Stikkordarkiv: Feste

Twelfth night, or what you will

Shakespeares komedier handler om kjærlighet. De begynner gjerne i en tilstand av uro. Det er et eller annet som gjør at de som skal ha hverandre ikke kan få hverandre. Ofte er de ikke engang klar over hverandre når stykket begynner. Så går stykket sin gang, forhindringene blir overvunnet, de som skal ha hverandre, får hverandre, og alle forenes i lykke. Komediene går fra uro til ro, mens tragediene gjerne går motsatt vei. Der er det gjerne fred og harmoni til å begynne med, men når det slutter er freden tapt for alltid. Lykken er ugjenkallelig forbi.

I sine midterste komedier når Shakespeare sitt mesterskap i denne overgangen fra uro til ro for komedien. A midsummer nights dream står litt for seg selv, den er et eventyr i all sin magi og trolske opptrinn. Men den oppfyller likevel formelen. Til å begynne med er Hermia og Lysander, Demtrius og Helena forhindret fra å få hverandre. I løpet av stykket blir hindringen overvunnet, selv om det er ved hjelp at magiske dråper fra en elskovsplante. A merchant of Venice står også litt utenfor, siden den er så mørk, og andre deler av handlingen overskygger det at folk gifter seg med hverandre. Står utenfor gjør også The merry wives of Windsor, den har handlingen lagt opp på en helt annen måte og foregår i et helt annet miljø.Der er ikke målet å få alle gift, men heller å tøyse lite grann, særlig med Falstaff.

Så står vi igjen med de tre høydepunktene. Much ado about nothing, As you like it, og denne, Twelfth night, or what you willst. Særlig i de to siste er det som om Shakespeare mest av alt leker seg i sjangeren. Gi folk det de vil ha, og gi dem mye av det, ser ut som å være parolen han har kost seg med. I As you like it blir uroen som vi har sett etablert med første replikk. Og så forandrer den seg egenlig ikke før den plutselig går over, nesten av seg selv, og alle blir gift. De blir gift i slike mengder at dramatikere flest ville ha problemer med å få plass til så mange karakterer i samme stykke. Og mange ser ut som de gifter seg bare på gøy, de blir med på leken de også, let’s get merry.

Twelfth night, or what you will, tar opp tråden, og fortsetter på akkurat samme måte. Tittelen spiller på tolvte natt jul, den dagen stykket skal ha hatt sin premiere. Dette var den store festdagen i gammel engelsk julefeiring. Det var dagen fattige kunne kle seg ut som rik, og hvor man snudde opp ned på alt. Det var en dag for løssluppenhet og glede. Til denne dagen har også Shakespeare skrevet en av sine mest løsslupne komedier, utstyrt med noen av sine festligste karakterer. Her er de to drukkeboltene, Sir Toby og Sir Andrew, her er den lystige og veltalende klovnen Feste, og her er den gjennomført sleske, og med det ufrivillig komiske, Malvolio. De deltar i handlingen sammen med altfor sørgende hertuginner, nye kvinner som kler seg ut, og som får både kvinner og menn forelsket i seg, ja, i det hele tatt.

As you like it er laget til allmenn forlystelse. Det ligger i tittelen, As you like it – «Som dere vil ha det», som det ligger i stykket selv og hva som skjer i det, og i avslutningen hvor så godt som ingen står igjen ugift. Det samme gjelder i Twelfth night, or what you will – «Tolvte natt jul, eller hva som helst». På norsk må vi nok ha med tolvte natt jul, for å vite hvilken natt det er snakk om. Eventuelt burde vi kalle det Trettende dag jul, siden det er det dagen kalles hos oss. Men det ville gitt oss helt andre assosisasjoner enn det originalens tittel skal gi. Hva som er lagt til etterpå, betyr at det er ikke så farlig med tittelen, eller med stykket, eller med noe. Det er bare på gøy alt i hop.

Likevel får vi ikke den samme roen over morsomhetene og spilloppene i Twelfth night, som vi fikk det i As you like it. Der er det bare Jaques som ikke helt kan bli med på den gode stemning, men han gjør det helt av egen fri vilje, og plager ingen med det. I Twelfth night har vi uroen med Malvolio, som har blitt behandlet som gal uten å være det, og blitt lurt på det skammeligste og groveste. Riktignok har han selv gjort seg fortjent til det med oppførselen sin, og det er hans egen kjærlighet til seg selv som gjorde at han kunne tro på brevet han fikk til seg. Det er bare at det ble slik misforhold mellom straffen og forbrytelsen. Han har ikke bare fornedrelsen han har gjennomgått å tenke på, han har også mistet drømmen sin i lievet. Han ville aldri kunne slå seg opp og bli hertug eller noe som helst, han vil alltid bli bestyrer, alltid vite at Olivia valgte enn annen enn ham. Og om han fortsetter hos henne, vil han selv se Olivia med sin mann hver dag. Han har all grunn til å bli så bitter som han ble til slutt, all grunn til å ville hevne seg på hele bunsjen.

Hvis vi da ser på stykket som helhet, fra første til siste replikk, så ser vi at det begynner med Orsinos berømte: If music be the food of love, play on. Det blir sagt til musikerne hans, men det er også utmerket som startreplikk til en komedie som skal ha så mye spill og lek, sang og kjærlighet. Stykket de spiller, teaterstykket Twelfth night, er også en slik slags næring til kjærligheten. Det kan være fristende å se hva slags toner spillet består av. Det er gjort i blogginnlegg hver dag denne uken, men vi har ennå ikke sett på den siste sangen i stykket, Festes lille epilog.

FESTE

[Sings]
When that I was and a little tiny boy,
With hey, ho, the wind and the rain,
A foolish thing was but a toy,
For the rain it raineth every day.
But when I came to man’s estate,
With hey, ho, the wind and the rain.
‘Gainst knaves and thieves men shut their gate,
For the rain, it raineth every day.
But when I came, alas! to wive,
With hey, ho,the wind and the rain.
By swaggering could I never thrive,
For the rain, it raineth every day.
But when I came unto my beds,
With hey, ho, the wind and the rain.
With toss-pots still had drunken heads,
For the rain, it raineth every day.
A great while ago the world begun,
With hey, ho, the wind and the rain.
But that’s all one, our play is done,
And we’ll strive to please you every day. (5,1,386-405)

Det er ikke sang av ren glede og kjærlighet. Den har sine dominerende, melankolske elementer. Det er Feste som synger om livet sitt, med omkvedet «hei, hå, vinden og regnet», kanskje med «hei, hå» som festen og moroen, spilloppene, «vinden og regnet» for elementene som også er til stede. Regnet regner hver dag. Han synger om hvordan de narraktige tingene var som leker da han var liten, men så kom han til godsene med skurker og kjeltringer, og så skulle han gifte seg, men klarte det aldri. For lenge siden begynte verden, men det får være som det vil. Skuespillet er slutt, og vi strever alle med å glede dere hver dag.

