Stikkordarkiv: Fremmedgjøring

Sko på besøk

Etter en lang, lang tids pause, flere år, gjør jeg nå et forsøk på å skrive en ny korttekst.

 

Sko på besøk

Det kom et par sko til meg på besøk, her om dagen. Jeg hadde ikke ventet dem, eller noen andre sko. Det er slutt på den tiden da jeg gikk og håpet på at sko eller mennesker skulle besøke meg. Jeg lukket opp døren, og der stod de. – Kom inn, sa jeg. Jeg stod sånn jeg vet man skal stå når man vil la folk – og sko – slippe inn, armen litt sånn dinglende ut, denne vei. Skoene kom inn, men ikke uten å tørke seg på matten. Til sko sier man ikke «ta av deg på beina», akkurat som man ikke sier til visse typer mennesker at ja, dere skjønner, dere skjønner. Man vokter sine ord. Jeg drikker kaffe hele tiden, men det er ikke poenget her. Vi satte oss rundt borde vi har stående, jeg satte meg, jeg satte meg i sofaen. Skoene satt som om de hadde beina i kryss, helt merkelig, – hvordan er det mulig? tenkte jeg, og skjønner ennå godt hvorfor jeg tenkte det. Så var det dette med samtalen, den man alltid skal innlede og prøve å holde når man har besøk, den som helst skal gå enkelt og uanstrengt, den som voldet meg så store problemer den gang jeg gikk og håpet på at sko eller mennesker skulle komme, og så videre. Jeg husker jeg gikk og tenkte dagen lang på hva jeg skulle bli, og hvor fælt det ville bli når jeg likevel ikke ville få meg til å si det, og også skjønte at det ikke var riktig, alt bare i fantasien, selvsagt. – Kaffe er godt, sa jeg, – jeg drikker enorme mengder kaffe, du må bare si om du vil ha kaffe. Jeg hørte meg selv tenke det var galt å si disse tingene til sko, men det er ikke så farlig lenger. Jeg har liksom klart det nå. Min kone og mitt barn ligger i sengen og sover, ofte i samme seng som jeg. Hva har vel det å si om jeg byr sko på kaffe, og det ikke passer seg å gjøre det, av ulike grunner. Jeg har et godt liv, lever godt. Det har jeg lyst også skoene skal gjøre, at alle skal gjøre. Derfor prøver jeg så godt jeg kan å få dem til å føle seg velkomne, slik jeg prøver å få alle til å føle seg i mitt selskap, om jeg ikke alltid lykkes, om jeg gjør mange feil, det er ikke meningen.

ES2016,19. november

Reklamer

Den lykkelige familie, av Hans Christian Andersen

Dette er et fornøyelig eventyr, selv om det langt fra er blant Andersens mest kjente, og heller ikke holder den kvaliteten de beste historiene hans gjør. I Den lille havfrue, Den standhaftige tindsoldat, Den grimme ælling og Den lille pigen med svovelstikkerne ringer det ut mange forskjellige tolkningsmuligheter, de åpner for diskusjoner og sier noe vesentlig om tilværelsen, ved siden av at de alle sammen er herlige eventyr. Den lykkelige familie er bare herlig.

Det handler om noe så ubetydelig som en sneglefamilie som har tatt bolig i det som på dansk heter skræppeblader, og på norsk kanskje kan oversettes med ugress. I en have i en Herregård vokser det mange slike skræpper, og i dem har et par snegler tatt bolig.

De vidste ikke selv hvor gamle de vare, men de kunde godt huske at de havde været mange flere, at de var af en Familie fra fremmede Lande og at for dem og deres var hele Skoven plantet.

Det er et fornøyelig eventyr, og det sier selvfølgelig litt om oss mennesker også. Her ser vi hvordan sneglene, som lever der i ugresset, tror at det hele er laget til for dem, slik vi mennesker tror jorden er laget for oss. De har også en paradisforestilling, om å bli kokt og ligge på sølvfat, som for dem skal være noe deilig og opphøyet. Akkurat som mennesket vil tro på et paradis for dem etter døden.

De gamle hvide Snegle vare de fornemste i Verden, vidste de, Skoven var til for deres Skyld, og Herregaarden var til for at de kunde blive kogte og lagte paa Sølvfad.

