Stikkordarkiv: Dramatikk 1900-tallet

Briefe an einen junge Dichter (Brev til en ung dikter), av Rainer Maria Rilke

Mellom februar 1903 og desember 1908 skriver den tyske dikteren Rainer Maria Rilke til sammen 10 brev til unge Franz Xaver Kappus. De fleste brevene er fra 1903, tre av dem er fra 1904, og bare det siste, korte, er fra 1908. Brevene er fascinerende lesning. I 1903 er Rilke bosatt i Paris, i den grad man kan snakke om å være bosatt for en vandringsmann som Rilke, han var gjennom hele sitt liv på farten. Brevene er også skrevet fra mange forskjellige steder i Europa, halvparten fra Italia, Roma og Viareggio, to av dem fra Sverige, og det første og siste fra Paris. Rilke kom til Paris i 1902 for å skrive en biografi om  Auguste Rodin, den berømte franske billedhuggeren. Arbeidet til Rodin inspirerte ham voldsomt, slik også  maleriene til Paul Cézanne gjorde det. Sammen med en russlandsreise i årene 1899 og 1900 er det kanskje dette som gjør at Rilke tar steget fra å være en dyktig dikter til å bli en av litteraturhistoriens store poeter.

Så hva er det som gjør at en berømt og etablert forfatter som Rilke, tar seg tid til å skrive til en ung student han ikke engang kjenner? Franz Xaver Kappus er da brevvekslingen begynner elev ved militærakademiet Wiener Neustadt, det samme som Rilke selv hadde gått på. Det var foreldrene som hadde sendt ham dit. Det er et vanlig motiv opp gjennom historien at de store kunstnernes fedre ønsket en mer praktisk løpebane for sine sønner. Faren til Rainer Maria Rilke ønsket at sønnen skulle bli offiser, som han selv hadde vært, og sendte ham derfor til dette akademiet i Wiener Neustadt. Der ble Rilke værende årene 1896 til 1891. Etterpå var det universitetet, i München og Praha, før han  altså la ut på reise – og mer eller mindre ble værende på denne reisen.

Franz Xaver Kappus følte kanskje han hadde en sjelefrende i Rilke. Som Rilke må ha gjort, gikk Xaver Kappus og tenkte på om den militære karrieren var den riktige for ham, om han kanskje heller skulle satse på et liv som poet og som kunstner. I 1903, da Xaver Kappus sender i vei sitt første brev, har Rilke fått gitt ut og hatt en viss suksess med prosaverket Geschichten vom lieben Gott (1900), og med diktene i Das Stunden-Buch (1899 – 1903). Begge var nok inspirert av russlands-reisene hans, der han blant annet besøkte munker og klostere, og var opptatt av den russiske ortodokse kristentro. Rilke lærte seg russisk flytende, så det var ikke noe overflatedykk i den russiske kulturen han gjorde. Xaver Kappus må ha visst alt dette, og selv ha lest en del av de utgitte verkene til Rilke. Det skriver han for øvrig om selv, i forordet til utgivelsen av brevene i 1929.

Forord, Berlin, juni 1929

Forordet er bare på et par sider, og ment som en innledning og forklaring til brevene. Xaver Kappus skriver hvordan han satt under et tre (uralten Kastanien – urgamle kastanjetrær) i en park i militærakedemiet Wiener Neustadt, og leste en bok. Den eneste professoren som ikke er offiser, der gelehrte und gütige Akademiepfarrer Horacek (den lærde og vennlige akademikerpresten Horacek), kommer bort, og ser hvilken bok han leser: Gedichte von Rainer Maria Rilke.

Slik oppstår en samtale mellom de to, der den vennlige professor Horacek kan fortelle sin student at Rilke var elev her ved akademiet, einen stillen, ernsten, hochbefähigten Jungen, der sich gerne abseits hielt (en stille, alvorlig, høyt begavet ungdom, der gjerne holdt seg litt utenfor de andre), men han hadde sluttet på grunn av helsen (seine Konstitution als nicht widerstandsfähig genug). Siden kunne ikke professoren si mer om Rilkes ytre levnetsløp (äußerer Lebensweg).

