Stikkordarkiv: Elver i Dantes Helvete

Canto XII, Inferno, Dantes Divina Commedia

CANTO XII

Etter et lite repetisjons- og oversiktsmellomspill i Canto XI fortsetter nå Dantes reise gjennom Inferno. Vi skal møte flere vesen fra den greske mytologien, sånn som oksen Minotauros og noen av kentaurene, og vi skal også møte noen historiske skikkelser fra antikken, Dantes samtid og også noen i mellom. Sangen begynner med at Dante siger ned i syvende sirkel. Her er han med de voldelige.Vi er i den første krets av den syvende sirkel, der tyranner mot nesten og mot eiendeler befinner seg (tiranni verso il prossimo nella persona e negli averi).

Landskapet blir dramatisk beskrevet med bratte skråninger, hvor det er vanskelig å ta seg frem, og hvor veien er voktet av en kentaur. Det er Minotauros fra den greske sagnverdenen. Dette er et vesen halvt menneske, halvt okse, født av Minos’ hustru, Pasifaë, med en okse som far. Sagnet kommer fra minoerne på Kreta, der det i ruinene på Knossos kan finnes flere tegninger av skapningen. I sagnet ble Minotauros plassert i labyrinten han aldri kunne slippe ut fra, men hvor han hvert år fikk nye unge menn og kvinner som ofer.

Dante plasserer altså vesenet her i syvende sirkel i Helvetet. Vi får også i linjene 12-27 en liten repetisjon på sagnhistorien, men det fordrer at man kjenner historien fra før eller kan slå den opp for å skjønne det. I et ubevoktet øyeblikk («mens Minotauros er rasende», mentre ch’e’ ‘nfuria (27)) slipper Vergil og Dante forbi den.

Fra linje 28 og fremover forklarer Vergil Dante hva alle steinene som er her betyr. Det er rester etter et jordskjelv, fra den gang Jesus Kristus besøkte Helvete (det er nærmere beskrevet i Canto V). Navnet Kristus (Cristo) blir aldri brukt i Inferno, her blir han omtalt som colui (“han der”) (38). Ut fra sammenhengen er det klart hvem som menes. Vergil kan også fortelle at dette steinraset ikke hadde vært første gang han reiste nedover her, den gang han på oppdrag fra Erichtron skulle hente en sjel opp fra dypet i Helvete. Det er fortalt om i Canto IX. Deretter får Vergil og Dante øye på Flegetonte, elven av blod som renner i denne ringen. Dantes første beskrivelse av synet er verd en gjengivelse.

Io vidi un’ampia fossa in arco torta,
come quella che tutto ‘l piano abbraccia,
secondo ch’avea detto la mia scorta;

e tra ‘l piè de la ripa ed essa, in traccia
corrien centauri, armati di saette,
come solien nel mondo andare a caccia.

Jeg så en bred grøft i vridd bue
Lik den som omfatter hele planet
Slik som min eskorte hadde sagt;

Og mellom foten og bredden av denne,
løpente kentaurer, bevæpnet med piler
Slik de i verden pleide å gå på jakt.
Inf XII,52-57

Kentaurene er vesener fra den greske mytologien, halvt menneske og halvt hest. De to kentaurene som er her er Kheiron og Nesso. Kheiron skiller seg ut fra de andre kentaurene, som er kjennetegnet ved å være ganske sanselige og ustyrlige. Kheiron er mildere og klokere, og underviste både i legekunsten og i lyrespill. Nessos er kentauren som forsøkte å voldta Herakles’ hustru, Deianira, og senere gav henne en skjorte med forgiftet blod. Denne skjorten forvoldte senere flere sagnskikkelsers død, blant annet Herakles’ selv. Pholos er der også, halvt mann, halvt hest, han også. De får hver av dem en bitte liten linje som treffsikkert beskriver dem. Kheiron er den som underviste Achilles (il qual nodrì Achille), Nesso døde for Deianira, men sørget selv for sin hevn (che morì per la bella Deianira,/ e fé di sé la vendetta elli stesso) og Pholos var full av sinne  (che fu sì pien d’ira). Slike korte, karakteristikker er også karakteristisk for verket, som tross sitt omfang er uhyre økonomisk i språket.

Oppgavene til kentaurene her i Inferno er å passe på at de dømte ikke forsøker å rømme fra den blodige elven de skal koke i. Vi ser på ny den tettte sammenhengen mellom synd og straff. De voldelige skal få bade evig i en elv av blod. Med hestekroppen og dens fire ben kan de raskt bevege seg hit og dit, om noen syndere skulle forsøke å krype opp av elven. Vi kan kanskje også anta at det er blodet fra alle de har skutt som danner elven Flegemonte. Da kentaurene får øye på Dante og Vergil, forsøker de å skyte på dem også. Men Kheiron – som er den klokeste av dem – legger merke til at Dante beveger det han tråkker på. Han har vekt, fordi han fremdeles er i live, mens de andre som er her er skygger. Inferno har flere eksempler på at dette får betydning. Det er denne observasjonen som gjør at Kheiron ikke sender av gårde pilen han har klar. Her i sang 12 kan Vergil fortelle Kentaurene at Dante så visst er er i live, og at det er han (Vergil) som skal vise ham denne mørke dalen, fordi det er nødvendig for ham, ikke fordi han har lyst («Ben è vivo, e sì soletto/ mostrar li mi convien la valle buia;/ necessità ‘l ci ‘nduce, e non diletto. Inf XII,85-87).

