Stikkordarkiv: ES2003

Bort med tegnsetting

I september 2012 postet jeg en tekst om tegnsetting, en eksperimentell tekst blant mange i 2003. 3. september samme år skrev jeg oppfølgeren, «Bort med tegnsetting», og den er jo ganske artig. En tekst skrevet for å vise at det går an.

Bort med tegnsetting

I en tidligere tekst utforsket jeg tegnsettingens muligheter eller nærmere bestemt tegnsettingens regler noe jeg slett ikke skal utforske her for her skal jeg utforske det motsatte altså om hele denne tegnsettingen som vi så flittig benytter oss av egentlig er nødvendig eller om vi ikke bare av og til når vilkårene er til stede simpelthen kan droppe alt dette som heter tegnsetting og heller skrive av gårde jeg hadde nær sagt uten tegn haha i hvert fall uten skilletegn det vil si skrive en tekst uten å bruke slike bremsende element som komma punktum spørsmålstegn utropstegn bindestrek tankestrek kolon semikolon parenteser og alt det der vi skribenter bruker for å sørge for at teksten blir lest på den riktige måten og pauser blir tatt på de riktige steder representerer og som fører til at rette menn blir hengt eller benådet slik han kanskje ville blitt uansett eller hun hvis det var en kvinne om bare teksten var skrevet på den rette måten og det er akkurat det vi nå skal undersøke om det finnes en slik rette måten å skrive på som gjør at teksten kan komme opp i en viss lengde og selvfølgelig ha et visst innhold og helst være til forveksling lik en helt vanlig tekst eller egentlig være en helt vanlig tekst bare med det unntak at den ikke skal inneholde et eneste tegn bortsett fra bokstavtegnene da som man naturligvis ikke kan unngå i en skrevet tekst uten å bruke et eneste skilletegn og hvis dere tror at jeg nå har gått meg vill så sier jeg les om igjen for det har jeg ikke ennå det er derimot et annet problem med denne teksten og dette problemet vil kanskje være skjult ved første gangs gjennomlesning men slik den som leser teksten om igjen slik den gjorde som ville kontrollere om jeg hadde gått meg vill eller ikke vil oppdage så har jeg altså i en tekst hvor jeg dristig kutter ut all tegnsetting også inntil videre kuttet ut alt innhold og det er foruroligende fordi jeg har holdt det gående i ganske mange linjer og risikerer å trette leseren om jeg ikke snart får sneket inn noe innhold i denne teksten før det første skilletegn sniker seg inn og liksom beviser nødvendighetsforholdet mellom de to og da har jeg ikke bare trettet leseren men også latt han eller hun hvis det er en kvinne ha lest et eksperiment som feilet allerede før det fikk innhold og det er selvsagt noe ingen seriøs skribent vil servere sin leser annet enn som spøk og jeg spøker ikke jeg unngår tegnsetting og har foreløpig unngått innhold men dette siste skal det bli en slutt på for innholdet kommer her i form av et tema som det ikke