Stikkordarkiv: Gunvor Hofmo

Gunvor Hofmos siste diktsamlinger

Det er ganske mange av dem. 14 stykker, etter Gjest på jorden, som kom ut i 1971. Så forfatterskapet kan deles i to perioder.  Først fem stykker før hun ble langtidsinnlagt på Gaustad, så 15 stykker fra hun vendte tilbake til diktningen og etter hvert vendte tilbake til samfunnet. På 1970-tallet ga hun ut nesten en diktsamling i året. De er skrevet fra hun var 50 til hun ble 75. Jeg ser det er mer å skrive om diktsamlingene enn jeg hadde tenkt, så posten blir ganske lang. Det får så være.

November (1972)

Samlingen er på 69 sider. Det begynner med et dikt som heter Jeg går ikke ut, og følges av en del som har fått navnet «Over Picasso», og romertall I, så en del som bare har fått romertall II. Den delen er klart størst, med 35 dikt. Del I har 9. Der er titlene Pike med due, Barn i klovnedrakt, Morgen, Kvinne med mandolin, Sittende kvinne, Monstrum, Drømmende kvinne, Tyrekamp, Pike med hane, typiske titler for maleri.

Åpningsdiktet går slik:

Jeg går ikke ut…

Jeg går ikke ut på gatene
for å tigge om nåde for mitt hjerte
at det ikke skal krystes
mellom det stivnete lys
over plakatene på gjerdet
og sitt eget syn
av matrede liv
Det er dager, da selv karusselen
i gaten viser deg sitt rette ansikt
at alt går rundt
og at det som var øverst i lys glede
i neste øyeblikk går under
i angst og kval.

De ni Picassodiktene er nøyaktige beskrivelser av forskjellige scener. Barn og due er virkelig barn og due, ulikt maleriet er det både lyder og lukt også her. Barnet snakker sin stemme/ inn i duen/ med tydelig røst/ for at gress og klipper / skal svare gjennom den/ for at skumringen skal synge sine viser/ av regn og vind.

Morgen

Lyset slår inn,
fyller vinduet som klart
vann i et glass,
det er ensomheten
som våkner.

Monstrum er kanskje et annet dikt verdt å nevne, i denne første delen. De river murer/ står og stamper/ mellom støv og sten/ Våre lemmer er skarpe/ som deres/ griper også tennerskjærende/ alt med sylkvass kjeft/ og maset alt til støv:. Jeg leser litt Rolf Jacobsen inn i dette, Landskap med gravemaskiner, selv om det ikke er godt å si om det er dette Hofmo mener med monsteret. Avslutningen er ren kontrast, mykhet mot hardhet, havet og skumringen mot skarpe, tennersskjærende og sylkvass: Den annens legeme/ den friske munn/ de skyldfrie øyne./ Det blå havet slår inn over/ feberens morgentime/ og forvandler alt/ til skumring.

De er ikke så altfor lette å bli klok på, disse diktene. Men det er stilsikkert skrevet. Det er imagisme så det holder, 50 år etter stilen fikk sitt gjennombrudd med diktere som Ezra Pound og D. H. Lawrence i USA og England, Sergej Jesenin i Russland, for å nevne de jeg har et kjennskap til. Store norske leksikon nevner i tillegg opphavsmannen T. E. Hulme, F. S. Flint, Amy Lowell, R. Aldington, H. Doolittle og J. G. Fletcher. T. S. Elliot kjenner jeg, selvfølgelig, han hadde også en tilknytning til gruppen gjennom tidskriftet Poetry. Alt dette er rett fra artikkelen på SNL. Disse diktene i samlingen er en studie i hvordan det kan gjøres, nesten overdrevet, så stilrent og etter programmet at det nesten blir for mye av det gode. Jeg er som leser også mer av den følsomme typen, og kan godt like kjølige iakttagelser og nøkterne beskrivelser, men følelsene skal likevel være der.

