Stikkordarkiv: Den guddommelige komedie

Canto IX, Inferno, Dantes Divina Commedia

Canto IX

Vi forlot Dante sist gang i fortvilelse utenfor portene til byen Dis, der djevelvokterne som ikke er redde for å gjøre opprør mot Gud, ikke vil slippe ham og Vergil inn. Vergil er også blitt litt opprørt, men har forsikret Dante at de skal nok komme seg inn, og at han som skal hjelpe dem med det allerede er på vei. Det er en av Guds engler, han skal gjøre en bestemt opptreden, og vi skal se hvordan i denne kantoen. Vi skal også møte de tre furiene og Medusa i det som skal bli en dramatisk og sterkt symbolsk kamp om å komme seg inn i Dis, og ned til de nedre ringer i Helvete med de mest alvorlige syndene. Tolkningen her kan være litt dunkel, og selv med kommentatorers hjelp kan det være litt vanskelig å forstå hva det egentlig betyr det som skjer her nede. Jeg er selvsagt ikke oppgaven voksen til å skjære gjennom uklarhetene, men vil legge frem noen tolkninger jeg har funnet frem til og komme med den jeg selv liker best. Sangen kan også leses som en storslått skildring av en svært kritisk situasjon, der helten i det rette øyeblikk trer mektig inn og redder dagen i et solid antiklimaks.

Først må altså Dante og Vergil komme seg inn i Dis. Vi står her ved et av komediens sjeldne dramatiske opptrinn, der handlingen stopper opp litt og spenningen ikke umiddelbart blir utløst. Som i eventyrene vil man vite at det går bra til slutt, men her vil man vite det av en enda høyere grad, fordi det er Gud som står mot djevlene, og den kampen vil Gud alltid vinne. Vergil vet dette, selv om han er litt utålmodig, men Dante er ennå så umoden i sin pilgrimsreise at han er usikker og redd for hvordan det vil gå. Og man kan saktens forstå ham, langt nede i Helvete, og så får han plutselig å høre at reisen han skal gjøre, blir forhindret. Han får ikke lov til å gå videre. Og hvordan skal det gå med ham om han skal gå tilbake? Særlig om han må gå tilbake alene? Vil han i det hele tatt klare det? Det kan sammenlignes med en som får ta en titt i en konsentrasjonsleir og prøve seg som fange for en dag, og plutselig får vite at han slipper ikke ut igjen.

Det er dette de snakker om i begynnelsen av sangen. I linje 16 spør Dante om noen fra Limbo (slik som Vergil) har vært her før, så langt nede i Helvete. Vergil kan svare at det har han, han har vært helt nede ved Judassirkelen på bunnen av Helvete (for å hente ut en sjel derfra, i oppdrag fra Erichton, en trollkvinne fra gresk mytologi, som henter opp en sjel fra Hades for å få vite utfallet av en krig, men det blir ikke sagt noe mer i Dante om hva det var slags sjel som ble hentet opp, eller hvorfor)  så langt fra himmelen man kan komme. Vergil kan altså berolige Dante med at han har vært her før og kjenner veien, og han sier også mer som Dante ikke får med seg, fordi han får øye på tre furier på toppen av tårnet med flammen (però che l’occhio m’avea tutto tratto/ ver’ l’alta torre a la cima rovente, Inf IX,35-36)

De tre furiene heter Megaira, Alekto og Tisifone, og de klorer seg opp med neglene og skriker at nå skal Medusa komme, og så skal Dante og Vergil bli gjort om til stein. Medusa er også en figur fra den greske mytologien. Hun var en av de tre gorgoner, hun hadde slangehår, og den som så på henne ble forvandlet til stein. Også Vergil og Dante må passe seg for dette, de snur seg vekk, og også Vergil må hjelpe Dante å dekke til øynene (e non si tenne a le mie mani,/ che con le sue ancor non mi chiudessi. Inf IX,59-60)

Man kan undre seg over hva dette skal bety. Dante skriver selv

O voi ch’avete li ‘ntelletti sani,
mirate la dottrina che s’asconde
sotto ‘l velame de li versi strani.