burde overraske noen er nettopp det eksperiment som alltid feiler og aldri har innhold og som jeg har kalt det liv vi aldri gir oss i forsøkene på å beskrive nettopp fordi det alltid feiler og aldri har innhold og vi derfor aldri kan klare det kan man føye til for hvordan skulle man innholdsfylt beskrive noe slikt og med disse feilslåtte forsøkene gir vi skribenter tekstene våre innhold og det skal jeg gjøre også det er bare å lese videre så får dere enda et forsøk på å beskrive det der livet vi aldri gir oss i forsøkene på å beskrive selv om vi aldri kommer til å klare det uansett hvor mange tegn vi bruker og nå har jeg sagt fra meg det arsenal av skilletegn vi vanligvis har til rådighet og skal liksom beskrive det ubeskrivelige liv likevel det sier seg selv det vil ikke lykkes det vil ende opp med at jeg etterpå hvis jeg ikke har beskrevet intet har beskrevet et eller annet annet som ikke er verken livet eller intet men som kanskje gir seg ut for å være en av de to uten å være det for det som er intet er ikke et eller annet annet og det som er livet lar seg ikke beskrive for hadde det gjort det ville vi beskrevet det og gitt oss og vi gir oss aldri og den som tviler eller bare er litt forvirret kan ta en titt på definisjonene mine der det står alt sammen klart på en måte som gjør at jeg i hvert fall ut fra de premisser jeg følger her i teksten kan slå fast at man når man skal beskrive det liv vi aldri gir oss i forsøkene på å beskrive selv om vi ikke kan klare kanskje kommer best ut av det nettopp hvis man ender opp med å beskrive enten et eller annet annet eller intet fordi man da liksom har demonstrert hvor umulig det er å beskrive og forstå dette livet som er så umulig å beskrive og forstå og når man har fått dette her beskrevet ved hjelp av bokstaver og tegn som ikke alltid er så lette å forstå de heller så kan det kanskje være lettere å godta at man er med og lever det der livet som er så umulig å beskrive og forstå og er nødt til å lese de der tekstene som er like så umulige å beskrive og forstå og kanskje få en dypere artigere eller i det minste annerledes forståelse for hvorfor vi allikevel aldri gir oss i forsøkene på å beskrive og forstå verken tekstene eller livet selv om vi vet at vi til slutt vil finne ut noe sånt som at ingenting inneholder noe som helst og at vi visste det på forhånd slik jeg også måtte vite det da jeg gikk i gang med forsøket på å skrive denne teksten der jeg hele tiden har sagt at jeg ville undersøke om det var mulig å skrive en tekst uten alle de bremsende elementene jeg nevnte i innledningen samtidig som jeg fikk sneket inn noe innhold før eksperimentet snek seg ut og før jeg går meg helt vill i denne tegnsettingsløse setning som dere lesere nok for lenge siden har gått dere helt vill i må jeg bare med et smil konstatere at resultatet ble det du nå har lest.