Nåvel, dette skal ikke være noen smaksdom. Drømmende kvinne har også en hilsen til en av våre 1900-talls poeter, Clas Giell, og hans flyktende ungdom. Hos Hofmo er det: Ditt jeg samles i denne ene tone/ ditt jeg deles i denne ene tone/ som en flokk hjorter/ flyktende fra den bitre jeger/ Virkelighetens selv. Jeg skal som sagt ikke være noen kvalitetsdommer, men det kan bli vel nøkternt.

Tyrekamp er mer modernisme og maskiner, som hos Rolf Jacobsen, mens Piken og hanen har bibelske referanser, med sin Du har fornektet tre ganger/ og ofrer den seende. Det avslutter også denne delen av samlingen.

Første setning i første dikt i del II, Sommeren, henter opp et ord Hofmo har brukt mye: ensomhet. Sommeren, lent mot din/ ensomhet.  Det er et modernistisk, sjokkerende, umulig bilde, en tid slike bilder kanskje har mistet litt av sin virkning, de er nå en gang brukt i 50 år. Diktet fortsetter med nøkterne, kjølige iaktagelser, tro mot stilen, tro mot imagismen. Her er dog ingen sommervarme, og heller ingen ordentlig følelse. Det er langt mellom følelsene i disse diktene, og i diktsamlingen, og enda lenger mellom tegn til kamp mot dem, noe som karakteriserte Hofmo i sine første samlinger, da hun var på sitt beste og mest vitale.

Er allting, Hunder om høsten og Den tause har alle sammen slike dristige, en gang sjokkerende bilder. Det er veldige tankesprang, veldige sammenligninger, et ord/ lik et mørkt skip/ som ser mørke bergtopper/, De finner avgnagede ben/ som en gang var inni levende kjøtt/ og som hvilte seg mot marker og trær/, i zoologisk have/ i bøkenes ord av hvit sorg/ av ensomhetens dirrende pil/ (..)/ i trikkekonduktørens svarte veske:/ ett klipp, og regningen oppgjort! Det diktet, den tause, slutter for øvrig: Det er søvn i det/ besteborgerens lokale sovemedisin/ mot universets våkenhet.

Dikt med tittelen Dikteren, skal man alltid være på jakt etter og se nøyere på. Det kan si noe om dikterens program, hvordan dikt skal skrives, hvilken rolle dikterns er. Hos Hofmo er det imidlertid nå: Det finnes røster så mange steder, en linje som både begynner diktet og begynner tredje og siste strofe. Men røstene som finnes er også veldige assosisasjoner og tankesprang, her er det ikke og trenger ikke være noen forbindelse fra det ene til det andre, diktet gjør ikke noe krav på å måtte henge sammen, midtstrofen på to linjer er:

Vi begraves under salmesang
fra barer og restauranter.

Diktet slutter med: Det finnes røster så mange steder/ under husenes røde øyne/ under havet/ der ensomhetens maneter og fisker/ skyter frem i dyp på dyp. På meg er dette litt utilgjengelig, jeg må innrømme det. Man må tvinge mening inn i det, skal det bli til noe, eller la også lesingen og tolkingen være like fri og assosiativ som diktet selv.

Avvikles og Høstløv, derimot, er plutselige dikt med mening, plutselig gripende. I avvikles blir det personlig, dagen på institusjonen, der alt skal avvikles, alt er en post på programmet, livet er rutiner å bli ferdig med, som skal avvikles. Det er sterkt skrevet, delt i tre deler, uten mellomrom i mellom dem, det er bare tre ulike tematikker i diktet.

Morgentoalettet avvikles
frokost og middag avvikles
med den samme ubønnhørlighet
Aftens avvikles
og pleierne går hjem
Søvnen avvikles
og nattsøster går med lette skritt
gjennom korridoren

er den første delen. Ordet ubønnhørlighet i vendingen med den samme ubønnhørlighet er den eneste gangen diktersubjektet tar stilling til det som skjer, og uttrykker en negativitet. Alt avvikles, stort sett måltider, frokost, middag, aftens. Det er dagens rutiner, det er dagens innhold. Søvnen er også noe som avvikles. Nattsøster går med lette skritt/ gjennom korridoren, er også noe menneskelig, i alt det kjølige, det kliniske. Adjektivet lette skinner i diktet, der alt ellers er nøkterne observasjoner, skrellet for kommentarer.

