Stikkordarkiv: Egne tekster

Hun skriver meg et brev

Hun skriver meg brev

Jeg vet ikke helt om hun eksisterer eller hva hun gjør, men vi skriver brev til hverandre. Det er mail, det går alltid på mail. Jeg ser med en gang i innboksen min, om det ligger en mail der, fra henne. Mailprogrammet er alltid åpent, så lenge datamaskinen er på, ikke et øyeblikk skal gå tapt, om jeg får mail fra henne. Jeg trenger alltid litt tid på å svare, kanskje et par dager, ofte mer, sjelden mindre. Jeg tenker nøye gjennom hva jeg skal skrive, det spiller en stor rolle for meg, at det blir skikkelig, slik at hun blir glad. Allerede starten kan være litt vanskelig. Hun heter Irina, og så tenker jeg at jeg alltid må ha noen adjektiv rundt dette Irina, men hva skal disse adjektivene i så fall være? Forrige gang åpnet hun sitt brev, kjære min gode venn, Eivind, og det gikk rett i hjertet mitt. Rett i hjertet mitt. Det var så rørende at hun skulle kalle meg noe sånt som det der, alle de fire ordene, jeg skjønner ikke hvordan hun klarte å sette dem sammen, selv om det jo bare er fire helt vanlige ord. Jeg prøvde som svar noe sånt som ”du mitt aller mest dyrebare”, eller ”min dyrebare hemmelighet”, eller ”du min lille solstråle”, ”du er akkurat som solen, du Irina”, ”det stråler lys og varme ut av brevene dine”. Men jeg føler aldri at jeg får det helt til, slik hun får det til. Mange av brevene handler bare om hvor kjekt det var å få det forrige brevet, og hvor godt det er nå, å sette seg ned, og skrive et nytt. ”mitt livs store glede,” prøvde jeg, ”du min kjæreste skatt”, ”jeg blir så glad for brevene at jeg kan gå rundt og smile i dagevis.” Slik skriver vi ti hverandre. Og så vet jeg ikke engang om hun eksisterer, om hun er ekte.

ES 19. apr, 2008

Reklamer

En oppdiktet komponist

En oppdiktet komponist

Jeg er en oppdiktet figur som av og til opptrer som musiker. Jeg skriver også noen enkle sanger og melodier av og til. Det er ingen som hører disse komposisjonene mine, og heller ikke noen som hører meg spille. Jeg gjør alt for meg selv, inne i den lille leiligheten jeg eier. Den har jeg installert med forskjellige musikkinstrument, det er for det meste dette jeg har brukt pengene mine på, for rik er jeg ikke. Nå som jeg har levd en stund, ser jeg at jeg har satset for mye i bredden, og aldri lært meg å spille noe instrument skikkelig. Jeg behersker de fleste på et begrenset nivå. Jeg morer meg med å spille klarinett, fløyte og trompet, men uten akkompagnement blir det aldri noe særlig ut av det. Jeg har forsøkt å lage opptak, der jeg har forsøkt å legge forskjellige innspillinger oppå hverandre, slik at jeg på en måte akkompagnerer meg selv, men jeg er ikke noe teknisk av meg, så det blir ikke noe med det. Noter forstår jeg bare på et enkelt nivå, så kompliserte komposisjoner er også av den grunn utelukket. Det hender jeg hører mer kompliserte verk inne i hodet mitt, der kan det godt være et orkester som spiller opp, og så kommer det en eller annen solist inn på et eller annet instrument, for eksempel piano eller fiolin, eller et blåseinstrument. Men jeg forstår selv at om jeg skulle gjengi dette, gjengi hva jeg hørte, så ville det selv om jeg klarte å skrive det ut i noter, blitt mest sus og rør, fordi overgangene ikke ville henge ordentlig sammen. Dette er musikk som oppstår, endres og forsvinner, alt på en gang. Jeg tror ikke engang det ville lyde særlig bra om det ble spilt av på et avansert opptaksutstyr, som kunne ta opp musikk direkte fra hodet. Kan dere forestille dere det? Da ville det finnes håp for komponister som meg. Da ville jeg kunne høre verkene mine en gang til, de mest kompliserte av dem. De enkleste spiller jeg selv hele tiden.

