Stikkordarkiv: En forfatters Dagbok

Pusjkin – fra En forfatters dagbok, av F. M. Dostojevskij

Skissen – eller essayet –  Пушкин (очерк) stod i augustnummeret av En forfatters dagbok i årgang 1880. Det var det eneste nummeret som kom ut det året. Teksten er basert på en tale Dostojevskij holdt i selskapet Общества любителей российской словесности (Den russiske diktnings venner, blir det kalt på norsk). Geir Kjetsaa oversetter det russiske очерк i parentesen i tittelen med «skisse», i sin oversettelse utgitt i bok 26 av Dostojevskijs samlede verker på Solum forlag i 1993. Ordboken oversetter очерк – otsjerk – med skisse; essay; profil eller studie. Primærbetydningen av ordet er omriss.

I denne talen gir Dostojevskij til kjenne sitt syn på Pusjkin, og hvilken stor, russisk dikter han er. Den begynner med et sitat av Gogol, med tillegg av Dostojevskij:

«Пушкин есть явление чрезвычайное и, может быть, единственное явление русского духа», – сказал Гоголь. Прибавлю от себя: и пророческое. ”Pusjkin er et usedvanlig fenomen, og kanskje det eneste fenomenet av den russiske ånd”, sa Gogol. Jeg kan selv legge til: og profetisk.

Her må jeg ta med at det russiske ordet явление i ordboken er oversatt med «fenomen, foreteelse og fremtoning», mens det hos Kjetsaa er oversatt med «åpenbaring». Siden dette er et berømt sitat fra både Gogol og Dostojevskij, skal ikke jeg gå professorene på klingen. Om russiskkyndige har kommentarer i kommentarfeltet, setter jeg pris på det. Ordet åpenbaring er ikke nevnt som mulig oversettelse i det hele tatt i ordboken, som vel skulle dekke det meste.

Uansett, det at Gogol karakteriserer Pusjkin nærmest som legemgjørelsen av den russiske ånd, og Dostojevskij legger til at han er en profet, er viktig for forståelsen for Pusjkins posisjon i russisk litteratur, og for Dostojevskijs syn på ham og på Russlands fremtid. Hensikten med talen Dostojevskij er å stake ut retningen for det russiske folk, og da er det godt å ha nasjonalpoeten med seg.

Pusjkin er i Russland elsket av alle. Få treffer den russiske sjel som ham. Ingen behersker det russiske språk som ham. Det er elementærkunnskap for dem som forsøker å sette seg litt inn i russisk kultur og litteratur. For utlendinger er Dostojevskij, Tolstoj, Tsjekhov og Gogol større favoritter. De skriver i prosa, så deres tekster lar seg lettere oversette. For russere er det alltid Pusjkin. Hans poesi er uoversettelig. Og Dostojevskij kan bli for grusom, Tolstoj for bedrevitende, Tsjekhov skriver jo litt smått og Gogol var en satiriker. Pusjkin behersket hele registeret, og skrev akkurat de følelser russerne elsket og elsker, i et praktfullt og ubesværet språk.

Dostojevskij har anlegg for å bli begeistret. Og her han skriver om Pusjkin, lar han seg på russisk vis rive med. Han mener jo også at russerne er et folk av følelser, de er ikke laget for å legge bånd på seg. Han deler Pusjkins diktning inn i tre perioder, alle i forhold til hans profetiske betydning for Russland. Så går Dostojevskij gjennom noen utvalgte verk, alltid raus med de store ord, det er et uovertruffent diktergeni vi har med å gjøre. Engelskmennenes beundring av Shakespeare, og tyskernes forhold til Goethe, er saklig og rasjonell, de analyserer og diskuterer sin helt. Russerne beundrer og dyrker sin.

Pusjkins hovedverk er Jevgenij Onegin. Dostojevskij bruker lang tid på å gå gjennom dette verket, i en herlig blanding av begeistring og analyse. Dostojevskij holder Tatjana som den egentlige helten,  så sterkt at han foreslår Pusjkin kunne kalt opp sitt poem etter henne, siden det er hun som er hovedpersonen. I argumentasjonen vil jeg si det ligger at Jevgenij Onegin ikke er noen egentlig russer, ikke helt og holdent, ikke slik som Tatjana. Han er fra St. Petersburg, den mest europeiske av alle Russlands byer. Og her er han fra begynnelsen av en dandy, et selskapsmenneske, som det utvilsomt fantes mange av både på Dostojevskijs og Pusjkins tid, så det må nok kalles et russisk fenomen også dette, skjønt, det kanskje er et importert fenomen.Tatjana, derimot, er fra det russiske dypet. I følge Dostojevskij er hun med det også dypere og klokere enn Onegin. Det blir en spenning når denne til dels falske Onegin møter denne tvers igjennom ekte Tatjana.