Kriger avvikles
og noe er alltid igjen
barn med blygrå hud, soldaten
med ett ben som slår
krykken hardt mot fortauet,
de blinde.

er andre del. Det står i voldsom kontrast til dem første, livet for et vanlig menneske stuet inne på institusjon, og hele kriger. Det er alt noe som avvikles. Det er et ganske sterkt oppgjør med livet, mennesket og livsbetingelsene, her er det opprør holdt igjen, inni den kjølige imagismen. Adjektivet blygrå i blygrå hud, det er som Hofmo henter opp igjen kraften fra ungdommen, den er der ennå, som potensialet i dyret i Rilkes der Panther.

Døden avvikles
og en rose står ensom
foran en kold sten

Til slutt er det døden som avvikles, mennesket dør. Alt som er igjen er rosen – noe levende – foran en kold sten, noe dødt.

Høstløv har også plutselig liv, det er mine ord og min kursiv, diktet går Høstløv over din taushet/ den blå vasen/ er ikke din hånd/ skjønt innover det klare rom/ ser jeg den bære/ rødt løv/ mot skyenes hvite puter/ på viddenes brune seng. Plutselig er det noe menneskelig, din hånd, med din i kursiv i diktet, det kan uttrykke et veldig savn fra en kvinne som er 50 år, og aldri fikk oppleve kjærligheten. Men tankene forlater hun med en gang, skjønt innover det klare rom, og så videre. Her er også den nøkterne, kjølige beskrivelsen med på å dekke over følelser man skjønner er der. Da er jeg med på denne måten å skrive dikt på.

Så følger noen kanskje litt forglemmelige dikt, Ennå er trærne, Det er mørkt og Det skjer, den siste et veldig tankesprang fra sigaretten i hverdagen, til å bli slyngt (det er sjelen som blir slyngt, og det er oktober som tar tak i den, det er det som skjer) imellom travle Parisgater, og så er man der, veldig konkret, med (..) bugnende druevogner/ (..) baren på hjørnet/ (..) rødvin/ og lenger nede/ brød og potetstappe. Så er man tilbake. Hvite frakker er sykehusdikt, men ikke så gripende som Avvikles, på langt nær.

Diktet Per Sivle er satt opp som et godt gammelt dikt fra 50-tallet, 5 strofer med to linjer i hver, klart inndelt, men ikke noe rim. Lasarus er på ny bibelsk, og klarer vel kanskje ikke bære den tunge allusjonen, i alle fall ikke for meg. Lasarus er en mektig historie, om den døde som blir vekket til live av Jesus. Det kan være henne selv, som har vært den døde, og nå lever. Maria og Marta ser på meg/ og priser Herren, slutter det. Simon holder også kanskje tunge allusjoner, som ikke blir helt oppfylt.

Vinter er bare merkelig, kort dikt på fem linje, der snøen blir omskreve til å være barbersåpe, og det er lenge til/ høvelen igjen gjør ansiktet/ glatt og friskt og grønt. Gammel kone har tematikk det kunne vært mulig å få mer ut av, hvordan det er å bli gammel kone, Hva venter jeg på? begynner det, men det får ikke sagt noe som beriker oppfattelsen man allerede har om hvordan det er å eldes, det slutter Jeg rører ved tausheten/ som om den ennå har noe/ usnakket. Slike motsigelser og ulogiskheter vekker alltid interesse, en taushet som har noe usnakket, linjene Hvor mange ganger skal/ jeg se solen gå opp/ eller ned, like før, er like bra, synes jeg. Det blir ikke så mye formidlet. Himmel er i samme gate, litt sånn som Vinter, litt forglemmelig.