Der og da bestemte unge Xaver Kappus seg for å skrive til forfatteren av boken han satt og leste. Han la ved et følgebrev, der han også nevnte Horacek, og sendte ved også noen av sine egne, litterære arbeider. Deretter var det bare å vente, og håpe på svar.

Etter flere uker kom svaret. Med den sirlige, omhyggelige skriften på konvolutten, som også var å finne i brevet. Rilke var kjent som møysommelig, perfeksjonist, han la seg alltid flid på å skrive pent og på pent papir, aldri noen overstrykninger, og aldri noe klandreverdig. Det går an å tenke seg hvordan det må ha sitret i kroppen til unge Franz Xaver Kappus, da svaret kom.

Siden kom det flere svar, på flere brev. Da brevene ble utgitt i 1929 hadde Rilke vært død allerede i tre år. Han var da etablert som en av de virkelig store modernistene, den ledende innen retningen den europeiske imagismen, og med storverk som sonettene til Orpheus (1922) og Duineser elegien (1922) på samvittigheten. Det er høydepunkt i den modernistiske litteraturen. Xaver Kappus visste godt brev fra Rilke ville være av interesse. Det var de den gang, og det er de fortsatt, spredt som de er på internett, og utgitt på flere språk.

Brev 1, Paris, 17. februar, 1903

Det første brevet er det mest interessante. Det er dette som er mest forseggjort, det er flere sider langt, og Rilke legger ut om sine grundige, gjennomtenkte og velskrevne råd til den unge dikteren. Han får også satt ord på sitt syn på kunsten og på litteraturen, slik han så på det på den tiden.

Brevet begynner med at Rilke takker den unge dikteren for den store tilliten han har vist ham med å sende disse tekstene og brevet, men avviser så å kunne komme nærmere inn på dem. Som han skriver, så står kritiske hensikter (kritische Absicht) ham fjernt

Mit nichts kann man ein Kunst-Werk so wenig berühren als mit kritischen Worten: es kommt dabei immer auf mehr oder minder glückliche Mißverständnisse heraus.

Ikke med noe kan man et kunstverk berøre så lite som med kritiske ord; de kommer alltid med mer eller mindre heldige  misfortåelser.

Jeg skal ikke gå inn på en nærlesing av hele brevet. Men man ser at Rilke skriver brevet ikke så mye til studenten, som til seg selv og til ettertiden. Rilke visste nok at disse brevene kom til å bli lest av flere, og sansynligvis utgitt, og han har selv uttalt at han ser på brevvekslingen som en vesentlig del av sin litterære produksjon. I brevene til Xaver Kappus får Rilke en fin anledning til å gi uttrykk for sine tanker og meninger om det som er aller mest viktig for ham, kunsten og kunstneren. Xaver Kappus blir nesten et objekt, en tenkt person, unnskyldningen Rilke har for å gjøre rede for disse tankene. I vanlige artikler eller forord til egne verk, eller i dagboksnotater, vil det aldri kunne bli det samme. Å ha en ung, vordende dikter å skrive til, er perfekt.

Dog er det slik at Rilke er oppmerksom på dette poenget. Det er en tanke jeg har, at de aller største forfatterne alltid er oppmerksomme på svakheter i sine egne komposisjoner, og at de ikke glatter over dem eller ignorerer dem, men gjør sitt aller, aller beste for å motarbeide dem. Tanken kom til meg under lesningen av Kong Lear og Othello hos Shakespeare, der det er tydelige problemer i plottet, hvordan kunne kong Lear være så dum å stole på de to eldste døtrene som forledet ham slik? Hvordan kan Othello la seg lure av Iagos renkespill, til å tro at Desdemona er ham utro, og så ut av det kan det komme en av verdenslitteraturens største tragedier? Shakespeare tar seg selv av disse innvendingene, både Othello og særlig kong Lear er oppmerksom på dem, de kommer liksom kritikerne i møte, høyt, høyt oppe på banen. Også i mange av verkene til Dostojevskij er dette veldig synlig. Svakere forfattere lar det stå til, det får bli som det blir.

