Stikkordarkiv: ES2005

Jeg er intet uten ord

Høstmånedene er de beste når det kommer til korttekster. Det er noe med når dagene blir kortere og kortere, når mørket trenger seg på, når tankene kommer. Det kan være vanskelig å finne nok gode tekster andre måneder i året, i høstmånedene er det overflod. September har 12 gode reserver, 12 tekster jeg kunne tenke meg å poste og publisere alle sammen.

Deriblant denne, «Jeg er intet uten ord», en tekst som skulle være med i en roman jeg riktignok samlet sammen, sånn cirka, men som aldri ble utgiftt. Den sier noe, den skulle være med, den er sår og fin. Den er skrevet 24. september, hvor den er stengt i hovedsamlingen av Cognac. Derfor er en så kjær tekst som denne, kun en reserve.

Jeg er intet uten ord

Slik skal jeg begynne min roman. Jeg er intet uten ord. Det vil være en god introduksjon for en romanfigur. Også i en korttekst gjør det seg godt, det er bare i virkeligheten man blir bekymret over en person som intet er uten ord. Og det er i virkeligheten jeg befinner meg. Det er i virkeligheten jeg utfører mine forsøk på å bli en person som med rette kan si: Jeg har levd. Den formuleringen satt, det er slik det er med formuleringene mine, de sitter, men med en gang jeg skal følge formuleringen opp med handling eller liksom gjennomleve det jeg skriver, så forsvinner bare alt i hop. Med meg kommer man ikke lenger ned enn til ordene, og de ser bestandig fine ut. Gjennom ordene har jeg levd et godt liv. Dere ser hvor store problemer jeg har med å slippe unna ordene, dette skal vær en korttekst, det har jeg selv sagt, jeg har allerede skrevet flere linjer, dere kan bare lese dem og få det bekreftet, men ingenting har ennå skjedd. Det er fordi ingenting skal skje, tenker dere kanskje, jeg ønsker å gi dere feil, men når dere har lest historien ferdig, vil dere se at dere har rett. Dette skjedde torsdag, vi kan se hvordan jeg ser ut og oppfører meg, hva jeg tenker og ønsker sier seg selv, jeg står i dusjen og vasker meg så godt jeg kan, tar på meg de fineste klærne jeg har, samtidig som jeg prøver å få det til å se litt rufsete og uhøytidelig ut. Mer presentabel enn dette blir jeg ikke, dette er mitt høydepunkt. Så går jeg ut for å møte henne jeg har en avtale med. Vi går på kino, vi går på kafé. Hun er nydusjet, nyvasket, og så finkledd og rufsete at hun gjør meg rent forlegen. Den eneste måten jeg har å skjule det på, er gjennom ord. Jeg må bare snakke med henne. Og ingen snakker bedre enn jeg, der kommer min styrke til sin rett, med ordene kan jeg klare alt, bortsett fra det som ikke lenger har med ord å gjøre. For eksempel å omfavne henne. For eksempel å få henne med hjem. For eksempel alt det der jeg ønsker. Og jeg skjønner så godt at hun ville gitt meg lov. Vi har kommet oss til et veikryss, hun skal til høyre, jeg til venstre. Det er ingen måte å slippe unna dette veikrysset på. Jeg kan ikke snakke det annerledes. Jeg kan ikke med ord stanse tiden. I romanen kan jeg selvfølgelig det, romanen jeg skal skrive, og her i kortteksten, men der jeg står i veikrysset kan jeg det ikke. Der går tiden. Og for hvert minutt det går, blir det teitere at vi står der uten avgjørelse, at hun står der så lenge er et tydelig tegn, at jeg står der også er enda mer tydelig, i hvert fall for meg, men hun skjønner det ikke. For så ville hun gjennomført forandringen med meg, gjort meg til noe annet enn ordene, gjort meg virkelig, levende, omfavnet meg i stedet for å vente på at jeg ikke omfavner henne. Det skjer ikke noe slikt, dere har helt rett i det. Jeg kunne selvfølgelig skrive det annerledes, men hva hjelper det? Det blir ikke annet enn ord, og det er nettopp ordene jeg så gjerne vil unngå.

