Stikkordarkiv: Garman & Worse

Skipper Worse

Handlingen foregår noen år før Garman & Worse. Det er her de to går i kompaniskap.

Det begynner med at det store skip «Familiens håb», med skipper Worse som kaptein, kommer sent, men godt inn til byen. «Lauritz! – din dævelunge! – opp og klar vimpelen.» begynner denne, ulikt Garman & W.

Dette er i Hans Nilsen Hauge-tiden. Huset på Torvestad er strengt gudfryktig. Der er Jomfru Sara. 26 år. Klok, kjenner Bibelen. Lauritz interessert, i Henriette. Henriette søster motsetning. Hun interessert i Lauritz. Hans Nilsen Fennfoss. Haugeinspirert. Tiltrukket av Sara. De to har problemer, fordi deres følelser er så tøylet av kristen skikk. Hans Nilsen bor der, flytter inn der.
Jacob Worse stikker innom der av og til, for de unge pikers skyld. Torvestad foretrekker ham. Hun legger ut en snare om vintreet, og Sara, som er vant til å følge moren, kommer her i konflikt. Kielland lar det ikke være så opplagt her, hvordan det skal være, som i noen av hans andre fortellinger. Torvestad ønsker selveste Worse, og hun har et ønske om å omvende ham. Dette ønsket kan være noenlunde oppriktig. Hans Nilsen er allerede omvendt. Men Kielland spiller på det vanlige, ung pike som må ta en gammel, ekkel mann. Gamle Worse er dog ikke av de verste.
Gamle Garman liker ikke historien, og sender Worse av gårde. Gamle fru Torvestad får imidlertid overtalt ham til å bli, og arrangerer et ekteskap som nok stikker litt. Det er ikke riktig. Og madam Torvestad blir også ustyrt med en liten tvil, forårsaket av et blikk fra Sarah og minner fra hennes eget liv.

Komisk scene når Worse meddeler nyheten til Garman. Det er kap 8.
Kraftig, flott scene s. 225. Torvestad vil ha møte hos Sarah, men Sarah vil rådføre seg med «min mann». Disse ord «min mann». Dessuten ble Sarah egentlig mindre kuet av å være hos Worse, og hun var dessuten rik. Den første kulde går over i noe annet. Og madam Torvestad går over i å være mor til fru Worse.
Det blir også tematikk, med barnet Sarah som løsriver seg fra moren. Her er med, hvordan Jacob får fiske, trass han har lovet det for moren å la være.
Hans Nilsen reagerer med å straffe seg selv og andre for synden, fordi han følte ved det da Sarah hadde fått en annen, noe som betød at han var utsatt for verdslige følelser også han.

Gradvis blir også Worse mer religiøs, han begynner å tvile. De gamle skippervennene og kompanjongene blir bekymret.
Kontrast kap XI: Randulf og Worse og rom, Sara og Fennefoss på bønnemøte og hjem. De to har seg et lite kyss. Og da Worse kommer halvdrukken hjem, blir han møtt med djevelsnakk og helvete.
Deretter blir Hans Nilsen satt til å fri med Henriette. Men hun er fast og holder på sitt løfte til Lauritz, moren kan ikke tøyle henne. Så blir hun satt til en døden i Lübeck, Erik Pontoppidan Egeland. Fortsatt står hun ved sitt løfte, og hopper heller på sjøen. (Fortellerteknisk interessant – meget allvitende. Kielland går etterpå over i å sette frem folks spekulasjoner, vi lesere vet sannheten. Det er realismen). Det er samtidig storm, stor storm.
Og Sara får åpenbart den vold som er ytt mot henne, hun kjente det da hun var hos Hans. Hun lar sin vrede gå ut over Jacob, med Helvetestrusler. Lignende Hans hadde gjort, da han kjente det da Sara giftet seg.
Kap XIV er Mortens brev til Christian Fredrik, der han gjør sin sønn til arving og Garman i Garman & Worse.

Boken lukker seg om setningen den startet med, Lauritz din djevelunge, vi kommer sent, men vi kommer godt. Således blir det at Worse blir kvitt djevelfrykten, like før han skal dø.

