Stikkordarkiv: Et latterlig menneskes drøm

Et latterlig menneskes drøm, av F. M. Dostojevskij

Сон смешного челавека, ble utgitt i del 2 i aprilnummeret av En forfattersdagbok årgang 1877. Det er kanskje den beste novellen som noensinne er skrevet. I forbindelse med denne vil jeg gjerne koste på meg en liten historie fra mitt eget liv.

En tidlig fredag i år 1999, bestemte jeg meg for å lese dette mesterverket enda en gang. Det var i forbindelse med fredagsrutinene, jeg bodde i Hans tanks gt. 18, 11 kvadratmeter rom, alltid rot og støv, men nok plass til at jeg kunne sette meg på sengen med en novelle og en kopp honningmelk. Jeg ble overveldet, det er forsiktig, jeg ble frelst, det er treffende. Kjærligheten er sann, også jeg måtte bli en forkynner. Det er ikke mindre enn det. Og den eneste riktige kjærlighet, er den betingelsesløse. Eller hvordan andre oppførte seg, var ikke min sak. Jeg skulle leve etter budet.
Lørdagen etter skal jeg i forbindelse med kjøp av frokost, innom en antikvaritetshandel på andre siden av byen. Jeg er altså ute og går, da jeg plutselig ser en lommebok liggende på en slik elektrisitetsboks ingen meningmann helt skjønner hva er. – Ergerlig, tenker jeg, – jeg skulle levere den, men jeg går forbi. Og stopper opp. Er det ikke min plikt å levere den? Jeg fant den. Og jeg tenker for og i mot, jeg skal til lille strandgaten, strandkaien, eller hva veien heter, det er stor omvei å gå til politistasjonen. Neste som finner den, vil sikkert levere den, eller neste der igjen, en eller annen, noen vil ta seg av det. Og jeg vil gå, men stopper opp. Novellen. Det var ikke lenger noe spørsmål, jeg tok den med meg og leverte den på politistasjonen, så gikk jeg til antikvariatet og så til butikken, før jeg endelig kunne komme hjem og spise frokost.
Uken etter kommer jeg en dag hjem og ser en flaske vin stående utenfor døren min. Det er eieren av lommeboken, han var takknemelig. – Det var jo flott, tenker jeg, og gleder meg til å drikke denne vinen. Så kommer min nabo, Eivind Riise, og sier det var en her og leverte denne vinen, det var i forbindelse med en lommebok. Greit nok. Han sier også, at denne mannen er utvikler av et nytt internettsystem, trådløst, og ny antenne er nettopp satt opp, på fysisk institutt. Noen hundre meter fra meg. Saken er, at antennen er satt opp og alt er klar, men det er ingen til å bruke nettet. Han trenger testperson. Og da han leverte vinen, så han at jeg kunne være en mulig, fordi betingelsen er fri sikt til antennen. Hadde jeg datamaskin? Det hadde jeg. Så var saken klar. Han ringte kort etter, kom opp, monterte og satte opp alt, og så fikk jeg gratis lynraskt internett som den første i Bergen og Norge, hele halvåret. Fordi jeg hadde levert denne lommeboken. Eller fordi jeg hadde lest et latterlig menneskes drøm.

Onsdag 24 september 2003 kokte jeg opp melk igjen, fant frem honning, og satte meg til i sengen igjen. En liten grønn flekk i hverdagen, en liten skatt innvilget meg, «Et latterlig menneskes drøm» skulle leses på ny. For tredje gang. På ny blir jeg rystet over hvor presis og treffende Dostojevskij er, når han beskriver hvordan hoved personen har bestemt seg for selvmord, og årsakene til det. To sider tar det, og vi har ingen problemer med å akseptere karakteren og valget. Jeg hadde glemt episoden med piken, eller naturligvis, piken husket jeg jo, men jeg hadde glemt detaljene. Hvordan hun sikkert hadde mistet mamaen sin, eller det var noe galt der, og det latterlige menneske som jager henne bort og reagerer på det. Jeg hadde glemt stjernen. Jeg hadde glemt at han drømte han lå begravet, og hadde vanndråper dryppende på øyelokket. Jeg hadde glemt nyansene og rikdommen i paradiset på den fremmede planetet, og detaljene i hvordan det ble revet bort, av det latterlige menneske. Men jeg husket opplevelsen, og den fikk jeg på ny.

Dette er en novelle som egentlig løfter seg over kritikk. Den skal ikke kritiseres, den skal godtas. Det er guddommelig, som Bach. Det skulle ikke være mulig å skrive som dette, men her er novellen. Det er cellosuiter og Matteus pasjon i skrift. Når jeg leste den dannet og intellektuell nesten 30 år gammel, kunne jeg naturligvis ikke være enig i alt. Det der med kjærlighet til dyrene, så rart ut, likeledes troen på liv etter døden og det ene og det andre, til og med den skitne tanken hvilket kjedelig liv i bare lykke. Men jeg tok meg i det. Denne novellen skal ikke leses intelligent. Den skal leses som et eneste stort Ja! for det er det den er. Denne novellen er idealet.