Slike sanger er laget for å synges en gang på scenen, og skal naturligvis ikke studeres og tolkes i hjel. Men det er klart, det er ingen lystig sang publikum skal gå hjem med. De har nettopp sett Malvolio ha sin opptreden av menneskelighet. Selv om han er innbilsk og vanskelig å like, har han også følelser, og de har blitt skikkelig forulempet av spøken de andre stelte i stand for ham. Han er alene og isolert. Nå kommer også Feste, som bare har smilt og spilt og lekt gjennom hele stykket, til uttrykk med litt følelsesliv han også. Han fikk ingen del i giftemålene til slutt, som han aldri har fått det. Han strever bare med å være alle til behag, hver dag.

Den samme hilsningen kommer fra skuespillerne til publikum. Det skal ikke tas for alvorlig. Verden begynte for lenge siden, det er mye vi ikke vet, og det er både hei og hå og vind og regn i den. Og vi strever hver dag med å komme opp med nye stykker til glede for dere. Et slikt stykke var Twelfth night, festivalkomedien, eller What you will, hva du vil kalle det og hva du vil det skal være. Det er en mild henstilling om å ta del i spillet og leken, for ikke å ende opp som Malvolio, samtidig som det holder åpent at vi kanskje ikke behandler vår verdens Malvolioer helt riktig.

Stykket har fått kritikk for en del usannsynligheter i plottet. Det gjelder særlig dette med de identiske tvillingene, som attpåtil er av hvert sitt kjønn, noe som er biologisk umulig. Man kan også lure på hvordan ressurssterke Viola kunne falle for en forholdsvis enkel mann som Orsino, og hvorfor hun valgte å spille mann så lenge. Hun hadde jo ingenting å tape på å avsløre sin egentlige identitet. På tross av dette har stykket vært populært og blitt jevnlig spilt fra premieren helt på begynnelsen av 1600-tallet, og helt frem til i dag. Det realistiske i det skulle ikke være et kriterium i stykker som dette. Man må godta at Viola har en prikklik mannlig tvilling, og at hun må spille mann gjennom hele stykket, for at stykket skal få sagt hva det skal ha sagt. Hvis man mener dette har verdi, var det verdt det at man gjorde noen kompromiss med sannsynligheten for at det virkelig kunne skje. Og uansett hadde ikke stykket høyere mål enn at vi alle skulle ha det litt gøy. Slik det seg hør og bør på en festdag som trettende dag jul, eller hva du vil.

For Twelfth night, og what you willst (lenken leder til utgaven lagt ut på ShakespeareWords) finnes også poster med

Tema og motiv, Karakterene, Synopsis og Sitater.

Reklamer

W. Shakespeare: Twelfth night, or what you will – Synopsis

Som så mange av stykkene til Shakespeare har denne komedien flere plott. Jeg vil si at hovedplottet er at hertuginne Olivia er sørgende over tapet av sin døde bror, og hertug Orsino gjør kur til henne. Dette plottet blir snart vridd, med at Viola i forkledning som Cesario tar tjeneste hos Orsino, og går med bud om hans kjærlighet til Olivia. Hun blir imidlertid ikke forelsket i hertugen, men i budbringeren, Cesario. Cesario er imidlertid en jente, Viola, og hun blir forelsket i Orsino. Det er å komme ut av denne floken som er stykkets mål, om man da holder målet for å være den lykkelige forening som skal gjelde ved slutten av komedier.

Det er imidlertid flere plott som går parallelt. Det viktigste er historien til Malvolio. Han er bestyrer på godset til hertuginne Olivia, og han drømmer om en bedre posisjon enn den han er i. Han har imidlertid ingen kvaliteter det er verd å like, han er innbilsk, nedlatende og svært opptatt av seg selv. På den måten går han de andre på godset på nervene, og bestemmer seg for å lure ham litt. De legger ut et brev som ser ut som det er fra hertuginnen selv, og skriver der at hun elsker ham, og gir ham noen instruksjoner hva han skal gjøre om han vil vise at han gjengjelder følelsene. Det går ut på å ta på seg gule strømper, og binde dem i kryss, en mote hertuginnen ikke kan fordra. Han blir videre instruert til å smile hele tiden, noe som passer seg svært dårlig, så lenge hertuginnen er i sorg. Malvolio går imidlertid rett på. Han oppfyller instruksjonene til punkt og prikke. Dermed setter han seg i en latterlig posisjon, han blir tatt for en galning, og satt bort i mørke.

Vi har også et lite underplott i at Sir Toby og Fabian setter opp en liten duell mellom Sir Andrew og Cesario, som følge av at Olivia har snakket godt til Cesario i Sir Andrews nærvær. I Sir Andrews verden av villfarelser har han fått seg til å tro at også han kan ha muligheter hos Olivia, og Cesario blir på den måten en slags rival. Sir Toby og Fabian vil bare ha det litt gøy med dette, og også lure litt penger ut av Sir Andrew, men plottet  skifter karakter når Violas bror, Sebastian, kommer og overtar for Cesario. Sebastian er sterk nok og handlekraftig nok til å gi alle de tre en skikkelig omgang juling, om det kniper kan han både skade dem og drepe dem. Denne delen av handlingen fisler ut når det blir klart at Cesario og Sebastian er to forskjellige personer, og Cesario er en kvinne, Viola. Plottet holder imidlertid litt motor i gang fra det settes i gang mot slutten av tredje akt, det øker spenningen før avsløringen av at Cesario og Sebastian er to, og det viser noen av skyggesidene til Sir Toby og Fabian. Det er ikke bare moro all moroen de driver med.

Akt 1

Handlingen foregå i Illyria, et tenkt sted som ikke skal representere noe konkret land eller område. Grekerne og romerne brukte navnet om østkysten av Adriaterhavet. Illyria er i stykket styrt av hertug Orsino, mens det ikke kommer klart frem hvilke landområder hertuginne Olivia besitter, annet enn at hun er rik.