Det er vanskelig å tenke seg Rilke oppriktig interesserte seg for Xaver Kappus og versene hans. Det er aldri slik at den ene forfatteren hjelper den andre frem, jeg kjenner ikke til et eneste tilfelle der den ene gigant har hjulpet den andre frem. Man må hjelpe seg selv, noe Rilke også uttrykkelig skriver (Niemand kann Ihnen raten und helfen, niemand – Ingen kan råde og hjelpe Dem, ingen). Da kan det synes litt paradoksalt at Rilke bruker så mye tid på ham. Man kan anklage ham for å være litt egoistisk, for bare å være generell med Xaver Kappus, og heller være ordentlig kun når han legger frem sine egne meninger om hva kunsten er, og skal være. Det er jo den delen av brevene som vil være mest interessant for andre lesere. I likhet med Rilke har vel ikke vi heller all den interesse for Xaver Kappus.

Men Rilke skriver skikkelig og personlig, også til ham. Det er måte på hvor grundig han kan lese tekstene hans, og det er vanskelig å si noe om dem, som ikke er generelt. «De har ingen egenart», skriver Rilke (keine eigene Art haben), men «en stille og skjult ansats til det personlige» (stille und verdeckte Ansätze zu Persönlichem). Sånt kan man si om det meste. Ønsket om verkenes egenart og dikterens perosnlighet ligger i romantikken, og i nyromantikkens revitalisering av dikteren som geni og verkene som noe med verdi i seg selv. I vår tid er det ikke lenger godt å skrive. Det hører kanskje til en tid kunsten og kunstneren står høyere. Om dette skriver Rilke mye mer siden.

Kanskje har Rilke en følelse av at vendingene om egenart og personlighet blir generelle, og at Xaver Kappus har rett til å vente seg noe mer i et seriøst svar. I hvert fall følger et langt avsnitt, det lengste i brevet, hvor Rilke begynner med å ta for seg Xaver Kappus’ spørsmål om «versene er gode» (Sie fragen, ob Ihre Verse gut sind. Sie fragen mich. – De spør meg om versene er gode. De spør meg.) Så går han over i belæringen og utleggingen, og her blir det ganske voldsomt. Det er det kommer at ingen kan gi råd, ingen kan hjelpe, og det råd Rilke likevel gir, er at om dikterkallet er så svakt at slike spørsmål må stilles, så er det for svakt. Det samme er Xaver Kappus’ ønske om ytre bekreftelse (Sie sehen nach außen, und das vor allem dürften Sie jetzt nicht tun  – De ser til det ytre, og det må du fremfor alt ikke gjøre), han spør Rilke og han har også spurt andre, dikteren finner sitt kall og sin tvang i det indre. Selv om Rilke ikke kan gi ham råd, eller hjelp, så råder ham han likevel til å gå inn i det indre, gå inn i seg selv, spørre: Må jeg skrive (muß ich schreiben). Kun hvis svaret på dette er «ja», kan det bli til noe.

Og det er bare begynnelsen, på dette lange avsnittet, og på dette lange brevet, det første av ti. Dikteren må sette alt annet til side, innrette hele sitt liv etter det. Formuleringen er ganske sterk: Ihr Leben bis hinein in seine gleichgültigste und geringste Stunde muß ein Zeichen und Zeugnis werden diesem Drange – «Deres liv må helt ut i sin likegyldigste og ringeste time være et tegn og en attest på dette forlangende». På denne måten vil man nærme seg naturen, i følge Rilke, også et mål for datidens diktning, også karakteristisk for romantikken og nyromantikken. De tok kunsten seriøst, den gangen, og forholdet mellom kunst og natur, kunst og virkelighet, var overmåte viktig. Det følger så noen råd enhver ung dikter kunne ha godt av å lese, om hvordan kjærlighetsdikt er en vanskelig sjanger, og noe å unngå, der kommer man ikke opp mot alt det gode som er gjort før. Dikteren blir rådet til å unngå det allmenne, og skrive om sin egen hverdag, sine egne tanker og følelser. Om ikke dette er godt nok, vil ingenting bli det.

Wenn Ihr Alltag Ihnen arm scheint, klagen Sie ihn nicht an; klagen Sie sich an, sagen Sie sich, daß Sie nicht Dichter genug sind, seine Reichtümer zu rufen; denn für den Schaffenden gibt es keine Armut und keinen armen, gleichgültigen Ort.