ES2005

Reklamer

Dirigenten

I fjor brukte jeg søndagene til å poste egne reservetekster, reserver til de 365 korttekstene i hovedkategorien. Årsaken til at jeg har disse reservene, er at jeg satte den regel for meg selv, lenge før blogging ble et tema, at hver dag skulle ha sin tekst, og førsteutkastet til denne teksten skulle være skrevet på denne datoen. Det ble jo litt spesielt, når noen datoer tilfeldigvis hadde flere gode tekster, mens andre datoer ikke hadde tekster i det hele tatt. Men sånn er det når hodet er innrettet som mitt, da kan man ikke ta hensyn til konsekvenser i den slags spørsmål, da er regelen regelen. Tekster det ikke var plass til ble lagt over i dokumentet for «Reserver». Som på ny ble en besettelse. Det skulle være 12 reserver hver måned. Og sånn er det blitt.

Noen av reservetekstene er ok, og vel så det. Som denne, kalt «Dirigenten», og skrevet 8. januar, 2005.

Dirigenten

Av og til skulle jeg ønske at jeg var dirigent og hele verden var orkester og publikum. Jeg kunne godt høre applausen mens jeg verdig gikk ned mot podiet, med taktstokken i hånden og notearkene under armen og i hodet. Når jeg kom ut på scenen ville applausen økt enda litt mer, slik at jeg for ikke å virke arrogant måtte vinke til publikum. Jeg gjør et lite sprett for å komme meg opp til dirigentpodiet mitt, til og med orkesteret gisper av forventning, jeg legger notearkene ned og bukker til publikum og puster dypt inn, det er som om også applausen blir sugd inn av mitt innpust, den opphører i alle fall, og det er bra, for nå skal jeg slå tre ganger på dirigentstativet hvor jeg har notene mine, slik at konserten kan begynne, der begynner den, det er jeg som bestemmer at den skal begynne, jeg peker bare på den som skal begynne, aldri har noe begynt i så rette øyeblikk som dette. Og jeg veiver med armene, jeg er fortissimo og piano, jeg får frem enhver stemning og tanke, ingen følelse er fremmed for meg. Jeg er dirigenten. Av og til skulle jeg ønske det.

ES2005

Forsvinne

Denne teksten lå egentlig under forkastede. Det betyr at jeg ville kvitte meg med den, at den ikke var bra nok. Når jeg leser den nå på ny, ombestemmer jeg meg. Den er bra nok.

Forsvinne

Nå er året omme, og jeg skal forsvinne. Ja, jeg vet det høres merkelig ut, og jeg synes det er litt merkelig selv, men sånn er det altså. Jeg forsvinner. Aldri mer er det jeg som skal registrere det som skjer rundt meg. Aldri mer jeg som skal se meg selv gå på teater, på kafé og forskjellige slags andre steder med vakre kvinner for kanskje å få dem til å forstå hva jeg ønsker de skal gjøre med meg. Aldri mer skal jeg sitte ved et instrument for å uttrykke følelser jeg ikke får frem på andre måter, og heller ikke på denne måten. Aldri mer skal jeg stå på scener for å lese opp tekster jeg selv har skrevet, nå er det andre som skal lese. Dette er restene av meg. Jeg skulle ønske jeg klarte det bedre, jeg skulle ønske jeg bedre klarte å uttrykke hva det er med meg. Jeg skulle ønske jeg klarte å skrive det ned slik at andre kunne forstå det, men når jeg leser tekstene mine nå på ny, så ser jeg at det har jeg ikke greid. Det er hele tiden noe annet, uansett hvor mye jeg anstrenger meg, blir det hele tiden en annen enn jeg som opptrer, det blir alltid andre følelser enn mine, alltid tanker litt på siden av det jeg egentlig tenker. Hadde jeg bedre tid, kunne jeg kanskje skrive det bedre, men bedre tid har jeg ikke, og bedre ville det kanskje ikke blitt uansett. Dette er så bra som det ble. Kanskje må tankene være skjeve og unøyaktige for at de skal være mine. Kanskje er kontrollen jeg har over følelseslivet mitt så dårlig, at når jeg forsøker å fange dem i skrift, så må de skli ut og jeg må forandre meg til å bli en annen enn den jeg er. Og kanskje er denne andre mer jeg, enn den som sitter her og skriver. Det er ikke min oppgave å finne ut, jeg forsvinner nå.

