Stikkordarkiv: F. M. Dostojveskij

Vlas – fra En forfatters dagbok, av F. M. Dostojevskij

Gjennom store deler av sitt liv var Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij aktiv i utgivelsen av forskjellige slags tidskrift. Mest berømt er det spesielle tidsskriftet som på norsk har fått navnet «En forfatters dagbok», (russisk: дневник писателя). Dagboken begynte i 1873 i et annet tidsskrift, Borgeren (гражданин), men ble utgiftt alene som et slags enmannstidskrift med månedelige utgaver 1876 og 1877.  Deretter fulgte en naturlig pause, mens Dostojevskij arbeidet med Brødrene Karamasov i årene 1878 og 1879, før det kom to nye nummer, ett for hvert av årene 1880 og 1881.

Dette er et meget spesielt verk. Det er nesten som en blogg, der Dostojevskij redigerer seg selv, og føler seg helt fri til å skrive om det som passer ham. Her skriver han sin mening om dagsaktuelle temaer, uten å være så nøye på å oppfylle noen sjangerkonvensjoner, akkurat sånn man kan skrive på en blogg, der man skriver hva man vil. Dostojevskij er imidlertid en ordkunstner, en menneskekjenner og en visjonær, hans meninger og hvordan han får dem frem er interessante også over hundre år etter ham. Den slags kompliment kan man dessverre ikke gi til mange av dagens bloggere.

I tillegg til disse små og store tekststykkene om saker som opptok ham, krydret Dostojevskij også dagboken med noen noveller og små fortellinger. Dostojevskij var jo ellers romanforfatter, og det er kun i denne dagboken vi finner noveller fra den modne Dostojevskij. Ellers er det bare noen fra tidlig i forfatterskapet, samlet i Hvite netter (Белие ночи), og med liten interesse for dem som ikke er glødende interessert i Dostojevskijs forfatterskap, og vil lese alt av ham, for å se etter hvordan sporen av hans senere storhet finnes også  de tidligere verkene hans. I dagbokstidskriftet la Dostojevskij noen av de beste novellene, eller fortellingene, som er skrevet i verdenslitteraturen.

De neste fem dagene vil jeg ta for meg noen av tekstene som ble utgitt med dette tidskriftet. Jeg begynner i dag med Vlas, eller «Vår tids Vlas», som det heter i Kjetsaas oversettelse i utgaven med utdrag fra En forfatters dagbok, utgitt på Solum i deres samleserie fra 1993. Originalen heter Влас – altså bare Vlas. Den er også noe lenger enn den norske oversettelsen, Kjetsaa har ikke tatt seg bryet med å oversette Nekrasovs dikt, som Dostojevskij refererer til i starten. I originalen står dette diktet presentert og kommentert, Kjetsaa kommer med en kort gjengivelse i en setning, tatt rett av eget bryst, men lagt i munnen på Dostojevskij.

De fleste kjenner vel Nekrásovs dikt om om Vlas, bonden som levde i den mørkeste synd , ble omvendt, og deretter vandret omkring i sine jernlenker og samlet inn penger til bygging av nye kirker.

Litt etterrettelighet, om jeg må be. Det går an å sette opp noter om at her har oversetter lagt til for å glatte over at hele teksten ikke er oversatt. Leser man noen av de andre tekstene i den norske utgaven sammen med den russiske originalen ser man raskt at Kjetsaa ikke har planlagt at noen skal se ham i kortene. Det gjelder særlig i de mindre kjente tekstene, der Dostojevskij diskuterer likt og ulikt.

Vlas

Kort fortalt handler Vlas om en russisk unggutt som skal ha skutt på nattverdsbrødet. For en russer er dette jevngodt med å skyte Jesus Kristus, det blir lagt vekt på at brødet har blitt viet og til og med har vært i munnen, før denne unggutten Vlas tar det ut igjen og skyter på det. Det er å skyte Frelseren. Han forstår det straks selv hva han har gjort, og faller om, besvimt.

Dostojevskij skal ha hørt denne fortellingen fra en munk, som skal ha hørt den direkte fra denne unggutten, som her blir kalt Vlas, siden dette var navnet på hovedpersonen i Nekrasovs dikt. Det er for øvrig interessant å lese i innledningen til denne lille teksten, hvordan Dostojevskij beskriver skriftefedre og Staretser. Dette er i 1873, fem-seks år før Brødrene Karamsov, der staretsen Sosima spiller en helt sentral rolle.

Her er det imidlertid ikke munken som interesserer Dostojevskij først og fremst, det er den lille rampegutten. For hvordan kunne han gjøre en forbrytelse så grusom? I Dostojevskijs gjengivelse skal han selv ha innsett sin feil så voldsomt, at da han flere år senere oppsøkte munken for å skrifte, så kom han krypende, og mente seg allerede fra starten av fortapt. Han hadde ikke noe håp for seg selv, selv om han leverte skriftemål.

Årsaken til at han begått denne ugjerningen var at han hadde kappes med en nabogutt om hvem som kunne utføre den frekkeste handling (Кто кого дерзостнее сделает, og ikke, som Kjetsaa skriver, hvem som er frekkest). Den unge Vlas sverger på at han vil gjøre det frekkeste, og rivalen tar ham på ordet. Slik blir det til at Vlas sverger han vil gjøre alt han blir befalt, og så blir han altså befalt å gjøre dette her. Han utfører handlingen til punkt og prikke, inntil han har fyrt av, og besvimer.