ES 8, mars 2010

Uten språk

Uten språk

Det føltes som et mareritt og som slike ting som bare foregår i drømme, men i drømme har man alltid den fordelen at man våkner, noe man dessverre aldri kan gjøre i virkeligheten. Man våkner ikke til en ny og bedre virkelighet, enn den man er i. Det gjelder selv når situasjonen er så håpløs, at det burde være en vond drøm. Selve opptakten til denne situasjonen var hverdagslig nok. Jeg skulle en tur i banken, og ordne med et mindre pengebeløp som jeg hadde overført til feil konto. Det var ikke noen stor sak, verken var pengeløpet stort nok til å bekymre seg ordentlig over, og dessuten hadde både kontoen beløpet gikk ut fra, og den det gikk inn til, vært min egen, eller stått i mitt navn. Det var bare det at den ene kontoen var i bruk, og jeg tenkte jeg like godt kunne sperre den, med det samme jeg var i banken. På kontoret til DNB i Bergen var det som vanlig lang kø, og jeg gikk med et innvendig sukk frem og trakk en kølapp. Det var dumt at denne lille småfeilen min skulle koste meg så mye tid. Jeg satte meg ned i sofaene de har stående der i lokalene sine, og ventet. Jeg hadde nummer 261, på tavlen lyste 239. Og det var i tillegg egne køer for to andre typer spørsmål enn det jeg hadde, og jeg hadde bare vanlige banktjenester. Så lyste omsider mitt tall opp, og jeg gikk frem til skranken og la nummerlappen min ned foran hun som satt der. Det var en dame i slutten av 40-årene, krøllete hår, farget, og med briller. – Ja, sa hun. Og jeg skulle til å begynne å legge frem saken min, som ikke skulle være så altfor komplisert, det gjaldt altså dette beløpet som var overført til feil konto. Men ikke et ord kom ut av min munn. – Hva er det? spurte hun. – Hva ønsker du? Jeg tenkte jeg skulle svare dette med pengebeløpet, at det var utbetalt til feil konto, men jeg kunne bare ikke finne ordene til å forklare det skikkelig. Og når jeg tenkte litt nærmere på det, så skjønte jeg at jeg ikke kunne finne ord til å forklare det i det hele tatt. – Er du? har du noen problemer? spurte hun, og det kunne jeg i alle fall svare ja til, om jeg bare kjente ordet for ”ja”, som jeg hadde glemt i likhet med alle andre ordene i språket vårt. Jeg kunne imidlertid få til noen menneskelige reaksjoner, så jeg smilte og ristet på hodet. Men jeg kunne jo ikke bli stående der i skranken, når jeg ikke hadde språk. Så jeg tok lappen min – også det uten å ha noen egentlig grunn for det – og forlot banklokalet. Jeg var ordentlig redd, for når dette hadde skjedd en gang, så kunne det også skje igjen, og det i hvilken som helst situasjon. Det hadde vært greit nok om det bare hadde vært en drøm, men det var jo ikke det. Det var virkeligheten. Og det var derfor det var så spesielt ille.

ES 25. jan, 2009

Ånden i den vanlige lampen

For et år siden på denne dagen skrev jeg denne teksten her, som jeg selv synes er ganske fin, og akkurat som den skal være.

