, medmindre De som jeg har det fortvilelsens mod, der siger: mit liv for et selv kun et øiebliks salighed.» (s. 67)

Det er ikke den suverene poesi. Ikke den selvsagthet at Grams lidelser angår oss. Garborg skriver godt, men ikke magisk. Derfor blir Trætte mænd mest av alt artig lesning.

Kap IX viser hvordan Skram er opptatt av inntrykket. Skal på død og liv vise at bryllupet til Holmsen, ikke angår ham. Og seirer når han greier det. Ikke uten stolthet skriver han: «Så havde jeg ægtet hende, naturligvis.» Til og med i dagboken skryter han av løgnen.

Han blir ensom s. 125. Vil velge fornuftekteskapet.
s. 136. Ekteskap fordi tilforladeligheten, de lever med hverandre, tross sine feil.

Underveis glir den påtatte, påsøkte lede, over i en mer ektefølt, dog forvirret. Hva skal vi si, han ser ikke engang holdningen sin og skriveriene sine, hjelper mot tristessen, den er der, og samme hva han vil, kan han ikke kontrollere den. Men han greier ikke det heller, han henfaller til nødløsningene sine, vil heller skrive romaner, vil heller det han ikke kan.
Se forsøkene hans på å henvende seg til kunsten og vitenskapen. Rakker tynt og tom ned på den, plasserer seg selv et hakk like under kritikken.

Flotte greier med brevet fra avdøde dr. Kvale, som forsikrer om at han fra det hinsidige vil meddele det ene og annet, såfremt muligheten byr seg. Han skisserer til og med noen scenarier han kan se for seg, før han tar selvmordet.

Til slutt søker han en slags tilflukt i religion, hos Løchen. Latterlig forsøker han til slutt, like høytidelig som alltid, også å få Georg Jonathan over på den rette side. Da Jonathan ler, «Den klang mig som fra helvede.»

RELIGION
«Sommetider tror jeg man har opfundet Gud for at ha nogen at være oprigtig for. Nogen som man ikke behøver at spille kommedie for altså.» (s. 48)
«Jeg trænger en Gud; altså opfinder jeg ham. Og beder, beder: Gud, giv mig det vanvid som skal til for at tro! — eller for at dø.» (s. 81)
Fanny. Er romanens første del meningsløs, forlanger vi, at der kommer en anden del med forklaring. Gjentatt side 150.

GRAM
Prøver mer enn klarer å være dekadant. Han skriver de dekadente setninger, fordi de er de riktige å skrive. Nøye med å få ned skuldertrekket, i «Dø skal man altså alligevel. Der er ikke noget særlig vundet ved at leve.» (s. 37 Angår noen fattige, som dør i støre antall enn velstående).
På baksiden står det at det er den borgerlige arv som fører til dette. Mon det.
Vi ser også det latterlige i Grams skriverier, s. 77, han snakker om agens, det trancedente forholdet til tilværelsen, mange store ord, skjønner ingenting, eller gjentar, hva han tror andre har skjønt. Dilter. Latterlig.
Men småvittig: «Med dem som klager har jeg ingen medlidenhed. Deres lidelse kan ikke være dyb, når de endnu gider forsøge på at finde ord for den.»
«Nu da hun ugjenkaldelig er borte, blir hun mig i den grad alt.» Vi vet han tøyser, og det burde han også vite.
Se så stort han skriver om musikken og om bryllup, side 92. Men det er viktigere å skrive stort, enn å føle det. Han hengir seg til følelsen, kaster seg til den, kaster seg heller høyere.
Latterlig i særdeles grad, når han skal finne den tredje toneart. Morsomt. Mål høyere enn én selv, den ungdommelige følelse av å være utvalgt, kombinert med et fullkomment manglende talent.
«I mangel av kvinden nøier man sig med Gud. I mangel av lykke tar man tiltakke med salighed. Man kan ikke favne Juno, og knæler altså for en sky…»
Går til det gode sitat: «Hvorpå kjendes den ulykkelige? Derpå, at han alltid er så glad når han pakker sin reisekuffert.» Men tanken har bare slått ham, fordi han selv var ulykkelig og fordi han selv reiste. Skikkelig utsatt for Teivekritikk, opphøye sin egen ulykke til noe allment.
Se ham tenke over og kritisere vitenskapen, side 119.
«Sjelden treffer jeg Jonathan nu. Han er kold og egenretfærdig og grund, uden anelser om livets dybder.» s. 184

En enestående evne til å være overflatisk.

GEORG JONATHAN
Han er den spennende i denne romanen. Der Skram aldri slipper unna grublingen over hvilket inntrykk det han skriver gjør, på den som måtte lese, selv om ingen noensinne vil lese, er Georg Jonathan tilsynelatende akkurat som han selv vil.
Artig sånn han på side 127 vil bli herremand, fordi han er sann demokrat. Størst mulig goder til alle, og begynne med seg selv. Herlig konsekvent dobbeltmoral, eller til enhver tid moral til beste for seg selv, og til enhver tid selvsagt.
Georg Jonathan blir gammel, mens Gabriel Skram tviholder på en unghet han ikke lenger har, og holder derfor ingenting.
Lidelsen er som saltet i maten, sier han. Det er det noe med. s. 146.
Se også hvordan Garborg legger en smule visdom hos Gram, indirekte til Jonathan, en bedre betraktning enn dem Gram er i stand til. Side 147, om ørkenens krav om paradis, for at verden ikke skal være meningsløs. Slik resonnerer man seg frem til Gud.
Se ham tale til forsvar for naturalismen, s. 165.

*

I forbindelse med mellomfaget skal denne leses på ny.

Jeg leser boken med vanskeligheten om Garborg gjør Gram dum bevisst, eller om det ufarlige ved ham ikke er tilsiktet. Det er i hvert fall ingen muskler og fascinasjon ved ham, han lider ikke med ordene sine, han går ikke gjennom noe opprør, han er mer å lese som en fjott som jamrer seg over lidelser han selv velger å gå gjennom.  Årsaken slik jeg forstår det, er at Gram aldri prøver synspunktene og følelsene sine mot alternative synsmåter, han forsøker aldri å komme ut av dem, han lider ikke virkelig. Sammenlign med Nagel, som ikke en gang selv kan forstå hva slags krefter som driver i ham.