Vergil forteller også Kentaurene hvem som har sendt ham (Beatrice), og ber om hjelp til å komme seg videre. Detaljer å få med seg er at Vergil sier at de verken er ranere (ladron) eller tyver (fuia), med betydningen at de ikke hører hjemme her. Denne første sirkel i ringen for voldsmenn er for voldsmenn mot nesten. I begrepet “vold” ligger også vold mot nestens eiendom, altså tyveri eller ran. Vergil ber også om hjelp i navnet til dem som har sendt dem (Ma per quella virtù per cu’ io movo (91)), noe som altså på Kharuon har virkning, i motsetning til på djevlene som voktet inngangen til byen Dis i Canto X. Til sist tar Vergil med at Dante ikke er noen ånd som kan fly gjennom luften (ché non è spirto che per l’aere vada (96)), og understreker ytterligere at han er i live og har vekt. Uten spørsmål vender Kheron seg til Nessos, og kommanderer ham til å føre dem.

Med Nessos som trofast eskorte går ferden fint. Nessos kan også fortelle hvem de er, de som er der nede i elven med blod opp til øyenbrynene. De første han nevner er tyrannene Aleksander og Dionysios. At den siste er tyrannen som regjerte Sicilia og levde fra 430 til 367 er klart. Hans maktbase var Syrakus, og han var så visst streng, men han sørget også for velstand i landet og fikk utvidet makten og innflytelsen sin også til det italienske fastlandet. I kampene mellom Spartanerne og Athenerne stod han på Spartanernes side, noe som nok kan være med på å forklare hvorfor han blir sett på som spesielt tyrannisk. Det er kanskje en urettferdig beskrivelse Dante gir ham, når det i verket står han brakte Sicilianerne så mange smertefulle år (che fé Cicilia aver dolorosi anni (108)). Hvem Aleksander er, er mer omdiskutert, og jeg hører selv med til dem som har vondt for å gå med på at det skal være Aleksander den store, selv om det er denne Aleksanderen som er den mest kjente, og hans gjerninger passer til plassen i Helvete han har fått. Men Aleksander den store er nå en gang kjent som en stor hersker, han var og er beundret av mange, så det er ikke lett å gå med på at han skal straffes i Helvete. Kanskje er det også derfor Dante ikke utstyrer ham med fullt navn?

Nessos nevner også noen voldelige syndere fra Dantes samtid, de er Ezzelini III da Romano (1194 – 1259) og Opizzione II da Este (1247 – 1293), sistnevnte ble drept av sønnen Azzone III som styrte Ferrara fra dette året (1293) til han selv døde i 1308, for øvrig det året Dante begynner skrivingen av verket. Vergil forteller Dante at nå kan Nessos godt være veiviseren for en stund, han er altså til å stole på. Ettersom de rir av gårde kan de observere at synderne er stadig mindre nedsunket i blod, de første var til øyenbrynene, så kommer noen til halsen, og siden enda mindre til elven er så grunn at den bare rekker til føttene. Der kan de krysse over til den andre bredden.

Vi kan ta med detaljene at det blant synderne med blod til halsen er en som holder seg alene, det er en som drepte i Guds eget fang, og blodet er ennå der borte i Themsen («Colui fesse in grembo a Dio/ lo cor che ‘n su Tamisi ancor si cola». (119)). Dette er Gui de Montefort, en engelsk adelsmann som i 1272 myrdet prins Henrik av Cornwall under en messe i Viterbo. Dante får også med en setning om at blant dem med blod til brystet, er mange han drar kjensel på (Poi vidi gente che di fuor del rio/ tenean la testa e ancor tutto ‘l casso;/ e di costoro assai riconobb’ io. Inf XII,121-123). Dette er nok dem som har deltatt i stridighetene mellom guelferne og ghibbelinerne i Dantes Firenze.

Etter å ha krysset elven ved vadestedet, forteller kentauren Nessos hva Dante og Vergil kan forvente seg videre, og forlater dem. Han sier elven på ny vil bli dypere, hvor flere tyranner vil få jamre seg (ove la tirannia convien che gema (132)). Blant de som skal være der, er hunneren Attila (død 453), kong Pyrrhos av Epeiros (319 – 272 f.kr) og Sextus som var sjørøver på Cæsars tid. De to siste er ikke entydig beskrevet i verket.

Neste Canto (nr XIII) begynner direkte der denne sluttet, og vi skal møte Dante og Vergil på veien videre etter at Nessos har forlatt dem.

Reklamer