Det ender som vi vet med at Tatjana finner en annen, og må avvise Onegin, selv om hun elsker ham. Det er også først når Onegin skjønner at Tatjana er tapt for ham, han skjønner hvor mye hun betydde, at han virkelig også elsker henne. Dostojevskij bruker mye tid på å beskrive dette. Her kommer han også inn på et hovedpunkt i sin egen diktning, klarest uttrykt i det den gang nylig utgitte storverket Brødrene Karamsov.

Но какое же может быть счастье, если оно основано на чужом несчастии? Hvilken lykke kan det være, om den er grunnlagt på andres ulykke?

Tatjana kan ikke forlate sin mann, fordi hun kan ikke bygge sin lykke på andres ulykke. Sånn er det i Dostojevskijs verden, enhver er skyldig overfor alle andre. Enhver er ansvarlig for alle andres lykke og ulykke. Onegin er ingen ekte russer fra dypet, han kan godt leve om andre er ulykkelige på grunn av ham. Tatjana kan det ikke.

Det falske og uekte i Onegin gjør i følge Dostojevskij at Tatjana ikke kunne fulgt ham, selv om hennes mann døde ved en ulykke, og hun på ny ble fri. Onegin er ødelagt av sosieteten og av kulturen. Tatjana skjønner dette. Hun skjønner at Onegin nå vil ha henne, nettopp fordi hun gjennom sitt ekteskap har fått fornyet og forhøyet status. Onegins nå erklærte kjærlighet vil være like lite varig som alt annet ved ham. Tatjana ser dette, og vil ikke være i stand til å følge ham, ikke under noen omstendighet.

Og så har ikke jeg tid til å ta det helt grundig frem til avslutningen av talen. Det følger at Pusjkin er et geni som ser inn i dypet av den russiske sjel. Men han ser ikke bare den russiske sjel, han kan se inn i ethvert menneskes sjel. Her skiller den russiske nasjonalpoeten seg fra alle andre nasjonalpoeter, i følge Dostojevskij. Det er kun Pusjkin som er i stand til å skildre også andre lands folk, helt som de er. Hos Shakespeare er italienere alltid englendere, skriver Dostojevskij.

Det er i dette Pusjkin i følge Dostojevskij er profetisk. Det er noe med den russiske ånd, som er i stand til å ta opp i seg alle andre folks ånd. Det ligger i dette et slags profetisk varsel om alle folks forbrødring. I dette skal det russiske folket være lederfolket. Dostojevskij var en sann slavofil, han elsket det russiske og det slaviske. Men i denne talen vil han i det russiske og slaviske ta opp også det europeiske. Det bunner i at det russiske folk er det eneste som fullt ut har forstått det hellige evangelium, og som følge av det er det eneste folket som er i stand til å vise resten av verden den sanne vei. Heri ligger det russiske folks store oppgave.

Dette var noe av det siste Dostojevskij skrev ned. Det er kanskje en artig tanke at Dostojevskij selv fikk en mye større betydning for spredningen av den russiske tanke, særlig slik han selv formulerer den, enn Pusjkin noen gang gjorde. Ingen av Pusjkins tekster har fått noe i nærheten av den gjennomslagskraft som Dostojevskijs har fått utenlands. Så kanskje kan vi si Dostojevskij forsøker å holde Pusjkin frem som den profeten han selv ønsket å være. Det er Dostojevskij som klarest og med størst kraft formulerer disse tankene han gir uttrykk fra i talen. Pusjkin selv forsvinner liksom i dem.

Jeg må ta forbehold om at denne teksten ikke er helt gjennomarbeidet. Originalutgaven av teksten finner dere ved å bla nedover til глава вторая på denne nettsiden her.

Reklamer

Krótkaja – fra En forfatters dagbok, av F. M. Dostojevskij

КРОТКАЯ, фантастически рассказ (Krotkaja, en fantastisk fortelling) er åpningshistorien i novemberutgaven av En Forfatters dagbok årgang 1876.

Det typiske forfattergrepet til Dostojevskij, er liksom tilsynelatende å gå til angrep på alle litterære teknikker. Det er hans teknikk. Denne gangen skjer angrepet dobbelt, først i et forord, som man liksom ikke helt kan avgjøre om hører med, eller skulle leses atskilt. Her diskuterer Dostojevskij forfattervalgene som er gjort, nemlig å legge historien i munnen til en mann, som nettopp har sett sin kone ta selvmord. Dostojevskij gjør ingen hemmelighet av at ordene er kunstig bearbeidet av ham selv, og derfor er novellen gitt undertittelen «en fantastisk fortelling», enda den er ment å være realistisk.