Gram forsøker å gjøre seg selv litterær, og gjennomskuer det ikke selv. Derfor bommer han også for eksempel i forhold til «Et overflødig menneskes dagbok».

Gram forsøker å forme et stoff, gi en selvopplevd historie romanens form, likt Glahn og så mange andre. På denne måten forsøker han å distansere seg fra det, fortsatt som Glahn, men der Glahn gir uttrykk for seier (en seier man lett avslører), gir Gram uttrykk for det nederlag han har opplevd. Gram innrømmer sitt selvbedrag, Glahn tviholder på sitt. Gram er dessuten langt mer opptatt av sine egne tanker, de blir hele hovedsaken, han utbroderer sine tanker og følelser slik at hele historien kommer i bakgrunnen. Hos Glahn er det tvert omvendt.

Boken har lite progresjon, den kretser om det samme.

Konflikten Fanny og frk. Berner. Fanny er den oppriktige forelskelsen, frk. Berner erstatningen.

INNLEDNING
«Venner er en dårlig race. De duer ikke til andet end til at spise middag med os samt til at hænge med hoderne ved vor grav. Det sidste liker de bedst. «Endelig er vi kvidt ham,» sukker de, og kan i sin glæde drive det til at sammensubskribere 200 kroner til enken.»
Slik begynner Garborgs modernistiske eller rettere dekadente roman. Det slår straks an tonen til en livstrett jeg-personen, det er dagbok-notøren Gabriel Gram som skriver hva han har sagt dagen i forveien til advokat Georg Jonatan. Første setning er en innlysende usannhet, en dårlig venn er mulig å tenke seg, men at venner skal være en dårlig race er like fremt et paradoks, en venn skal utifra definisjonen være god. Men ikke i den dekadente verden, hvor også selveste døden mest av alt er kjedelig og en ekstra utgift. Neste moment er Jonatan som påpeker at Gram mister hår, en kjent og kjær depresjon for voksne menn, Gram behandler det trett lettvint med setninger som «min oppadstigende måne», «man vokser gjennom dem» og slike, før han på ny retter et angrep mot vennskapet: «Vennskap er den fineste art av egiosime, meget finere end kjærlighed f.ec». Det siste i dette første notatet, foretatt 5/8 midnatt som det står, er hvordan man etter den første kvinnen eller to, ikke kan møte en venn som forstår en og nikker anerkjennende, for hvert nytt kjærlighetstap er det «nåja, pytt pytt, fra det ene til det andre», altså ingen deltakelse. Dermed skal tonen være satt.

Neste lille del, skrevet søndag formiddag, har frempeket eller den første presentasjon av historien. «Jeg sørger over mig selv, over hende, over hele verden. Denne lille latterlige historie, som ikke var nogen historie, har bragt tilværelsen ut af sporet for mig.» Og litterære Gram: «Jeg er en tone, en enkelt, fattig melodi, der forlanger, forlanger at bli harmonisert.» Det er spesielt at Garborg ikke lar sin hovedperson reagere på setninger som det. Han har skapt en karakter uten egentlig evne til selvrefleksjon.
Derpå følger skriverier om selvmordet, også distansert, Gram  morer seg med å tenke hvordan han kan skrive en farce-tragedie med tittelen «Morder søges.» Dette er mens han stadig tar et nytt glass øl, han drikker. I beruselsen får han det for seg at han skal samle sammen alle skribleriene, og gi det ut som roman – denne.