Scene 1

Orsino begynner stykket med sin berømte sammenligning mellom kjærlighet og musikk. Deretter har han en kort samtale med to av sine menn, Valentine og Curio. De snakker om jakt, og det blir brukt et ordspill med Hart som betyr «hjort», men uttales som «hjerte». Orsino er i sin verden virkelig på jakt, etter Olivias hjerte. Vi får også høre rapporter om at hertuginnen er i sorg over tapet av sin døde bror. Orsino vrir alt over til kjærlighet. Hun som føler så sterk sorg, hvor sterk kjærlighet må hun ikke da kunne føle.

Scene 2

Ser de skipbrudne Viola og hennes følge komme opp på Illyrias bredd. Viola får høre hvor hun er, og hvem som hersker der. Hun kjenner navnet Orsino. Hun er også bekymret for sin bror, som er Sebastian, og om han har overlevd. Foreløpig får vi ikke noe svar på det, det siste som er sett til ham, er at han levde og strevde i bølgene. Viola får også høre at Orsino er ungkar, og søker kjærligheten til Olivia. Olivia er på sin side er i sorg over sin døde far, og så kort ette sin døde bror. Viola bestemmer seg for å forsøke å løse floken ved å kle seg ut som en mann, og ta tjeneste hos Orsino. Hun vil hjelpe ham å gjøre kur til Olivia.

Scene 3

Dette er den første scenen på Olivias gods, der det meste av handlingen i første akt spilles. Scenen begynner med en samtale mellom Sir Toby og Maria, der det kommer frem litt om forholdene på godset, blant annet Olivias sorg og Sir Tobys drukkenskap. Sir Andrew Aguecheek blir også introdusert, først av omtale, så at han kommer selv. Han etablerer seg straks som han er omtalt, godt innskrenket i hjernekapasiteten, og sammen med fylliken Sir Toby blir det mange morsomme scener og mye morsomt snakk.

Scene 4

Viola har kledd seg ut som Cesario, og er hos Valentine. Etter en stund kommer Orsino, og de blir enige om et opplegg for å forsøke å få ham sammen med Olivia. Orsino er som alltid høytravende i sine kjærlighetserklæringer til Olivia, mens Viola allerede med en gang blir forelsket i hertugen og antyder i sluttreplikken hvordan dette vil ende: I’ll do my best to woo your lady, yet, a barfull strife, whoe’er I woo, myself would be his wife.

Scene 5

Dette er første akts lange scene.Den introduserer klovnen Feste, som først snakker med Maria, siden med Olivia. Han er en dyktig narr, og klarer å underholde henne litt med snakket sitt, selv om hun helst vil være i fred og sørge. Malvolio er der også. Etter en stund kommer Viola utkledd som Cesario, hun nekter å bli avvist, og insisterer på å få snakke med Olivia. Hun får til slutt lov, og oppnår at Olivia blir forelsket i henne som Cesario. Flere av replikkvekslingene herfra er nærmere beskrevet under sitater. Scenen og akten avsluttes med at Olivia sender Malvolio ut etter Cesario med en ring hun sier han har lagt igjen, noe han ikke har.

Akt 2

Handlingen fortsetter stort sett på Olivias gods, med noen snarturer til kysten igjen og til Orsinos hoff.

Scene 1

Antonio og Sebastian kommer også opp på øyen. Sebastian er overbevist om at søsteren, Viola, er omkommet.

Scene 2

Malvolio løper og tar igjen Viola i forkledning som Cesario, utenfor hertuginne Olivias port. Han vil ha henne til å ta i mot ringen Olivia sendte med ham i scene 5 fra forrige akt. Det er et oppdrag han utfører med motvilje, siden han selv ønsker seg Olivias gunst, og Cesario er sendt med bud fra rivalen, Orsino. Om han kunne fått mistanke at Olivia var forelsket i Cesario, ville han blitt sjalu på ham også, men Malvolio er ikke utstyrt med så god innsikt i andres følelsesliv. Han har mer enn nok med seg selv, og insisterer på at Cesario skal ta i mot ringen. Han overbringer også beskjeden Olivia har sendt ham med, med hint om at Cesario skal komme igjen. Viola nekter å ta i mot ringen, men plukker den opp når Malvolio legger den på bakken. Viola har nemlig ikke glemt igjen noen ring, det er et åpenbart tegn, og Viola ser det. Olivia er forelsket Cesario

Scene 3

Scenen begynner med de to drukkenboltene, Sir Toby og Sir Andrew, som har en riktig lystig samtale som havner rett i et nytt glass vin, før klovnen Feste også dukker opp. De to ber ham stemme i en sang, en kjærlighetssang, og det gjør han. Etterpå stemmer de alle opp sammen, i en kanon som på scenen kan utarte, men som ikke er så lett å se for seg om man leser stykket som tekst. Kammerpiken Maria kommer uansett inn, og forstyrrer festligheten. Deretter kommer bestyreren Malvolio inn, og forstyrrer enda mer. Han er ganske grov slik han setter Sir Toby og Sir Andrew på plass. De blir enige om en liten hevn. Og de skal i den utnytte Malvolios elsk til seg selv, og dårlige selvinnsikt.Planen er at Maria skal kopiere Olivias håndskrift, skrive et brev, og la Malvolio tro Olivia er forelsket i ham. Sir Toby og Sir Andrew støtter veldig opp om planen.

Scene 4

Her er vi i hertug Orsinos hoff. Viola er der, utkledd som Cesario, og blir stadig mer forelsket i hertugen. Hertugen enser naturligvis ingenting, han tror Viola er en mann, Cesario, og snakker til ham som fra mann til mann om kjærligheten. Ingen hint fra Viola kan få ham på andre tanker. Vi har også her et av mange eksempler på interessante samtaler om kjønnsroller i Shakespeare, hva er kvinne og hva er mann, hvordan er vi og hva forventes av oss? Det blir spesielt når mannen Orsino forteller Viola hvordan kvinner er, og i forhold til hva som vises i dette stykket, tar feil i mye.

Scene 5

I denne scenen legger Sir Toby, Sir Andrew og Fabian sammen med Maria ut fellen for Malvolio. De tre mennene observerer ham i bakgården, der han går og funderer på om ikke Olivia kanskje er forelsket i ham, hun har snakket om at hun liker slike som ham. Han drømmer også om hvordan livet som hennes mann vil være. Men i denne drømmen har hun ingen plass, det er bare hvordan han skal kunne nyte sin rikdom og status når han blir hertug (count) Malvolio. Til slutt finner han brevet, og går rett på limpinnen.