ES2003

Reklamer

Og så var det din tur

Dette er en skikkelig tekst. Den er verd å lese. Den er skrevet 24. november 2003, og handler om å klare noe du aldri, aldri, aldri hadde trodd du engang skulle forsøke, om å overvinne seg selv så det synger!

Og så var det din tur

Så bestemmer du deg for å gjøre det. Du rekker opp hånden, melder deg frivillig, går bort til dem som holder orden på slike ting. Sørger selv for at det er ingen vei tilbake, nå skal det skje, nå skal du gjøre det. Om bare alle disse menneskene som sitter der nede og ser på deg hadde visst, om de bare hadde visst, men det gjør de nok ikke, og det bryr ikke du deg med heller, du har nok med deg selv. Så til de grader nok med deg selv. Du har jo meldt deg frivillig. Og hvem som helst kan dermed tro at du er en av dem som kjekt og greit kan gjøre slike ting, rekke opp hånden og melde seg frivillig, ”jeg kan godt gjøre det der,” hva det nå er, men du er langt fra en av dem, ikke i det hele tatt, totalt tvert i mot, du melder deg aldri frivillig, aldri! ikke engang under tvang, i så fall kun da, og det er jo ikke frivillig. Men nå har du altså meldt deg. Du har rukket opp hånden og meldt deg. Det er du som skal seire i dag. Eller tape. Fortsatt er rikelig med muligheter for å tape. Du kan med letthet stikke av, det er det letteste du kan gjøre og sikkert det smarteste, i hvert fall det mest fristende, egentlig det eneste du har lyst til, men gjør du det? Nei. Du blir sittende. Du venter. Og når det er din tur, når det blir sagt, i mikrofonen, fra scenen, at det er din tur, de sier ditt navn, noen blant publikum vet det er deg, ingen vet det bedre enn du, du vet det med absolutt alt som følger med, du og bare du vet hvordan det føles når du er deg og ditt navn blir sagt over høytalerne i mikrofonen, og du skal opp på scenen og overta den, og du har klær og sko på, eller er det klær og sko som har deg inni, eller klær og sko som alene går opp på scenen og griper mikrofonen og gjør seg klar til å underholde publikum som ikke har anelse om hvilke gigantiske seire eller nederlag som nå vil gå for seg. Du snakker inn i mikrofonen, her må være mer enn klær og sko, for du har visst en stemme og den kan høres i høytalerne. Du snakker om at du er nervøs. Du har planlagt det slik, du har tenkt at når du først skal gjøre det, så skal du være ærlig, men du merker nok at særlig ærlig er du ikke, for uansett hvor sterkt du forsøker, merker du godt at du ikke klarer å snakke om nervøsiteten uten å gjøre deg skyld i en underdrivelse. Og du forteller publikum at du skal spille en sang for dem, at den har du laget selv, eller det sier du forresten ikke, du sier ingenting om hvem som har laget den, selv om det kanskje er deg, det får være nok å si at du skal spille en sang, og så går du bort til pianoet. Du fester mikrofonen på stativet, og går bort til pianoet. Mens du gjør det, er publikum stille. Selv om du går så fort du kan, tar det noen år før du når frem til pianoet. Men så sitter du der. Det er mikrofon der også. I den sier du hva sangen heter, den du skal spille, du merker at du mister pusten, du merker at det skjer en rekke ting med deg, ting bare du vet om, ting ingen annen kan sette seg inn i, for bare du er deg og sitter her, foran pianoet, og skal spille en sang, som du har laget eller som du har funnet et sted, og som betyr noe for deg, og publikum skal sitte og høre på, bare du vet hvordan det er. Så begynner du, finner først tonen, der var den, på pianoet, og i stemmen, så begynner du, spillingen, syngingen, publikum sitter helt stille, de følger med, du spiller, du synger, slett ikke verst, du merker det selv, det holder, du har ingen som helst anelse om hva publikum driver med, du spiller, du synger, du har øvd ti tusen timer og klarer det nå også, nå som det gjaldt som mest, nå klarer du det bedre enn noensinne, aldri har noen prestasjon vært bedre, aldri vil det bli overgått, og så var det ferdig, og publikum klapper, men du jubler, du hopper opp fra pianokrakken og strekker armene i været og husker selvfølgelig å bukke, du jubler som en eksplosjon, du jubler som var det på en annens vegne, publikum er glade, men ingen, ingen er gladere enn du, og bare du vet, fra tærne til hodet, hvorfor.