FØRSTE DEL
1. Beskrivelse av kvinnen, Matilde. Det er innskudd av egne kommentarer, «(Senere anmærkning: ha, ha.)» etter han har skrevet det aldri var snakk om noen forelskelse.
2. Forskjellige samtaler. Skrevet kort, bare replikkene, som der skal skrive det ned enklest mulig, altså dagbok-aktig. I samtalene fremstår han alltid kjed og verdensvant, hun nysgjerrig på ham og det han har opplevd.
3. Avslører sin fødsel, gammel far med 30-årig husholderske, resultat av et fall. Det er også betraktninger om hun er forelsket, blandet sammen med at han kaller det kvinnens decadence at hun liksom skal redde eldre menn, hun skulle holde seg til de unge.
4. Betraktninger om han selv er forelsket. Her er det forsøk på kamp, men det bærer preg av skrevet kamp, det er teknikk: «Alligevel går jeg ingen aften tilsengs, uden at jeg – i mindst to timer – drømmer (…) at hun i sin vanvittige kjærlighed er reist etter mig (…)» og så videre. Den enkleste måte å sette bevissthet og underbevissthet opp mot hverandre, eller holde selvbedrag.
5. Georg Jonatan planlegger maleriutstilling.
6. En høstdag der Gram skriver dikt, erketradisjonelt med rim 2-4, 6-7 og 5-8.
7. Et velkjent motiv, Gram går rundt et hjørne, der er en kvinne, han ser henne, hun ham, selv om han er sikker på han hadde øynene igjen, og det gjør ham urolig. Det er altså et forsøk på å få frem fornemmelsen og fornemmelsens betydning, men Garborg gjør det uten mystikk. Deretter henvisning til Nietzsche, Gram tenker seg hvordan han skal henges, med «tungen ud af munden», «det beroliger, svaler.» Han skriver til og med: «Skyde sig? – Det er sådant et tiltag. Og så træffer man sjelden korrekt. Og endvidere er det så forbanet smagløst.» (s. 32)
8. «Først da er en mand helt fornøiet med sig selv, når han føler sig beundtet af en kvinde.» Om fædrelandskjørlighet: «Komisk idé: elske et stykke geografi. «Elske» 5800 kvadratmile!» s. 34. «Vi ækles ved en elendig nasker og lommetyv, som gjør sig til hund for en krones skyld og ovenindkjøbet lader sig fakke og avstraffe; men vi interesserer os for Ole Høiland og Gjest Baardsen og tager hatten af for Rotschild og Vanderbilt.» s. 36. Se også hvordan Garborg bruker tiggermotivet, til forskjell fra Hamsun og mysterier. Gram og Fanny går forbi en tiggerkone med et barn, hun gir henne litt penger, og begynner på toppen å gråte. Gram tenker: «aha, en industriridderske… Har kjøbt eller stjålet et fattigbarn, som hun bruker til agn… hvor fanden er politiet?» Det virker som Garborg skriver mot vitende, han mener ikke dette, og Gram mener det liksom han ønsker å provosere. Når Nagel uttaler seg om fattighjelp, «hvem vil ikke heller hjelpe enn bli hjulpet,» da er han oppriktig kritisk til giverne, og har argument man ikke bare kan avfeie. Lignende er Grams tanker om hvorfor de sultne ikke går i Akerselven, det er ikke gjennomreflektert, det er ikke tanker som er prøvd. Garborg er overflatisk.
9. «Næsten alltid er «moralsk» det samme som feig.» s. 38. Gram tenker på om Fanny vil gifte seg med ham, og han med henne. «Bestandig skal da kun det synes os eftertragtelsesværdigt, som vi ikke har.» s. 39. Dette kapitelet inneholder også ekteskapsrefleksjonene, prøvd i samtale med en del gifte menn, dr. Kvale, agent Lunde. Lunde har konen som hele tilgir ham sidesprangene han gjør for å kvitte seg med henne, også disse liksom skrevet i provokativ hensikt.
10. Treffer pasto Løchen, den tidligere svirebror.
11. Ny samtale om ekteskap, denne gangen med Georg Jonathan med. Hans replikker har mer kjøtt.
12. «Hm; sommertider tror jeg man har opfundet Gud for at ha nogen at være oprigtig for. Nogen som man ikke behøver at spille komedie for altså.» s. 48. Også samtale alt er matematikk og hestekrefter, relevans for mysterier.
13. Gram spekulerer i hva Fanny Holmsen egentlig har opplevd, er hennes dydighet oppriktig eller et spill? Spekulasjonene får imidleritid aldri spille hovedrollen, de blir bare insinuert og forlatt.
14. Flere refleksjoner om kvinnen, hva han skal gjøre med Fanny. Dukker opp en annen som heter Fanny, han blir sentimental.
15. Kampen fortsetter, det er nå bare en indre kamp. «Jeg blir pessimist. Verdenshader. Hele min berømte resignation går fløiten.» Diskusjon Georg Jonathan og doktoren, satt opp som sceniske replikker, med forfatterkommentar som skuespillerinstruksjon. Disse er imidlertid inngripende og tar stilling til det som blir sagt, Gram blander seg inn. Samtalen handler om kvinnen og ekteskap, doktoren og Jonathan kan spotte mer enn Gram.
16. Markussen som er gift, benekter ethvert problem, han sier han er fornøyd. Det samme gjelder Klem, Gram ønsker seg så også selv en i samklang, ber om Fanny, men sier det nå er uaktuelt, hun unngår ham. Deretter et opptrinn med Severine og «la os kalde ham Brun», ekteskaplig krangel, fulgt av scene av forsoning, det er tydelig det er en scene, de spiller og alle vet det. Deretter går Gram til Matilde. Og så nye tanker om selvmord.
17. «Hvilket helvedes hundehus og galehospital vilde ikke verden bli, om vi allesammen viste vore sande træk og gav os til at hyle som hjertet lider til!» s. 66. Dostojevskij. Opptakten er hvordan Fanny ser på Gram som selvsikker, han som – som han skriver – fyller sin ledige tid med selvmordsplaner. Rett etter: «medmindre De som jeg har det fortvilelsens mod, der siger: mit liv for selv kun et øiebliks salighed.»
18. «Det er en vanskelig erkjendelse den: at erkjende at intet kan vides.» sier Gabriel Gram, side 70. Men det er ikke sagt med hjertet, det er sagt med plastikk, med gjentagelse. Rett etter setter han frem eksempelet Ebba Lehmann, den pessimistiske, hvis pessimisme forklares med at hun har aldri har fått barn. Deretter er selvbebreidelser fordi han forhører seg om Fanny, som det aldri kan bli noe med, i følge ham selv, likevel er han livredd hun skal stå i forhold med noen, samtidig som han fortsatt besøker Matilde, skriver han. Han skriver det er skindsyge, og gir seg til å reflektere over begrepet skinsyge. Og så en ny variasjon over selvmordsønsket.
19. Om frk. Berner som virker dydig, men som kan spille komedie. Deretter over til Fanny igjen, som han nå mistenker for å være like frem prostituert. Det er derfor hun kan holde spillet med ham, hun har ingenting å tape. Og han snakker om dybet forbundet mellom den som lar seg bruke til alt (henne), og den som bruker (han). Det er en slags livstrett selvkritikk, eller forsvar, alt ettersom.
20. Innimellom fortsatt kvaler om Fanny, mer om frk. Berner, hun kan «drage mig op i den høide igjen, hvor der er luft, fri luft.» Men det er Fanny som er hovedsaken, han vemmes over bekledningen hun har, at hun jamrer som ham over livet, og at hun er misfornøyd over undervisningen i skolen og løgnen der. Hun får altså både kritikk for dekadensen, og for det motsatte, mens han er mest opptatt av hennes kledning. «Gift deg med nogen som kjender Dem», sier Gram til slutt, før un brått tar avskjed og han liksom hører henne i «en voldsomt tilbaketrængt hulken.» Deretter vil han skrive til henne: «Jeg elsker dig over alle grænser.» s. 76.
21. Her er dato igjen 3 dvs 4. apr – natt. Ser seg i speilet, speilet som dobbeltgjenger-motiv. Over til spekulasjon om sjel. «Intet er mere banalt sandt, end at livet er en kval: derfor er det også så smagløst å snakke om det.» Tilbake til Fanny, tenke.
22. Lidelse i forhold til Schopenhauer, på ny blir døden gleden, «et herligt øieblikk.» Og så: «Jeg trenger en Gud; altså opfinder jeg ham.». Og så «Med ondt skal ondt fordrives,» til at Mathilde skal utdrive frk Berner. Deretter inn med Georg Jonathan og fremtidstanker, han hater de fattige og ønsker ingen likhet, han er det mer kraft med. Men hvordan Norge skal befolkes med 20 millioner er litt lettvint.
23. «Undres på, om vi «fritænkere» vilde tåle fritænkere iblandt os?» s. 86. Deretter samtale Gram frk. Berner, hun legger frem, med start Strindbergs kreditorer, at forelskede menn er kreditorer, og hun holder det som en fordel at hun aldri fikk den hun elsket, for da kan hun huske ham som han var, ikke som han ble, som gift. Kjærligheten tar uansett sin rett, vil de mene begge to.
Slutt på første del. 88 sider.

