Stikkordarkiv: Greie tekster

Uvær

Dette er en tekst jeg vanskelig kan være annet enn fornøyd med. Den handler om uvær. På mange måter.

Uvær

De har meldt skikkelig uvær denne helgen. Helgen har allerede vært, uværet også. Det har haglet mot ruten, eller pisket er riktigere å si, eller regnet. Det har regnet på ruten, regnet har pisket mot ruten. Egentlig har det vel regnet mest ned på bakken utenfor, men jeg har hørt det godt. Jeg har satt meg opp med knærne i sofaen, sett ut, regn, pøsregn. Og vind, trærne har kastet seg frem og tilbake, kliss våte av regnet. Det har ikke vært fristende å gå ut, jeg har vært inne. Uværet skal fortsette, helgen ikke. Neste uke er det fem hverdager med dette været og meg selv. Jeg tror jeg vil foretrekke den verden hvor drømmer blir oppfylt. Der er været helt ok, men ingen bryr seg om været, det viktige er at hun bryr seg om meg. Hun sender en melding, kom, sier hun bare, jeg spør ikke engang hvor da, jeg kommer. Sånn er det i drømmeverden, det er bare å komme. Og det gjør jeg, jeg kommer bort til henne, ringer på, hun slipper meg inn, hun har ingen kjæreste eller noen hun bor sammen med eller noen ting sånt, hun har bare meg. Det er nok for henne. Forresten passer det godt at det regner, det er helt ok, jeg er kliss våt, det drypper av håret mitt, renner, – så våt du er, sier hun, – vet det, sier jeg, peker, med tommelen, – været. Hun smiler, jeg også, hun fordi jeg er så søt, jeg fordi jeg er så lykkelig, – vil du låne håndkle? spør hun, og er allerede på vei for å hente, tjenestevillig. Jeg setter meg i lenestolen hennes, hun kommer tilbake med håndkleet, gir meg det, setter seg i sofaen overfor meg, og ser på meg når jeg tørker håret med håndkleet og blir rufsete og sexy, jeg kan se hun får lyst på meg, jeg ser at hun nesten ikke kan holde det ut, og derfor tørker jeg bare litt ekstra, for å erte henne litt. Så enkelt det er å leve seg inn i en slik drøm. Eller det er ikke så veldig enkelt, jeg forsnakket meg der, det er vanskelig, men jeg klarer det av og til, noen korte små øyeblikk, så er uværet der igjen, eller ikke uværet, hverdagen, virkeligheten, jeg.

ES2006

Reklamer

Jeg hadde gjort alt klart

Denne teksten skrev jeg 3. desember 2005. Den gang var jeg 31 år. Den gang var jeg ugift. Den gang kunne jeg skrive tekster som dette. Nå kan jeg bare bli rørt av dem.

Jeg hadde gjort alt klart

Jaja, det er jo bare å skrive det ned, for det har jo skjedd, og det slik jeg nå kommer til å skrive det. Jeg hadde gjort alt klart, jeg hadde merket av en dato på kalenderen, jeg hadde gjort det for månedsvis siden, denne dagen skulle det skje, og så hadde jeg i det stille gått og gledet meg til den. Jeg hadde sett det for meg, hvordan det ville gå. Jeg hadde kjøpt inn alle nødvendige matvarer god tid i forveien, jeg hadde nok vin, gulvet hadde jeg vasket, støv var tørket, på badet hadde jeg vasket speilet, slik at hun som skulle komme på besøk til meg, kunne se hvor vakker hun var i det. Alt var gjort i stand. På sengen fristet nytt sengetøy. Det var bare å vente på henne. Jeg måtte passe på å fordele måltidene utover dagen, slik at jeg var akkurat passe sulten til middagen. Jeg måtte prøve å få sove litt, om nødvendig om ettermiddagen, for å møte henne helt uthvilt. Også jeg måtte være i tipp topp stand. Så skulle hun komme, jeg skulle ta godt i mot henne, slå et par vitser, hver gang jeg tenkte på det, hadde jeg en ny vits på lager, det kom til å gå så bra, selv om jeg visste jeg nok kom til å bli for nervøs til å fortelle vitser, sånn i starten. Det kom til å bli en alle tiders kveld, mat og vin, jeg og hun, først hun i stolen, så begge i sofaen, det var ikke til å holde ut å vente på det. Og nå har det skjedd. Dagen har vært her. Den var i går, eller for å si det rett ut: i dag. Hun kom ikke. Jeg kunne skrevet unnskyldninger, men jeg lar det være. I stedet skriver jeg det som sant er, og det er at insisterte på å gjennomføre min drømmekveld uansett. Jeg stod opp tidlig, kjøpte de nødvendige ingredienser, rikelig av alt, jeg tilpasset måltidene gjennom dagen for å være passe sulten til middagen, jeg sov og var uthvilt, gulvet var vasket og støv tørket, og speilet var så rent at jeg tydelig kunne se meg selv i det, og hvor vakker jeg var. I speilet så jeg tydelig en mann som hadde skiftet til rent sengetøy denne kvelden. En mann som satte seg ned sånn i åttetiden, med stearinlys på bordet og den mest nydelige, godt stekte lakseretten du kan tenke deg, med fløtesaus og ris, paprika, tomater og de lekreste oljer, alt som er godt var med, og en herlig hvitvin jeg skålte ut i rommet med. Stolen var tom, som var tallerkenen og glasset på andre siden av bordet. Jeg spiste opp maten, det var så godt at jeg fikk tårer i øynene. På soverommet ventet det friskeste laken mulig å sovne i.

ES 2005

Døren

Etter de to litt miniatyrene, Hvalen og Banket opp, som jeg la til de to forrige søndagene, vil jeg nå poste en finere en. Den ble først postet 18. desember 2011, men etter at bloggen ble omorganisert mot slutten av 2012, ble den plassert her. En artig innsideinformasjon om denne, er at den ble brukt i en liten monolog jeg holdt på Stundesløse en gang, en artig monolog der det hele gikk ut på å forsikre om at alt var avlyst. Monologen ble avsluttet med denne miniatyren.

* * *

Døren

En miniatyr av Eivind Salen

Døren var så stor at størrelsen alene gjorde det fristende å gå inn. På andre siden var det slik lykke, som ikke går an å forestille seg på denne siden. Han stod likevel og ventet, på en måte som minner om hvordan man står når man står og nøler. Det var kanskje fordi døren stadig ble mindre, han nølte slik. Det gav avgjørelsen noe ugjenkallelig over seg, gikk han inn, kunne døren fort bli så liten at han ikke kom ut igjen. Men faren for at dette skulle spille noen rolle var ubetydelig, det var jo på innsiden av døren han ville være.

– Nei, jeg skulle nok gått inn, tenker han, i det døren passerer størrelsen som ville gjøre det mulig for ham å komme inn på en behagelig måte. – Kanskje jeg skal trenge meg inn, tenker han, mens døren fortsatt gjør dette mulig. – For sent, tenker han, før det egentlig er for sent, men døren er blitt så liten at det å passere den, både ville representere ubehag og ydmykelse.

Selv om det virker unødvendig, fortsetter døren å bli mindre. Den er allerede mindre enn mannens pekefinger, men fortsetter krympingen i samme tempo, som om den hadde et eksempel å statuere. Den skrumper inn over alle grenser, dens størrelse har kun matematisk betydning, fysikken har ingenting å stille opp mot slike størrelser.

– Nei, jeg må absolutt inn, tenker mannen, åpner døren, og går inn.

ES,2000