ES2003

Tenk hvis…

Tekstene jeg skrev i 2003, det første året jeg systematisk skrev korttekster, skiller seg ut fra de senere årene. Jeg hadde ikke utviklet en stil, de er vilt sprikende, vilt eksperimentelle, sånn som denne, fra 27. august, det året. I 365 korttekster har Applaus, fra 2005, lagt beslag på den plassen.

Tenk hvis…

… for eksempel i morgen, at strømmen har gått i løpet av natten, slik at klokkeradioen ikke forstår at den skal vekke meg, for klokkeradioer forstår ingenting uten strøm, og jeg forstår heller ingenting da jeg omsider våkner og klokken ved siden av meg står og blinker et klokkeslett som umulig kan ha noe med det gjeldende å gjøre, og jeg utifra dagslyset skjønner at jeg for lengst skulle vært på jobben, eller kanskje holder strømmen seg, og klokkeradioen skrur seg på, men dessverre har jeg ligget og hørt på radio i det jeg sovnet, og det så lavt, at når radioen skrur seg på, nei, da våkner jeg ikke, men sover foreløpig lykkelig videre, til jeg på ny eller hvordan vi skal si det i forhold til den tenkte fremtiden tidligere i setningen, våkner, og skjønner at jeg for lenge siden skulle vært våken og nå skulle vært på vei til jobb, eller allerede på jobb, alt ettersom når det var jeg eventuelt våknet, men dette forsikrer jeg meg mot, ved aldri å la meg vekke av radioen, men alltid av høylytt biping, BI-IP, BI-IP, det er ubehagelig, men sikkert, hvis jeg da ikke våkner og skrur vekkerklokken av, i den tro at jeg trykker på snus-knappen, og i det jeg snur meg for å sove noen minutter ekstra, så vet jeg ikke at jeg går inn i søvnen helt uten kontroll, og ikke vil våkne før jeg gjør det av meg selv, og ser at jeg har forsovet meg, slik at jeg ikke rekker jobben, og jeg kan ligge der i sengen og se for meg hvordan elevene kommer inn i timen, i den tro at de skal ha en lærer, men det skal de ikke, for han ligger her, og har ikke engang stått opp, og gjør det kanskje akkurat i det skoleledelsen ringer for å høre hvor i all verden jeg blir av og hvorfor jeg ikke har gitt beskjed, noe jeg vil å ha vanskelig for å svare på, det er bare stå opp, spise frokost, komme seg til første og beste buss, bare komme seg bort til skolen, nei, jeg må virkelig stå opp straks klokken piper, ikke engang gjøre forsøk med noen snusknapp, stå opp, forhåpentligvis noenlunde uthvilt, hvis jeg da har fått sove i natt, noe jeg fort tror jeg ikke kan ha gjort, fordi jeg har så mye å tenke på, som man ser, men likevel kan det altså være jeg klarer det, slike ting skjer, man sover godt mot alle odds og våkner uthvilt, tenk så herlig, klokken ringer og jeg står opp, uthvilt, spiser frokost, smører matpakke, pusser tennene, gjør alt riktig, bortsett fra at jeg blander sammen busstidene, det har jeg gjort før, det kan fort skje igjen, jeg tenker bussen går fem på, men så er det fra bystasjonen den går fem på, fra der jeg bor, går den ti på, og det husker jeg akkurat i det jeg er ved holdeplassen og det så sent at jeg ikke engang ser bussen min forlate den, og skolen ringer ikke meg, men jeg ringer dem, og må forklare, at det har skjedd igjen, det som har skjedd før, det finnes ingen unnskyldning, forklaringen blir tynnere, jaså, blandet sammen busstidene igjen? nei, jeg må bare rekke den bussen, den riktige bussen, jeg er der kvart på, for sikkerhets skyld, reiser til skolen, men har dessverre glemt læreboken, jeg har den normalt med på skolen, men denne gangen hadde jeg tatt den med hjem, av en eller annen dum grunn, og tatt den ut av sekken, og ikke lagt den tilbake, hva skal jeg si til elevene? jeg legger den i sekken med en gang, jeg kan ikke glemme boken, jeg må gå inn i klasserommet med boken, men tenk hvis jeg har feil bok, har blandet fagene? det har jeg gjort mange ganger, det kan skje igjen, de første gangene var det morsomt, elevene likte han læreren, som kom norskforberedt til mattetimene, men når det nå skjer enda en gang, i tillegg til alle de andre, kan man lure på om det kanskje skjer bevisst, noe jeg pinlig nok må insistere at det ikke gjør, jeg er nødt til å forberede meg til det riktige faget, men tenk hvis jeg ikke klarer det? tenk hvis jeg ikke holder mål?

ES2003

Om tegnsetting

I dag er det 9. september. 9. september 2003 skrev jeg en veldig, veldig spesiell tekst. Den heter «Om tegnsetting», og jeg tror den vil gjøre seg veldig godt i en blogg.