ANDEN DEL – Korte kapitler, to til tre sider.
26. juli 85
1. «Her ender disse opptegnelser,» begynner det. Det har visst nå utspilt seg en historie, Gram har følt at han ikke fikk sin kjærlighet gjengjeldt, og har skrevet et brev til henne, der han «agtede å ægte en anden, en «intelligent» dame.» Det er en bevisst løgn, som minner om en lignende i er det ikke mysterier, da? Nå har han fått meddelsen at Fanny ekter en annen, en gammel. Gram har kvaler. «Nu, da hun ugjendkaldelig er borte, blir hun mig i den grad alt – – -«.
2. Kort kapitel med referat fra et bryllup, Gram blir grepet, ønsker seg til religionen han ikke kan tro på. Frk. Berner sier Holmsen har reist.
3. «Skal jeg gifte mig, må det være med en som ikke bryder sig mer om mig, end at hun uden et suk sender mig på hospitalet, når skjebnens dag kommer.» – frk. Berner.
4. Nytt om selvmord.
5. Diskusjon med pastor Løchen, dekadanse og religion. Deretter musikksamtale med frk Berner, her er det Gram snakker om sine to tonearter, og han vil lage en tredje. Her skaper Garborg best distanse til sin karakter, og gjør krav på at han ikke kan tas helt alvorlig. Gram er like kjed av musikken, som han er til alt annet. Ellers er skildringen av den musikalske drøm, den store samklang, lignende tanker som man finner bedre hos Obstfelder.
6. Lengre kapitel, Februar 1886. Det er samtale med Georg Jonathan, der denne vil ha Gram til å erobre Fanny nå som hun er gift. Hun vil nå ha fått ristet av seg bluferdigheten og blitt skuffet, Gram blir sint, Jonathan trekker på skuldrene. Gram skriver at han vil ha Jonathan til å opptre som «matter-of-fact» person i romanen han skriver, den vi leser. Dette er nok en opplysning fra Garborg til leseren, en påminnelse om at Gram skriver roman og bearbeider historien sin, på ny ser vi mer av ham enn han gjør selv, og kan ta vurderingen om Gram lykkes i dette prosjektet å fremstille Jonathan slik. Kapitelet slutter med at Gram ser for seg Fanny om natten, og innbiller seg hun er død, «er det noe jeg kan gjøre for deg?» Nattlige fantasier.
7-9. Spasertur med pastoren og frk. Berner. Samtale med snille hr. Brun, som er gift og har noen enkle historier. Bruden som kastet opp under bryllupet, hvordan hun ikke forstår ham, og ikke klarer å sy en knapp i en vest. Igjen kommer Fanny til ham, om natten, som en fornemmelse. Kap 9 stikk fra en Markus Olivarius, snakk om Fanny og ekteskapet, Gram tar det rolig, om det ikke var noe mellom dem, «så havde jeg ægtet hende naturligvis», skriver han at han svarer.
10. 2. juli.  Gram reiser, til Hittedal, Kongsberg; reiserefleksjoner, aviser, kvinnesak. «Intet er unyttigt som kjærligheden.» & «Nytte er et dogme ligesom «lykke» og «sandhed»; det gjælder om at det forståes rigtigt og ikke for trangt.» «En drøm er nyttig, hvis den er skjøn.» Alt s. 120. Deretter illusion brukt på en måte som minner om mysteriers bruk av mystikk. «jeg vil drømme; jeg vil illuderes.» Deretter den dekadente kritiikk av vitenskapen.
11-12. Nye ekteskapsrefleksjoner og refleksjoner over mannens og kvinnens kjærlighet, Blytt som har giftet seg, tilbake mot frk. Berner. Georg Jonathan bestemmer seg for å bli rik, han er sann demokrat, folk skal være herremenn.
13-15  Fortsatte samtaler og refleksjoner, drømmeriene får en brå slutt i møtet med virkeligheten, da det Fanny kommer kjørende i vogn, «Gusten, rødøiet, slap, med et irriteret, hysterisk drag om munden», «For hende har jeg lidt alle de tåbelige kvaler og ligget søvnløs så mangen hallucineret nat.» Hun er altså ikke blitt lykkelig i ekteskapet sitt. Gram til seg selv: «er dette din skyld?» De neste kapitler er korte stemningsrapporter.
16-18. Brun kommer inn igjen, vil ha rapport hva han har sagt ungkarskvelden, roser igjen lettet ekteskapet, gir inntrykk av å være en kuet mann. Deretter mot frk. Berner. Nye refleksjoner om Fanny elsket ham, det gjorde hun ikke, hun ønsket bare en mann, derfor kunne han være kald, «det er mer ekte varme i frk. Berner» skriver han selvbedragersk. Og så har frk. Berner straks i neste kapitel giftet seg med sin ungdomsforelskelse, nyheten overbringes Gram fra søsteren. Alt han har tenkt på henne og om henne, var altså intet.
19-20  jun. 86. Det har gått et år. I samtale med dr Kvaale kommer det nå frem hvordan «vi må ta livet som det blir indrettet for os af alle mulige andre,» det er Fanny som har sagt det, på vegne av kvinnen, men Kvaale mener det gjelder for alle, og Gram har tankene fra Bibelen, Herren til Simeon, «de skal føre deg dit du ikke vil.» Her har Gram noen av sine tyngste refleksjoner om det å være ham, hvordan han ikke kan føle gleden før den er vekk, og nå mener han det. «Er det ikke mærkværdigt at et voxent menneske kan sige sligt?»
21. Sammenligning synd og dumheter, «hvilken Gud skal tilgi dumheter?» Det må man gjøre selv, og det gjør man ikke. Og Gram forteller hvordan han hater folk som har sett ham gjøre dumheter, «vidste menneskene hvilken tjeneste de gjør hverandre ved at dø.» Religionen blir deretter forklart som menneskets behov for mening i en meningsløs verden, man må bare tro på den, Georg Jonathan til hjelp, men indirekte, Georg Jonathan sier.., og så overtar Gram.
22-24. Mai, juni, aug. Korte kapitler. Mot ensomhet. Ender med tilflukt i romanen.
25-27. okt 87. Nå har han sett nye brunetter på et ball, glemmer dem straks, skriver svært distansert. Får brev fra Berent som er død, kanskje selvmord. Gram forstår ham, har fått morfin av Kvaale. Nå er også ønsket om religion distansert, et fjernt ønske om å gå i kloster.
28-29. juli, 88. Gram har tatt til å svire, omgir seg med dekadenter, rakker ned på dem, litterater, journalister. Fornekter kunst, vitenskap og kjærlighet som mulighet for trøst. Korte avsnitt. Fin de siécele, blir nevnt. s. 162 blir Dr. Kvaale sagt å representere nutidspessimisten i romanen, i motsetning til Georg Jonathan. Kvaale følger opp med å nedsette den lovlige kjærlighet, at den tillatte er kjedelig, han, den gifte mann.
30. Begynner med en omtale av den nye dekadente litteratur fra Frankrike, Georg Jonathan er kritisk, han holder naturalisten som den rene sunnhet mot «disse åndeligee selfabusers af nyeste dato.» Dr. Kvaale holder den nye galskap like gal som den forrige, og at naturalistens forsøk på å gjengi virkeligheten nok var inbildskt. Han er også skeptisk til å gjengi følelser, for når den er nedsatt i ord, er den ikke følelser lenger. Gram mener selv at den nye snur om på rekkefølgen, jeg’et først, og ikke som et produkt av et miljø. Han tar etterhvert avstand til diskusjonen, og føler seg sikker på å tilhøre fremtiden. Hele dette kapitelet er denne litteraturdiskusjonen.
31-32. Gram blir avholdsmann pga medisiner. Georg Jonathan skal starte avis, Kvaale og Gram blir med, Gram med ansvar for kunsten. Neste kapitel er nærmest religiøse tanker fra Gram, Bibelske «salige er dem som», dernest en lovprisning av de asiatiske religioner som ser på tiden som en gåen i ring, altså der er ingen utvikling, og mener denne høyeste av religioner nå trenger inn i Paris, omsider til europeerne. Deretter den at de ikke tror på noen tilfredsstillelse.
33-34. Distansert snakk om dødsstraff. Gram forlater sin avholdenhet, med begrunnelse i den frie viljen. «Det er et lavt, kun halvmenneskeeligt standpunkt: at binde sin vilje.» Neste kapitel har artig med Georg Jonathan som i samtale om ungdommen som fremtiden sier at dagens unge jo er plaget av slapphet, tretthet, mangel på energi og livslede, altså at de er de dekadente.
35. Fin de secele, mellomkapitel.
36. En enkel tilbakevisen av buddismen, det må være noe, heter det noe, distansert fortvilet. Deretter diskusjon, skrevet som sceniske replikker, med dr. Kvaale om en selvmorder som mislyktes. Distansert om hvordan man best skal lykkes, og om det uetiske i å redde slike.
37. Kvaale gir rådet at Gram ikke må tenke så mye på seg selv, «man blir sig selv så altfor interessant og ækel ved det.» Gram lengter etter troen.
38. Kvaale har sendt brev, nå tar han selvmord. Det er et merkelig brev, til selvmordsbrev å være, kjekt og greit og nærmest muntert, full forsoning her i gården, «Det er beslutningen som koster. Når den er fattet, blir man trygg og fri.» Så skriver han dette, klart og tydelig og gjennomtenkt, klistrer brevet sammen og leverer det med posten, deretter går han tilbake og tømmer giftglasset som avtalt. Jeg har vanskelig for å finne det troverdig, Garborg har ikke kontroll over karakterene sine. Gram blir uansett meget rystet, og må nærmest ufrivillig søke trøst hos Løchen.
39. s. 189 har noen enkle fornektelser av alt ubekjent, en hyllest til mysteriene, men langt svakere enn hos Hamsun eller til og med Obstfelder. Deretter mer om tro og Gud, Gram drages mot det.
40. Apr 89. Gram går hver søndag i kirken. Støttes av dr. Thisted, går mot forsoning, større ro. Deretter griper han fatt i Jesus, tror på ham, hos ham finner han hvile. s. 195 skjær jødefiendtlighet fra Løchen.
41. Oppgjøret med Georg Jonathan. «Jeg har bøiet mig, fordi jeg ikke ville briste.» GJs latter klinger som fra Helvete.