Den egentlige forteller er i affekt, fortellingen foregår akkurat i det han nettopp har mistet sin kone. Dostojevskijs typiske grep, om å holde igjen på informasjon og varsle store hendelser, virker dermed logisk, det er klart han har mye å fortelle og vil være i tvil om hvordan han skal strukturerer historien. Dostojevskij skriver selv i forordet, at dette kommer til å skje, han vil virke forvirret, men til slutt finne frem til sannheten. Og så, det skriver ikke Dostojevskij, får det være opp til leseren å avgjøre om denne sannhet er riktig.

Selv blant russere, er Dostojevskij uovertruffen i å bygge opp tragiske karakterer, altså russiske tragedier, der tragedien som foregår i virkeligheten, ikke har noe å stille opp mot tragedien som foregår i det indre. De har som Tsjekhov skriver vært underkuet i årtusener, og det har nok denne stakkars personen også. Han har nå tatt seg stilling som pantelåner, etter å ha måttet forlate en liten soldatkarriere etter å ha blitt beskyldt for feighet. Dette kan han ikke leve med, han kan virkelig ikke leve med det, han oppfattet ikke episoden som feighet, det var tvert i mot modig å avstå fra duellen, for det forelå ikke noen virkelig fornærmelse, som han sier. Siden har han ønsket seg oppreisning. Og når den 41 år gamle pantelåneren, får snusen i en 16 år gammel hjertensgod skjønnhet som handler i butikken hans, bestemer han seg for at oppreisningen skal foregå gjennom henne. Hun skal elske ham og forstå ham, og se hva slags flott menneske han egentlig er. Hun på sin side, velger ham fordi alternativet er enda verre, en 50 år gammel slem kjøpmann, som har drevet sine to tidligere koner i døden. Foreldrene er døde, tantene hun bor hos, er onde. Selv er hun altså hjertegod, og velger altså pantelåneren. Tragedien er åpenbar, men Dostojevskij fyller den med slik kraft og intensitet at den blir helt uimotståelig. Pantelåneren viser seg å være helt ute av stand til  å få denne unge kvinnen til å elske seg. Han velger en talende taushet som metode, selv der hun er ung og blid og taletrengt, svarer han med taushet, for å vise hvilken enestående, lidende person han er. Han vil fremstå som om det var «noe gåtefullt ved meg (s. 118)». Drømmen er å spare opp 30 000 kroner, ta henne med seg, som et ideal, og leve lengst mulig unna samfunnet som har forstøtt ham, som den endelige vinner. Dette sier han selv, det kunne han ikke fortelle henne. Og enten han hadde gjort det eller ikke, fremstår han litt latterlig. Og som for russere flest, slik forfatterne deres gir inntrykk av, er ingenting verre for en russer, enn å virke latterlig. Hun får naturligvis store problemer med å leve med ham, og søker en slags tilflukt, en slags hevn, en slags atspredelse hos levemannen Jefimovitsj, den ellers så sparsommelige pantelåner betaler flere titalls rubler for å finne ut av det, og går for å spionere. Den unge kvinne viser seg så sterk, god og hjerteren, at hun ikke gir etter for Jefimovitsj’ forsøk, det ender kort sagt med ingenting. Men det forverrer forholdet til ektemannen, ytterligere. Første del kuliminerer i det den unge kvinne kommer gående mot den sovende ektemann, med pistolen mot tinningen hans, han våkner og ser det, og hun ser at han ser det, og han tar det som den endelige seier, fordi han ved å lukke øynene igjen, har bevist sitt mot.