Ånden i den vanlige lampen

Det har vært så mye snakk om ånden i den magiske lampen. Ånden i den vanlige lampen er det ingen som snakker om. Den vil jeg lage. Og så lager jeg meg en ånd, og ut av lampen kommer den. Det er naturligvis svært, svært overraskende. Lampen er så gammel og hverdagslig at man skulle trodd den var mulig å kjøpe i hvilken som helst butikk eller bruktbutikk. Det er en helt vanlig taklampe det fantes haugevis av på 80-tallet, men som ingen vil ha lenger. Dem om det. Nå kommer det en ånd ut av den. Det er av typen ånder som oppfyller ønsker. Det skjønner jeg ut av det at den sier det til meg. – Hva ønsker du, spør den. Jeg sitter der på sengen min. Hva ønsker jeg egentlig? Et viktig ønske har jeg allerede fått oppfylt, at ånden kommer ut av lampen. Litt magi i hverdagen føler jeg at jeg kunne trenge av og til. Men jeg har aldri hatt behov for å overdrive det, jeg vil ikke miste hverdagen av syne. – Tal, sier ånden i den vanlige lampen, slik jeg har forstått ånder i magiske lamper gjør det. – Tal. Ja, men hva skal jeg tale om? Jeg kan ønske meg en finere og litt mer moderne lampe, men jeg er egentlig fornøyd med lampen jeg har. Særlig nå som det kommer en ånd ut av den. Sånn er det egentlig med hele livet mitt, sånn jeg lever det nå. Jeg kunne ønske meg det bedre, men er også godt fornøyd som det er. Særlig når det skjer sånne litt uvanlige og uventede, sånn som det nå har gjort, eller jeg nå har diktet det opp.

ES2013

Bort med tegnsetting

I september 2012 postet jeg en tekst om tegnsetting, en eksperimentell tekst blant mange i 2003. 3. september samme år skrev jeg oppfølgeren, «Bort med tegnsetting», og den er jo ganske artig. En tekst skrevet for å vise at det går an.