Det er altså slik at Gram søker trøsten og løsningen i religionen, ikke i det borgerlige ekteskap han frykter og lengter etter, ikke i kvinnen i det hele tatt, og ikke i dekadansen. Dette kan leses slik at det peker fremover mot Garborgs avsluttende forfatterskap, men det er lesning med fasiten i hånd, man kan like gjerne lese boken som at Gram velger denne løsningen fordi den er den eneste han kan klare.

Reklamer

II Vår tids helt, av Mikhail Lermontov (Maksim Maksimitsj og En fatalist)

I dag følger fortsettelsen på Mikhail Lermontovs roman «Vår tids helt». Forrige torsdag hadde vi en lang post der romanen ble satt inn i en sammenheng, og der vi ganske grundig gikk gjennom romanens første fortelling Bela. Det er en ganske rystende fortelling, så leseren blir satt igjen med en ganske eiendommelig følelse da historien bare avsluttes og alle deltagerne i den forsvinner. Vi får riktignok et løfte om at den som har fortalt romanens forteller historien om Bela, som mer enn om henne handlet om mannen som tok henne, Petsjorin, om vi ikke skal møte Petsjorin eller Bela igjen, så skal vi i hvert fall møte Maksim Maksimitsj. Det er også tittelen på kapittelet som følger.