Judas ringer igjen med sterke bibelske allusjoner, og lykkes for meg bedre enn de andre som gjør det. Kanskje er det noe ved Hofmos livshistorie jeg ikke kjenner, en referanse jeg ikke ser med de andre diktene. Med Judas er det en skyldfølelse som kan bringe tankene tilbake til Ruth Maier, jødevenninnen som ble tatt av tyskerne, og sendt til Auschwitz. De som venter på Ham i natten/ venter også på meg. Diktet har en veldig direkte strofe om å ønske det ugjort, slik Judas også må ha ønsket sin gjerning ugjort, var han et menneske.

Gunvor Hofmo hadde et litt spesielt forhold til kineserne. I 1945 skrev hun en tekst om dem, en artikkel, som er å finne i samlingen Mørkets sangerske, redigert av Jan Erik Vold. Synet på kineserne var kanskje vel snilt, vel ukritisk, «kinserne er et fredelig folk», skrev hun, på den tiden krigen raste og Mao snart skulle sette i gang med sine ugjerninger. Kineserne har vel litt av hvert å svare for gjennom historien også, men det får være så sin sak. Diktet Kineserne, som her er å finne i samlingen, er det ikke så veldig mye med, kort, på 6 linjer, kanskje et forsøk på å skrive som kineserne selv skrev sin poesi.

Kort er også diktet Ballspill. November er et dikt jeg fort kunne likt, spesiell og vanskelig som måneden er, høsten når sin slutt, måneden er mørk, og det er ennå ingen jul i sikte. Hofmos November er imidlertid litt intetsigende, synes jeg. En tent lampe er typisk Hofmo i perioden, kort, og med et veldig tankesprang, fra en tent lampe/ er gjeteren som lokker/ til / lilje under vann/ og du, et lam/ under stjernedyp. Du må henge med, og selv delta i assosisasjonsreisen, ikke forsøke å tolke for konkret, ikke forsøke å la det bety noe, tror jeg. Men dette er ikke min type dikt, ikke min måte å lese på.

Zambia er litt som Kineserne, kanskje litt for fullt av velvilje om et sted hun ikke helt kjenner. Mange dikt har tittelen Byen, Hofmos er ikke blant de som blir husket, 8 linjer, med tåke, og bilder som raggete grantrær og hav av skorstener/ som spyr grønn røyk/ over markenes tak. Hun syr er på ny tankespranget, eller kontrasten mellom det lille mennesket som sitter og syr, og det enorme kosmos hun er i. Kanskje kan det gi mening om man legger i tankene det syke mennesket som ikke klarer å holde orden i tilværelsen, som trenger noe å orientere seg etter, og som virkelig føler seg alene i kosmos, og trenger en bylt tøy å snakke med. For meg blir det for vagt og diffust, dette diktet også.

Kant er filofosen, uten at Hofmo får så mye mer ut av diktet av den grunn. Sadler er stolene på usynlige hester.  Trær i sykehusalleen har noen elementer i seg, i det minste et lite uttrykk for følelser, i det Vi (..)/ overgir oss i/ vår fornedrelses svakhet/ og legger vår bitre hverdag/ i deres hender. Huset er litt artig, med en ung pike og gammel kone, kanskje det samme mennesket, kanskje henne selv, og avslutningen Vi er ihvertfall godt nok/ kjent/ til å sove sammen.

Samson med lammet og Samson blindes er den bibelske Samson. Emmaus er byen der Jesus dukket opp igjen etter gjenoppstandelsen. Hos Hofmo er det en elendig by, der de fire første strofene er bare negativitet, bare fæle ord, men i strofe 5 er det en fremmed, og i den korte, siste strofen på to linjer drikker han sin vin og bryter brødet/ og se – Det er Herren selv! Ismael og Potifars hustri er mer bibelske referanser.