Bort med tegnsetting

I en tidligere tekst utforsket jeg tegnsettingens muligheter eller nærmere bestemt tegnsettingens regler noe jeg slett ikke skal utforske her for her skal jeg utforske det motsatte altså om hele denne tegnsettingen som vi så flittig benytter oss av egentlig er nødvendig eller om vi ikke bare av og til når vilkårene er til stede simpelthen kan droppe alt dette som heter tegnsetting og heller skrive av gårde jeg hadde nær sagt uten tegn haha i hvert fall uten skilletegn det vil si skrive en tekst uten å bruke slike bremsende element som komma punktum spørsmålstegn utropstegn bindestrek tankestrek kolon semikolon parenteser og alt det der vi skribenter bruker for å sørge for at teksten blir lest på den riktige måten og pauser blir tatt på de riktige steder representerer og som fører til at rette menn blir hengt eller benådet slik han kanskje ville blitt uansett eller hun hvis det var en kvinne om bare teksten var skrevet på den rette måten og det er akkurat det vi nå skal undersøke om det finnes en slik rette måten å skrive på som gjør at teksten kan komme opp i en viss lengde og selvfølgelig ha et visst innhold og helst være til forveksling lik en helt vanlig tekst eller egentlig være en helt vanlig tekst bare med det unntak at den ikke skal inneholde et eneste tegn bortsett fra bokstavtegnene da som man naturligvis ikke kan unngå i en skrevet tekst uten å bruke et eneste skilletegn og hvis dere tror at jeg nå har gått meg vill så sier jeg les om igjen for det har jeg ikke ennå det er derimot et annet problem med denne teksten og dette problemet vil kanskje være skjult ved første gangs gjennomlesning men slik den som leser teksten om igjen slik den gjorde som ville kontrollere om jeg hadde gått meg vill eller ikke vil oppdage så har jeg altså i en tekst hvor jeg dristig kutter ut all tegnsetting også inntil videre kuttet ut alt innhold og det er foruroligende fordi jeg har holdt det gående i ganske mange linjer og risikerer å trette leseren om jeg ikke snart får sneket inn noe innhold i denne teksten før det første skilletegn sniker seg inn og liksom beviser nødvendighetsforholdet mellom de to og da har jeg ikke bare trettet leseren men også latt han eller hun hvis det er en kvinne ha lest et eksperiment som feilet allerede før det fikk innhold og det er selvsagt noe ingen seriøs skribent vil servere sin leser annet enn som spøk og jeg spøker ikke jeg unngår tegnsetting og har foreløpig unngått innhold men dette siste skal det bli en slutt på for innholdet kommer her i form av et tema som det ikke burde overraske noen er nettopp det eksperiment som alltid feiler og aldri har innhold og som jeg har kalt det liv vi aldri gir oss i forsøkene på å beskrive nettopp fordi det alltid feiler og aldri har innhold og vi derfor aldri kan klare det kan man føye til for hvordan skulle man innholdsfylt beskrive noe slikt og med disse feilslåtte forsøkene gir vi skribenter tekstene våre innhold og det skal jeg gjøre også det er bare å lese videre så får dere enda et forsøk på å beskrive det der livet vi aldri gir oss i forsøkene på å beskrive selv om vi aldri kommer til å klare det uansett hvor mange tegn vi bruker og nå har jeg sagt fra meg det arsenal av skilletegn vi vanligvis har til rådighet og skal liksom beskrive det ubeskrivelige liv likevel det sier seg selv det vil ikke lykkes det vil ende opp med at jeg etterpå hvis jeg ikke har beskrevet intet har beskrevet et eller annet annet som ikke er verken livet eller intet men som kanskje gir seg ut for å være en av de to uten å være det for det som er intet er ikke et eller annet annet og det som er livet lar seg ikke beskrive for hadde det gjort det ville vi beskrevet det og gitt oss og vi gir oss aldri og den som tviler eller bare er litt forvirret kan ta en titt på definisjonene mine der det står alt sammen klart på en måte som gjør at jeg i hvert fall ut fra de premisser jeg følger her i teksten kan slå fast at man når man skal beskrive det liv vi aldri gir oss i forsøkene på å beskrive selv om vi ikke kan klare kanskje kommer best ut av det nettopp hvis man ender opp med å beskrive enten et eller annet annet eller intet fordi man da liksom har demonstrert hvor umulig det er å beskrive og forstå dette livet som er så umulig å beskrive og forstå og når man har fått dette her beskrevet ved hjelp av bokstaver og tegn som ikke alltid er så lette å forstå de heller så kan det kanskje være lettere å godta at man er med og lever det der livet som er så umulig å beskrive og forstå og er nødt til å lese de der tekstene som er like så umulige å beskrive og forstå og kanskje få en dypere artigere eller i det minste annerledes forståelse for hvorfor vi allikevel aldri gir oss i forsøkene på å beskrive og forstå verken tekstene eller livet selv om vi vet at vi til slutt vil finne ut noe sånt som at ingenting inneholder noe som helst og at vi visste det på forhånd slik jeg også måtte vite det da jeg gikk i gang med forsøket på å skrive denne teksten der jeg hele tiden har sagt at jeg ville undersøke om det var mulig å skrive en tekst uten alle de bremsende elementene jeg nevnte i innledningen samtidig som jeg fikk sneket inn noe innhold før eksperimentet snek seg ut og før jeg går meg helt vill i denne tegnsettingsløse setning som dere lesere nok for lenge siden har gått dere helt vill i må jeg bare med et smil konstatere at resultatet ble det du nå har lest.