Etter denne spisoden, blir Krótkaja syk i seks uker, nervefeber. Forteller og Lukérja steller henne. Deretter forteller jeg-personen historien om igjen, denne gangen på en annen måte. Nå fokuserer han ikke på hvordan hun kom inn i livet hans, hvordan han hadde spilt for å få henne, nå fokuserer han på seg selv og sitt eget liv. Hvordan han ble kastet ut av regimentet, fordi han ble mislikt, hvordan han alltid hadde blitt mislikt og alltid hadde følt seg latterlig, med setningen «det én selv setter høyt, kan virke latterlig i kameratflokken», og så forteller han om hvordan han deretter i tre år hadde levd på lykke, ulykke og fromme, men likevel fulgt sine æresbegreper og for eksempel ikke gått inn i jernbanen etter å ha båret så ærverdig en uniform som hærens. Deretter ble han altså gift, og igjen er det ønsket om rettferdighet, men nå er problemet hvordan han skulle få overbevist henne om at han ikke var feig, selv om han hadde avstått fra duellen. Revolverepisoden ble på ny seieren, men den er farget av, at det for ham er like viktig å overbevise seg selv om at han ikke er feig og noe dårlig menneske. Hun kan umulig ha hatt samme tanken som han. Og han slår seg til ro, han kan leve i vissheten om at hun vet.
I «Plutselig falt bindet» gjør ektemannen greie for hvordan han plutselig forstod. Bindet er hvordan han har tolket alle hennes bevegelser og handlinger som ydmykhet og reaksjoner på krenkelser, som han liksom kan tilgi henne og løfte henne opp fra, de to sammen, men så faller bindet i det at det går opp for ham, at hun siden han kjøpte seng og skjermbrett til henne, har sluttet å se på ham som ektemann. Og det kommer videre frem, at akkurat det gir henne muligheten til å leve. Det går opp for ham da hun synger mens han er til stede, hun har glemt ham. Han reagerer som en vanvittig, går ut i gaten i fortvilelse og begeistring, sterkt skildret i en enkle hendelse at han praier en drosje til ingensteder, og gir kusken 20 kopek for å ha forstyrret ham. Deretter går han hjem, bekjenner, og elsker henne betingelsesløst, liggende på gulvet, kysser hennes føtter, gulvet der føttene har vært, de undertryte følelser velter frem, som puls. Likevel skriver han, at det er hun som holdt på å få hysterisk anfall. Hun ler av skam, viser streng forbauselse, det er overhodet ingen kontakt, nå heller. «la meg få kysse kjolen din… la meg få tilbe deg hele livet…» sier han, og hun, får et fryktelig hysterisk anfall, sier han. Og han ligger på kne ved sengen hennes og tilber henne, kysser henne ikke uten hennes tillatelse, ligger bare og ber og tilber, og planlegger hvordan han neste dag skal forklare henne alt og så skal de reise til Boulogne. Og som den vanvittige mann han er, tilstår han straks, absolutt alt, straks hun våkner neste dag, bekjenner han sitt liv, også sannheter han ikke engang hadde villet vedgå for seg selv. Pantelånerforretningen er en personlig idé om selvpining og selvhevdelse. Og han vil holde seg, vise beherskelse, men han bare sprekker og ender opp med å kysse føttene hennes, selv om hun får anfall av det. Dagen etter hopper hun ut vinduet.
Først har hun en slags forsoning, ber om unnskyldning for sine forbrytelser, hvorpå ektemannen kysser henne som en avsindig, overalt, så går han, og hun hopper. Holder helgenbildet i hendene, og hopper. Hvorfor? Ektemannen forklarer det med at hun ikke kunne elske halvveis, han krevde den fulle kjærlighet, det kunne hun ikke gi og valgte å hoppe. Dermed sniker også den onde kjøpmann seg inn, han kunne hun bedra, for han krevde ikke noe. Og vi står igjen med et meget komplisert spørsmål. Hadde det vært riktig å velge ham likevel? Hvilken mening gir egentlig det? Angripe et slikt problem, da må man være Dostojevskij.

I forordet står det at inspirasjonen ligger i en avisnotis. En fattig syerske hadde hoppet ut av vinduet, med et helgenbilde i hånden. Dostojevskij, som i regelen var i mot selvmord, kunne forstå dette. Kjetsaa kaller også ektemannen despotisk, slik leste ikke jeg novellen. Sterkere inntrykk gjorde novellen, når også ektemannen var et offer og ville det gode, bare han var så fjernt i stand fra å få det til.

Hamsun skriver: «Der er nu for eksempel en liten fortææling som heter ‘Krótkaja’. En bitte liten bok. Men den er for stor for oss alle, for uopnåelig stor. Lat alle erkjende det.» s. 14

Nøkkelsetninger: De hevner dem på samfunnet, hva s. 111
«Streng og stolt, ikke trenge noen slags moralsk trøst, lide i taushet.» s. 123
«Hadde jeg først gått til bunns, kunne jeg like godt ligge der.» s. 135

Det er en inderlighet i denne fortellingen, som ellers bare er å finne i musikkens verden. For å si det med Schopenhauer, Dostojevskij fremstiller ikke lidelsen, hans novelle er selve lidelsen. Beruselsen, lykken, begeistring, fortvilelse. Dostojevskij er det direkte. Det er ikke noe mellomledd mellom ham og følelsen. Bare Schubert, Beethoven og kanskje Brahms kan få til noe lignende. Med denne novellen befester Dostojevskij sin posisjon som guddommelig blant mennesker. Så lenge han finnes, er jeg lykkelig, jeg lærer russisk for å lese ham.

En enkel, men vrien sak – fra en forfatters dagbok, av F. M. Dostojevskij

Den russiske tittelen er Простое, но мудреное дело, der midtordet mudrenoje er det som er vanskelig å oversette. Geir Kjetsaa har i utgaven fra Solum 1993 valgt tittelen «En enkel, men vanskelig sak», men primærbetydningen til mudrenoje er «vrien, floket, intrikat; sinnrik», altså en sak som er svært sammensatt, men ikke nødvendigvis vanskelig. Den er utgitt som første historie i oktoberutgaven årgang 1876 av En forfatters dagbok, der Dostojevskij samlet fortellinger, betraktninger, kommentarer og hva han ellers fant for godt å skrive. Det var ikke en dagbok fra Dostojevskijs eget liv, men Dostojevskijs syn på saker aktuelle i tiden, og tekster han bare ønsket å dele med andre.