Det samme er Den fortapte sønn. Det er et dikt Hofmo legger mye i, her skriver hun ut sin fortvilelse. Det er ganske sterkt. Hofmo har ikke dikterkraften fra sin ungdom, dette er ikke Fra en annen virkelighet, men livet har fart stygt mot henne, og det skal bare å holde litt igjen for at det skal slå også leseren med stor kraft.

Engang så jeg på stjernene
og ønsket jeg var evig som dem
at mine kvinner skulle holde meg fast
som om døden ikke var

heter det, for eksempel, og

Nå går fornedrelsen som
mørke ganger gjennom mitt livs bygning
der jeg ikke finner utgangen

Hun sammenligner seg selv og (det som må være) sine medpasienter med svin, og kan ikke kalle svinene mine brødre. Den fungerer for øvrig på flere nivåer, som kvinne er vel ingen hennes brødre, og ikke er hun svin heller, selv om hun nettopp har skrevet hun løper gjennom gangene i svins skikkelse. Men hun kan neppe kalle sine medpasienter sine søstre heller, hun er vel ikke som dem, hun har vel ikke fellesskapet. Det er ganske sterkt.

Jeg lengter til min fars hus
til de hvite sauer
og arbeidet ute i vingården…

Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg!

Sånn slutter diktsamlingen November.

Veisperringer (1973)

Denne samlingen er litt kortere, bare 51 sider. 35 dikt er det her. Borte er de religiøse titlene, borte er de rene diktmalerine (som de tilhørende delen kalt Picasso, i den forrige samlingen, November), borte diktene kalt opp etter land (Zambia) og folk (kinserne). Kanskje er det en litt mindre ambisiøs samling.

Døden er ikke til er et forsøk på å gjøre jeg i ett med alt. Det heter i alle fall og jeg, et løv/ fast inntil alt som puster/ dier, vokser/ en gjenklang av meg finnes/ i det kolde stjerner der oppe/ og i andre trær. Fra de kolde stjerner til i andre trær er tro mot tankesprangene og motsetningene Hofmo benytter seg av i denne perioden i diktningen sin. Det er vel også et sprang fra tittelen, Døden er ikke til, til avslutningen, der gjenklangen finnes i kolde stjerner og i andre trær.

I den stille dag er også store tankesprang, alt er lov, forbindelsen er bare en assosiasjon unna. Til min mor er mer konkret, Billeddiktning, som Paal Brekke kaller det, gjengitt på baksiden av boken, men sakset fra en anmeldelse i Dagbladet. Billeddiktning er et bedre ord enn imagisme, jeg skal bruke det. Diktet er også uvanlig langt, til Hofmo å være, tre sider, fem strofer. Det konkrete passer også godt til innholdet, minnet om moren.

Jeger er fælt og fullt av grusomme ord, uten at innholdet vel helt forsvarer ordbruken. Murere har en form jeg ikke kjenner navnet på, men som jeg har sett før, og ikke får mye ut av.  Lang hit// sten av grusomhet/ sten av begjær/ sten av blindhet// vi murer// Noen har sittet fjern/ og laget tegningen/ Gud. Det er enkelt. Men deter ikke så mye med det.

Nå er sommeren følger i samme gate, enkelt, forglemmelig, akkurat som om diktet er litt slepphendt med ordene, at det ikke er så farlig at det treffer så nøyaktig, at det er så nytt og friskt: Ditt hjerte er langt/ fra måneblek hvisken/ i løvet. Det er vel ikke så voldsomt. Chagall er den berømte russisk-jødiske maleren, påvirket av kubistene og futuristene, veldig fargeglad, drømmeaktig, Hofmo beriker ham ikke med diktet sitt. I. P Jacobsen beriker heller ikke noen. Bilde er av en hund, med en litt minneverdig avslutning, der dypt i dens strupe/ ligger knurring av/ is og avstand.

Akrobat går an å skjønne hva forfatteren vil med, det er akrobatiske øvelser med kjente ordtak og munnhell, og naturens lover, men det er vel ikke så mye mer med diktet, enn det. Det slutter for eksempel Salige er de onde/ med brann i hjertet/ av uhelbredelig synd/ for de skal se. Det er vel kanskje seg selv Hofmo snakker om her, hun omtaler jo ellers av og til seg selv som synder, for eksempel i avslutningsdiktet fra samlingen før. Men det blir ikke sant det hun skriver, av den grunn. Det blir bare en akrobatisk øvelse.