O’ dere som har det kloke intellekt
Ta mål av læren som skjuler seg
under sløret av de merkelige vers.
Inf IX,61-63

Min italienske utgave av verket skriver i noteverket at kommentatorene gjennom århundrene ikke bare har vært opptatt av meningen i disse linjene, og hva som skjuler seg i de merkelige vers, men også om versene er myntet på det som har stått foran eller det som kommer etter. Jeg skal ikke ta sjansen i å forklare symbolikken i opptrinnet, hvem de tre furiene representerer og hva Medusa er et symbol på, men jeg står trygt når jeg skriver at opptrinnet skiller seg ut fra det meste av det andre Dante og Vergil opplever gjennom Helvete. Dette er første – og vel eneste – gang vi får inntrykk av at Dante virkelig er i fare, at han virkelig vil bli til en stein om han ser på Medusa, og at ikke engang Gud og hans hjelperes veldige krefter kan hjelpe ham her. Vi kan lure på hvordan en gresk sagnfigur kan ha større makt enn Gud. Men vi må for det første huske på at vi her er langt nede i Inferno, kanskje delvis utenfor rekkevidden av Guds makt, for det andre kan det være et tegn på at selv Guds pilgrim må være forsiktig med å lefle med de farlige makter. Det kan gå galt, selv for en utvalgt som Dante. Jeg ser for øvrig at Ulleland i sitt noteverk (til hans norske oversettelse av komedien) skriver at Medusa kanskje representerer Tvilen.

Fra neste vers av kommer hjelpen, og ankomsten er av sorten der man gjerne skulle hatt fantasi nok til å henge fullt med i de maleriske skildringene. Han kommer over elven Styx, det første man hører er lyden av ham, en fryktelig lyd som får begge siden av elven til å skjelve, og som beveger seg som vinden. Deretter kommer selve engelen, for det er en engel dette er, marsjerende majestetisk over elven, som ikke er noen som helst hindring for ham, og på begge sider piler synderne opp på bredden for ham, livredde som frosker for slanger. Det er et storslått bilde å se for seg: Redningsmannen kommer. Han er bare utstyrt med en liten kjepp (una verghetta), men det er mer enn nok til å åpne portene til byen Dis. Løsningen på krisen står ikke helt i stil til oppbygningen av den, kan man si. Det blir ingen kamp mellom de gode og mørke krefter, de mørke har ingenting å stille seg opp og trekker seg med en gang. Engelen gir i de neste versene djevlene en rettmessig lekse.

Perché recalcitrate a quella voglia
a cui non puote il fin mai esser mozzo,
e che più volte v’ha cresciuta doglia?

Hvorfor er dere så sta mot denne viljen
hvis mål aldri vil bli avstumpet,
og som manger ganger har økt smerten deres.
Inf IX,94-96

Forholdet mellom Guds makt og djevlenes blir altså satt godt på plass. De har ingen ting å stille opp, selv når Gud bare demonstrerer en brøkdel av hva han kan, en eneste engel var nok. Likevel var altså Dante og Vergil i fare der de stod utenfor byporten, noe som viser at djevlene stadig prøver seg, og man må være på vakt. Er man imidlertid forsiktig, og venter på Guds hjelp, vil det alltid gå bra. Kanskje kan man også her si at Vergil, som også i verket representerer den rasjonelle fornuft, ikke har nok å stille opp når syndene blir så alvorlige som de blir heretter i Inferno. Da er det kun Guds makt som må til, den rekker imidlertid rikelig.

Engelen forsvinner uten å snakke mer med Dante og Vergil, som en som er sterkt opptatt av noe annet (ma fé sembiante/ d’omo cui altra cura stringa e morda Inf IX,101-102). Vergil og Dante kan deretter gå inn i byen. Dante har riktignok gledet seg til å se hva en slik festning inneholdt, men har ikke før kommet innenfor, før han forskrekkes over redslene som er her inne. Her var det flammer så varme at ingen smed kan be om det varmere (che ferro più non chiede verun’ arte Inf IX,120). Og i disse flammene ligger de dømte sjelene i brennende kister, hvorfra stønnene og sukkene og klagene jevnt kan høres. Dante spør Vergil hvem de er, og får til svar at det er kjettere og at det er flere av dem enn du tror (più che non credi son le tombe carche. Inf IX,129). Så snur de seg, og går mellom de plagede og de høye veggene på andre siden.

Slik slutter Canto IX.

Neste sang:Canto X Forrige sang: Canto VIII

Oversikt over sangene: Divina Commedia

Reklamer

Canto II, Inferno, Dantes Divina Commedia

CANTO II

Vi husker fra Canto I at den litterære figuren Dante fant seg selv i en mørk skog, hvor han ikke visste verken hvordan han var kommet dit, eller hvordan han skulle komme seg videre. Han treffer der på den romerske poeten Vergil, som tilbyr seg å hjelpe ham med å finne frem. Veien vil gå gjennom dødsrikene. Canto II handler om kvalene Dante har med å ta i mot tilbudet, og hvordan Vergil får overtalt ham med å fortelle hvem som har sendt ham.

Lo giorno se n’andava e l’aere bruno
toglieva li animai che sono in terra
da la fatiche loro; e io sol uno

m’apparecchiava a sostener la guerra
sì del cammino e sì de la pietate,
che ritrarrà la mente che non erra.

