Stikkordarkiv: ES2016

En viktig sak

Nå som bloggen er våknet litt til liv igjen, skal jeg også forsøke å legge ut korttekster lørdagene. De vil foreløpig være nyskrevne. Noen av de så ferske, at de kanskje ikke vil bli lagt ut i sin endelige versjon, men vil bli redigert litt i ettertid også. Dagens tekst er unnfanget i går, skrevet ut i dag, men fikk en litt annen slutt enn det som først var tenkt skulle være poenget.

En viktig sak

I mange år hadde jeg gått og ventet på muligheten og fiklet på argumentene hvordan jeg skulle legge frem saken min. Ja, jeg skal ikke påberope meg at dette gjaldt en rettssak eller noe sånt, eller noe som hadde offentlig interesse. Det hadde min interesse, gjaldt mitt liv. Og for meg er mitt liv viktig, som jeg har sagt utallige ganger, og tenkt enda mange flere. Mitt liv er viktig. Og jeg kan ikke finne meg i at det er ubetydelig i den store sammenhengen. I den store sammenhengen er hele menneskeheten en detalj. En ganske viktig detalj, riktignok, som det liv i stand til å sanse og gjøre seg tanker om det som er.  Og sånn vil jeg si også jeg er en viktig detalj. Mitt univers er det eneste i sitt slag. Det har en egenverdi, og krav på litt respekt, om enn både jeg og livet mitt relativt ubetydelig. I den store sammenhengen. Sånne ting. Det er dette veldige ønsket om å rettferdiggjøre meg, forklare verden det er riktig jeg eksisterer, et behov jeg har om å rettferdiggjøre eksistensen. Og det holder ikke gjøre det bare overfor meg selv. Det er som om den mistenkte før rettssaken setter kreftene inn på å overbevise seg selv om at han er uskyldig. Det er ikke der slaget skal stå. Slaget står i selve rettssaken. Nå har riktignok jeg sagt dette ikke er noen rettssak. Men sett nå at det var det, i overført betydning, selvsagt, en rettssak der jeg skulle legge frem min sak om at det er riktig jeg eksisterer, og der mistanken mot meg er at jeg er meningsløs. Det er forbrytelsen jeg skal forsvare meg mot, og det er det jeg har gått i mange år og ventet på muligheten for, mens jeg stadig har fiklet på argumentene, og sånt som jeg skrev i starten. Så starter liksom den fiktive rettssaken. Det var mye større enn jeg hadde sett for meg, med dommer, jury og advokater, og så fullt av publikum at det ikke var sitteplasser til alle. Min sak har interesse. Det skulle være tydelig nok. Aktor har sin prosedyre. Den er overbevisende nok, med bedre argumenter enn jeg egentlig har tenkt ut selv, om hvorfor livet mitt er så meningsløst, og hvor absurd det er å  prøve å rettferddigjøre en eksistens som uansett ender i døden, og så skulle døden være urettferdig, da, liksom? Aktor blir litt spydig, her, det var en sånn type advokat. Så var det min tur til å snakke. Langsomt går jeg frem. Argumentene er helt på plass i hodet. Jeg har forberedt meg og forberedt meg. Jeg vet at om disse argumentene ikke holder, så holder ingen, for jeg har brukt mye tid og ikke funnet noen bedre. Så jeg snakker. Jeg lar det stå til, og forteller denne fiktige rettssalen hvorfor det er riktig at jeg er her, et en urettferdig død ikke er noe jeg kan la mitt liv bli hengt opp i. Jeg kan ikke si mer enn dette.

ES2016

 

Reklamer

Sko på besøk

Etter en lang, lang tids pause, flere år, gjør jeg nå et forsøk på å skrive en ny korttekst.

 

Sko på besøk

Det kom et par sko til meg på besøk, her om dagen. Jeg hadde ikke ventet dem, eller noen andre sko. Det er slutt på den tiden da jeg gikk og håpet på at sko eller mennesker skulle besøke meg. Jeg lukket opp døren, og der stod de. – Kom inn, sa jeg. Jeg stod sånn jeg vet man skal stå når man vil la folk – og sko – slippe inn, armen litt sånn dinglende ut, denne vei. Skoene kom inn, men ikke uten å tørke seg på matten. Til sko sier man ikke «ta av deg på beina», akkurat som man ikke sier til visse typer mennesker at ja, dere skjønner, dere skjønner. Man vokter sine ord. Jeg drikker kaffe hele tiden, men det er ikke poenget her. Vi satte oss rundt borde vi har stående, jeg satte meg, jeg satte meg i sofaen. Skoene satt som om de hadde beina i kryss, helt merkelig, – hvordan er det mulig? tenkte jeg, og skjønner ennå godt hvorfor jeg tenkte det. Så var det dette med samtalen, den man alltid skal innlede og prøve å holde når man har besøk, den som helst skal gå enkelt og uanstrengt, den som voldet meg så store problemer den gang jeg gikk og håpet på at sko eller mennesker skulle komme, og så videre. Jeg husker jeg gikk og tenkte dagen lang på hva jeg skulle bli, og hvor fælt det ville bli når jeg likevel ikke ville få meg til å si det, og også skjønte at det ikke var riktig, alt bare i fantasien, selvsagt. – Kaffe er godt, sa jeg, – jeg drikker enorme mengder kaffe, du må bare si om du vil ha kaffe. Jeg hørte meg selv tenke det var galt å si disse tingene til sko, men det er ikke så farlig lenger. Jeg har liksom klart det nå. Min kone og mitt barn ligger i sengen og sover, ofte i samme seng som jeg. Hva har vel det å si om jeg byr sko på kaffe, og det ikke passer seg å gjøre det, av ulike grunner. Jeg har et godt liv, lever godt. Det har jeg lyst også skoene skal gjøre, at alle skal gjøre. Derfor prøver jeg så godt jeg kan å få dem til å føle seg velkomne, slik jeg prøver å få alle til å føle seg i mitt selskap, om jeg ikke alltid lykkes, om jeg gjør mange feil, det er ikke meningen.

ES2016,19. november