Stikkordarkiv: Garman og Worse

Skipper Worse

Handlingen foregår noen år før Garman & Worse. Det er her de to går i kompaniskap.

Det begynner med at det store skip «Familiens håb», med skipper Worse som kaptein, kommer sent, men godt inn til byen. «Lauritz! – din dævelunge! – opp og klar vimpelen.» begynner denne, ulikt Garman & W.

Dette er i Hans Nilsen Hauge-tiden. Huset på Torvestad er strengt gudfryktig. Der er Jomfru Sara. 26 år. Klok, kjenner Bibelen. Lauritz interessert, i Henriette. Henriette søster motsetning. Hun interessert i Lauritz. Hans Nilsen Fennfoss. Haugeinspirert. Tiltrukket av Sara. De to har problemer, fordi deres følelser er så tøylet av kristen skikk. Hans Nilsen bor der, flytter inn der.
Jacob Worse stikker innom der av og til, for de unge pikers skyld. Torvestad foretrekker ham. Hun legger ut en snare om vintreet, og Sara, som er vant til å følge moren, kommer her i konflikt. Kielland lar det ikke være så opplagt her, hvordan det skal være, som i noen av hans andre fortellinger. Torvestad ønsker selveste Worse, og hun har et ønske om å omvende ham. Dette ønsket kan være noenlunde oppriktig. Hans Nilsen er allerede omvendt. Men Kielland spiller på det vanlige, ung pike som må ta en gammel, ekkel mann. Gamle Worse er dog ikke av de verste.
Gamle Garman liker ikke historien, og sender Worse av gårde. Gamle fru Torvestad får imidlertid overtalt ham til å bli, og arrangerer et ekteskap som nok stikker litt. Det er ikke riktig. Og madam Torvestad blir også ustyrt med en liten tvil, forårsaket av et blikk fra Sarah og minner fra hennes eget liv.

Komisk scene når Worse meddeler nyheten til Garman. Det er kap 8.
Kraftig, flott scene s. 225. Torvestad vil ha møte hos Sarah, men Sarah vil rådføre seg med «min mann». Disse ord «min mann». Dessuten ble Sarah egentlig mindre kuet av å være hos Worse, og hun var dessuten rik. Den første kulde går over i noe annet. Og madam Torvestad går over i å være mor til fru Worse.
Det blir også tematikk, med barnet Sarah som løsriver seg fra moren. Her er med, hvordan Jacob får fiske, trass han har lovet det for moren å la være.
Hans Nilsen reagerer med å straffe seg selv og andre for synden, fordi han følte ved det da Sarah hadde fått en annen, noe som betød at han var utsatt for verdslige følelser også han.

Gradvis blir også Worse mer religiøs, han begynner å tvile. De gamle skippervennene og kompanjongene blir bekymret.
Kontrast kap XI: Randulf og Worse og rom, Sara og Fennefoss på bønnemøte og hjem. De to har seg et lite kyss. Og da Worse kommer halvdrukken hjem, blir han møtt med djevelsnakk og helvete.
Deretter blir Hans Nilsen satt til å fri med Henriette. Men hun er fast og holder på sitt løfte til Lauritz, moren kan ikke tøyle henne. Så blir hun satt til en døden i Lübeck, Erik Pontoppidan Egeland. Fortsatt står hun ved sitt løfte, og hopper heller på sjøen. (Fortellerteknisk interessant – meget allvitende. Kielland går etterpå over i å sette frem folks spekulasjoner, vi lesere vet sannheten. Det er realismen). Det er samtidig storm, stor storm.
Og Sara får åpenbart den vold som er ytt mot henne, hun kjente det da hun var hos Hans. Hun lar sin vrede gå ut over Jacob, med Helvetestrusler. Lignende Hans hadde gjort, da han kjente det da Sara giftet seg.
Kap XIV er Mortens brev til Christian Fredrik, der han gjør sin sønn til arving og Garman i Garman & Worse.

Boken lukker seg om setningen den startet med, Lauritz din djevelunge, vi kommer sent, men vi kommer godt. Således blir det at Worse blir kvitt djevelfrykten, like før han skal dø.

Dette er en mer religiøs roman en Garman & W. Tar opp religiøs tematikk. Det er en meget lettere tematikk, enn hos Garborg. Kielland går ikke egentlig inn i stoffet. Dessuten er han alltid tendensiøs. Men her holder han altså kontrollen og kan si noe noenlunde allment, og ikke skriket og skrålet og leserbrevstemmen fra for eksempel Arbeidsfolk.

Reklamer