Men foreløpig er det bare romanens ganske uinteressante og ganske selvutslettende jeg-forteller vi har å følge. Han fortsetter øyensynlig sine reiseskildringer, der han nå kommer frem til Vladikavkaz, hvor han må oppholde seg et par dager mens han venter på skyss videre. Vi har også den ganske interessante starten, der jeg-fortelleren skriver at han ikke vil kjede leseren med landskapsbeskrivelser, nettopp det han har skrevet side opp og ned med i første kapittelet om Bela. Kanskje har vi å gjøre med en upålitelig foreller allikevel?

Избавляю вас от описания гор, от возгласов, которые ничего не выражают, от картин, которые ничего не изображают, особенно для тех, которые там не были, и от статистических замечаний, которых решительно никто читать не станет.

Jeg skal spare dere for å skildre fjellene, fra utrop, som ikke uttrykker noen ting, fra bildene, som ikke skildrer noe, særlig for dem som ikke har vært der, og fra statistiske bemerkninger, som bestemt ingen holder ut å lese.

Det er under dette oppholdet i Vladikavkaz jeg-fortelleren i følge seg selv finner tid til å skrive ned den lange fortellingen til Maksim Maksimitsj, den om Bela og Petsjorin. Jeg-fortelleren er imidlertid ikke særlig i stand til å holde på leserens oppmerksomhet alene, og snart bringes inn først Maksim Maksimitsj, så Petsjorin. Begge deler blir fremstilt som en stor overraskelse, og det ville det også vitterlig vært, om det hadde skjedd i virkeligheten, at nettopp disse tre på samme tid skulle befinne seg på samme gjestgiveri i Vladikavkaz. Særlig er det underlig at Petsjorin dukker opp der, men det gjør han altså. Og nå får vi ham skildret direkte gjennom romanens jeg-forteller, med nye interessante påpekninger om at beskrivelsene er subjektive. Denne gangen er de også fysiske. Det ytre blir skildret som det indre, tiltrekkende, ubestemmelig, tankene mine går til portrettene av Lermontov selv, vakker og gåtefull, et ytre kvinner faller for og menn kan misunne. Øynene blir beskrevet i særlig detalj.

Во первых, они не смеялись, когда он смеялся! Вам не случалось замечать такой странности у некоторых людей?.. Это признак – или злого нрава, или глубокой постоянной грусти. Из-за полуопущенных ресниц они сияли каким-то фозфорическим блеском, если можно так выразиться. То не было отражение жара душевного или играющего воображения: то был блеск, подобный блеску гладкой стали, ослепительный, но холодный; взгляд его – непродолжительный, но проницателный и тяжелый, оставлял по себе неприятное впечаление нескромного вопроса и мог бы казаться дерзким, если б не был столь равнодушно спокоен. Все эти замечения пришли мне на ум, может быть, только потому, что я знал некоторые подробности его жизнь, и, может быть, на другого вид его произвел бы совершенно различное впечаление; но так как бы об нем не услышите ни от кого, кроме меня, то поневоле должни довольствовааться этим изображением.

For det første så lo de ikke når han lo! Har det ikke hendt dere at dere har lagt merke til slike merkverdigheter hos noen mennesker? Det er et tegn på enten en ond karakter eller en dyp og varig sorg. Fra de halvt nedlukkede øyenvippene strålte de som med en fosforescerende glans, hvis man kan kalle det det. Det var ikke en refkleksjon av en sjelelig ild eller lekende fantasi, det var skinn, som av glatt stål, blendende, men kaldt; blikket hans, kortvarig, men gjennomtrengende og tungt, etterlot seg et ubehagelig inntrykkk av uforskammede spørsmål og kunne syne seg frekt, hvis det ikke var så likegyldig rolig. Alt dette falt meg i hodet, kanskje fordi jeg kjente noen enkeltheter fra livet hans, og kanskje, ville utseendet hans på en annen gitt et helt forskjellig inntrykk. Men nå er det slik at dere får høre noe her fra noen andre enn meg, så dere må slå dere til ro med disse beskrivelsene.

Det er ikke så mye det at dette er en ganske treffende beskrivelse av Petsjorins sjel, enn av øynene hans, som det at fortelleren selv gjør oppmerksom på at denne beskrivelsen er subjektiv og farget av det han allerede har hørt om ham. Det er igjen modernismens «det finnes ikke en sannhet», eller det finnes ikke engang en subjektiv sannhet. Alt er farget av øynene som ser, og hvilke forhåndsinntrykk disse øynene som ser har. Vi kan aldri i våre liv forestille oss at en forfatter som Tolstoj, for eksempel, skulle skrive noe lignende.

Petsjorin gjør imidlertid bare en gjesteopptreden i dette kapittelet til Maksim Maktimitsj, som mest av alt bare er et lite intermezzo uten at det skjer så mye mer. Vi får sett at Maksim Maksimitsj er aldeles begeistret over å se Petsjorin igjen, at han åpenlyst har tilgitt ham alt, at han gjerne vil være med ham, snakke om gamle dager og høre hvordan det har gått med ham. Dette er tydelig noe Maksim Maksimitsj har tenkt mye på. Men Petsjorin har like tydlig ikke tenkt noen ting, han er på vei til Persia, og har ikke engang tid til å spise en liten middag med den gamle stabskapteinen Maksim Maksimitsj er. Maksim Maksimitsj blir meget skuffet, oppriktig skuffet, men kan ingenting gjøre. Petsjorin er seg selv lik, gammelt vennskap betyr ingenting for ham, han har sitt eget.