Akt 3

Denne akten foregår bortsett fra scene 3 i sin helhet hos Olivia.

Scene 1

Scenen begynner med en liten samtale mellom Viola og klovnen Feste, med Viola på vei inn til Olivia for hennes neste visitt, der. Samtalen handler om hva det vil si å være en narr, og hvordan ord kan vendes og vri til å bety forskjellige ting alt etter hva man trenger dem som. Feste er eksperten på dette, men Viola henger godt med, og verdsetter klovnen for hans ordlek. På vei til Olivia støter Viola også på Sir Toby og Sir Andrew. Særlig Sir Andrew begynner nå å bli sjalu, på at Viola i rollen som Cesario er i ferd med å få hertuginnen interessert i seg. Dette forteller også Olivia åpent, når hun og Olivia til slutt er alene i rommet.

Scene 2

Andrew er rasende over at hertuginnen tilsynelatende har foretrukket Orsinos sendebud enn ham. Hans aldri sviktende kompanjonger, Fabian og Sir Toby, fyrer ham opp, og får ham til å forfatte et brev der han utfordrer Cesario til duell. Det er alltid morsomt når en drukkenbolt som Sir Toby instruerer dumskaller som Andrew om hva et slikt brev skal inneholde, slike scener er kjekt for komisk anlagte skuespillere å spille ut. Andrew stikker ut for å forfatte brevet, og Fabian forhører seg med Sir Toby om han virkelig mener alvor med dette, har han virkelig tenkt å levere brevet? Toby forsikrer at det har han ikke. Så kommer Maria, med beskjed om at Malvolio er på vei til hertuginnen, kledd i gule strømper og bundet i kryss, som hun har instruert ham i brevet. De løper alle for å se hvordan det går når han seende slik ut skal møte hertuginnen.

Scene 3

En stor dramatiker som Shakespeare utsetter gjerne spennende scener som dette. Publikum sitter forrest på scenen, og vil gjerne se den sleipe Malvolio dumme seg ut. Men i stedet for at de får se dette straks, vises en ny scene, med Sebastian og Antonio som ankommer kysten av Illyria. Sebastian er Violas identiske tvillingbror, Antonio var sjømann på skipet hans.

Scene 4

Dette er en lang og potensielt hysterisk morsom scene. Den begynner med Malvolios opptreden foran hertuginnen. Hun skjønner naturligvis ikke det grann, der han står og fniser og ler i sine gule strømper med de latterlige kryssbindingene, og hentyder til brevet han tror hun har gitt ham. Han blir etter en stund sendt bort til Sir Toby, noe som også på sitt er foreskrevet i brevet, det står at han skal behandle dem dårlig og opptre merkverdig (in singularity). Det ender med at han blir erklært gal, og satt bort i et mørkt rom. Scenen har imidlertid mer å by på. Mens alt dette har stått på, har stokk dumme Sir Andrew Augercheek sittet og forfattet et brev, med utfordringen til Cesario. Sir Toby leser brevet, som er fullt av ubehjelpelige forsøk på veltalenhet, men som ender opp med en serie meningsløsheter og kraftige utfall som han ikke helt klarer å gi rette adresse. Sir Toby leser i god drukkenskap, og Fabian står i bakgrunnen og kommenterer, som om det ikke allerede skulle være morsomt nok. Selv om også Sir Toby er noe innskrenket, skjønner han at dette brevet ikke vil gjøre noe inntrykk på Cesario, så han bestemmer seg i stedet for å levere det til ham, vil han overlevere utfordringen muntlig. Håpet er at Sir Andrew og Cesario skal skremme vettet av hverandre, skjønt, det er strengt tatt litt uklar hvorfor Sir Toby og Fabian lar sin venn, Andrew, gjennmgå dette.

Cesario er altså Viola i forkledning, og hun har litt alvorligere ting å tenke på. Hun skal bringe bud om Orsinos kjærlighet til Olivia, men hun elsker selv Orsino, og Olivia elsker henne i rollen som Cesario. Rett før Sir Toby gir henne utfordringen, får hun enda en gang høre Olivias kjærlighetserklæringer, og må enda en gang henvende henne til Orsino. Så går Olivia, med replikken Fare thee well, a fiend like thee, might bear my soul to hell. I denne stemningen skjønner Viola ingenting av utfordringen Sir Toby kommer med. Det går seg imidlertid til at duellen skal finne sted straks. Og siden all kommunikasjon går gjennom Sir Toby, er ingen fredsforsøk mulige, verken Viola eller Sir Andrew ønsker denne duellen. Sir Andrew går så langt som å tilby Viola hesten sin om hun vil la duellen være. Det ville Viola gjort uten hesten, men Sir Toby insisterer at duellen skal finne sted, og at begge er ufravikelige. I det duellen skal begynne, eller nettopp har begynt, dukker imidlertid Antonio opp. Han påtar seg å utkjempe duellen i Violas sted. Rett etter det igjen, kommer noen offiserer og arresterer ham i hertug Orsinos navn.

Dette litt merkelige opptrinnet introduserer at Sebastian er Violas identiske tvillingbror. Antonio har trådt til å redde ham, i den tro Viola er Sebastian, og han blir svært skuffet da Viola ikke kjenner ham igjen.

Akt 4

Hovedsaken i denne akten er at Violas bror, Sebastian kommer inn i handlingen, og at alle som ser ham, tror han er Cesario og oppfører seg således.

Scene 1

Scenen begynner med at Feste forteller Sebastian at hertuginnen har sendt bud etter ham, i den tro at det er Cesasrio. Selv ikke Feste, med sin vanlige glede over å leke med ord, får det helt til når Sebastian oppfører seg som om han ikke kjenner ham, og aldri har hørt om hertuginnen. Denne forviklingen går imidlertid rimelig greit, siden det mellom Feste og Sebastian ikke står noe på spill. Verre går det når Sir Andrew kommer inn på scenen, og slår ham. Viola i rollen som Cesario ville hatt problemer med å ta igjen, men i Sebastian møter Sir Andrew en fullblods mann og soldat. Han kan finne på å drepe både Andrew, Toby og Fabian for fornærmelsen, og er sterkere enn dem alle, så det er Feste som redder dem ved å hente inn hertuginnen. Hun tror også Sebastian er Cesario, og er like forelsket i ham som før. Nå er det imidlertid en mann hun er forelsket i, og han kan gjengjelde følelsene, og gjør det. Han kan imidlertid ikke fatte og begripe hva som skjer med ham, og avslutter scenen med replikken at om dette er en drøm, vil han sove videre.