Dette er en mer religiøs roman en Garman & W. Tar opp religiøs tematikk. Det er en meget lettere tematikk, enn hos Garborg. Kielland går ikke egentlig inn i stoffet. Dessuten er han alltid tendensiøs. Men her holder han altså kontrollen og kan si noe noenlunde allment, og ikke skriket og skrålet og leserbrevstemmen fra for eksempel Arbeidsfolk.

Reklamer

Garman og Worse, av Aleksander Kielland

Denne skrev jeg oppgave til i grunnfag nordisk, en oppgave som er forsvunnet sammen med den viten som førte til den. Dette er sammen med Gift Kiellands mest kjente roman, erkerealistisk i stilen, og med det typisk Kiellandske tematikk og persongalleri. Sammenlign åpningen med Garborgs i Fred, så vil man finne en fin forskjelll på naturskildring i realismen og naturalismen. Kielland går også straks fra Havet, og inn i byen. Der skal det handle om det store firma, Garman & Worse. Konsul C.F. Garman er styreren, den gale kandidat Richard Garman er imidlertid fyrvokter ute ved et fyr, sammen med sin datter Madeline. Hun er glad i gårdsgutten Per, som ble kalt vente-Per fordi han aldri gjorde krav på gårdsarven og fikk stadig nye halvsøsken.
Handlingen kretser ellers om et stort skip, som skal bygges av Tom Robson, en mann som har vært i Amerika. Dette skal være familiens stolthet.  Gabriel Garman er sønn av familien. Han er med på å bygge dette skip.
Det er også historien om Marianne, som har hatt barn med husets sønn. Det ble skandale, men fortiet, hun måtte gifte seg med en kusk som reiste til USA, barnet ble kalt opp etter ham og døde. Hun igjen med skammen og alt.

Det er også den gamle og nye tid. Thomas Mann – Bruddenbrook. Huset Garman & Worse er bygget opp på god forretningsmoral og langsiktig tenkning, den unge, grossereren, kommer med nye, kjappe tanker og renner det hele over styr. Han presenteres i kapitel 3, han har kontroll over alt, det finnes ingen feil, alle på kontoret er redd ham. Men han har sin egen konto som ingen får se, og brevføringen med legasjonssekretæren er hemmelig og blir ikke kopiert.

Kirken og sannhet. Skolebestyrer Johnsens tale. Retrospektiv teknikk, kap 13. Sparre får frem at han er forelsket i Rachel, som han på sett og vis, og på grunn av sitt ønske om sannhet bare må innrømme. Slik får også prosten vendt hele prekenen, til bare å bli utslag av elskovslyst. Han vil imponere Rachel.

Kap 14 er innskuddskapitel om været. Enkelt å gjøre om til bilde på situasjonen som helhet.
s. 140 blir Martens gitt kurven. Av Madeline.
Kap 15 har sentral samtale mellom Jacob Worse og Rachel. Han vil ikke gå med på at man er feig, selv om man ikke står i opposisjon til det man er uenig med. Det finnes andre grunner, og han får av Kielland gode argumenter. Deretter vil han ha henne til å skrive, og så tenker han etterpå at han med det gir slipp på sin høyeste lykke – gifte seg med henne.
Kap 16 er slosskamp og Martin springer for å tenne fyr på skipet.
Kap 17. Brann. Det er gamle-konsulen som brenner. Morten W. Garman heter skipet.
Kap 18. Skipet reddes. Går på sjøen. Det er Gabriel som sjøsetter det.
Kap 19. Besøk hos konsulen. Rørende med Richard. Gabriel gir skipet navnet Phønix.
Kap 20. Unge konsulen dør. Rolig og greit som han har levet.
Kap 21. Presten Martens taler til syke Marianne om synd. Hun dør underveis.
Kap 22. Forferdelig scene med Martens og Madeline. Han utnytter hennes sorg. Går inn som fortrolig og forlover seg liksom med henne. Deretter går presten i tomsete lykke og glemmer liktale og alt som er. Delphin blir sjokkert, og tenker gjennom livet sitt, finner ut at også han var forelsket i Madeline. Slutten er som en novelleavslutning, sammen med ryktet om forlovelsen gikk også ryktet om at presten bar parykk.
Kap 23. Begravelsen. Berømt kontrast mellom konsulen og Marianne. Gnikket inn av Kielland, der presten foretter om hvordan rikdommen ikke følger konsulen i graven, nå er den ingenting verd, og så videre. «Seks fot jord – det er alt – det er likt for alle.» Deretter må han rekke over et par fattiglik, før han kan gå hjem.
Kap 24. Samtale Worse og Rachel. Han vil ha henne til å reise, virke. Planen klar. Så litt om hvordan det går alle de andre, en slags oppsummering, begynnende epilog.
Kap 25. «Således forløp seks år.» Brev fra Rachel, Worse til Paris. Forloves der. Giftes.
Kap 26.  Forferdelig kapitel igjen, Madeline kommer til fyret på Bratvold, gift med Martens. Besøk hos vente-Per. Dette skulle være Madelines liv. Grusom avslutning. Presten spiser de små hummer, som han når som helst med iver kan forsvare er det beste.