Når hverdagen synes Dem fattig, klager De ikke over det, klag heller over og si Dem selv, at De ikke er dikter nok til å fremkalle rikdommene; for den skapende gis ingen elendighet og  ikke noe stakkarslig, likegyldig sted.

Det følger også en passasje om barndommen, noe som hos Rilke alltid er noe å legge merke til, all den tid han slett ikke hadde noen lykkelig barndom selv, som enebarn i en familie som ble skilt, og der moren forsøkte å la ham erstatte jentebarnet som tidligere hadde dødd fra henne. I brevet til Xaver Kappus er barndommen en kilde til erindring og inspirasjon, om det ellers ikke er noe annet å skrive om.

Poenget er at for dikteren er det å skrive noe uunngåelig. Det er ikke et valg, det er et kall. Det krever forsakelser vi i vår tid bare finner hos toppidrettsutøvere. For toppidrettsutøveren venter imidlertid noen øyeblikk med anerkjennelse og dyrking, hvor gullmedaljen oppveier alt slitet bak den. For kunstneren venter imidlertid ikke noe slikt øyeblikk. Han må være parat til å leve sitt liv uten anerkjennelse, eller, anerkjennelse må aldri være målet for en kunstner, ikke slik Rilke beskriver ham. Det eneste målet en kunstner kan ha, er å produsere det store kunstverket. Det er det som driver ham. Alt annet blir uviktig.

Ein Kunstwerk ist gut, wenn es aus Notwendigkeit entstand

Et kunstverk er godt når det oppstår av nødvendighet.

Brevet slutter med noen små og litt mer uhøytidelige passasjer, der Rilke nok en gang råder den unge dikteren til å følge seg selv og utvikle seg i seg selv. Å bli dikter er ikke et valg, det er et kall, og det er ikke et kall av glede, men et lodd i livet. Det er krevende, ikke noe å trakte etter, ikke noe å ønske seg. Rilke passer også på å takke for oppmerksomheten fra professor Horacek, og skriver noen få, vennlige ord om ham. Versene sender Rilke tilbake.

Die Verse, welche Sie mir freundlich vertrauen kamen, gebe ich Ihnen gleichzeitig wieder zurück. Und ich danke Ihnen nochmals für die Größe und Herzlichkeit Ihres Vertrauens, dessen ich mich durch diese aufrichtige, nach bestem Wissen gegebene Antwort ein wenig würdiger zu machen suchte, als ich es, als ein Fremder, wirklich bin.

Versene, som De var meg så vennlig å betro meg, gir jeg Dem samtidig tilbake. Og jeg takker Dem nok en gang for deres store og hjertelige tillit, som jeg gjennom dette oppriktig svar etter beste vilje forøsker å gjøre meg litt mer verdig til, enn jeg som en fremmed, virkelig er.

Man kan prøve seg med at Rilke kanskje overdriver her i denne forminskingen av seg selv, han vet inderlig godt at et svar for denne studenten vil være fantastisk. Samtidig har Rilke helt dekning for det han skriver. Han er virkelig vist en virkelig stor tillit av et fremmed menneske, Xaver Kappus har virkelig betrodd seg til ham, og Rilke gjør ikke annet enn å ta ham på ytterste alvor. Jeg husker selv hvordan det var i ung alder å vise tekstene sine til andre. Man setter virkelig sitt liv på spill. Brev med svar i postkassen stopper verden på en måte. Å få et seriøst svar av en stor dikter som Rilke, det er vanskelig å finne noe å sammenligne med.

De øvrige brevene

Brev nummer 2, fra Viareggio i Italia, skrevet 5. april, 1903, som svar på et brev Rilke har fått 24. februar, det brevet er kortere. Det begynner med at Rilke beklager seg at han ikke har kunne skrevet før, at han nå er syk, en slags influensalignende matthet (einer influenza-artigen Mattigkeit), og den gjør det vanskelig for ham å skrive også nå. I dette brevet står det ingenting om diktningen til Xaver Kappus, det er heller ikke sikkert han har sendt Rilke noen nye arbeider å lese Derimot kommer Rilke med et par råd, først når det gjelder ironi, som han advarer mot, og så med bøker Rilke anbefaler å lese. Han skriver det er bare få som er uunnværlige for ham (Von allen meinen Büchern sind mir nur wenige unentbehrlich), de to som er det er Bibelen, og bøker av den danske dikteren, Jens Peter Jacobsen. Rilke anbefaler Xaver Kappus å skaffe seg noen bøker av ham.