ES2003

En søknad

En søknad

Alle vet at det går ikke an å skrive en søknad til noen slags høyere makter og be om at tiden som var skal komme tilbake, eller at du selv skal bli satt tilbake i den tiden som var. Det er jo nettopp det som er med tiden, den går, og det som har skjedd, eksisterer ingen andre steder enn i hukommelsen, og når det blir glemt, eksisterer det ikke lenger. Allikevel vil jeg skrive en søknad på vegne av meg selv og på vegne av alle dem som hadde det så godt tidligere, og som liksom er blitt tatt ut av det gode, og plassert i en ny tid, som er i dag, og hvor det ikke er så godt. Men jeg har slike problemer med å formulere denne søknaden, dere ser det allerede av starten, der er mange ord. Og søknaden er ikke skrevet. Og over meg henger også dette, hvis jeg noensinne klarte å skrive den, til hvem skal jeg sende den? Det er selvfølgelig ingen jeg kan sende den til. Det etablerte jeg allerede i staren. Allikevel vil jeg skrive den. Jeg vil skrive den med mitt hjeteblod, om det går an å uttrykke seg slik. Jeg vil gjerne ha sagt og gjort forstått at jeg satte sånn pris på tiden som var, at jeg koste meg i den og hadde det bra i den, og at jeg så gjerne, så gjerne ville hatt den tilbake, samme på hvilken måte. Tiden kan hentes tilbake til meg, eller jeg kan hentes tilbake til tiden. Jeg lever jo nå også, skulle jeg skrevet i søknaden, og jeg kan egentlig ikke klage på betingelsene jeg lever i. Men betingelsene som var, var så mye bedre. Det er dem jeg vil ha tilbake. Det er det jeg søker om. I motsetning til alle andre søknader jeg skriver i livet, og jeg skriver en del, så ville denne hatt betydning.

ES 2. nov (2008)

En følelse

En vakker tekst.

En følelse

Etter endt arbeidsdag går lektor Eivind Salen de ti minuttene hjem fra bussholdeplassen til i sentrum til leiligheten på Nordnes. Han hører ofte på radioen, han har en liten mp3 spiller, som også tar inn radio, og den hører han på, der han går hjemover, kanskje innom butikken, kanskje rett hjem. Når han er trøtt deiser han ned i sofaen, ellers skrur han på datamaskinen eller setter i gang middagen. Denne gangen hopper vi over alt det, vi skal frem til en følelse han får. Den kommer overraskende på ham, for i det siste har han følt seg litt følelsesløs, i den forstand at følelsene ikke kommer så sterkt over ham som de gjorde tidligere. Han tenker for seg selv at det skyldes alderen, men han vet selvfølelig ikke dette, hvordan skal han kunne vite det. Han er litt bekymret over at følelsene ikke er så sterke som før, men han tenker som så at heller ikke bekymringen er særlig sterk, ikke sånn som før, han kan utmerket leve med den, og det bekymrer ham mer enn bekymringen, for å si det sånn. Men for å si det som sant er, så er også dette bare en bekymring han prøver å pådra seg, det er mest av alt en bekymring han vet han burde hatt. Som regel tenker han ikke så nøye over dette før det begynner å mørkne til kvelds. Så vi hopper frem til tiden da det mørkner til kvelds, og vi setter på en plate for ham, eller vi lar ham sette den på selv, en vanlig plate fra hans rikholdige CD-arkiv, en han har hørt mange ganger før i sitt rikholdige liv. Nå hører han den igjen, men denne gangen kommer det en følelse. Han får selvfølgelig sjokk da det ringer på døren, han lurer på hvem i all verden det kan være, ikke i sine villeste fantasier kan han forestille seg at det er en følelse, men det er det altså, og den kommer inn enten den er bedt eller ikke. Vår mann, Eivind Salen, dere ser ham tydelig for dere, han står i stuen sin der det også er en følelse, på spilleren er det musikk, ellers er det bare ham og følelsen, han setter seg i sofaen, følelsen blir værende. ”Hva er dette for noe,” tenker Eivind Salen, som egentlig er en intelligent og meget reflektert person, han liker ikke å få besøk av følelser uten å finne ut hva de er for noe, han liker å kjenne andre til bunns, og vil derfor selvsagt også kjenne seg selv. Til bunns. Men denne følelsen kjenner han altså ikke. Den er ikke så lett å gripe, følelser lar seg selvfølgelig ikke gripe, hvordan kan en intelligent og meget reflektert person tro noe sånt, man må heller kommunisere med dem enn å forsøke å gripe dem, det siste ser bare teit ut, det første ser også teit ut når man ikke får det til slik Eivind ikke gjør. Han kommer liksom ikke videre fra spørsmålet ”Hva er dette for noe,” eller det mer direkte ”hvem er du”, spørsmål følelser naturligvis ikke svarer på, de er der bare, utilgjengelige for dem som ikke forstår dem, en rikdom i livet for dem som gjør det. Denne rikdommen hadde Eivind tidligere, ja, jeg kaller ham med fornavn, jeg kjenner ham godt og har stor sympati for ham, men nå ser jeg han er ute å kjøre. Se selv så forvirret han er, kjenner ikke igjen sin egen følelse og så engstelig for hva som skjer med ham. Med god grunn, denne engstelsen vil bare bli verre hvis han ikke finner ut av det. Jeg har skrevet dette for å advare ham.