I denne enkle, men vriene saken, som Dostojevskij skriver om er det en bondekone som kaster sin stedatter ut vinduet etter krangler med sin mann som også er barnets far. Bondekonen blir dømt til straffarbeid og forvisning til Sibir for ugjerningen, men Dostojevskij ønsker benådning. Som så mange andre ganger hos Dostojevskij er det i hjertene forbrytelsen ligger, og i dette tilfellet finner menneskekjenneren Dostojevskij ingen forbrytelse i bondekonens hjerte. Hun skal derfor heller ikke dømmes.

Dostojevskij er berømt som en forfatter som interesserte seg mer enn vanlig for forbrytelse og straff, og for rettsvesenet. Verket Forbrytelse og straff er en stor roman der hovedtemaet er nettopp dette, i hva ligger forbrytelsen, og hvordan foregår – ikke straffen, – men renselsen. For Dostojevskij er forbrytelsen en feil, og straffen er forbryterens egen erkjennelse av feilen, og samvittigheten som av dette plager ham. Den ytre straffen, om det er aldri så hardt tvangsarbeid, er bare velkomment for forbryteren som har innsett sin forbrytelse, det hjelper ham bare i renselsen han må igjennom. Renselsen skjer gjennom lidelse. I Brødrene Karamasov er det både en forbrytelse – fadermordet – og en rettssak som er tema. Rettssaken er selvsagt mest av alt en karikatur, siden det der er en uskyldig som blir dømt. Men den uskyldige i fadermordet, Dmitrij, er skyldig i andre forbrytelser, noe han selv innser, og derfor går til straffen sin i glede. Han vil få sin renselse og bli et helt menneske.

Teksten Dostojevskij skriver om bondekonen som forsøkte å drepe sin stedatter er kanskje den der han skriver mest direkte om sitt syn på rettsvesenet, og hva en person bør dømmes for og ikke. Generelt mener Dostojevskij at retten dømmer altfor mildt, særlig etter at den nye juryordningen blir innført. Åpenbare – etter Dostojevskijs mening – forbrytere får gå fri, eller får redusert straff, fordi det finnes «formildende omstendigheter» eller det praktiseres andre former for misforstått barmhjertighet. Dostojevskij mener det er avgjørende viktig at det blir skillet mellom godt og ondt, og at man ikke later som om det som er ondt er godt, eller motsatt. Det er slett ingen barmhjertighet å la en skyldig forbryter gå fri. Det gjør at han aldri vil få gjennomført sin renselse, noe som vil gjøre ham til et ulykkelig menneske. Det vil også ta fra ham sjansen for frelse.

Dostojevskij kan altså på ingen måte kalles bløthjertet. Han nøler ikke med å kalle pakket for pakk, og ønsker harde straffer på dem, så de får tenkt seg om og kanskje lært forskjellen på rett og galt. Det er altså unntak når han for bondekonen Jekaterina Kornilova, som hun heter, ønsker frikjennelse. Han bruker hele denne teksten som teller 1388 russiske ord (i oversettelsen utgitt på Solum forlag blir det 14 sider) på å forklare hvorfor. I det ser vi mye av menneskekjenneren Dostojevskij, den store psykologen som ser ut til å kunne se rett inn i hjertene til folk.

Her trekker han først fremst at hendelsen er så usedvanlig. Det ene er det sjeldne i at en kvinne kaster et lite barn ut av vinduet, det er oppsiktsvekkende i seg selv, det andre er at hun straks etter gikk og meldte seg til politiet. Dette vekker mistanken om at det er noe som ikke stemmer. I tillegg kommer opplysningen om at hun var gravid med sitt første barn da hun begikk ugjerningen. Det øker sjansene for at hun handlet i affekt, at hun var ute av seg da forbrytelsen ble begått. Da skal hun heller ikke straffes.

I det følgende gir Dostojevskij et skarpt skille mellom det å handle bevisst (сознательно – det nynorske «medviten» gir en mer direkte oversettelse av det russiske ordet) og det å handle i affekt (аффект – ordet er det samme på russisk). En doktor Nikitin som undersøkte kvinnen i forbindelse med forbrytelsen, konkluderte med at hun handlet bevisst (ingen steder i Dostojevskijs tekst står det «ved full bevissthet», og det er heller ikke brukt kursiv, som Kjetsaas gjør i sin oversettelse). Dostojevskij peker ganske riktig på at det er ytterst få handlinger i våre liv som ikke er utført bevisst, det måtte i så fall være i søvngjengeri. En sinnssyk handler også bevisst. Dostojevskij mener det her må være lover legevitenskapen ennå ikke kjenner, at også ellers normale mennesker kan bli utsatt for innskytelser de ikke kan motstå, og som de ikke kan kontrollere, enn om de har et bevisst forhold til dem.