Om tegnsetting

Punktum er enklest. Litt verre er det med komma, men det er heller ikke særlig vanskelig. Punktum. Forsøker vi å knytte disse tegnene opp mot hverandre og mot forhold i det virkelige liv, altså det liv man aldri gir seg i forsøket på å beskrive, har man brukt noe som i litteraturteorien kalles for allegori – uten at akkurat litteraturteori skal være det sentrale her. Det sentrale er tegnsetting, og i forrige setning fikk vi brukt bindestrek, eller riktigere: Tankestrek. Og sannelig fikk vi der plass til et kolon. Jeg åpner også for parenteser (for å gjøre oppmerksom på når jeg har brukt et tegn (her brukte jeg altså parentes (dobbelparetntes (trippel (osv))), man kan bruke så mange parenteser man vil (slik jeg her gjorde)). Vi har altså lært: (kolon) Kolon, (komma) komma, tankestrek og punktum. (Punktum) Og vi har ennå ikke gjort forsøket å knytte disse tegnene opp mot det virkelige liv, det liv som også vi vil gi vårt bidrag i forsøket på å beskrive og aldri gi oss. Først introduserer jeg semikolon; (semikolon) et tegn som blander seg inn mellom komma og kolon og noen vil til og med si punktum. (Punktum) Det er altså ikke et tegn man bare bruker når man ikke vet hva man skal gjøre, og er nær ved å gi opp, selv om korrekt bruk er beslektet med dette også. Man kan trygt si at semikolon er et tegn som flyter litt rundt. Bruk det når du har holdt på med en lang forklaring en stund, forklart av gårde, det ene komma etter det andre, stadig nye leddsetninger, mange, lange, unødvendige ledd, og så finner du plutselig ut at dette fører ingensteds hen, dette må du bare komme deg ut av, men hvordan aner du ikke, sett inn et bastant semikolon; (semikolon) kort sagt, ferdig med det. Punktum (uten parentes). Tilbake til livet ((parentes start) tegnsetting og grammatikk er jo vanligvis regnet som temmelig fjernt fra livet (parentes slutt følger)), sett at to stykker skal innlede et forhold (punktum). Det kan man ikke regne som et punktum (komma), fordi punktum indikerer noe avsluttet (et forhold er jo ikke avsluttet, for da er det jo ikke lenger noe forhold), og heller ikke som et komma (komma), fordi et komma fort kan gi idé om noe underordnet, en bisetning, biting, et forsøk på å forklare noe man ikke helt klarer å forklare, og så gjøre et forsøk til (i parentes bemerket (kolon): det har jo litt med et forhold å gjøre), noe som vel ikke har noe med et forhold å gjøre, et forhold må vel alltid være hovedsaken. I hvert fall viktig (punktum)(Legger dere merke til at jeg nå i motsetning til tidligere setter tegnforklaringen foran tegnet (spørsmålstegn)?). Man kan prøve med en tankestrek (tankestrek) – selv om jeg er skeptisk. Det gir idé om at noe ikke helt er som det skal, i hvert fall at det finnes en helt annen måte å se på det på, se på det på, og denne helt andre måten å se på det på, bør ha noe overraskende ved seg, ellers ville man brukt komma, grensen mellom komma og parentes kan forresten også være flytende (det har ingenting med dette resonnementet å gjøre (så det kunne jeg godt satt i parentes (det var poenget))), tankestreken innebærer en pause nettopp for at man skal rekke å forberede seg til overraskelsen som snart skal komme, noe som skulle føre til at overraskelsen blir dempet, men som ofte tvert i mot fører til at overraskelsen blir forsterket, fordi den som skal bli overrasket skjønner det på grunn av tankestreken og bygger opp en liten ekstra forventning, ikke ulikt slik det foregår under fødselsdager, hvor man ikke akkurat skulle bli overrasket over å få en gave og må ta for gitt at gaven har et innhold som nødvendigvis er overraskende, hvis man da ikke kjente det på forhånd (det er egentlig utrolig for hvilke underordnete setninger man kan bruke komma i stedet for parentes (denne også, faktisk)), slik hva som foregår etter tankestreken også vil ha et innhold som selvfølgelig er overraskende hvis man ikke kjente det på forhånd, og skulle brukt komma (semikolon); kort sagt (komma), et forhold etter en tankestrek er et forhold som er dømt til å mislykkes. De giftet seg – og skiltes. Semikolon er for de forvirrede (semikolon); de som går inn i et forhold uten å ane hvorfor, altså bruker et tegn de ikke forstår og derfor synes passer best. Et forhold er ingen parentes (det ville i så fall være et mislykket forhold man helst vil overse, men som liksom hører med fordi det var der, jeg er på jakt etter det gode forhold (ikke utropstegn (jeg vil helst ikke bruke utropstegn (jeg forklarer det bare innenfor et lag av parenteser (fordi et utropstegn mest av alt indikerer ønske om å gjøre noe større enn det er (jeg pøser på med parenteser (se bare (kolon (her kommer forklaringen)): De innledet er forhold! Utropstegn. Det skulle være forklaring nok. Punktum), det er ikke farlig så lenge jeg kommer meg ordentlig ut av dem), noe man selvsagt skulle bruke ord til) så dumt synes jeg det er), det er bare for dårlige språkbrukere), er dere med) (punktum finale). Et forhold er (kolon): Kolon. Og for dem som synes at dette var en mildt sagt lite spennende konklusjon etter en så lang drøftelse, altså hvorfor bruke så lang tid på å komme frem til noe så opplagt, ja (komma), til dem vil jeg si at min agenda ikke var forhold (tankestrek) – men tegnsetting. Punktum.

ES2003