Stikkordarkiv: Fugletekster

Fuglen mot veggen

Denne teksten kom jeg på og skrev da jeg 20. mai, 2008, satt utenfor Litteraturhuset i Oslo og leste tekster av Danil Kharms, en bok jeg nettopp hadde kjøpt der inne. Jeg var i Oslo, fordi jeg skulle ha visum til Russland, det året jeg reiste den transsibirske jernbane. Jeg var med andre ord i godt humør. Selvsagt.

De som kjenner Kharms vil straks se inspirasjonen, nå husker jeg ikke lenger hvilken konkret tekst som gav meg tanken til å skrive min, men det er en i den boken som er oversatt til norsk.

Teksten er ingen hovedtekst, fordi 20. mai 2012 skrev jeg «Den deilige tekst», og det er denne som har plassen i 365 korttekster. Fuglen mot veggen er reserve.

Fuglen mot veggen

En gang jeg satt og leste en bok utendørs, fløy det en fugl like mot vinduet på huset ved siden av. Det vil si, den fløy ikke mot vinduet, den fløy rett i veggen. Dere kan selv tenke dere, jeg sitter der og leser en bok, og blir av en eller annen grunn oppmerksom på denne fuglen som flyr forbi, slik at jeg følger med på den når den flyr rett mot – ikke vinduet, men – veggen. Jeg kan ikke tro det, jeg kan ikke få dette til å stemme, en fugl skal bare ikke fly mot en vegg på denne måten der. Det hender at fugler flyr mot vinduer, det har jeg selv sett, eller hørt, og sett etterpå, at fuglen ligger der, men jeg har aldri sett noe lignende mot en vegg, aldri. Nei, dette kan bare ikke stemme, så i stedet for å lese videre i boken, blir jeg bare sittende og tenke på det som skjedde. Fuglen fløy mot veggen. Det blir det samme hver gang. Samme hvor mye jeg tenker, var det akkurat det som skjedde, fuglen fløy mot veggen. Nå ligger den der. Død. Jeg får ikke dette her til å stemme. Godt ristende på hodet leser jeg videre i boken, der det akkurat står at en fugl døde da den ganske riktig fløy mot et vindu. Da stemmer det.

ES2008

Reklamer

Spurv i bur

Dette er en tekst med flott potensial. Den blir riktignok uforløst, det er en flott ide som bare blir skrevet rett ut i ett forsøk, og så er jeg ferdig med den, slik som vanlig. Sånn er det. Fugl i bur, der har du meg, der har du en annen. Rop det ut for hele verden i en gigantisk mikrofon.

Spurv i bur

Huff, i denne teksten er det akkurat som jeg har fått i oppgave å overtale hele verden til å gå med på at jeg virkelig er som en spurv i bur. Jeg tenkte først at jeg er det, jeg er jo det, en spurv i bur, i gitte situasjoner er jeg det, og nå er denne situasjonen gitt. Jeg er fanget, hverdagens plikter har fanget meg, slik at jeg har blitt som en spurv, i bur. Sånn følte jeg det, og så følte jeg at jeg måtte skrive det ned, slik at det ble bevart for ettertiden at jeg akkurat nå følte meg som en spurv i bur. Da tenkte jeg at det ikke holdt å bare skrive det ned slik jeg har gjort nå, jeg må liksom fylle det med noe. For eksempel kunne jeg prøve å overtale en ganske flott eller helt middelmådig dame for eksempel på kafe, om at jeg var en fugl i bur, og så kunne det kanskje blitt en komisk effekt, hvorfor jeg på død og liv måtte overbevise henne om dette, i stedet for å snakke om andre ting. Eller prøve å få henne som kjæreste, det kunne jo være på tide. En slik tekst ville ikke holde mål. Neida, skulle det være noe, måtte jeg overbevise hele verden. Det måtte være som jeg stilte meg opp på et stort stadion, et gigantisk stadion, et stadion som overgikk de villeste fantasier eller akkurat tangerte de villeste fantasier, slik at alle fikk plass der, og så skulle jeg gripe den i forhold like gigantiske mikrofonen, og forklare at jeg er en spurv i bur, og hvorfor jeg er det. Jeg er en spurv i bur fordi jeg føler meg fanget av hverdagens plikter, sier jeg inn i denne mikrofonen.

ES2008