Dostojevskij antyder at i denne affekten eller denne spesielle tilstanden, ligger forskjellen mellom å tenke seg ugjerningen og å utføre den. Mange kvinner kunne kanskje tenke seg å kvitte seg med barnet til en forhatt ektemann etter å ha kranglet med ham, men de aller, aller færreste ville fnne på å gjøre det. Forskjellen med denne gravide bondekonen, var at hun også gjorde det.

Нет, из двух ошибок уж лучше бы выбрать ошибку милосердия. Спать было бы лучше потом… Nei, av to feil er det vel bedre å velge den av barmhjertighet. Man sover bedre etterpå…

Den Dostojevskijske formulering er etter min mening mye bedre enn de evinnelige standardformuleringene «tvilen skal komme tiltalte til gode» og «det er bedre at 10 skyldige går fri, enn at en uskyldig må lide», og lignende. De blir sagt uten å tenke. Det er bedre å ta feil i barmhjertighet. Den formuleringen ligger det tanke bak. Her blir det for Dostojevskij slik, at siden det er en mulighet for hun handlet i affekt, så må hun også frifinnes. Ikke fordi tvilen skal komme henne til gode, men fordi det eventuelt vil være en feil av barmhjertighet.

Dostojevskij går så i gang med å beskrive hvordan retten ved å straffe kvinnen også straffer det ufødte barnet. Han har også romanforfatterens skildringer av hvordan hun og mannen må skilles i fengselet før avreisen. I Dostojevskijs fantasi er krangelen mellom dem så alvorlig at den ikke kan leges. Mannen er fortvilet over å miste sin kone, både stedatteren og det ufødte barnet er fortvilet over å miste sin mama, og det er i det hele tatt hjerteskjærende. Det er som om Dostojevskij selv blir revet med av sine egne skriverier, og avslutter med:

А неужели нельзя теперь смягчить как-нибудь этот приговор Корниловой? Неужели никак нельзя? Право, тут могла быть ошибка… Ну так вот и мерещится, что ошибка! Ja, men er det virkelig ikke på noen måte mulig å mildne denne dommen over Korilova? Er det virkelig slett ikke mulig? Her kan det sant nok ha skjedd en feil… Nå, sånn er det det synes, det er en feil.

Slik slutter første del. Russerne som fulgte tidsskriftet måtte vente i to måneder på fortsettelsen. I utgaven til Solum kommer del II like under. Der har frifinnelsen allerede skjedd. Dostojevskij hadde altså rett, og hans tekst gjorde at dommen ble omgjort. Det viser at ord har betydning, og at det nytter å engasjere seg.

Dostojevskij besøker så Jekaterina Korilova i fengselet, og får langt på vei bekreftet det han har gjettet sitt. Det er bare små modifikasjoner, skal vi tro Dostojevskij selv, som er kilden vi har. Han har til og med rett i at ekteparet er vel forsonet, og ønsker at ekteskapet skal fortsette. Også fra møtet i fengselet har Dostojevskij treffsikre observasjoner, som gjør at vi lesere også over 100 år etterpå tror rettferdigheten skjedde fyllest, når denne kvinnen ble frikjent.

Teksten på russisk finnes her.

Vlas – fra En forfatters dagbok, av F. M. Dostojevskij

Gjennom store deler av sitt liv var Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij aktiv i utgivelsen av forskjellige slags tidskrift. Mest berømt er det spesielle tidsskriftet som på norsk har fått navnet «En forfatters dagbok», (russisk: дневник писателя). Dagboken begynte i 1873 i et annet tidsskrift, Borgeren (гражданин), men ble utgiftt alene som et slags enmannstidskrift med månedelige utgaver 1876 og 1877.  Deretter fulgte en naturlig pause, mens Dostojevskij arbeidet med Brødrene Karamasov i årene 1878 og 1879, før det kom to nye nummer, ett for hvert av årene 1880 og 1881.

Dette er et meget spesielt verk. Det er nesten som en blogg, der Dostojevskij redigerer seg selv, og føler seg helt fri til å skrive om det som passer ham. Her skriver han sin mening om dagsaktuelle temaer, uten å være så nøye på å oppfylle noen sjangerkonvensjoner, akkurat sånn man kan skrive på en blogg, der man skriver hva man vil. Dostojevskij er imidlertid en ordkunstner, en menneskekjenner og en visjonær, hans meninger og hvordan han får dem frem er interessante også over hundre år etter ham. Den slags kompliment kan man dessverre ikke gi til mange av dagens bloggere.