Dostojevskij gir seg ikke med dette. Han har en tiltrekning mot det aller verste og aller mest grusomme i mennesket. Han vil gjerne forklare det, og han gjør det nesten alltid med omtanke og ømhet. La gå at noen er fordervet, men det må da finnes en årsak til fordervelsen, og så jakter Dostojevskij etter denne. Her har det å gjøre med at russeren alltid er beredt til det aller største offer, spesielt når det innebærer fornedrelse og krenkelse av en selv.

Я думаю, самая главная, самая коренная духовная потребность русского народа есть потребность страдания, всегдашнего и неутолимого, везде и во всем. Этою жаждою страдания он, кажется, заражен искони веков. Jeg tror hovedsaken, selve roten i det russiske folks sjel, er trangen etter å lide, alltid og uslokkelig, overalt og i alt. Denne tørsten etter å lide synes å være smittet i oss siden tidenes morgen.

Denne troen på det russiske folks tørst etter lidelse går igjen i svært mye av Dostojevskijs største diktning. Sonja og Raskolnikov lider i Forbrytelse og straff, sammen med flere av de andre gode karakterene der. I Idioten er det Natasja som lider mest, i Brødrene Karamsov er lidelsen komplisert, siden den er så tett knyttet opp til frelsen. Dmitrij lider, men gjennom lidelsen oppnår han frelsen. Den som har reist litt i Russland og satt seg litt inn i Russlands kultur og historie, vil si at denne Dostojevskijs tro på den russiske lidelse ikke er tatt rett ut av løse luften. Det er få folkeslag som er så klare for lidelsen, som russerne er.

I fortellingen Vlas følger Dostojevskij opp med en sammenligning av den fulle tysker og den fulle russer. Tyskerne er i følge Dostojevskij selvtilfredse og stolte av seg selv (самодовольный и гордый собою). Når tyskeren drikker, tiltar disse egenskapene i styrke. Han er lykkelig, stolt av seg selv og gråter aldri. Den russiske dranker elsker å drikke av sorg og å gråte (Русский пьяница любит пить с горя и плакать – selv en slik enkel setning blir vakker på russisk!). Han vil aldri triumfere over noen, hisser han seg, er det bare for å lage bråk, og han kan lyve så han selv vet han er latterlig, for å bevise at han er noe han vet han ikke er. I den følgende beskrivelsen av hva han egentlig er for noe, er den russiske originalen langt mer blomstrende enn Kjetsaas tørre «mer avskyelig enn det laveste dyr».

Hensikten med denne utleveringen av den russiske drukkenbolt og den russiske trang til lidelse, er å finne en forklaring til den ufattelige historien til Vlas som skjøt på nattverdsbrødet. De var begge fylt av lidelsen, hvorfor vet vi ikke, Dostojevskij antyder at det kan være noe fra barndommen, hva som helst av en gammel historie som gjør at de bærer nag til hverandre, og finner at ingen krenkelse er uutholdelig hvis man bare kan få vanæret den andre. Eller som de sier direkte: la min sjel gå under, om jeg bare kan gjøre skam på deg (погибай душа, а осрамлю тебя!).

Vlas gir sin kamerat utfordringen at han kan gjøre hva som helst, og kameraten tar i mot utfordringen. De har spilt hverandre opp, Vlas vil gjøre hva enn kameraten ber ham om, bare for å vise at han er noe, mens kameraten vil be ham om det aller verst tenkelige, bare for å vise at han ikke er noe, og vil trekke seg fra prosjektet.

Så har Dostojevskij en interessant utlegning om russerens forhold til religion. Det er gjennom denne det bygges opp til hvilken sjokkerende handling det er å skyte på nattverdsbrødet, som er ensbetydende med å skyte på Kristus. Dostojevskij legger vekt på at russeren vet mye ubevisst (бессознательно). Selv om han ikke kjenner skriften, så har de en forståelse for Kristus. Denne følelsen er nedarvet, de elsker Kristus, og de kaller seg rettroende (ortodokse). I dette er russeren stolt.

Å bryte med denne troen og kjærligheten og stoltheten vil si å rive seg løs fra hele jorden (со всею землей). Og den ekte og sanne russer er villig til å gjøre dette, oppgi alt, for et øyeblikks triumf.

Dommen kommer fra hjertet i det skuddet blir fyrt av. Straffen er et liv i anger og lidelse. Dostojevskij er svært opptatt av om forbryteren selv forstår sin forbrytelse, gjør han det, er Dostojevskij svært forsonlig innstilt. Men forbryteren må få sin renselse gjennom lidelse. Om forbryteren ikke forstår sin forbrytelse, og mener seg uskyldig i den, har lidelsen ingen virkning. Da er Dostojevskij svært uforsonlig, og blir selv fordømmende. At denne unge Vlas så sterkt føler forbrytelsen i sitt hjerte, gjør at Dostojevskij får stor sympati for ham, og tror på hans frelse.

Dostojevskij vier av denne grunn oppmerksomhet også til den andre Vlas, den som leder vennen inn i fristelse. Om hvordan det gikk med ham, sier historien intet. Dostojevskij skriver om ham akkurat som jeg har beskrevet ovenfor, at kanskje føler han ikke sin egen forbrytelse, og turer frem som før. Da er han verre stilt enn den Vlas som skjøt Kristus.

Den russiske originalen finner dere her. Dette er hele 1873-utgaven av verket. Russiskkyndige vil lett kunne bla seg videre derfra, og finne samtlige årganger av dagboken, i tillegg til mange andre verk fra både Dostojevski og andre russiske forfattere. Kom ikke og si at internett ikke er fantastisk.

Reklamer