Stikkordarkiv: Gripende tekster

Jeg er intet uten ord

Høstmånedene er de beste når det kommer til korttekster. Det er noe med når dagene blir kortere og kortere, når mørket trenger seg på, når tankene kommer. Det kan være vanskelig å finne nok gode tekster andre måneder i året, i høstmånedene er det overflod. September har 12 gode reserver, 12 tekster jeg kunne tenke meg å poste og publisere alle sammen.

Deriblant denne, «Jeg er intet uten ord», en tekst som skulle være med i en roman jeg riktignok samlet sammen, sånn cirka, men som aldri ble utgiftt. Den sier noe, den skulle være med, den er sår og fin. Den er skrevet 24. september, hvor den er stengt i hovedsamlingen av Cognac. Derfor er en så kjær tekst som denne, kun en reserve.

Jeg er intet uten ord

Slik skal jeg begynne min roman. Jeg er intet uten ord. Det vil være en god introduksjon for en romanfigur. Også i en korttekst gjør det seg godt, det er bare i virkeligheten man blir bekymret over en person som intet er uten ord. Og det er i virkeligheten jeg befinner meg. Det er i virkeligheten jeg utfører mine forsøk på å bli en person som med rette kan si: Jeg har levd. Den formuleringen satt, det er slik det er med formuleringene mine, de sitter, men med en gang jeg skal følge formuleringen opp med handling eller liksom gjennomleve det jeg skriver, så forsvinner bare alt i hop. Med meg kommer man ikke lenger ned enn til ordene, og de ser bestandig fine ut. Gjennom ordene har jeg levd et godt liv. Dere ser hvor store problemer jeg har med å slippe unna ordene, dette skal vær en korttekst, det har jeg selv sagt, jeg har allerede skrevet flere linjer, dere kan bare lese dem og få det bekreftet, men ingenting har ennå skjedd. Det er fordi ingenting skal skje, tenker dere kanskje, jeg ønsker å gi dere feil, men når dere har lest historien ferdig, vil dere se at dere har rett. Dette skjedde torsdag, vi kan se hvordan jeg ser ut og oppfører meg, hva jeg tenker og ønsker sier seg selv, jeg står i dusjen og vasker meg så godt jeg kan, tar på meg de fineste klærne jeg har, samtidig som jeg prøver å få det til å se litt rufsete og uhøytidelig ut. Mer presentabel enn dette blir jeg ikke, dette er mitt høydepunkt. Så går jeg ut for å møte henne jeg har en avtale med. Vi går på kino, vi går på kafé. Hun er nydusjet, nyvasket, og så finkledd og rufsete at hun gjør meg rent forlegen. Den eneste måten jeg har å skjule det på, er gjennom ord. Jeg må bare snakke med henne. Og ingen snakker bedre enn jeg, der kommer min styrke til sin rett, med ordene kan jeg klare alt, bortsett fra det som ikke lenger har med ord å gjøre. For eksempel å omfavne henne. For eksempel å få henne med hjem. For eksempel alt det der jeg ønsker. Og jeg skjønner så godt at hun ville gitt meg lov. Vi har kommet oss til et veikryss, hun skal til høyre, jeg til venstre. Det er ingen måte å slippe unna dette veikrysset på. Jeg kan ikke snakke det annerledes. Jeg kan ikke med ord stanse tiden. I romanen kan jeg selvfølgelig det, romanen jeg skal skrive, og her i kortteksten, men der jeg står i veikrysset kan jeg det ikke. Der går tiden. Og for hvert minutt det går, blir det teitere at vi står der uten avgjørelse, at hun står der så lenge er et tydelig tegn, at jeg står der også er enda mer tydelig, i hvert fall for meg, men hun skjønner det ikke. For så ville hun gjennomført forandringen med meg, gjort meg til noe annet enn ordene, gjort meg virkelig, levende, omfavnet meg i stedet for å vente på at jeg ikke omfavner henne. Det skjer ikke noe slikt, dere har helt rett i det. Jeg kunne selvfølgelig skrive det annerledes, men hva hjelper det? Det blir ikke annet enn ord, og det er nettopp ordene jeg så gjerne vil unngå.

ES2005

Reklamer