Legg merke til detaljen s. 120, Delphin rir på en liksomhest og viser hvor flott han skal bli for Madeline.

Også kontrast mellom det kunstige livet i huset, og det trivelige på arbeidsplassen rundt båten.

Bare kort om karakterene. Karakterene er et mylder. Kielleand kan fremsette en hendelse, og så vise reaksjonen fra hver enkelt på denne hendelsen.

GABRIEL GARMAN
Ønsker ikke å være på skolen, ønsker å bygge skip.

GEORG DELPHIN
«Alvorlige tanker fikk ikke ofte tak i Georg Delphin, dertil var han dem for behendig og snar i vendingen.» s. 170.

PASTOR MARTENS
Et prakteksempel av en Kiellandsk prest. Bærer parykk. Hykler og snakker, bløt og dum.

PROSTEN SPARRE
Ordner og trekker i trådene. Bløtt smil. Erkefalsk.

SKOLEBESTYRER JOHNSEN
«Jeg er en folkets mann! – i folket har jeg min plass!-» s. 102. Sagt av Delphin. Selv utmerker Johnsen seg i kapitel 8, der han forteller Rachel at han heller gir avkall på sin karrierre enn å lyve. Bestemmer seg i kapitel 9 for å holde en preken om sannhet, troen på Gud ligger ikke i formene. Prekenen er i kapitel 11. Den blir enda mer flammende enn han hadde tenkt, taler fra hjertet. Martens tror nå han får førsteretten igjen, mens Sparre er mer forsonlig.

MADELINE
Sentral. Hennes overgang fra det frie liv ute ved fyret, til det bundne liv i byen hos familien på Sandsgaard. Koselig hvordan hun s. 98 straks er klar, selv ved den minste hentydning, å innrømme sin interesse for vente Per. Men ingen hentydning kom. Sympatisk fremstilt gjennom hele boken, fremstår som ekte. Eks. s. 113, Delphin snakker om at han liker å leve bak nedrullede gardiner, hun sier ja og tenker på sine egne, selv om hun er langt mer ekte enn de andre.
Blir på en måte bokens hovedperson.
Naiv med Delphin og Fanny, s. 130. I dette kapitelet (12) får hun også vite litt hva som foregår.

MORTEN GARMAN
Representant for det nye.

FANNY GARMAN
Mor til Rachel. Gift med Morten. Kokette.

RACHEL
Niese av Richard. Kommer ikke helt overens med Madeline, vil hele tiden være i bevegelse. Levd i byen, erfaren.

JOMFRU  CORDSEN
En av Madelines fortrolige. I kapitel 6 antyder hun en stygg historie om sypiken (s. 90).

SYPIKE MARIANNE
Offer. «Det var som om disse mennesker levet innenfor en sterk mur, og som om hennes lille skjebne var knust mot den som et skjørt glass.» (s. 91)

ANDERS BEVCKMAN
Far til Marianne og Martin. Stammer. For det måtte han synge, når han ble sint eller følelsesladd. Og til sang hadde han kun en munter melodi.

MARTIN
Skoleflink. Hisser seg opp. Skjeller mot Garman og kapitalen.

VEGGLUSEN
Introdusert s. 93. Hans egentlige navn nesten godt til glemme på grunn av økenavnet. Kjenner hvert papir på kontoret. Derfor uunnværlig. Høy gasje. Døv.

Om skole
«Tvi fan for luft»
«Gudsbitterød – for et spøkelse» Tom Robson. s. 74