Dette gamle snegleparet har adoptert en liten sønn, og som alle gamle foreldre har de sine bekymringer for avkommet. Det vil ikke riktig vokse, og vil ikke gjøre tingene som de har gjort det. Den omsorgsfulle moren kan imidlertid se at barnet vokser litt allikevel, akkurat som en gammel bestemor alltid kan se det som er godt, og med litt overtalelse kan den gamle faren også se det.

Det er ikke så mye handling i dette eventyret, det er mest et artig bilde over tilværelsen, og jeg tror neppe Andersen har gjort seg store anstrengelser med det. Det skjer imidlertid en dag, at det begynner å regne, og sønnen kryper bortover et blad. Faren er oppgitt over all denne aktiviteten, og får vondt i hodet av det. Samtalen opprinner i det paret enda en gang prater om tilværelsen, ugresskogen og herregården, det er i det hele tatt typisk Andersen selv i korte eventyr å gjenta de få tingene som blir sagt. Den gamle konen er glad de er snegler, har huset på ryggen og skræppeskogen til beskyttelse, og når den tid kommer skal de til Herregården og ligge på sølvfat. Gamlefar er ikke så sikker på alt dette her, muligens har herregården falt sammen, muligens har ugresset overtatt den, muligens det ene og det andre.

Det har da heller ingen Hast, men du iler altid saa forfærdelig og det begynder den Lille ogsaa med; har han nu ikke i tre Dage krøbet op ad den Stilk, jeg faaer ondt i Hovedet naar jeg seer op paa ham!»

Så er det gamlemor som ikke vil høre på bekymringer om sønnen, de skal nok få fornøyelse av ham. Hun lurer også på hvordan han skal få seg en kone. Dermed blir det hovedsaken i eventyret. Først er det maurene som forsøker å finne noen, så er det myggene. Begge er skapninger som farer rundt, og sikkert har god kontroll på det som foregår i verden rundt. Maurene foreslår at sønnen skal gifte seg med dronningen, og flytte inn i maurtuen. Myggene, derimot, har funnet et godt koneemne under en stikkelsbærbusk «hundre menneskeskritt unna».

Det blir kalt på henne, og i løpet av åtte dager er hun der. Det er mye morsomt her også. I de to gamle sneglenes verden er det klart at en enslig stikkelsbærbusk ikke kan måle seg mot en skog av ugress, det er hun som må komme til dem. De er null interessert i verden utenfor, som vi mennesker jo også godt kan være det. Vi er ganske sikre på at det er hjemme hos oss vi har det best, og det er måten vi gjør tingene på, som er den riktige. At det tar så lang tid som åtte dager å krype de åtte menneskeskrittene er et godt tegn, hun er av rette sort. Hun gjør tingene som dem.

Dermed blir det holdt bryllup, på sneglers vis, slik vi mennesker holder bryllup på vårt vis. Mor holder tale, og faren er dypt rørt, så han klarer ikke å si noe. Det er den samme faren som fikk vondt i hodet når sønnen beveget seg sånn oppover stilken. Han hadde nok kanskje sterkre følelser for sin sønn, enn han selv har villet innrømme. Moren har alltid latt sine følelser for barnet få utløp, og klarer det også nå, i en liten tale. Så skal de to overta ugresskogen, som menneskebarn i alle år har overtatt huset og gården, og langt på vei verdensbildet til generasjonen over dem.

Og saa holdt de Bryllup. Sex Sanct-Hans Orme lyste saa godt de kunde; ellers gik det Hele stille af, for de gamle Snegle-Folk kunde ikke taale Sviir og Lystighed; men en deilig Tale blev der holdt af Sneglemoer, Fatter kunde ikke, han var saa bevæget, og saa gav de dem i Arv den hele Skræppeskov og sagde, hvad de altid havde sagt, at det var det Bedste i Verden, og naar de levede redelig og skikkelig og formerede sig, vilde de engang og deres Børn komme paa Herregaarden, blive kogte sorte og lagte paa Sølvfad