Det viser seg imidlertid at Petsjorin har etterlatt seg noen papirer hos Maksim Maksimitsj. Dette er dagboksnotatene hans. Den ansiktsløse jeg-fortelleren ber om å få dem, og den gamle stabskapteinen leverer dem gladelig fra seg. Han forstår at han aldri mer vil få treffe Petsjorin igjen, og er ikke så rent lite irritert på ham. Om jeg-fortelleren vil ha glede av disse papirene, kan han bare få dem. Og slik blir dagboksnotatene til Petsjorin nokså finurlig overlagt romanens forteller, som kan legge dem ut i det som omtrent skal utgjøre resten av verket. I dagens post skal vi først og fremst ta for oss det som har fått tittelen Taman, og skal være hentet fra dagbøkene, men godt kan leses som en selvstendig novelle.

Taman

Også denne delen – altså delen med Petsjorins dagboksnotater – begynner med et lite forord. Det er romanens aldri sviktende jeg-forteller, som kan berette om at Petsjorin er meldt død på sin reise i Persia, og at fortelleren derfor finner det legitimt å trykke dagboksnotatene. I forordet er det verd å merke seg at fortelleren gjør et poeng at Petsjorin utleverer seg uten tanke for den virkning utleveringene har på leseren, dagboksnotatene er ment å være for ham selv, og det er fortelleren som føler de er verd å legge ut, siden slike intelligente og nøkterne observasjoner av et enkeltmenneske kan være vel så nyttig som historien til et helt folk. Lermontov har jo også skrevet i sitt forord til romanen at Petsjorin er representativ for det russiske folk i den nye tid, eller en del av det fra den høyere sosieteten. Jeg-fortelleren gjør også et poeng av at han har skiftet ut navn og steder, slik at de som opptrer ikke skal være gjenkjennelige. Dette er et virkemiddel for å gi fiksjonen et sterkere skinn av «virkelighet». Romanen er skrevet som var det ekte reiseskildringer, og historiene er lagt frem som var de historier denne reisende jeg-fortelleren hørte på sin vei. Historien som har fått tittelen Taman, blir slik bare et kapittel i Petsjorins dagbok. Aller sist må med at fortelleren oppgir at det bare er en liten del av dagboken han nå utgir, resten blir spart til eventuelt senere. Dette er også med på å legitimere det fragmentariske ved romanen, som jeg skrev mye om i forrige post.

Det er mye som gjør fortellingen Taman lite troverdig som dagboksnotat. Den bruker for mange virkemidler, begynner med en interessevekkende påstand og et frempek, ikke slik man ville skrive noe som har hendt en selv og som det ikke er meningen andre skal lese. Det er også altfor detaljert med replikkvekslinger og treffsikre beskrivelser av uviktige folk som kusken på vognen Petsjorin kjører med. Men man må godta romanens premiss, og det er i det minste klart at jeg-fortelleren i fortellingen Taman er Petsjorin. Så kan man også lese teksten som en vakker, liten novelle, med betydning ut over seg selv, siden den også er med på å gi en personkarakteristikk av Petsjorin. Ellers er ikke denne fortellingen nødvendig for verkets struktur. Det vil si, den kunne godt være tatt bort, uten at romanen ville falle sammen.

Novellen, hvis man kan kalle den det, handler altså om jeg-personen Petsjorin som ankommer Taman, en by han påstår er den usleste (скверный) av alle Russlands havnebyer. I andre setning skriver jeg-fortelleren at han i denne byen nesten sulter i hjel  (умер от голода) og nesten drukner (утопить). Han finner til slutt et hus helt nede ved vannkanten, etter å ha prøvd mange andre å overnatte i. Vi får et klassisk oversettelsesproblem, der den blinde fattiggutten i huset svarer på ukrainsk når Petsjorin spør om verten er inne. Нема, svarer fattiggutten, нету, skal det være på russisk, og oversetteren må gjøre oppmerksom på dette siden det får betydning senere. «Er ingen, lød det med lillerussisk aksent» er varianten Erik Egeberg velger (s. 74, utgave Solum 2004), fullgode løsninger finnes ikke. Petsjorin som jeg-forteller får i alle tilfeller gitt til kjenne sin forakt for alle blinde og andre som har fysiske mangler, han mener det er en sammenheng mellom det ytre og sjelen, så når det ytre mangler noe, gjør sjelen det samme. Slik snakker en som snakker ærlig, og ikke er ute etter å virke snill og god. Petsjorin ytrer også mistanken om at den blinde bare spiller blind, at han ikke virkelig er det. Vi får ikke noe egentlig svar i hele novellen, det er sterke argument for begge, og i måten det er gjort på minner Lermontov meget om Hamsun. Egeberg skriver i etterordet at romanen gir en «realistisk beskrivelse av en romantisk type» (om Petsjorin), med det at Petsjorin med sine egenskaper er en typisk, romantisk helt (eller antihelt), men beskrivelsen av ham er gjort på avstand, med realismens virkemidler. Helt enig er ikke jeg i dette, siden det i store deler av verket er Petsjorin som fører pennen, men Egeberg har ikke mye plass i det korte etterordet, han kommer nok ikke med påstander og argumenter som ikke holder. Jeg leser i alle fall romanen mer slik at den peker fremover mot modernismen, nettopp det at så mye er uklart er et trekk vi finner i mange modernistiske romaner, og altså særlig hos Hamsun. Sterke akademiske krefter i Norge har argumentert for å kalle modernismen eller vår form for den for ny-romantikken, sammenhengen mellom Lermontov og Hamsun vil da være helt klar.

Samme kveld får Petsjorin styrket sin mistanke om at det er noe spesielt med denne blinde gutten. Det er noe spesielt med hele stedet. Den blinde gutten smetter ut av huset, og løper ned til vannkanten der han lett og ledig hopper fra stein til stein, uten å snuble, og som om han har gjort det mange ganger før. Petsjorin følger nysgjerrig med for å se. Det er en kvinne der også, og de to snakker sammen. Den blinde snakker nå rent russisk, mens han altså når Petsjorin kom snakket ukrainsk. Kvinnen kaller ham «blindegutt», så det blir ikke der noen klar avslutning om han ser eller ikke. De venter tydeligvis på noen, og denne kommer etter en stund. Lenge før han kommer klarer den blinde gutten å høre åretakene, ganske utrolig, mellom de andre bølgeskvulpene. Det går ti minutter fra den blinde hører ham, til roeren kommer. Det kan bety mye, enten at han som blind har godt utviklet hørsel, at han bare hører godt uten å være blind, eller at han bare gjettet at han snart ville dukke opp. Som så ofte ellers i romanen og særlig i denne novellen får vi ikke noe klart svar. Petsjorin undrer seg også hvorfor denne roeren tok den store risikoen å ro over så stort et sund så sent, og i slikt vær.