Scene 2

Foregår nede i cellen eller buret til Malvolio. Han er satt bort i mørket, slik gale menn ble på Elisabeths tid, det var metoden man brukte. Både Feste i forkledning og Sir Toby går ned for å snakke med ham. Han er desperat etter å få formidlet at han har sin fulle fornuft i behold, han må få skrevet et brev til hertuginnen, han må få oppklart misforstått og den grove urettferdigheten. Men de bare tuller med ham, og lar ham være innelåst i mørket.

Scene 3

Kort scene der Sebastian først i en kort monolog undrer seg over hva som foregår. Deretter kommer Olivia med en prest, hun vil at de skal sverge evig troskap til hverandre, noe de går bort for å gjøre.

Akt 5

I denne akten blir alt forløst i en siste scene utenfor Olivias.

Scene 1

Her samles alle sammen. Til å begynne med er det Feste og Orsino, Feste gir et nytt eksempel på sin ordlek. Viola er også til stede i rollen som Cesario, og hun peker ut Antonio som blir ført inn, som mannen som reddet henne. Antonio bekrefter dette, men uttrykker også sin skuffelse over at Cesario – som Antonio altså tror er Sebastian, Violas tvillingbror – har sviktet ham. Selv ikke Viola er i stand til å oppklare misforståelsen, hun er overbevist om at broren forlengst er død. Olivia kommer også inn, hun har nettopp giftet seg med Sebastian, i en seremoni som foregikk utenfor scenen, og uten at noen i stykket noensinne tar begrepet marriage i sin munn om det som her skjedde. Da ville navnet blitt avslørt, for Olivia tror det er Cesasrio hun har giftet seg med. Og det oppstår en umulig situasjon, når Viola, som fortsattt opptrer som Cesario, ikke kjenner til dette, og fornekter handlingen som foregikk bare for noen timer. Hun står der og holder på sin trofasthet for Orsino. Det ville jo også tatt seg ut, om hun som budbringer om Orsinos kjærlighet til hertuginnen, selv hadde stukket av med henne. Men om ingen bruker ordet marriage, så bruker Olivia uttrykket husband, om Cesario, og tror han er redd for å stå for til syne for alle det han gjorde med henne i hemmelighet. Situasjonen ville jo også vitterlig blitt vanskelig, om han slik hadde sviktet sin oppdragsgiver. I dette øyeblikket kommer imidlertid Sir Andrew, og vil ha en lege til Sir Toby, som er skadet. Sir Andrew er nå vettskremt for Viola, som står der forkledd som Cesario, og linger på Sebastian, som nettopp har banket dem. Så kommer også Sebastian, og det er plutselig to av dem. Sebastian gjenkjenner øyeblikkelig Antonio, men det tar en stund før han ser Viola. Det tar en stund før de oppklarer misforståelsen, og skjønner at deres tvilling fremdeles lever, og er her. Dette gjør imidlertid at Viola må avsløre sin egentlige identitet, hun er ikke den unge mannen Cesario, men den unge kvinnen, Viola. Da reagerer Orsino raskt, slik det alltid må være i en komedie. Han tar henne til ekte. Stykkets hovedplott er forløst. For virkelig å illustrere forsoningen, inviterer Olivia Orsino til godset for å bo der, hun skal være som en søster, i stedet for en kone. Det passer også slektsmessig, siden de har giftet seg med hver sin tvilling.

Så gjelder det også å løse underplottet med Malvolio. Han har fått skrevet et brev, og det blir lest opp, først av Feste, som leser det som en gal, deretter av Fabian, som leser det skikkelig. Malvolio blir deretter brakt inn, og er naturligvis meget forulempet. Han ber om en forklaring på hva som har skjedd, hvorfor hertuginnen har ført ham sånn bak lyset, han viser henne brevet han tror han har fått av henne, og som han tror har hennes skrift. Det blir med en gang oppklart at det er Maria som har skrevet det. Fabian trer så frem, så Maria skal slippe å få hele skylden. Han ber også om at alle skal ta det med et smil, det er ikke alvorlig ment. Malvolio forlater imidlertid scenen forferdelig bitter, og med sin helt uforsonlige sluttreplikk om at han skal hevne seg på hele gjengen.

Det er et poeng at Viola aldri tar av seg forkledningen, og viser seg for Orsino i kvinneklær. Hans siste tiltale til henne er Cesario, for slik vil han kalle henne så lenge hun ser ut som ham. Feste avslutter med å synge en sang, som fungerer som en epilog.

For Twelfth night, or what you willst, finnes også

Tema og motiv, Karakterene, og Sitater.

W. Shakespeare: Twelfth night, or what you will – Karakterene

Det er ikke fullt så mange karakterer i denne komedien som i Shakespeares foregående, og de er ganske greie å holde oversikten over. Jeg deler dem inn i de som befinner seg i Illyria, i hoffet til hertug Orsino og hertuginne Olivia, og de som kommer til Illyria etter skipsforlisene.

Generelt kan man si at karakterene i denne komedien er karakterer i den opprinnelige betydningen av ordet. De er ikke levende mennesker, med skiftende mål og sinn, men karakterer, karikerte representanter for en måte å være på. Orsino er den selvutnevnte melankolikeren, høystemt i sin ulykkelige kjærlighet i Olivia, som han aldri kan få. Olivia er den til det selvutslettende sørgende, som setter sitt liv til side for å hengi seg til en syv år lang sorg over en død bror. Sir Toby er den uforbederlige drukkenbolten, alltid klar for et glass vin og litt fyllemoro, Sir Andrew er dumskallen, og Malvolio er puritaneren som ikke kan ta del i den løsslupne gleden.

I Illyria

Orsino er hertugen av Ilyria. Han er til å begynne med forelsket i Olivia, men skifter så til Viola. Gjennom stykket fremstår han ikke nettopp som den dypeste karakteren, og det kan synes litt underlig at en intelligent kvinne som Viola vil ha ham. Han uttrykker seg i veldig vakre vendinger om sin Olivia, og tror ingen elsker så sterkt og inderlig som ham. Det kan godt bety at han ikke elsker så særlig sterkt, men bare dyrker sin egen følelse og veltalenhet. Han har en karakteristisk replikk i akt 2, scene 3, etter at Viola har hintet frempå at kanskje en kvinne elsker ham, like sterkt som han elsker Olivia. Slik kan ikke Orsino høre snakk om.