I tillegg til disse små og store tekststykkene om saker som opptok ham, krydret Dostojevskij også dagboken med noen noveller og små fortellinger. Dostojevskij var jo ellers romanforfatter, og det er kun i denne dagboken vi finner noveller fra den modne Dostojevskij. Ellers er det bare noen fra tidlig i forfatterskapet, samlet i Hvite netter (Белие ночи), og med liten interesse for dem som ikke er glødende interessert i Dostojevskijs forfatterskap, og vil lese alt av ham, for å se etter hvordan sporen av hans senere storhet finnes også  de tidligere verkene hans. I dagbokstidskriftet la Dostojevskij noen av de beste novellene, eller fortellingene, som er skrevet i verdenslitteraturen.

De neste fem dagene vil jeg ta for meg noen av tekstene som ble utgitt med dette tidskriftet. Jeg begynner i dag med Vlas, eller «Vår tids Vlas», som det heter i Kjetsaas oversettelse i utgaven med utdrag fra En forfatters dagbok, utgitt på Solum i deres samleserie fra 1993. Originalen heter Влас – altså bare Vlas. Den er også noe lenger enn den norske oversettelsen, Kjetsaa har ikke tatt seg bryet med å oversette Nekrasovs dikt, som Dostojevskij refererer til i starten. I originalen står dette diktet presentert og kommentert, Kjetsaa kommer med en kort gjengivelse i en setning, tatt rett av eget bryst, men lagt i munnen på Dostojevskij.

De fleste kjenner vel Nekrásovs dikt om om Vlas, bonden som levde i den mørkeste synd , ble omvendt, og deretter vandret omkring i sine jernlenker og samlet inn penger til bygging av nye kirker.

Litt etterrettelighet, om jeg må be. Det går an å sette opp noter om at her har oversetter lagt til for å glatte over at hele teksten ikke er oversatt. Leser man noen av de andre tekstene i den norske utgaven sammen med den russiske originalen ser man raskt at Kjetsaa ikke har planlagt at noen skal se ham i kortene. Det gjelder særlig i de mindre kjente tekstene, der Dostojevskij diskuterer likt og ulikt.

Vlas

Kort fortalt handler Vlas om en russisk unggutt som skal ha skutt på nattverdsbrødet. For en russer er dette jevngodt med å skyte Jesus Kristus, det blir lagt vekt på at brødet har blitt viet og til og med har vært i munnen, før denne unggutten Vlas tar det ut igjen og skyter på det. Det er å skyte Frelseren. Han forstår det straks selv hva han har gjort, og faller om, besvimt.

Dostojevskij skal ha hørt denne fortellingen fra en munk, som skal ha hørt den direkte fra denne unggutten, som her blir kalt Vlas, siden dette var navnet på hovedpersonen i Nekrasovs dikt. Det er for øvrig interessant å lese i innledningen til denne lille teksten, hvordan Dostojevskij beskriver skriftefedre og Staretser. Dette er i 1873, fem-seks år før Brødrene Karamsov, der staretsen Sosima spiller en helt sentral rolle.

Her er det imidlertid ikke munken som interesserer Dostojevskij først og fremst, det er den lille rampegutten. For hvordan kunne han gjøre en forbrytelse så grusom? I Dostojevskijs gjengivelse skal han selv ha innsett sin feil så voldsomt, at da han flere år senere oppsøkte munken for å skrifte, så kom han krypende, og mente seg allerede fra starten av fortapt. Han hadde ikke noe håp for seg selv, selv om han leverte skriftemål.

Årsaken til at han begått denne ugjerningen var at han hadde kappes med en nabogutt om hvem som kunne utføre den frekkeste handling (Кто кого дерзостнее сделает, og ikke, som Kjetsaa skriver, hvem som er frekkest). Den unge Vlas sverger på at han vil gjøre det frekkeste, og rivalen tar ham på ordet. Slik blir det til at Vlas sverger han vil gjøre alt han blir befalt, og så blir han altså befalt å gjøre dette her. Han utfører handlingen til punkt og prikke, inntil han har fyrt av, og besvimer.

Dostojevskij gir seg ikke med dette. Han har en tiltrekning mot det aller verste og aller mest grusomme i mennesket. Han vil gjerne forklare det, og han gjør det nesten alltid med omtanke og ømhet. La gå at noen er fordervet, men det må da finnes en årsak til fordervelsen, og så jakter Dostojevskij etter denne. Her har det å gjøre med at russeren alltid er beredt til det aller største offer, spesielt når det innebærer fornedrelse og krenkelse av en selv.

Я думаю, самая главная, самая коренная духовная потребность русского народа есть потребность страдания, всегдашнего и неутолимого, везде и во всем. Этою жаждою страдания он, кажется, заражен искони веков. Jeg tror hovedsaken, selve roten i det russiske folks sjel, er trangen etter å lide, alltid og uslokkelig, overalt og i alt. Denne tørsten etter å lide synes å være smittet i oss siden tidenes morgen.

