Stikkordarkiv: Engelsk litteratur

Love labour’s lost, av William Shakespeare

Det er fordeler og ulemper med å lese tekster i original. Fordelen er at man slipper å få dem fortolket, man vet at det som står der er det som forfatteren ville si. Man får også med seg forfatterens språklige mesterskap, det er uredigert som det skal være. En oversetter står ikke så fritt til å velge akkurat den riktige formuleringen, han eller hun skal jo også få med seg originalens meningsinnhold, og ikke bare språkets lydlige skjønnhet og eventuelle ordspill. Ulempen er at når man leser en tekst på fremmed språk i original, så leser man et språk man har lært seg. Det sitter ikke i hjertet som morsmålet gjør det, nyanser og assosiasjoner vil nødvendigvis falle bort, og plutselig er det ikke alt man ikke skjønner helt heller. Det er greit nok når det er et ord man ikke forstår, det kan man slå opp. Problemet er når det er mer mening i språket enn man får med seg, ord kan ha en noe annen betydning enn den vanlige, man tror man forstår det, gjør det ikke. Man kan kanskje snakke og lese språket, man har ingen følelse for det.

Komedien Love labour’s lost er en av de mest krevende tekstene til Shakespeare å lese i original. Det skyldes at komedien er meget ordrik, selve leken med språket er nesten et av de bærende element i stykket. Her er svært mange og svært innfløkte ordspill, selv etter Shakespeares standard, her er meget poetisk språk, ingen av stykkene hans har så mange rim, og meningen av ordene er strukket og bøyd for å få ord med den nødvendige formen til å passe inn i setningenes strenge struktur. På toppen er det noen problemer i originalteksten, det er trykkfeil man vanskelig å vite kommer fra Shakespeare selv, fra noen av hans tidlige forleggere, eller om til og med er ment å være der for å få frem et eller annet poeng med karakterne som sier dem. Mange ganger tok jeg meg i å lure på om jeg ville hatt bedre utbytte av å lese teksten uten det fyldige noteverket. Jeg ville da selvsagt ha gått glipp av en del informasjon, men lesingen ville blitt mindre oppstykket, den ville definitivt gått raskere, og jeg ville nok kanskje uansett ha fått med meg det viktigste.

Plottet i stykket ser klart ut til å begynne med. Det er kongen av Navarre som skal opprette et akademi, og for å delta i dette er det tre lorder, Biron, Longeville og Dumaine som må avstå fra enhver kontakt med kvinner i tre år. Kongen gjør dette klart i sin første replikk, og de tre lordene må deretter sverge en ed og skrive under en kontrakt. Det er da lett å tenke seg hva som vil bli konflikten ut over stykket. I andre akt begynner denne konflikten å bli utspilt, det kommer kvinner til hoffet. Det er prinsessen av Frankrike, og hennes damer Rosaline, Catherine og Maria. Det skulle bli en kvinne til hver av lordene.

Stykket har en slags dypere mening med at boklig lærdom blir satt opp mot det naturlige ønsket om kontakt med kvinner. Slik blir kanskje også all poesien og all veltalenheten legitimert, de tre på akademiet blir stående og snakke vakkert om kvinnen, de dyrker på en måte hennes skjønnhet teoretisk, i stedet for å ta glede av den på den naturlige måten. De kommer med seksuelle ordspill, i stedet for å ha det.

Men ved å bruke disse ordene tror jeg kanskje at jeg teoritiserer stykket mer enn det egentlig åpner for. Det gir seg ikke ut for egentlig å sette motsetningen mellom kunsten og naturen som et problem, de vakre ordene er der bare, uanstrengt og i overflod. Ordspillene er der for komikkens skyld. Her er ikke ytterligere ambisjoner om noe høyverdig.

I sine beste stykker har Shakespeare gjerne mange tema og motiv som veves inn i hverandre, betydninger på flere plan, og karakterer med rik personlighet og tydelig funksjon. Her i Love labour’s lost er det i hovedsak bare disse tre lordene på akademiet som har sverget kyskhet, og disse kvinnene som kommer og gjør det vanskelig for dem. Dette plottet blir ikke forsterket, det blir ikke satt ytterligere ting på spill, og sideplottene og kommentarene, som latinundervisningen med skolelæreren og eleven virker på meg ganske halvhjertede. I dette stykket er de andre tingene liksom bare med for å forlenge teaterkvelden. Særlig her skulle det være unødvendig, ordrike som de fleste karakterene er.

Dette stykket er antagelig skrevet en gang i 1594 eller 1595, og må regnes som en av hans tidlige komedier. Jeg leser i omtalen av stykket i min samlede utgave fra Norton, at dette stykket er det eneste i første folioutgaven som ikke ble spilt mellom 1642 og 1839. Det er i det hele tatt sjelden spilt, og det er det en grunn til. Det kompliserte språket gjør det vanskelig å forstå det uten store forkunnskaper, mens den enkle handlingen gjør det lite interessant for de som har disse forkunnskapene.

Som er kurositet kan jeg nevne at slutten i dette stykket er meget original til komedie å være. Kjenner man genren, skal man bli overrasket av dette. Jeg sier ikke hva den er.

Reklamer