ES2005

Tale ved et julebord

Det er nok mange som går på julebord om dagen, og i fremtiden. Noen vil nok også tale. Men det er ikke sikkert så mange vil kjenne seg igjen i en tekst som denne, og heller ikke sikkert målet er at så mange skal kjenne seg igjen i den.

Tale ved et Julebord

Å, etter alt som har hendt i år, og alt som ikke har hendt, så skulle jeg på julebord, vi var alle sammen pent kledde, og før vi satte oss til bords for å spise, stod vi på gulvet og snakket med hverandre. Jeg var blant dem som var glad da vi endelig kunne sette oss, for jeg syntes det var litt anstrengt å stå sånn og snakke, for det vi egentlig gjorde var jo å vente, og det var også det eneste jeg kom på å snakke om. Det er alltid så anstrengt før vi setter oss til bords, sa jeg, om og om igjen. Men da vi hadde satt oss til bords, innså jeg at dette ikke representerte noen særlig fremgang for meg, stemningen var like anstrengt der. Jeg kjente ingen særlig godt av dem som satt rundt meg, flere kjente jeg ikke i det hele tatt, de var langt eldre enn jeg og antagelig pensjonister som hadde arbeidet på arbeidsplassen min tidligere. De hadde mye å snakke med hverandre om. Jeg snakket med kjøttet jeg spiste. Selvsagt bare i fantasien, jeg gjorde meg ikke til latter heller, men i fantasien snakket jeg, – hvordan føles det å være pinnekjøtt? spurte jeg pinnekjøttet, inni meg. – Det er vel ikke noe særlig å bli røkt, kan jeg tenke meg. Jeg smilte til kjøttbiten jeg puttet i munnen, og tenkte pinnekjøttet måtte bli veldig glad når jeg syntes det smakte godt. Veldig godt, syntes jeg det smakte. – Vet du, sa jeg til pinnekjøttet, i fantasien, selvsagt, – at dere pinnekjøtt har gjort en skikkelig karriere gjennom årenes løp, pinnekjøtt pleide være fattigmannskost, tidligere, det var kjøttet de velstående ikke ville ha. Men se i dag, her sitter jeg og spiser deg, sa jeg og slukte kjøttet. Jeg snakket også litt til ølet jeg drakk, – jeg har mye å takke deg for, sa jeg, og tok noen gode slurker. Sidemennene mine og damene deres snakket om hvor mye bedre alt var før her på arbeidsplassen vår. Og jeg kjente jeg var helt enig med dem, det var svært mye bedre før, ikke bare her på arbeidsplassen, men rent generelt. Hvorfor satt jeg egentlig her, med dette kjøttet, dette ølet, og disse folkene, når jeg kunne vært et helt annet sted og vært der sammen med henne som jeg aldri kom meg til å bekjenne for. Eller hun kunne vært her. – Husker du fra den tiden du var sau? spurte jeg kjøttet. – Hadde du noen gang en vær du gjerne ville ha, men så kunne du ikke få ham, og så skulle du tenke ut hvorfor, men så var det egentlig ikke noen grunn? Jeg kom i tvil om pinnekjøttet stammer fra sau eller vær, så jeg spurte sidemennene mine om dette, fikk svar. Fra ene enden av bordet klinket det i glass, det var tale, den handlet om arbeidsplassen og om forholdene der, og om fremtiden. – Fremtiden, sa jeg til kjøttet, – den kommer aldri. Akkurat her følte jeg at jeg fikk kjøttet med meg på tankene mine. Ølet, derimot, mente at fremtiden alltid lå foran oss, og at det alltid uansett vil finnes håp og håpløshet, det var ikke noe problem. Jeg spiste opp all maten min mens denne talen var. Så klinket jeg i glasset og reiste meg opp for selv å holde tale. Der bekjente jeg, fra start til mål, alt jeg har skrevet, alt jeg har tenkt, alt om hvordan jeg har gått og forsøkt å bygge meg opp mot til å bekjenne for denne vakre damen, nå bekjente jeg, men uten at hun eller noen andre fikk høre det, eller være med på det.