ES 26. okt 2005

Safarikjeks

Safarikjeks

Jeg kjøpte en pakke Safarikjeks. Ja, jeg skulle på besøk. Jeg har vært hos henne mange ganger før. Hun er en av dem, hvor jeg vet jeg kan få komme på besøk, om jeg spør om jeg kan få lov. Så det gjorde jeg, det var skjedd et par ting, og jeg trengte dette besøket nå. Så jeg kjøpte pakken med Safarikjeks, og gikk. Den gang tenkte jeg selvfølgelig ikke sånn om Safarikjeksen som jeg gjør nå. Men underveis skjedde en fordreining, som gjorde at jeg fikk de tankene som jeg nå har. Jeg ringte på hos henne, sa det var meg, og ble sluppet inn. Og så kom jeg der med denne Safarikjeksen. – Jeg tok med litt Safarikjeks, sa jeg. Og så kom det hele over meg, hvor meningsløst det hele var, at jeg stod der med denne Safarikjeksen, og var meg. Hvorvidt hun forstod det, vet jeg ikke, men hun smilte til meg og la noe av Safarikjeksen i en skål hun satte frem, men hun spiste ikke noe av den selv. Nå kommer jeg på besøk med Safarikjeks, tenkte jeg. Jeg spurte om jeg skulle ta med resten da jeg gikk, og det sa hun jeg måtte bare gjøre.

ES 20. oktober

Til Ukraina

Til Ukraina

Jeg har diktet litt om på meg selv og på henne, for at jeg ikke i denne historien skal bli helt gjennomskuet, det vil jo være å overdrive, så svak som jeg fremstiller jeg-personen i denne historien er jeg ikke, selv om jeg også er svak. Og spesielt er jeg svak for henne, og spesielt fordi jeg har så fryktelig, fryktelig lyst til å være svak, for noen. I lang, lang tid har jeg gått rundt og vært så altfor lite svak når jeg har ønsket å være svak, jeg har liksom måttet presse frem svakheten, jeg har grepet hvert minste tegn til svakhet, og pustet liv til den og forstørret den og forsterket den etter beste evne, jeg har tenkt og skrevet og anstrengt meg for å overbevise meg om at nå har jeg endelig noen jeg er svak for, jeg er svak for henne. Og det har bare vært noe stort tull, for det første har jeg slett ikke vært noe særlig svak, for det andre har hun ikke vært interessert i min svakhet. Hun har vært interessert i helt andre ting. Men nå er det altså denne kvinnen i Ukraina, jeg kaller henne bare kvinnen i Ukraina, det er en kvinne der, og nå reiser jeg ned til henne, rettere sagt, jeg reiser ned langt unna henne. Jeg reiser til en helt annen by, enn den hun er i, og det er Europas nest største land, så dette blir noe sånt som å reise til Trondheim når damen er i Stavanger. Det er noe sånt jeg gjør, og det er fordi jeg er så fryktelig svak for henne, hun er mitt store håp, og jeg er redd om at jeg reiste rett inn i håpet i Stavanger, så ville det være for mye både for meg og henne, jeg ville bare brenne vekk, eller kanskje ville hun stikke av, jeg vet ikke, og tør ikke ta sjansen på det. Derfor reiser jeg til sør i landet, mens hun er i nord, det er likevel fryktelig nærme, jeg kan for eksempel sende tekstmeldinger, eller bare la være å sende tekstmeldinger også, bare være der i nærheten og tenke på det. Så svak er jeg, så svimlende vakker er hun å tenke på, mister jeg tanken, mister jeg alt, derfor reiser jeg til Ukraina for å dyrke den, og dere må for all del ikke tro at jeg ikke diktet historien annerledes enn den var.