DUKE ORSINO

There is no woman’s sides
Can bide the beating of so strong a passion
As love doth give my heart; no woman’s heart
So big, to hold so much; they lack retention
Alas, their love may be call’d appetite,
No motion of the liver, but the palate,
That suffer surfeit, cloyment and revolt;
But mine is all as hungry as the sea,
And can digest as much: make no compare
Between that love a woman can bear me
And that I owe Olivia. (2,3,92-102)

Denne måten å snakke på gjennomsyrer hele karakteren. Det er ganske treffende at han uten videre og og men tar til takke med Viola, da han skjønner Olivia allerede er gift, og at det er Viola som har spilt budbringeren Cesario. Gjennom stykket har han ikke plukket opp et eneste hint om at Cesario er en kvinne som spiller mann, og at hun er forelsket i ham. Han er bare opptatt av sin egen rolle som lidende elsker av Olivia. Det tar ham to replikker til slutt å få satt tingene på plass. Noen kommentatorer har påpekt det smått homofile i at Orsino fortsetter å kalle Viola Cesario etter at de har blitt trolovet med hverandre, og at Viola aldri viser seg for ham i sine kvinneklær. Det er kanskje å trekke det litt langt. Den siste replikken til Orsino gir mer dekning til en tolkning til at alt er klær og roller, så lenge hun har manneklær er hun Cesario, når hun får på seg kvinneklærne igjen, blir hun hans elskerinne og dronning (5,1,383-85)

Valentine og Curio er med Orsino. De gjør ikke så mye av seg.

Olivia er en hertuginne som sørger over tapet av sin døde bror. Hun eier godset der det meste av handlingen foregår, og den største delen av karakterene holder til hos henne. Hertugen i Illyria, Orsino, har lenge åpent erklært sin kjærlighet til henne, men det er først når han får Viola i forkledning som Cesario det blir forandring i sakene.  Og forandringen er at Olivia blir forelsket ikke i senderen, men i budbringeren. Siden budbringeren Cesasrio er en kvinne i forkledning, blir denne kjærligheten umulig, og dette problemet blir ytterligere forsterket av at Viola forelsker seg i Orsino. Begge hertugene i dette stykket, hertugen og hertuginnen, har hengitt seg til uglade følelser. Orsino er etter eget utsagn tapt i sin ikke oppnådde kjærlighet til Olivia, mens Olivia har erklært at hun skal sørge i syv år over dødsfallene i familien. Det er naturligvis i overkant. Sorgen er imidlertid ikke for Olivia lammende. Hun bryter allerede litt ut av den med Festes enkle, verbale triks, om at man ikke skulle sørge for døde slektninger i himmelen. Og hun bryter helt ut når hun blir forelsket i Cesario. Her er hun direkte aktiv. Da de små hintene ikke virker ett sin hensikt, erklærer hun sin kjærlighet åpent. Og da Violas tvillingbror, Sebastian, kommer, og Olivia tar ham for Cesario, så vil hun med en gang gifte seg og får også skaffet en prest til å gjennomføre seremonien. Det hører også med til karakteren hennes at hun behandler alle andre pent, hun er ikke avvisende til leken Feste, Sir Toby og de andre steller i stand, og hun tar også Malvolio i forsvar da leken med ham går for langt.

Maria er hennes kammerpike. Hun er med på plottet som skal lure Malvolio, det er hun som skriver brevet. Hun er således den gløggeste av de fire som direkte deltar. Sir Toby og Sir Andrew er ikke så mye å regne med når det kommer til intelligens, men Maria overgår også Fabian. Brevet er satt opp med god vidd, akkurat passe gåtefullt til at Malvolio tror det er ham det er sendt til, og med ganske utspekulerte ideer om hva han skal gjøre for å bekrefte at han har lest og skjønt brevet. Hun har imidlertid ikke så sterk egenvilje. Det er hun som kommer på ideen å skrive dette brevet, men hun gjør det vel så mye for å glede de andre, som for å glede seg selv. Hun gifter seg i løpet av stykket med Sir Toby, utenfor handlingen, men det er litt uklart hva dette egentlig skal bety. Hun kan neppe elske ham så høyt, og det er et mye bedre ekteskap for Sir Toby, enn det er for henne.

Sir Toby Belch er onkelen til Olivia, og holder til på hennes gods. Han er en karakter det er lett å like. Han er for eksempel hard på flasken, det gjør seg alltid godt i en komedie, og han er brautende og løsmunnet, uten å ha så store ambisjoner, verken på vegne av seg selv eller andre.  Navnet hans – Belch – betyr også å rape, eller å spy ut. Det passer både til hvordan han oppfører seg, og hvordan han snakker.

Sir Andrew Aguecheek er en gammel mann som også holder til hos Olivia. Han holder seg gjerne med Sir Toby, og også med Maria og Fabian. Sir Andrew Aguecheek er stykkets store tosk. Han har imidlertid sine øyeblikk av klarsyn, og innser sine begrensninger både i vidd og i gjerning. Han lever i en slags villfarelse om at også han kan gjøre seg forhåpninger om å få hertuginnen, men selv ikke hans venner, Sir Toby og Fabian, tar ham alvorlig i dette, og bruker det til å få i stand den litt merkelige konflikten han har med Cesasrio. Denne utvikler seg helt til en duell med trukne sverd, og det er kanskje mer alvorlig enn at det kan kvalifisere som en uskyldig spøk. Navnet hans er satt sammen av Ague, som er en form for feber med skiftende stadier, og cheek, som er kinn. Det blir noe slikt som «skiftende varme i kinnene».

Følgende replikkveksling mellom Sir Toby og Sir Andrew setter forholdet mellom de to.

SIR ANDREW

Methinks sometimes I have no more wit
than a Christian or an ordinary man has: but I am a
great eater of beef and I believe that does harm to my wit.

