Stikkordarkiv: Egne tekster jeg er fornøyd med

Jeg vil leve

Normalt blir disse tekstene servert uten kommentar, men om denne må jeg få lov til å si, denne er jeg svak for. Denne er en favoritt.

Jeg vil leve

I det jeg gikk inn døren etter at hun jeg hadde vært ute med denne kvelden hadde hatt et aldri så lite oppgjør med meg og sagt at hun nok ikke ville bli med meg hjem denne kvelden eller noen andre kvelder, det var kort sagt ingen sjanse for at det kunne bli noe mellom oss og det var kun på denne betingelse hun i det hele tatt ville være med meg, så tenkte jeg: Jeg vil leve. Jeg vil leve. Jeg gikk inn døren, og tenkte det. Jeg tenkte det allerede da jeg hadde stukket nøkkelen inn i nøkkelhullet, noen av dere vet kanskje hvordan det er, man stikker nøkkelen inn, det er ikke akkurat optimistisk. Man vet hva som venter på andre siden, den samme leiligheten man har kommet hjem til så mange ganger før, som man kjenner så altfor godt, særlig når man kommer hjem til den alene, og særlig når man kommer hjem til den alene etter å ha hatt et visst håp, kjenner man den så altfor, altfor godt og vet så altfor godt hva som venter – ingenting. Og det var akkurat det som kom over meg enda en gang i det jeg med en siste halvhjertet kraftanstrengelse stakk nøkkelen inn i nøkkelhullet etter å ha subbet meg hjem i det jeg nå vil kalle den ytterste fortvilelse, ja, det vil jeg nå kalle det, den ytterste fortvilelse gikk jeg hjem i. Mange ganger slo jeg ut med hendene og så opp mot himmelen, på vei hjem, andre ganger så jeg bare ned mot føttene mine som for meg beveget seg så meningsløst. Hva skulle jeg nå hjem for? Hva skulle jeg nå hjem for? Hva skulle jeg nå noe som helst for. Å, denne lengselen etter å sove og aldri våkne, for hva har man nå å våkne etter. Alle disse tankene, mer eller mindre artikulert, de var der, ja, jeg kan love dere, de var der. Og jeg gikk opp trappen, opp trappen mot leiligheten min. Og jeg gikk bortover gangen, bortover korridoren, nøkkelen i hånden. Den stakk jeg inn i nøkkelhullet, åpnet opp, og tenkte: Jeg vil leve. Jeg vil leve, jeg tenkte det. Jeg låste opp døren og gikk inn, og tenkte det. Jeg vil leve. Jeg tenkte det er det jeg vil, leve, jeg skrudde på lyset i den stemningen, med et slags klask, der var det på, jeg vil leve. Jeg så over leiligheten min, den var unormalt ryddig, jeg hadde ryddet den i den hensikten å få henne hjem som hadde sagt at hun aldri ville bli med hjem, det er hennes sak, jeg vil leve. Jeg vil leve. Hun gjør som hun vil, jeg gjør som jeg, vil. Og det jeg vil, er å leve. Bare dette ene, tenkte jeg, mens jeg stod og pusset tennene og så meg i speilet, den levende Eivind Salen, det er han jeg vil være, og alt det andre kan være som det vil. Jeg er blitt glad i å leve og det vil jeg så inderlig gjerne fortsette med, tenkte jeg der jeg alene gikk til sengs og la meg i de rene lakenene jeg hadde skiftet i anledningen jeg håpet skulle komme.

ES 12. mai 2007

 

Reklamer

Cognac

Denne teksten har jeg i en litt omskrevet versjon hatt en del suksess med i Stand up. Den er blant annet lagt ut på Youtube. Men det er i denne tekstversjonen historien er best, den er lest opp slik også, men ikke lagt ut på YouTube, og bare for de få som var til stede den ene gangen, på Prøverommet i Bergen, da jeg leste den.