ES 21. sep (2007)

Slå av en prat

Slå av en prat

Jeg var ute en gang og spaserte en gang i en liten ukrainsk småby av typen man ikke skriver navnet på i en tekst som denne. Det er ikke engang sikkert at jeg gikk i denne byen, at jeg var der, kanskje er det hele oppdiktet? Hva gjør vel det? Det er en skjønn historie, og det var en skjønn dag. Det var en sommerdag, solen skinte og jeg gikk lettkledd rundt og tenkte hvor vakkert det er og hvor vakre alle mennesker egentlig er, og hvor vakkert det er å leve. En gammel ukrainsk mann satt i veikanten og ventet på ingen verdens ting, og jeg tenkte at jeg kunne slå av en prat med ham. – Privjet, sa jeg på russisk, det betyr – hei! og han svarte på hilsningen min, litt grettent, siden jeg hadde brukt en litt vel uformell tiltale, han brukte det korrekte, og spurte også hva det var jeg ønsket. – Nitsjevo, nitsjevo, sa jeg på russisk, det betyr – ingenting, ingenting. Jeg satte meg ned ved siden av ham, og ventet sammen med ham. Jeg likte tanken på at vi begge ventet på ingenting. – Ja iz Norgvegii, sa jeg, det betyr – jeg er fra Norge. – Fra Norge, spurte han, og fulgte opp med å si noe jeg ikke helt forstod, men som jeg nikket til, og smilte. Deretter livnet han også opp, og smilte, og fortalte i god fart enda mye mer, hvorav jeg forstod litt, men ikke mye. Han gjorde imidlertid av og til noen ansiktsuttrykk jeg kunne reagere på, og jeg gjorde stor lykke i å kopiere hans. Jeg kopierte dem alltid med variasjoner, noen ganger lo jeg høyt der han bare lo litt, noen ganger smilte jeg bare, der han lo. – Pravda, spurte jeg av og til på russisk, det betyr – er det sant? Under de lange historiene hans fryktet jeg alltid at det skulle ende opp med et spørsmål, et konkret spørsmål, og at han tidde stille og så på meg. De gangene det skjedde, la jeg ansiktet i tenksomme folder, og sa ”Nu, da”, som betyr ”Nåvel”, eller noe sånt, på russisk, jeg sa av og til også ”Ja ne Znaio”, som betyr ”jeg vet ikke”, eller ”Mozjet bit”, som betyr kanskje. Vet du virkelig ikke? spurte han en gang overrasket, da jeg tilsynelatende ikke visste, og han fulgte opp med å fortelle lenge og vel og forklare grundig og utførlig hva det enn var jeg ikke visste. – Forstår du? endte han opp med å spørre. Jeg kastet hodet bakover for å vise overraskelsen over spørsmålet hans, hvor unødvendig det var å spørre, – Kanetsjna, sa jeg på russisk, det betyr – selvsagt. Til slutt tok vi hverandre fast i hendene, og han gikk et eller annet sted. Hva han enn ventet på, hadde tilsynelatende skjedd. Og jeg kunne fortsette spaserturen min i den lille ukrainske småbyen som ikke skal ha navnet sitt i noen tekst, hvor alt var så vakkert, og hvor jeg slo av denne praten, hvis det nå var det jeg gjorde.

ES 10. aug, 2009