Stikkordarkiv: Fine tekster

Spurv i bur

Dette er en tekst med flott potensial. Den blir riktignok uforløst, det er en flott ide som bare blir skrevet rett ut i ett forsøk, og så er jeg ferdig med den, slik som vanlig. Sånn er det. Fugl i bur, der har du meg, der har du en annen. Rop det ut for hele verden i en gigantisk mikrofon.

Spurv i bur

Huff, i denne teksten er det akkurat som jeg har fått i oppgave å overtale hele verden til å gå med på at jeg virkelig er som en spurv i bur. Jeg tenkte først at jeg er det, jeg er jo det, en spurv i bur, i gitte situasjoner er jeg det, og nå er denne situasjonen gitt. Jeg er fanget, hverdagens plikter har fanget meg, slik at jeg har blitt som en spurv, i bur. Sånn følte jeg det, og så følte jeg at jeg måtte skrive det ned, slik at det ble bevart for ettertiden at jeg akkurat nå følte meg som en spurv i bur. Da tenkte jeg at det ikke holdt å bare skrive det ned slik jeg har gjort nå, jeg må liksom fylle det med noe. For eksempel kunne jeg prøve å overtale en ganske flott eller helt middelmådig dame for eksempel på kafe, om at jeg var en fugl i bur, og så kunne det kanskje blitt en komisk effekt, hvorfor jeg på død og liv måtte overbevise henne om dette, i stedet for å snakke om andre ting. Eller prøve å få henne som kjæreste, det kunne jo være på tide. En slik tekst ville ikke holde mål. Neida, skulle det være noe, måtte jeg overbevise hele verden. Det måtte være som jeg stilte meg opp på et stort stadion, et gigantisk stadion, et stadion som overgikk de villeste fantasier eller akkurat tangerte de villeste fantasier, slik at alle fikk plass der, og så skulle jeg gripe den i forhold like gigantiske mikrofonen, og forklare at jeg er en spurv i bur, og hvorfor jeg er det. Jeg er en spurv i bur fordi jeg føler meg fanget av hverdagens plikter, sier jeg inn i denne mikrofonen.

ES2008

Reklamer

På TV

På TV

Da jeg skrudde på TV i dag så jeg ei dame jeg har ligget med. Eller det var ikke akkurat i det jeg skrudde det på, jeg satt og så på TV, og så kom hun. Jeg kjente henne igjen omtrent med en gang, jeg hadde ligget med henne, men jeg måtte sjekke på internett for sikkerhets skyld at det virkelig var henne. Og det var det, det var virkelig henne. Jeg tenkte det var merkelig, ja, akkurat det tenkte jeg, det var merkelig. Den gang hadde naturligvis ingen av oss noen tanker om at noen av oss skulle komme på TV, i alle fall hadde ikke jeg det, og skulle jeg hatt det, ville jeg aldri ha tenkt at det var hun som skulle komme dit. Sant å si – og nå er jeg nådeløst ærlig – tenkte jeg at det lengste hun ville komme var til min seng. Jeg har det for vane å tenke store tanker om meg selv etter å ha ligget med noen, til dels svært store. Jeg tenker at få menn kan måle seg med meg, og at alle kvinner ikke bare tenker denne tanken, men er svært tiltrukket av den. Også hun her, jeg husker det svært godt at jeg tenkte det, etter at hun hadde gått hjem etter at vi hadde spist frokost, og hun bare måtte hjem, jeg tenkte helt som om jeg her hadde funnet frem til en viktig innsikt, at hun helt sikkert var mer fornøyd med meg, enn jeg selv var. Jeg tenkte også at jeg senere en gang kanskje kunne overraske henne, med å si ting som for eksempel at også jeg er kritisk til meg selv, at jeg har feil, at jeg ofte kan komme i tvil, at selv jeg kan komme i tvil, at jeg ikke er så fornøyd med meg selv som alle tror. Eller som alle tar som en selvfølge, skulle jeg rette det til, det var bedre, alle tar det som en selvfølge at en som meg er fornøyd med seg selv, men så skulle jeg komme med den uventede opplysningen at jeg ikke alltid var det. Og jeg så for meg hvor imponert hun ville bli, hvor tiltrukket, hvor fascinert, og jeg fant ut med meg selv der jeg satt denne lørdagen, for det var en lørdag, jeg fant ut at jeg måtte ta et oppgjør med meg selv for å finne ut hva jeg skulle bruke denne fascinasjonen til, som jeg hadde opparbeidet meg. I dag så jeg henne altså på TV, det var ganske utrolig, jeg hadde aldri trodd hun skulle komme dit.

9. apr 2007