Wenn ich sagen soll, von wem ich etwas über das Wesen des Schaffens, über seine Tiefe und Ewigkeit erfuhr, so sind es nur zwei Namen, die ich nennen kann: den Jacobsens des großen, großen Dichters, und den Auguste Rodins, des Bildhauers, der seinesgleichen nicht hat unter allen Künstlern, die heute leben.

Når jeg skal si, fra hvem har jeg erfart noe om skapelsens vesen, om dypet og evigheten, så er det bare to navn som jeg kan nevne: Jacobsen, den store, store dikter, og Auguste Rodin, billedhuggeren, som ikke har sin like blant noen kunstnere som lever i dag.

Auguste Rodin har Rilke altså året før skrevet en monografi om, mens forbindelsen til Jens Peter Jacobsen går det an å lese mer om i Rilkes bok Om Norden og nordisk litteratur (lenke til utgave på nasjonalbiblioteket). Sverre Dahl skriver i forordet til denne boken at Jens Peter Jacoben var populær blant tyske lesere, særlig romanen Niels Lyhne, som Rilke også nevner i brevet. Rilke tok sin interesse for skandinavisk litteratur alvorlig, og lærte seg de skandinaviske språkene for å kunne lese i original. Han tilbrakte også tid hos oss, og to av brevene til Xaver Kappus er altså skrevet i Sverige.

Det er 8 brev igjen å behandle. Alle vil ikke bli behandlet like grundig.

 

Reklamer

Carl XII, av August Strindberg

Mandager skal jeg presentere skandinavisk litteratur. Jeg begynner med teaterstykket Carl XII, av August Strindberg (1849 – 1912). Jeg valgte å skrive om dette stykket som kanskje ikke er Strindbergs mest kjente, i hvert fall ikke her i Norge, for også å oppdatere meg litt om svensk historie. Karl XII er krigerkongen, som regjerte fra 1697 til 1718, hvor han døde i felt ved Fredrikshald festning i Norge. Det er fremdeles omdiskutert om det var en norsk eller svensk kule som felte ham.

Karl XII er også kongen som gikk i felttog mot Peter den store, og tapte i slaget vet Poltava i 1709. Etter det tapte Sverige rollen som dominerende makt rundt østersjøen for alltid, siden har Russland vært sterkere. Alt dette har jeg kjent til ganske vagt, men har lest meg opp litt i forberedelsene og etterarbeidet med Strindbergs stykke.

Carl XII, av August Strindberg

Stykket er skrevet i 1901 (eller rettere sagt, utgitt da – urpremieren er på svenske dramaten i 1902), og er dermed skrevet sent i karrieren til Strindberg. Det er blant de siste av de historiske dramaene. Strindberg har altså når stykket utgis allerede vært med på å revolusjonere teatersjangeren, og gi det en ny og symbolsk form.

De tidlige historiske dramaene til Strindberg var inspirert av Shakespeare, med raske sceneskifter, fortettet handling og til dels psykologisk, kompliserte karakterer. Her i Carl XII er det ikke lenger noe spor av sånt.

Stykket er ikke satt opp med akter og scener, men fem forskjellige tablå. Det har en slags handling, det er kongen som kommer tilbake fra det mislykkede felttoget i Russland, og må tåle de svenske reaksjonene på nederlaget, men det er ikke noe driv i handlingen, det er mer stemningen enn handlingsgangen som er viktig.

Det er 11 personer og flere bipersoner med på rollelisten. De opptrer ikke så mye som levende mennesker, men er også de mer represenanter for ideer og stemninger. Hovedpersonen er selvfølgelig kongen selv, som er blitt helt desillusjonert, og som nesten litt motvillig utfører sine kongeplikter. Når han ikke er til stede, er det han og Sveriges situasjon som blir diskutert, og det blir diskutert slik diskusjonene går i et land hvor man har hatt makten, og mistet den.