SIR TOBY BELCH

No question. (1,3,80-84)

Malvolio er det som på norsk kanskje må kalles bestyrer hos Olivia. Han er den slemme i dette morsomme stykket, og som sådan en litt spesiell karakter. Han ønsker seg å gifte seg med Olivia, men dette er ikke fordi han elsker henne. Han er utelukkende interessert i posisjonen det vil gi ham. Denne posisjonen virker han heller ikke interessert i å bruke til noe særlig, han vil bare nyte den høyere stillingen den vil gi ham. Det er lett å få antisympatier for denne karakteren, og folk som ligner på ham. Han er ganske innskrenket, ikke begavet, og er på toppen utstyrt med en elsk til seg selv som gjør at han ikke enser andre. Stykkets øvrige karakterer liker ham heller ikke, og bestemmer seg for å gjøre et pek med ham. I stykkets andre akt skriver Maria et brev til ham, med håndskriften til Olivia, slik at det skal se ut som hertuginnen er forelsket i ham. Brevet inneholder noen vanvittige instruksjoner, som den innbilske Malvolio følger til punkt og prikke. Det gjør at de andre kan ta ham som gal, og sette ham i galehus, det vil si innelåst i et mørkt rom. Det begynner som en bare morsom scene, men etter hvert vil det kanskje oppstå sympati for karakteren blant publikum. Malvolio er riktignok innskrenket, og han er ikke lett å like. Men han er likevel et menneske, og han har det virkelig svært vondt der han sitter innelåst, og alle tror han er gal. Hans siste replikk uttrykker hevnen han vil ta på alle for dette. Denne replikken, og skjebnen til Malvolio, gjør at man ikke har fullt så hel og ren forening blant alle karakterene i Twelfth night, som man hadde det i As you like it.

Replikken i andre akts femte scene, fra linje 51 til 55 er representativ.

MALVOLIO

And then to have the humour of state; and after a
demure travel of regard, telling them I know my
place as I would they should do theirs, to for my
kinsman Toby,– (2,5,51-55)

Malvolio spekulerer i sin nye tilværelse som hertug, når han i sin fantasiverden blir gift med hertuginne Olivia. Han sier da han skal kjenne sin plass, slik de skal kjenne deres. Så lenge han bare er gårdsbestyrer (steward) hos hertuginnen, viser slike fantasier at han ikke kjenner sin plass i det hele tatt. Og han skal med stor smerte få merke den, når de andre setter ham i galehus. Lignende sier han i scene 3 fra akt 3, i sin siste replikk før han blir satt i arrest for galskap.

MALVOLIO

Go, hang yourselves all! you are idle shallow
things: I am not of your element: you shall know
more hereafter. (3,3,122-124)

Det må også for balansens skyld med hva Olivia sier etter han har dummet seg ut i opptrinnet med de gule strømper og latterlige blidhet.

OLIVIA

Good Maria, let this fellow be looked to. Where’s
my cousin Toby? Let some of my people have a special
care of him: I would not have him miscarry for the
half of my dowry. (3,3,61-64)

Så Malvolio er ikke verken gjennomført slem eller gjennomført egenrådig. Olivia er tydelig fornøyd med ham i tjenesten, og det kan vanskelig være tvil om at han gjør bedre nytte for seg i husholdningen enn både Sir Toby og Fabian, som ingen av dem ser ut til å gjøre så mye. Problemet med Malvolio slik han opptrer i stykket, er at han ikke kan være med på leken og gleden til de andre. Han har dårlig eller vond vilje, med sammensetningen av navnet hans, Mal som betyr ille, og volio «jeg vil» på italiensk. Mal er også uttrykket italienerne bruker om å være syk eller ha vondt, Mal di testa er vondt i hodet. Den vonde viljen er at han ikke kan være med på å ha det litt gøy. For Malvolio skal alt være så ordentlig. Det er derfor han blir straffet, og i stykket blir han straffet skikkelig. Den som ikke vil være med på leken er gal, og skal behandles som en gal. Betegnende i denne tolkningen er replikkvekslingen i andre akts tredje scene, linje 133-135.

SIR TOBY BELCH

Possess us, possess us; tell us something of him.MARIA

Marry, sir, sometimes he is a kind of puritan.SIR ANDREW

O, if I thought that I’ld beat him like a dog! (2,3,133-35)

Malvolio er puritaneren som ikke liker teater og lek. Slike fantes det mange av på Shakespeares tid, de ønsket å sensurere eller aller helst å stenge teatrene. Mange godtet seg nok derfor over behandlingen Malvolio får. Likevel blir det trukket så langt at det er vanskelig å ikke føle et lite ubehag. Skal virkelig ekskluderingen fra fellesskapet være så fullkommen, bare fordi de ikke vil være med på spillet vi andre spiller?

Fabian hører til i Olivias hus, men det blir aldri helt presisert hvilken rolle han har der. I stykket henger han sammen med Sir Andrew og Sir Toby, men han har verken Sir Andrews dumhet eller Sir Tobys hang til drukkenskap. Han har derfor langt flere ressurser enn dem, og virker bare å være med på deres lumske planer av pur moro. Det går imidlertid ikke helt opp, at et en normalt begavet mann som Fabian, ikke skal ha høyere ambisjoner enn dette.

Feste er ansatt som proefesjonell klovn, eller narr, hos Olivia. Som sådan har han i oppgave å spre godt humør, underholde og kanskje avsløre en og annen som tar seg selv for høytidelig. Narren var på en måte fritatt fra de strenge sosiale konvensjoner, han trengte ikke vise folk i høyere stillinger så veldig respekt, siden han selv stod utenfor det sosiale hierarkiet, og dermed ikke hadde fornærmende kraft. Med narren var alt på gøy. I et stykke som Twelfth night, der tesen om at alt er gøy er noe av essensen i stykke, må en klovn som Feste ha en sentral rolle. Navnet hans har samme opprinnelse på engelsk som på norsk, det kommer av fest, Feste skal skape fest. Han er en meget intelligent og ressurssterk narr. Det er ingenting han sier i stykket det går godt an å være uenig i, alle hans observasjoner og kommentarer er ment å være korrekte. Når han i starten av stykket viser hvem som er narren av ham og den sørgende Olivia, så er det helt i stykkets ånd og budskap at det er Olivia som er den virkelige narren. Det er ikke bare at det er narraktig å sørge over en bror man tror er i himmelen, dette er en ordlek, men det er dumt å kaste bort livet sitt på å sørge. Alt med måte, kan man si om dette. På samme måte er det helt i stykkets ånd og budskap at Malvolio blir satt på plass.