Og så er eventyret slutt. Det gamle paret kan gå inn og sove, de unge overtar. De ser aldri noe til herregården og blir aldri kokt, så de antar den med sikkerhet har falt sammen. Her er det en veldig nærliggende parallell til religionen, der troen på Gud midt på 1800-tallet var under press, og man ikke lenger kunne være så fast på at det var noe paradis som ville komme etter døden. Siden sneglene ikke blir motsagt, som mennesker heller ikke blir motsagt av andre enn oss selv, så blir det slik som de – og vi – konkluderer. De holder på sitt, regnet er til for dem, solen skinner for at ugresset skal få farge, og de er meget lykkelige. Den siste påstanden gjentas, noe som ikke virker som en forsterkning, men som en svekkelse. Hvorfor skal man gjenta noe som er sikkert, og som man ikke er i tvil om? Gjentakelsen er som for å overbevise seg selv, for å dekke over sin egen tvil. Sneglefamilien, og vi mennesker, holder oss innen vår tro på vår egen lykke, og på vår insistering at vi har det bra som vi har det.

Jeg har også skrevet en tekst om det mørkere eventyret, Skyggen, som med sitt dobbeltgjengermotiv kanskje ligner mer på en kunstnerisk novelle enn et kunstnerisk eventyr.

Eventyret i originalutgave finner dere her.

Ein modig maur, av Tarjei Vesaas

Vi er nå kommet frem til femteplassen av mine norske favorittforfattere. Den går til ham som tidligere hadde førsteplassen, Tarjei Vesaas (1897-1970). Han er blant de aller mest allsidige av våre store forfattere, og demonstrerer mesterskap i romaner, noveller og i poesi. Det er bare i dramatikken han ikke har levert noe vesentlig.

Diktene til Vesaas er nydelige. Hans Regn i Hiroshima er det beste diktet om atomvåpen og atomalderen som finnes på norsk, og det beste jeg kjenner fra verdenslitteraturen. Som romankunstner er han strålende i Fuglane, det var den første romanen jeg leste og virkelig likte. Det var etter å ha lest den jeg begynte å lese litteratur fordi det gav meg noe, og ikke bare fordi jeg følte det som en plikt. Lenge var dette min absolutte, norske favorittroman, og den virker ennå magisk på meg. Men etter å ha lest noen flere av Vesaasæ romaner, Kimen og Is-slottet, så ser jeg at de er ikke i nærheten av å treffe meg like sterkt. De blir symboltunge og vanskelige, uten å være sjarmerende. Fuglane er kanskje også full av symboler, men den kan leses med stort utbytte uten å få med seg et eneste av dem.

Som novellekunstner er det imidlertid Vesaas er på sitt aller beste etter min smak. Her kommer hans nydelige og vare språk til sin fulle rett, her kan han antyde historier han ikke trenger å fortelle fullt ut. I romaner kan det bli litt mye av og til.

Hans noveller i samling er en av de første bøkene jeg kjøpte meg av egen fri vilje. De ble utgitt første på Gyldendal i 1964, og så revidert og gitt ut på ny en rekke ganger, min utgave er fra 1997. Her er det svært mange favoritter jeg varmt kan anbefale, Dalen med den galne enden om de to ungdommene som tar sjansen og går til den andre enden av dalen hvor de aldri har vært før, Katten som blir kastrert, den rasende Stuten Glorius, Aldri fortelje det om barna som finner en død fugl som blir spist av maur, Nils Fêt som må overta gården litt for tidlig, vakre, vakre 21 år om den første, ungdommelige kjærlighet. Det er noveller som kan gjøre en glad i å lese noveller, som ikke er det på forhånd. Og nå har jeg bare ramset opp noen av de første novellene i samlingen.

Han ser med jentungane og mellomungen Sigurd rullar seg øre i graset. Høyrer dei skrålar og gløymer all verdens ting. Han veit no at ikkje med ein tanke er dei hos han.
  Dette må han løyne godt.

Fra Hjulet rullar fram, av Tarjei Vesaas

Om man ønsker en tyngre novelle som jeg har gått og tenkt på hele livet, så er det Hjulet rullar fram, en sterk novelle om en bonde som blir krøpling og frykter at nå vil arbeidet på gården hans bryte sammen. Så ser han til sin uro og sin glede at det gjør ikke det, livet fortsetter også uten ham, hjulet ruller fram, og han kan ikke helt bestemme seg for om han skal være glad eller trist over det. Spilte han virkelig så liten rolle? Skulle han virkelig føle seg uunnværlig?

