Stikkordarkiv: ES2006

Kom nå

Dette er en tekst om å holde igjen, om å ikke våge. Den er skrevet 2. desember, 2006, og er reserve, fordi 2. desember, 2007, skrev jeg Et korn av håp, som er bedre. Men 2. desember falt i år på en søndag, og søndager poster jeg reservetekster. Sånn er det bare. Kom nå.

Kom nå

Dette er en tekst som ikke skal holde igjen. Jeg har holdt igjen så mye, i tekstene mine, og ikke minst i virkeligheten, en gang må jeg slippe det, denne gangen blir her. Kom nå, kom. Bare sykle bort hit, ta taxi, gå, gjør hva du vil, kom. Kom. Ring på, jeg lukker opp, jeg venter, jeg har øl og vin og hva du vil, og jeg har meg selv, jeg har i aller høyeste grad meg selv. Kom og forsyn deg. Akkurat nå vil jeg ikke være så nøye på hvem du er, senere vil jeg bli det, ikke nå, kom, kom. Jeg har en del av dere i tankene, en del av dere kan det godt være, men andre også, bare kom, kom. Dere vil bli tatt godt imot, jeg sier at jeg ikke vil holde igjen, men jeg vil, hvis dere vil det, ber meg om det, selvfølgelig, kom. Se kroppen min, se meg, eller se meg, ikke vær så nøye med kroppen min, den kunne sikkert vært bedre, jeg kunne også vært bedre, og du, tenk ikke på det, kom, kom. Jeg skriver det så godt jeg kan, om ord var nok, det er ikke nok, vel så sier jeg det i virkeligheten også, kom sier jeg, vær så snill og kom, kom. Jeg sier det høyt. Jeg åpner opp vinduet og sier det. Jeg holder ikke igjen, ingen kommer, hva skal jeg gjøre da, sende en tekstmelding, det gjør jeg ikke.

ES2006

 

Reklamer

Uvær

Dette er en tekst jeg vanskelig kan være annet enn fornøyd med. Den handler om uvær. På mange måter.

Uvær

De har meldt skikkelig uvær denne helgen. Helgen har allerede vært, uværet også. Det har haglet mot ruten, eller pisket er riktigere å si, eller regnet. Det har regnet på ruten, regnet har pisket mot ruten. Egentlig har det vel regnet mest ned på bakken utenfor, men jeg har hørt det godt. Jeg har satt meg opp med knærne i sofaen, sett ut, regn, pøsregn. Og vind, trærne har kastet seg frem og tilbake, kliss våte av regnet. Det har ikke vært fristende å gå ut, jeg har vært inne. Uværet skal fortsette, helgen ikke. Neste uke er det fem hverdager med dette været og meg selv. Jeg tror jeg vil foretrekke den verden hvor drømmer blir oppfylt. Der er været helt ok, men ingen bryr seg om været, det viktige er at hun bryr seg om meg. Hun sender en melding, kom, sier hun bare, jeg spør ikke engang hvor da, jeg kommer. Sånn er det i drømmeverden, det er bare å komme. Og det gjør jeg, jeg kommer bort til henne, ringer på, hun slipper meg inn, hun har ingen kjæreste eller noen hun bor sammen med eller noen ting sånt, hun har bare meg. Det er nok for henne. Forresten passer det godt at det regner, det er helt ok, jeg er kliss våt, det drypper av håret mitt, renner, – så våt du er, sier hun, – vet det, sier jeg, peker, med tommelen, – været. Hun smiler, jeg også, hun fordi jeg er så søt, jeg fordi jeg er så lykkelig, – vil du låne håndkle? spør hun, og er allerede på vei for å hente, tjenestevillig. Jeg setter meg i lenestolen hennes, hun kommer tilbake med håndkleet, gir meg det, setter seg i sofaen overfor meg, og ser på meg når jeg tørker håret med håndkleet og blir rufsete og sexy, jeg kan se hun får lyst på meg, jeg ser at hun nesten ikke kan holde det ut, og derfor tørker jeg bare litt ekstra, for å erte henne litt. Så enkelt det er å leve seg inn i en slik drøm. Eller det er ikke så veldig enkelt, jeg forsnakket meg der, det er vanskelig, men jeg klarer det av og til, noen korte små øyeblikk, så er uværet der igjen, eller ikke uværet, hverdagen, virkeligheten, jeg.

ES2006