Vi har i stykket noen opptrinn. I andre tablå er det forræderen Görtz som har arbeidet for å avsette kongen. En forholdsvis lang dialog ender med at Görtz blir ført ut for et såkalt «pinligt forhør», og forsvinner ut av stykket. Scenen kan ikke være med annet enn for å vise at kong Karl XII fortsatt er en potent konge, som vet hva man må gjøre med forrædere. Samtidig er det ikke en handling det lyser vilje av, det er mer kongen som utfører sin plikt. Kongen må til og med på et tidspunkt spørre om Görtz har glemt samtalens utgangspunkt,» — att du är en förrädare, som arbetat för min afsättning!» (s. 63 i webutgaven). Baron Georg Heinrich von Görtz var for øvrig en komplisert person også i det virkelige liv, han ble henrettet i 1719, altså året etter at Karl XII ble skutt.

Ingen av disse opptrinnene er imidlertid ledd i noen utvikling. Det er bare scener, tablåer, som setter stemninger og understreker poenger. Dette gjorde også at stykket fikk en blandet mottagelse da det ble uroppført i 1902. Kritikerne var ikke vant til å se denne type teater, og hadde ikke fått venne seg til et Drømspel, som Strindberg setter en standard med nettopp på denne tiden. De svenske kritikerne har også litt problemer med en så redusert konge som Karl XII er her i stykket. Selv om han er omdiskutert, og er den kongen som regjerte da de mistet sin rolle som stormakt, så er han den siste kongen som forsøkte å hevde den rollen. Hos Strindberg er han en konge som har feilet og har innsett sine feil, og må leve med den indre skammen for disse feilene.

Den desilusjonerte kongen forbereder også i stykket et siste felttog, som han også gjorde det i virkeligheten. Det skal gå til Norge. Jeg leser stykket nesten som om kongen her leter etter en utvei fra livet, en måte å dø på. Det er i hvert fall vanskelig å lese det som noe oppriktig forsøk på å gjenopprette den tapte ære. Norge er for lite og ubetydelig til det. På den annen side har kongen, om enn han er svekket, fortsatt kraft til å ta krigstrøtte svensker med på enda et felttog. Det er imidlertid et felttog helt uten glød.

I virkeligheten er det fortsatt uklart hvordan Karl XII døde, selv om nyere forskning hevder å ha funnet svaret. Det er hevet over tvil at kongen stod utsatt til i ildlinjen fra norske kuler på Fredrikshald festning, men det er mulig selve skuddet ble avfyrt fra svensk side. Kongen hadde flere fiender. Strindberg velger imidlertid sin egen løsning.

I en scene det er mulig å få visuelt vakkert til lyser skuddene opp festningsverkene hvor svenskene og nordmennene er forskanset. Kongen er ikke i scenebildet, han blir bare omtalt av de andre karakterene, adjutanten, Swedenborg, Feif og Mörner. De kan fortelle at kongen er i første løpegraven, utsatt til, og at han ber til oven. Feif spør Swednborg om han har lagt merke til at de samtaler over kongen som om han var død, hvorpå Swedenborg svarer at han er død. Like etter kommer ildkulen som dreper kongen (i stykket er det en ildkule, eller det er i sceneinstruksjonene en ildkule som skal lyse opp like før det annonserers at kongen er død). «Ske Guds vilje», sier Swedenborg. Så begynner ropene om at kongen er død. Swedenborg spør hvor kulen kom fra, der oppefrån, sier Feif, og peker på festningen. Der oppefrån, sier Swedenborg, og peker mot himmelen. Det er altså himmelske makters vilje at kongen skal dø, skjønt, han har nettopp blitt sett i bønn selv, kanskje var det også hans egen vilje. Swedenborg avslutter med at om den ikke kom fra himmelen, så burde den gjort det. Han vil det skal være skjebnebestemt, kongen må dø. Strindberg gir naturligvis ikke noe klart svar i stykket.

Jeg leste det for øvrig på min Samsung Galaxy tab. Filen lastet jeg ned gratis fra Svenske dramawebben, der alle Strindbergs stykker kan hentes ned. Det var en wordfil som jeg konverterte til PDF for å lette lesingen ytterligere. Teksten var en glede å lese i dette formatet, og gikk unna på et par timer.