Taman, med sundet over til Krim som roeren må ro over for å frakte smuglervarer til den blinde gutten og den unge kvinnen.

Det blir skulet og mumlet noe mer fremover de neste par sider. Det er opplysninger fra andre i landsbyen, det er noe skummelt med dette huset, hva er det med denne blinde gutten, og det viser seg at moren først er døv, men så hører hun likevel. Petsjorin griper den lille gutten i øret, og vil ha et klart svar fra ham hvem han er for en, og hva han gjorde på stranden dagen i forveien. Nå hyler han, og snakker ukrainsk igjen. Og det er nå moren hører plutselig.

Samme dag får Petsjorin øye på kvinnen fra i går. Hun står nå og synger på taket på skuret hans. og oppfører seg i det hele tatt ganske merkelig. Petsjorin har et ganske spesielt forhold til kvinner, som vi har sett i kapittelet om Bela, og skal se i det følgende kapitelet om Fyrst Mary. Han blir tiltrukket av det mystiske og uforklarlige med henne. Han forsøker først å spørre henne til rette, hva gjorde hun på taket, hvorfor synger hun, hvem er hun, men hun svarer bare uforklarlig og unnvikende. Han forteller at han har sett henne om kvelden nede ved sjøen, og hva som skjedde der da båten kom, men dette ler hun bare av, og snakker bort det også. Deretter truer han med å fortelle hva han har sett, det skal få en virkning, om enn ikke øyeblikkelig, som jeg-fortelleren Petsjorin også selv skriver.

Den natten får den unge kvinnen lokket Petsjorin ned til stranden. Det skjer lidenskapelig, og med kyss, men det som skjer der nede er ikke bare lidenskapelig, eller er lidenskapelig på en helt annen måte. Petsjorin aner uro, og tar med pistolen, han gir til og med kosakken som følger ham om å komme etter om han hører skudd. Petsjorin følger den unge kvinnen i måten, hører plutselig et plask, det er pistolen som faller i vannet, og Petsjorin aner de aller verste. I kampen som oppstår er det som om kvinnen ikke er helt menneskelig, som en slags trollkvinne eller heksekvinne med overmenneskelig styrke, til tross for at Petsjorin er mann og voksen er utfallet av kampen ikke opplagt. Til slutt får han kastet henne på sjøen. Det er som om det er en demon som forsvinner.

Med en halvbrukket åre han finner på bunnen av båten ror Petsjorin inn igjen. Der finner han kvinnen, som allerede har svømt i land og sitter og vrir håret sitt tørt. Den blinde gutten kommer også, og roeren som de kaller Janko. Og med ett blir hele gåten avslørt. Petsjorin skriver det hele direkte inn i teksten, som om han før ikke har skjønt noen ting, men nå skjønner alt. De er smuglere, og nå er de avslørt og må innstille virksomheten. Slik slutter den lille novellen, det er ikke mer enn dette. Som en slags oppsummering skriver Petsjorin at de fikk rappet med seg verdisakene hans også før han dro, og at han ingenting kan gjøre med det. Skammelig er det å melde til myndighetene at han er bestjålet av en blind guttunge og nesten druknet av en 18-årig jente. Neste morgen får han anledningen til å reise bort fra Taman, og gjør det. Mer er det ikke.

Om man presenterte teksten for en litteraturkyndig som ikke kjente den fra før (om det skulle være mulig), og ba denne plassere den i tid, tror jeg det ville være vel så lett å plassere den på 1890-tallet som på rundt 1840-tallet. Den har en slags uhyggelig mystisme, den har en jeg-forteller som ikke vet alt i historien, og den gjør ikke noe forsøk på å ha noe klart og tydelig budskap. Plassert inn i romanen blir den enda mer moderne eller ny-romantisk, med sine lag på lag med fortellinger og fortellerstemmer, og denne jeg-fortelleren som velger ut akkurat denne historien blant alle papirene til Petsjorin, for å trykke den. Tolkningsmulighetene er legio.

Historien har også en funksjon å vise en ny side av Petsjorin, eller vise en kjent side på en ny måte. Han er eventyrlysten, og fryktløs i å følge eventyret når det byr seg. Han har heller ingen moralske skrupler, selv om det ikke kommer så tydelig frem i akkurat denne historien, som i de andre. Vi kan se på reaksjonen hans da han finner ut at de er smuglere og at de har tatt tingene hans, det er verken forbannelse eller irritasjon, han gir i alle fall ikke noe uttrykk for noe slikt. Han konstanterer bare fakta.

Til tross for det at vi får et visst utfyllende bilde av Petsjorin i denne lille fortellingen, mener jeg den står seg vel så godt på egne ben, denne lille novellen, som del av romanen Vår tids helt. Vi er ikke avhengig av at fortelleren skal være Petsjorin, for at fortellingen skal fungere. Det ser også ut til ut i fra nettsidene til FEB (Fundamentalnaja elektronitsjekaja biblioteka) har levd sitt eget liv også, og bare etter hvert ble plassert inn i Vår tids helt. At det virkelig er Petsjorin som er fortelleren i historien, står heller ikke eksplisitt noe sted, annet enn i forordet der det står at romanens egentlige forteller i det følgende skal utgi Petsjorins dagbok. Så følger denne novellen. Igjen ser det ut til at vi må konkludere med at vår forteller i romanen og formidler av historiene kanskje ikke er så pålitelig allikevel, og at det som i virkeligheten her i romanverket er vanskelig å uttale seg om hva som er og ikke er.