Fra skipsvraket

Viola, er datteren av en avdød greve, Sebastian, og har også en tvillingbror med det navnet. De to blir imidlertid atskilt etter et skipsforlis, og siden er hun overbevist om at han er død. Da hun sammen med noen av mannskapet sitt blir skyldt opp på land på Illyrias kyst, bestemmer hun seg for å kle seg ut som en mann, og søke tjeneste hos hertugen i landet. Tjenesten hun skal gjøre er meget spesifikk, hun skal få hertugen sammen med hertuginne Olivia, som også bor i landet. Oppdraget har imidlertid den forvikling at Olivia avviser hertug Orsinos ønsker, men blir forelsket i budbringeren, som er Viola i forkledning som Cesario. I tillegg blir Viola forelsket i Orsino, som ikke registrerer noen ting, og fortsetter å tilbe Olivia, og insisterer på at Viola som Cesario skal bære bud om hans kjærlighet. Det er først nårViolas tvillingbror, Sebastian, kommer tilbake helt mot slutten av stykket at denne misforståelsen blir oppklart. Da går det imidlertid raskt, Viola bekrefter at Cesario er henne, og Orsino tar henne straks til ekte.

Viola er en av Shakespeares mest ressurssterke kvinneroller. Men i likhet med Rosalind i As you like it, så må Viola kle seg ut som en mann når hun vil ha noe gjort. Her er riktignok målet å få spleiset Orsino og Olivia, og da er det klart at hun ikke kan opptre seom en kvinnelig budbringer. Det er imidlertid merkelig hvorfor hun må vente så lenge med å avsløre sin egentlige identitet, når det blir klart at opplegget vil mislykkes, Olivia vil aldri ha Orsino, og de vil alle tre forbli ugifte om ikke Viola avslører hvem hun egentlig er. Når avsløringen endelig kommer, har den ingen konsekvens ut over at hun og Orsino endelig får giftet seg, det er ingen som er plaget eller uttrykker misnøye over at Cesario aldri var den han gav seg ut for. Rosalind var i det minste på flukt, hun måtte holde sin identitet skjult for ikke å bli oppdaget.

Som lesere må vi imidlertid godta at Viola av grunner som kanskje ikke er åpne for oss holder på mannsrollen sin. Kanskje har hun for mye å tape hvis Orsino ikke elsker henne etter en eventuell avsløring, da mister hun stillingen som budbringer og kanskje også inntekten som holder henne i live. Dette er ikke noe å spekulere over. I rollen som kvinne som spiller får Viola sagt en del om kjønnsroller på Shakespeares tid, og kanskje også om mannlig og kvinnelig kjærlighet generelt. Det er hun som i størst grad er stykkets bærer av sannheten. Ingen kan noen steder i stykket ta henne i løgn. Selv det at hun spiller mann, er hun egentlig ganske åpen for i mange hint hun kommer med i løpet av stykket. Hennes analyser av både hertuginnen og hertugen, og av seg selv, virker til å være ganske treffende. Hun er også fullt ut i stand til å bli med på leken til Feste, til og med den litt dumme og farlige leken til Sir Toby og Fabian og Sir Andrew, med duellen, spiller hun med på. Som Cesario oppfyller hun alle konvensjoner og forventninger om høflighet, men hun er også i stand til å føle seg fri fra dem når det er nødvendig. Her skiller hun seg kraftig fra Malvolio.

Vi kan nesten si at Viola står for og oppfyller alt som er godt i dette stykket. Men det er motsetninger også i henne. Jeg har nevnt litt denne insisteringen på å spille mann, om enn det kanskje ikke er nødvendig. Det er også merkelig at hun som er så intelligent så sent skjønner sammenhengen med at Sebastian fortsatt er i live. Og det er merkelig at hun som er så intelligent og skjønner de andre i stykket så godt, at hun skal bli forelsket i en litt innskrenket mann som Orsino. Vi ser hun vil bli en helt utmerket kone for ham, men i hvilken grad han vil bli en god mann for henne er ikke like klart. Likevel er hennes hengivenhet uforbeholden, som det kommer frem i denne replikken fra siste scene, hvor Orsino tror at Cesario har giftet seg med Olivia bak ryggen hans, og nå ønsker å straffe ham.

VIOLA

And I, most jocund, apt and willingly,
To do you rest, a thousand deaths would die. (5,130-131)

Erklæringene om kjærlighet hun gjør etterpå, viser at dette ikke er ord i rollen som Cesario, men sagt av Viola i hjertet av henne selv.

Sebastian er hennes tvillingbror. Han overlever så vidt skipsforliset, og blir skilt fra de andre. Han gjør en kort inntreden i Akt 2, scene 1, før han er ute frem til slutten, der han kommer inn og får løst floken med å finne en mann til Olivia. Han er som Viola rettsskaffen og til å stole på, men med utpregede mannlige kvaliteter, som at han ikke nøler med å ty til fysisk makt om det kniper til, og at han er nokså overlegen i forhold til de andre i stykket også her. I kjærligheten til Olivia som blir kastet over ham, og som han tar i mot, er det kanskje ikke så mye å reagere på. Hun er en vakker kvinne, og sitter godt i det. Hvorfor skulle han vente for heller å velge en annen?

Antonio er en kaptein som kommer sammen med Sebastian til kysten av Illyria, etter skipsforliset. Han har en funksjon med det at han flere ganger treffer Viola i forkledning som Cesario, og tar henne for å være Sebastian. Første gang det skjer vil han forsvare henne mot anklagene fra Sir Andrew og Sir Toby, han vil duellere for henne i hennes sted. Det gjør denne duellen som mellom Cesario og Sir Andrew ville være ganske ufarlig, til noe langt mer alvorlig, for Antonio vil være i stand til å drepe. Det har også fin dramatisk sjokkeffekt både for karakterene og for publikum, hvem er denne mannen og hvorfor kommer han? Andre gangen er i sluttscenen når han står arrestert, og Cesario ikke gjenkjenner ham. Antonio er forferdelig skuffet, så mye som han har ofret for ham, det vil si, ofret for Sebastian. Her er den dramatiske spenningen så intens, at den må få en forløsning. Det får den når Sebastian kommer, og straks gjenkjenner Antonio. Siden finner Sebastian og Viola ut hvem som er hvem, og alt blir oppklart.

I tillegg kommer mindre roller som første og andre offiser, en prest, en kaptein og ekstra musikere, sjømenn og følgere.

For Twelfth night, or what you willst, finnes også

Tema og motiv, Synopsis og Sitater.