Denne troen på det russiske folks tørst etter lidelse går igjen i svært mye av Dostojevskijs største diktning. Sonja og Raskolnikov lider i Forbrytelse og straff, sammen med flere av de andre gode karakterene der. I Idioten er det Natasja som lider mest, i Brødrene Karamsov er lidelsen komplisert, siden den er så tett knyttet opp til frelsen. Dmitrij lider, men gjennom lidelsen oppnår han frelsen. Den som har reist litt i Russland og satt seg litt inn i Russlands kultur og historie, vil si at denne Dostojevskijs tro på den russiske lidelse ikke er tatt rett ut av løse luften. Det er få folkeslag som er så klare for lidelsen, som russerne er.

I fortellingen Vlas følger Dostojevskij opp med en sammenligning av den fulle tysker og den fulle russer. Tyskerne er i følge Dostojevskij selvtilfredse og stolte av seg selv (самодовольный и гордый собою). Når tyskeren drikker, tiltar disse egenskapene i styrke. Han er lykkelig, stolt av seg selv og gråter aldri. Den russiske dranker elsker å drikke av sorg og å gråte (Русский пьяница любит пить с горя и плакать – selv en slik enkel setning blir vakker på russisk!). Han vil aldri triumfere over noen, hisser han seg, er det bare for å lage bråk, og han kan lyve så han selv vet han er latterlig, for å bevise at han er noe han vet han ikke er. I den følgende beskrivelsen av hva han egentlig er for noe, er den russiske originalen langt mer blomstrende enn Kjetsaas tørre «mer avskyelig enn det laveste dyr».

Hensikten med denne utleveringen av den russiske drukkenbolt og den russiske trang til lidelse, er å finne en forklaring til den ufattelige historien til Vlas som skjøt på nattverdsbrødet. De var begge fylt av lidelsen, hvorfor vet vi ikke, Dostojevskij antyder at det kan være noe fra barndommen, hva som helst av en gammel historie som gjør at de bærer nag til hverandre, og finner at ingen krenkelse er uutholdelig hvis man bare kan få vanæret den andre. Eller som de sier direkte: la min sjel gå under, om jeg bare kan gjøre skam på deg (погибай душа, а осрамлю тебя!).

Vlas gir sin kamerat utfordringen at han kan gjøre hva som helst, og kameraten tar i mot utfordringen. De har spilt hverandre opp, Vlas vil gjøre hva enn kameraten ber ham om, bare for å vise at han er noe, mens kameraten vil be ham om det aller verst tenkelige, bare for å vise at han ikke er noe, og vil trekke seg fra prosjektet.

Så har Dostojevskij en interessant utlegning om russerens forhold til religion. Det er gjennom denne det bygges opp til hvilken sjokkerende handling det er å skyte på nattverdsbrødet, som er ensbetydende med å skyte på Kristus. Dostojevskij legger vekt på at russeren vet mye ubevisst (бессознательно). Selv om han ikke kjenner skriften, så har de en forståelse for Kristus. Denne følelsen er nedarvet, de elsker Kristus, og de kaller seg rettroende (ortodokse). I dette er russeren stolt.

Å bryte med denne troen og kjærligheten og stoltheten vil si å rive seg løs fra hele jorden (со всею землей). Og den ekte og sanne russer er villig til å gjøre dette, oppgi alt, for et øyeblikks triumf.

Dommen kommer fra hjertet i det skuddet blir fyrt av. Straffen er et liv i anger og lidelse. Dostojevskij er svært opptatt av om forbryteren selv forstår sin forbrytelse, gjør han det, er Dostojevskij svært forsonlig innstilt. Men forbryteren må få sin renselse gjennom lidelse. Om forbryteren ikke forstår sin forbrytelse, og mener seg uskyldig i den, har lidelsen ingen virkning. Da er Dostojevskij svært uforsonlig, og blir selv fordømmende. At denne unge Vlas så sterkt føler forbrytelsen i sitt hjerte, gjør at Dostojevskij får stor sympati for ham, og tror på hans frelse.

Dostojevskij vier av denne grunn oppmerksomhet også til den andre Vlas, den som leder vennen inn i fristelse. Om hvordan det gikk med ham, sier historien intet. Dostojevskij skriver om ham akkurat som jeg har beskrevet ovenfor, at kanskje føler han ikke sin egen forbrytelse, og turer frem som før. Da er han verre stilt enn den Vlas som skjøt Kristus.

Den russiske originalen finner dere her. Dette er hele 1873-utgaven av verket. Russiskkyndige vil lett kunne bla seg videre derfra, og finne samtlige årganger av dagboken, i tillegg til mange andre verk fra både Dostojevski og andre russiske forfattere. Kom ikke og si at internett ikke er fantastisk.