ES2005

Jeg hadde gjort alt klart

Denne teksten skrev jeg 3. desember 2005. Den gang var jeg 31 år. Den gang var jeg ugift. Den gang kunne jeg skrive tekster som dette. Nå kan jeg bare bli rørt av dem.

Jeg hadde gjort alt klart

Jaja, det er jo bare å skrive det ned, for det har jo skjedd, og det slik jeg nå kommer til å skrive det. Jeg hadde gjort alt klart, jeg hadde merket av en dato på kalenderen, jeg hadde gjort det for månedsvis siden, denne dagen skulle det skje, og så hadde jeg i det stille gått og gledet meg til den. Jeg hadde sett det for meg, hvordan det ville gå. Jeg hadde kjøpt inn alle nødvendige matvarer god tid i forveien, jeg hadde nok vin, gulvet hadde jeg vasket, støv var tørket, på badet hadde jeg vasket speilet, slik at hun som skulle komme på besøk til meg, kunne se hvor vakker hun var i det. Alt var gjort i stand. På sengen fristet nytt sengetøy. Det var bare å vente på henne. Jeg måtte passe på å fordele måltidene utover dagen, slik at jeg var akkurat passe sulten til middagen. Jeg måtte prøve å få sove litt, om nødvendig om ettermiddagen, for å møte henne helt uthvilt. Også jeg måtte være i tipp topp stand. Så skulle hun komme, jeg skulle ta godt i mot henne, slå et par vitser, hver gang jeg tenkte på det, hadde jeg en ny vits på lager, det kom til å gå så bra, selv om jeg visste jeg nok kom til å bli for nervøs til å fortelle vitser, sånn i starten. Det kom til å bli en alle tiders kveld, mat og vin, jeg og hun, først hun i stolen, så begge i sofaen, det var ikke til å holde ut å vente på det. Og nå har det skjedd. Dagen har vært her. Den var i går, eller for å si det rett ut: i dag. Hun kom ikke. Jeg kunne skrevet unnskyldninger, men jeg lar det være. I stedet skriver jeg det som sant er, og det er at insisterte på å gjennomføre min drømmekveld uansett. Jeg stod opp tidlig, kjøpte de nødvendige ingredienser, rikelig av alt, jeg tilpasset måltidene gjennom dagen for å være passe sulten til middagen, jeg sov og var uthvilt, gulvet var vasket og støv tørket, og speilet var så rent at jeg tydelig kunne se meg selv i det, og hvor vakker jeg var. I speilet så jeg tydelig en mann som hadde skiftet til rent sengetøy denne kvelden. En mann som satte seg ned sånn i åttetiden, med stearinlys på bordet og den mest nydelige, godt stekte lakseretten du kan tenke deg, med fløtesaus og ris, paprika, tomater og de lekreste oljer, alt som er godt var med, og en herlig hvitvin jeg skålte ut i rommet med. Stolen var tom, som var tallerkenen og glasset på andre siden av bordet. Jeg spiste opp maten, det var så godt at jeg fikk tårer i øynene. På soverommet ventet det friskeste laken mulig å sovne i.

ES 2005