O muse, o alto ingegno, or m’aiutate;
o mente che scrivesti ciò ch’io vidi,
qui si parrà la tua nobilitate.
Inf II,1-6

Dagen gikk sin vei og den mørke luften
lettet de levende som er på jorden
Fra anstrengelsene deres; og jeg alene

forberedte meg til å utholde striden
både fra ferden og fra smerten
som minnet skal tegne og ikke feile med.

O Muser, o høye begavelse, hjelp meg nå
O minne som skal skrive det som jeg ser
Her skal din edelhet vise seg.

Vi ser at det blir kveld, og at Dante i stedet for å sove, forbereder seg til den store kampen han har foran seg. Den egentlige kampen er å komme seg ut av den mørke skogen han har havnet i, altså finne frem til den riktige måten å leve på, men denne kampen vil foregå langs veien gjennom dødsrikene. Og det er denne kampen, og om han skal gjennomføre ferden, Dante forbereder seg for.

Det første han gjør er å påkalle musene. De ni musene er døtrene til Zevs og Mnemosyne, og tjener til inspirasjon for de forskjellige kunstartene. Mnemosyne er gudinne for hukommelse og minne, og vil også være den riktige å påkalle her. Man kan jo kalle det en del av kampen at Dante klarer å skrive ned det han opplever. Slik kan Dantes kamp og eventuelle seier også stå til tjeneste for andre.

Den første innvendingen Dante har begynner straks fra linje 10. Han føler seg uverdig. Hvem er så han, Dante, til å følge denne legenden fra Rom, den mektige by som har vært hovedstad for både imperium og pavestat? Jeg er verken Aeneas eller Paulus, sier Dante, hvorfor skal jeg gå dit (Ma io, perché venirvi? o chi ‘l concede?/Io non Enëa, io non Paulo sono;/me degno a ciò né io né altri ‘l crede. Inf II,31-33). Kanskje må jeg så tidlig i teksten minne om at Aeneas er hovedpersonen i Vergils mest kjente verk, Aeneiden, og da for ordens skyld selvsagt at Paulus er den kjente apostelen. Jeg antar at mine lesere og de som interesserer seg for komedien kjenner så sentrale navn som disse to. Vi ser at Dante greit opererer med navn fra fiksjonen og historien, og sammenligner seg med en av de store fra de klassiske legendene og fra den klassiske kristendommen for å få frem sin ringe verdighet.

Vergil svarer med å si mer om hvor han kommer fra, og hvem som har sendt ham. Vi får nå se et litterært stunt fra middelalderen. “Jeg var blant fargene,” sier Vergil, “som var suspendert, og en kvinne spurte meg vakkert og lykkelig så jeg måtte oppfylle hennes ønske” (Io era tra color che son sospesi,/e donna mi chiamò beata e bella,/tal che di comandare io la richiesi. Inf II,52-54). De suspenderte fargene (color) er sjeler, de befinner seg i limbo, som vi skal se i Canto IV, og kvinnen som spør er selvfølgelig Beatrice. I Dantes tekst går vi nå bort fra samtalen mellom Dante og Vergil, og over til samtalen mellom Beatrice og Vergil da hun kom ned til ham i Helvtetet. De snakker om Dante, selv om han aldri blir nevnt med navn, og Beatrice kan fortelle at det står veldig dårlig til med ham. Han trenger seriøs hjelp. Så går dialogen mellom Vergil og Beatrice sin egen vei, da han spør henne hvorfor hun har forlatt sin plass i himmelen for å komme helt ned hit til Helvete for å snakke med ham, himmelen må da være et mye bedre sted å være, og Beatrice lengter også tilbake dit. Beatrice forteller at hun trenger ikke være redd, Gud beskytter henne så Helvetes flammer og andre lidelser ikke kan skade henne. Hun forteller videre hvordan det var jomfru Maria som sendte santa Lucia for å be henne hjelpe denne mannen som “for din skyld har forlatt den vulgære flokken”? (Beatrice, loda di Dio vera,/ché non soccorri quei che t’amò tanto, ch’uscì per te de la volgare schiera? Inf II,103-105). Det er ganske mange samtaler som blir holdt oppe på en gang, her, etter hvert. Og alt sammen i upåklagelig rim- og versemønster. Smidig og elegant blir det alt lukket igjen, da Vergil forteller Dante at han straks satte seg fore å oppfylle Beatrices ønske, spesielt da han så tårene hennes, og at Dante så absolutt burde gjøre det samme. Med så høye beskyttere oppe i himmelen – Jomfru Maria, Santa Lucia og Beatrice – og med ham – Vergil – som guide, hva har Dante å være redd for?

Dante blir også virkelig fylt med mot, og holder en kort takketale før han følger etter Vergil den bratte veien som går ned til Helvete.

Neste sang:Canto III Forrige sang: Canto I

Oversikt over sangene: Divina Commedia