Cognac

Noen dager krever Cognac. Jeg skal ikke si at dette er en slik dag, men jeg skal si jeg har Cognac i glasset. Og glasset til munnen ved den minste lille antydning til at jeg skulle ønske en slurk. Jeg ønsker det hele tiden. Det har i sannhet vært en god dag, akkurat nå er jeg ute av stand til å si hvorfor, men noe hvorfor har jeg heller ikke behov for å si. Jeg har behov for en slurk Cognac. Ved siden av meg ligger mobiltelefonen. Når som helst kan jeg ta den i hånden, venstre hånd, og sende en melding til en av de mange jeg har på adresselisten. Svaret vil komme i løpet av minutter, i hvert fall i løpet av kvelden. Og så kan jeg feire det med en slurk Cognac. Bare tanken er verd å feire med en slurk Cognac, så jeg feirer først tanken, siden at jeg har sendt meldingen, og så tanken på at jeg vil få et svar. I stedet for svar med en melding, får jeg svar med at telefonen ringer. Den ringer som besatt, jeg blir skremt av den, men jeg må likevel ta den, den ringer jo. – Hallo, sier jeg, og dropper ”det er Eivind,” – hei, det er, —, her, og så sier hun jentenavnet sitt, et navn jeg her vil holde skjult, da det kan være andre som vil komme til å lese denne teksten, og jeg vil ikke avsløre for dem hvem jeg sender tekstmelding til sånn i hytt og vær, – du sendte melding til meg, sier hun. – Ja, sier jeg. Det var enklere hvis hun hadde holdt seg til meldinger. – Ja, jeg ville bare si at jeg gjør ingenting, sa hun. – Nei, ikke jeg heller, sa jeg, løy litt, jeg satt jo der og drakk Cognac. – Jeg tenkte jeg heller kunne ringe, enn at vi sendte sånn meldinger frem og tilbake, det blir like dyrt, hahaha, sa hun. – Helt enig, sa jeg, reiste meg, og begynte å gå, da snakker jeg ofte bedre. Og nå snakket jeg tydeligvis virkelig godt, for samtalen endte med at hun skulle sette seg på sykkelen og sykle bort til meg. Det var litt av en utvikling, jeg var ikke klar for henne, hadde ikke forberedt noen ting, og på toppen fryktet jeg at jeg kanskje var litt beruset av Cognac. Det ville ikke ta seg ut, skjønte jeg. Jeg måtte ikke bli en sånn som bare våget å ta initiativ når jeg var litt småfull, det er ikke bra. Det er heller ikke bra å drikke alene, selv om det bare er små mengder, alle begynner med små mengder. Og jeg hadde uttrykkelig tenkt at jeg skulle ikke begrense meg, jeg skulle ta en slurk når jeg følte for det, og jeg følte for det hele tiden. Det ringte på døren, jeg pustet dypt, lukket øynene, lukket opp, det var henne. Aldri har noen sett noen så vakker. Jeg vet ikke hvor setningen kom fra, men her var den. Jeg smilte til henne, hun smilte og snakket til meg. Det var noe om at det var kjekt jeg sendte melding, her var hun, eller jeg er sant å si ikke helt sikker på hva det egentlig var om. Jeg skjønte hun ikke var kommet for å snakke, hun ville bli elsket, og var kommet til meg for å bli elsket av meg. – Sett deg i sofaen, sa jeg, satte meg ved siden av henne og stirret bare inn i øynene hennes som er det beste trikset jeg kjenner for å uttrykke at det eneste jeg vil, er å begynne å kline, og hun trengte ikke la seg be lenge, det var jo akkurat derfor hun var kommet. Du verden så godt det var å kline med henne, jeg uttrykte det ikke med ord, men ved å kline så ømt jeg bare kunne og stønne hjelpeløst. Også hun stønnet, det ante meg at hun gjorde det enda mer hjelpeløst enn jeg, dessuten hadde hun alltid øynene igjen når jeg åpnet øynene for å sjekke. Hun levde seg helt inn i det, gav seg helt hen, og det gjorde jeg også, i det jeg tok meg en ny stor slurk Cognac.

ES2006

Spurv i bur

Dette er en tekst med flott potensial. Den blir riktignok uforløst, det er en flott ide som bare blir skrevet rett ut i ett forsøk, og så er jeg ferdig med den, slik som vanlig. Sånn er det. Fugl i bur, der har du meg, der har du en annen. Rop det ut for hele verden i en gigantisk mikrofon.

Spurv i bur

Huff, i denne teksten er det akkurat som jeg har fått i oppgave å overtale hele verden til å gå med på at jeg virkelig er som en spurv i bur. Jeg tenkte først at jeg er det, jeg er jo det, en spurv i bur, i gitte situasjoner er jeg det, og nå er denne situasjonen gitt. Jeg er fanget, hverdagens plikter har fanget meg, slik at jeg har blitt som en spurv, i bur. Sånn følte jeg det, og så følte jeg at jeg måtte skrive det ned, slik at det ble bevart for ettertiden at jeg akkurat nå følte meg som en spurv i bur. Da tenkte jeg at det ikke holdt å bare skrive det ned slik jeg har gjort nå, jeg må liksom fylle det med noe. For eksempel kunne jeg prøve å overtale en ganske flott eller helt middelmådig dame for eksempel på kafe, om at jeg var en fugl i bur, og så kunne det kanskje blitt en komisk effekt, hvorfor jeg på død og liv måtte overbevise henne om dette, i stedet for å snakke om andre ting. Eller prøve å få henne som kjæreste, det kunne jo være på tide. En slik tekst ville ikke holde mål. Neida, skulle det være noe, måtte jeg overbevise hele verden. Det måtte være som jeg stilte meg opp på et stort stadion, et gigantisk stadion, et stadion som overgikk de villeste fantasier eller akkurat tangerte de villeste fantasier, slik at alle fikk plass der, og så skulle jeg gripe den i forhold like gigantiske mikrofonen, og forklare at jeg er en spurv i bur, og hvorfor jeg er det. Jeg er en spurv i bur fordi jeg føler meg fanget av hverdagens plikter, sier jeg inn i denne mikrofonen.

ES2008