Framover vil det. Er på vegen alt saman så godt det kan. Det store hjulet er løynt.
Inderleg godt veit mannen at han må vera glad fordi han ikkje tydde meir enn han ser han gjer.
   Ikkje tydde det minste i grunnen.
   Men han kan ikkje gle seg ved det. Det var for søtt å stå i midten.

Fra Hjulet rullar fram, av Tarjei Vesaas

Dette er en novelle som vokser med alderen til leseren. Den har gode tanker om ens plass i livet og i verden, og hvordan alt sammen går sin gang med de mennesker som er aktive og deltar. Jeg vil imidlertid i dag velge å presentere en atskillig morsommere og enklere novelle, den som gledet meg mest ved første gangs lesning, og som sendte Vesaas opp til topplassen over mine norske favorittforfattere den gang på 90-tallet. Stor litteratur er ikke denne teksten, men du verden så artig.

En modig maur

fra Vindane, 1952

Tuva var grunnlagd av ein som kunne sine ting. Ein som hadde sikta litt, og lagt dei to første pinnane i kross. No var det sju hundre portar som førte ut i solskinnet.

(…)

Alle som budde her var modige. Dei rende over ein annan for å vera først til allslags halslaus gjerning, så lenge det fanst liv i dei. Dei kom gjerne tilbake med store søkk i mageplatene eller i bringeplatene, men det gjorde liksom ikkje noko. Det einaste som døyvde dei var regnveret.

Dette er noen av de første setningene i denne muntre novellen og setter tonen. Vesaas skriver om en maur, en modig maur, og denne mauren er akkurat som alle andre maurene som bor i tuen. Den er skrevet i tredje persons synsvinkel, men ser det meste gjennom øynene til denne modige mauren. Det er ikke så mye tanker og følelsesliv å rapportere om, det er helst raseri og kampvilje.

Eit sekund stod han på veg innetter, inn i djupet. Greie opp der. For der var det nok ymse ting. Han kom aldri så langt inn til kvardags. Det han fann av mat og tømmer, leverte han ved porten. Men no – Nei så snudde han. Det var for smått. Det stod ei lognande sol på himmelen, han kunne gå ditbortover. Så ville det vel hende at han fekk prøve kreftene sine. For å slå fast at han var i orden, gav han seg i klammeri med eit par mann og beit dei av på midten. Så gjekk han ut i verda.

Jeg har stor respekt for gamle bønder og deres kunnskap om naturen. Jeg er imidlertid ikke helt sikker på om det er faglig helt riktig alt Vesaas skriver om denne mauren. Han har en glupsk appetitt og blir også spist litt på selv, jeg kan ikke gå god for at dette kan være en typisk dag i en maurs liv. Men i novellen fungerer det utmerket. Her får Vesaas med noen enkle litterære grep vist hva det vil si å leve etter instinkter.

Tørr og mager og modig var han. Med front mot alt som måtte vera framfor. Det var fienden hans alt saman. Han smakte på lufta. Lufta inne i tuva var stram og sur – denne her i graset var reint for mild. Barnemat. Det var til å arge seg over.

(…)

Her i lyngbeltet framfor tuva møtte han mane av yrkesbrørne sine. Dei hadde alt vore ute på morgonfangst, og bar og drog. Riket var i vokster. Ein bar på ei ung mjølkelus han hadde røva. Han gjekk stiv og bratt. Bak han kom ein kamerat med ein framand ihelbiten maur, den som hadde ått det unge mjølkedyret før. No skulle han etast, det var ikkje meir med det. Dei to vinnarane såg ikkje anten til høgre eller venstre.

Novellen kan også leses som dyrelivet i sammenheng med menneskelivet. I alle novellen der det er mennesker som har hovedrollen, er alt sammen stort og viktig. Det er livsfarlig å bevege seg mot den galne enden av dalen, det er forferdelig med fuglen som blir spist av maur, og det er så viktig så viktig for 21-åringen at han får det bra til med Hild. For bonden i Hjulet rullar fram er det en tragedie når han blir krøpling. Maurene går på, samme hva som skjer med dem.