Jeg kan likevel ikke dy meg. Dostojevskij tegner portrettet av et fullstendig latterlig menneske, og han tar brodden av karakteristikken ved å la mennesket innse det selv, ja, verre enn andre. Alle beskyldninger vi kan ilegge ham, tar han selv på seg, han er klar over sin latterlighet og får nærmest sin regning i det alt også blir likegyldig. Fullstendig likegyldig. Ikke engang problemer har noe å si for ham, det er ham helt likegyldig om verden eksisterer eller det ikke eksisterer noe som helst. Alt dette forsvarer både den egentlig latterlige ideen han senere får i novellen, men først og fremst selvmordet han ønsker å ta. Alt er likegyldig, så hvorfor ikke gjøre ende på det, først som sist. Pistolen ligger klar, ferdig ladet. Og at han virkelig vil ta selvmord, gjør Dostojevskij oss overbevist om, gjennom å la ham se en stjerne som liksom forteller ham det. Denne stjernen har også dobbelt betydning, både er det forståelig at et slik syn kan stimulere frem impulsen som fører til handling, i tillegg til at dette blir stjernen som han i drømmen passerer på vei mot den paradisiske planeten.
Overbevisningen om at han skal ta selvmord, bruker Dostojevskij til et meget interessant filosofisk problem angående den lille piken. Han skal ta livet av seg. Verden skal slutte å eksistere. Det er Schopenhauer filosofi. Hvorfor bryr han seg da om den lille piken som lider nød? Også piken har mangetydig betynding. Først og fremst redder hun ham fra selvmordet, han kjenner medfølelse for henne, og må altså tenke gjennom hvorfor han gjør det. Dermed kommer det moralfilosofiske spørsmålet, rundt gode gjerninger og samvittighet over dårlige. Den latterlige personen sammenligner medfølelsen med smerte, selv om alt er han likegyldig, ville han følt smerte om noen hadde slått ham, og han følte medlidenhet for denne piken. Men han kan ikke helt forklare dette siste, hun skulle ikke ha truffet ham som hun gjorde. Det er dette spørsmålet han blir sittende å gruble med, hvorfor er hun ham ikke likegyldig? Grublingen har også den funksjon at han blir trøtt, og sovner. Før det har Dostojevskij noen generelle vendinger om drømmer, der han blant annet slår fast at drømmer er ikke hodet, men hjertet, forklart gjennom de ufornuftige ting som skjer, eksemplifisert gjennom samtaler med død bror, men drømmen gjennom hjertet gir også det latterlige menneskes drøm større gyldighet. Sannheten finnes ikke i hodet, men i hjertet. Samme hentydning, om enn svakere, gir detaljen at han skyter seg i hjertet, og ikke i hodet. De gamle følelser blir drept, det er hjertet som skal gjenfødes, etc.

Hva jeg ikke helt forstår, er den forakten han slynger ut mot et eventuelt fornuftigere vesen, hva er det for noe? Forakt som trussel mot lidelsen? Jeg kan godt skjønne følelsen, men ikke hvordan denne skal kunne brukes som noe forsvar eller motsvar. Heller ikke hva den gjør i novellen. Kanskje dette vesens endeløse godthet og tilgivelse. Nåvel, det er detalj.

Så dør han altså, og opplever den lille skjærsild, den lille drypping mot øyet, og så kommre seansen da vesenet fra den fremmede planeten flyr med ham, gjennom verdensrommet. Den latterlige er skeptisk, godtar uten videre at det finnes liv etter døden, men vet ikke om det er noe særlig positivt, hvis det blir som det første – glem ham. Han er også skeptisk til planeten han ser, det er jorden han elsker, jorden han forlot, ingen annen verden kan han elske. Men straks han lander, blir det øyeblikkelig annerledes. Han skjønner straks dette er menneskeheten før syndefallet, og klarheten, gleden og kjærligheten, overvinner ham med en gang. Det er den rene kjærligheten.
Hvordan han beskriver dette, er nydelig. Det finnes i kap 4. Hvordan de henleder oppmerksomheten på trærne, og ikke kan forstå andre tanker enn kjærlighetens. Kapitelet avsluttes med et Dostojevskijsk frempek, den latterlige menneske skal føre dem alle gjennom syndefallet.
Det skal ikke mye til, litt spøk, litt koketteri, et atom, som Dostojevskij skriver, og så var det sådd. De begynte å tvile på hverandre, danne allianser mot hverandre, og så dukket vitenskap og humanitet og den slags tanker opp, og Dostojevskij får et stikk mot læren om de edle begreper istedet for forståelsen av dem. Her oppfører de seg prikklikt menneskene på jorden. Det er en besynderlig effekt, men for Dostojevskij er sentralt, dette at viten står over følelse, erkjennelse av livet står over livet. Det er menneskenes feil. Man kan bruke så store ord her. Menneskene på planeten dyrker egenkjærligheten foran nestekjærligheten. Det kommer tenkere og profeter, det utkjempes kriger i gode ideers navn, det er historien som utspiller seg, her også. Og det ser latterlig ut. Enden er at den latterlige bønnfaller dem om å tro at det er hans feil, det er han som har skylden, men de hører ikke på ham. Her blir han en slags Gud, en slags Kristus, hans kjærlighet til folket er like stor, større. Han vil korsfestes, for å frelse dem. Så våkner han.
Nå vil han bare forkynne den sannhet han har sett. Og ingen lidelse er uutholdelig. Novellen avslutter med det vakreste sitat i verdenslitteraturen:

Men vent litt – jeg har enda en ting å si: La så være at dette aldri går i oppfyllelse, at paradiset aldri vil oppstå på jorden (det forstår jeg jo selv!) – vel, forkynne vil jeg likevel. Men hvor enkelt villle det ikke være: på én dag, på en eneste time ville alt bli forandret! Elsk menneskene, elsk din neste som deg selv, det er hovedsaken, det er alt, mer behøves ikke, i samme øyeblikk vil du vite hvordan du skal leve. Og så er jo dette bare en gammel sannhet som er blitt gjentatt millioner av ganger, og som likevel ikke har slått rot hos oss! Erkjennelsen av livet står over livet, kunnskapen om lykkens lover står over lykken» – det er dette vi må kjempe mot! Og det er det jeg vil gjøre. Hvis bare alle vile gjøre det, kunne alt på jorden bli forandret i samme øyeblikk.

Dette er et latterlig menneskes drøm.

 

Reklamer