Auga hans fall på eit strå som han slo fast at han ville ha med heim. Det var ingen ting som skilde det ut frå andre strå, men det skulle med. Skinn-auga hans hadde falle på det. (…)
   Ein framand maur kom fram unna eit gammalt lauv, og byrja dra i den andre enden av strået. Såg ut som han måtte ha det strået om han skulle kunne leva lenger. Den modige spruta av sinne og drog frå sin kant så han kjende det smalna om livet. Det vart ein fågengd dragkamp. Strået flytte seg ikkje, berre saga fram og tilbake.
    Medan dei stod og tørrsleit, kom det endå ein maur og såg strået. Han og slo fast at han skulle ha det, og beit seg tak i same enden som den modige. Då kokte den modige slik at han for på, først den næraste og så den andre, og beit dei i to etter tur. Sjølv fekk han nokre stygge klipp under den tette kampen, men han bles i det. Strået let han ligge. Brått brydde han seg ikkje om det lenger.

Denne dagen har begynt for den modige mauren at han får en tømmerstokk i skallen. Siden får han et risp over øyet i kamp med en makk, rispet kommer i det makken vil dra ham ned i jorda. Dette rispet «låg som ein bjelke over alt han såg sidan». De fleste av kampene ser ut til å skade ham litt, men han går alltid videre på med samme mot. Først er det en snegle han skal ta, han kjemper for livet der inne i sneglehuset, før han endelig slipper taket og går baklengs ut. Så må han klippe sundt og ete et lite rusk som forsøker å spise av fettet han er dekket med etter kampen mot sneglen.

Det er rett etter denne episoden han finner dette strået han på død og liv må ha. Det er en herlig, liten scene, av alle strå må han absolutt ha dette. Og han risikerer livet for å få det, kjemper innbitt mot to andre maur, dreper dem til og med, men lar strået ligge når det først er vunnet. Det er vel et og annet å lære for oss mennesker også her, om hvordan vi av og til kjemper veldig hardt for noe vi egentlig ikke trenger, og egentlig ikke vil ha allikevel når vi har fått det.

Då han kom opp, kjende han at det ville vori godt å kvile litt. Men slikt var ikkje å tenke på. Han fann seg i staden eit tjukt strå å dra på, så tungt at han måtte gå baklengs for å få det med.

Med de maurhalvdelene han har tatt med seg etter kampen om strået går det trådt å komme seg videre. Det går også ned ei grøft, der tyngden av de døde maurkroppene gjør at han faller ned i vannet i bunnen. Der får han store problemer, for han har ikke fast grunn under føttene. Mistet ene foten gjorde han også i fallet, men det gjør ham ikke så stort, han har jo mange å ta av. Det er i raseri over at et krek begynner å ete av foten han selv hopper i vannet for å drepe det. Flytende i vannet er det et dyr som spiser av ham underfra.

Ingenting av dette gir den modige mauren noen bekymringer. Det er bare raseri. Og når han endelig får fast grunn under føttene, dreper han øyeblikkelig dette kreket som spiser av ham og eter det i stedet for. Her er det øyeblikket hvor han er sliten, men ikke kan tenke på å hvile, for videre må han.

Han kom framom ein liten gul stugging som sat i graset. Ein ljosgol giftig liten eitermaur. Dei likte han aldri å møte. Han sansa og i det same kor altfor lett syretanken var.
    Den vesle satt urørlig. Men det var godt maskineri i han, det visste den modige altfor vel. Likevel ville den modige ha ei avgjerd, og gjekk på.

Hver eneste lille utfordring som dukker opp på den modige maurens vei kaster den seg over uten den minste frykt eller nøling. Akkurat denne lille, gule mauren gjør stor skade, han får krøpet under buken på ham og gitt ham askillige ladninger med gift. Den modige blir liggende med verk i skallen og lamme føtter. Heldigvis for ham blir han ikke spsit av den gule, i stedet er det noen små krek som dukker opp og vil spise ham, og den gule vil spise disse. Dermed kan den modige hogge saksen i ham, og ete den gule i stedet. Så er den kampen også vunnet, uten noe mer med det.

Han åt og åt. Det smakte over all forstand. Han ville aldri gå ifrå her. Aldri røre seg meir. Berre eta.

Ferden til den modige mauren ender til slutt i en sukkerskål. Der har den sitt paradis, der vil den bare ete, dit vil den aldri fra. Det ender imidlertid med at dette sukkeret blir plassert i en kaffekopp, der dør mauren øyeblikkelig av heten. Han får sin grav ved at hele kaffekoppens innhold blir heldt ut vinduet, og nede på bakken begynner med en gang noen rusk fra jorden å ete på ham.