Etzel Andergast er en roman av Jakob Wassermann, fra 1931, men hos Hofmo er diktet jødeforfølgelse og holocaust. Det er antydningsvis, i linjer som Hvilke av dem/ ville dø/frivillig, i Sannhetens/ bitre glassbluss og Du forbrant i Skaperakten/ og er blitt aske.

Trollet er litt om Hofmos koselige begeistring for trollet i eventyret, hun har alltid likt det, skriver hun, seg selv nok, som det er, og hvordan det Griper prinsessen med veldige never/ humrer innover henne/ som en hingst. Hvis ikke det er meningen det skal virke litt overraskende og uhøytidelig på leseren, så skjønner jeg det ikke. Det er et lite kosedikt, før Døden er kommet. Da er vi tilbake til alvoret igjen, men i denne samlingen får ikke Hofmo alvoret helt til. Det blir litt de samme problemene som i Nå er sommeren, ord og linjer som virker litt lettkjøpte: Døden er kommet/ som nattkold vind/ gjennom tomme gater.

Øyeblikket er litt lengsel. Lengsel tilbake til barndommen, og kanskje til et erotisk liv. Det siste skal man være ytterst forsiktig med, når det gjelder Hofmo, som å gå inn på hennes private område, jeg vil vokte meg med det. Men det er linjer i diktet Trollet, gjengitt ovenfor, og det er linjene og ordene i Øyeblikket, Å bli våt/ kjenne kjolen bli våt nedentil,/ strømpene. Det er ikke mer enn dette. Det slutter med ønsket om å tilhøre evigheten, Ja, Evigheten! og To piker løper nedover/ mot kiosken/ med plasthetter på hodet. Det kan være et minne hun selv har, et bilde hun kjenner seg igjen i, en evighet hun vil være en del av.

Et skudd i Belfast er nødt til å være om Den blodige søndagen 30. januar, 1972, den gang britiske soldater åpnet ild mot en borgerrettsmarsj. Gunvor Hofmo får det vel ikke helt til, kanskje, med en start som Et skudd i Belfast/ og et barn som vokser// fra sitt liv. Eller linjene: Nå slår virkeligheten/ det bleke vann ut av oppvaskkummen. Det er vel ikke helt treffende? Og avslutningen, blir kanskje å prøve for hardt? Skyene legger seg som en/ soldatkappe på barnets skuldre. Ikke er det vel helt treffende, heller. Hendelsene hun skriver om, er imidlertid alvorlige nok. Hun har bare klart å skrive – veldig mye – bedre om slike hendelser før.

Fjern ikke er om ikke å fjerne skiltet til noen som har flyttet ut, beholde minnet, kan man si, uten at Hofmo er i nærheten av å få noe spesielt ut av det. Tonen, innholdet og ordvalget står vel ikke helt i stil, utropstegnet i Fjern ikke skiltet! er påtatt, anstrengt. Barndommens Onkel Rolf er et barndomsminne, noe Hofmo har flere av i denne samlingen. Da er det latter og glede. Billedbruken og beskrivelsene er vel også her litt anstrengt, imidlertid, slik som dagen satte en sprøyte/ av vitalitet inni/ så den sprang som en gaupe/ fra dine fektende hender. Det henger vel ikke helt sammen grammatisk, heller. Avslutningen er imidlertid klar nok: Ikke idrettshelten var ditt idol/ men massenes fostring.

Tilbake er er meislet som et tradisjonelt dikt, strofer på fire verselinjer, fire stykker, men ingen rim. Her er mange ord med stor bokstav, Gud, Ordet, Verdensrummet, Den Enes, uten at det løfter diktet så veldig. Og hva med innledningen av Å være: Å være/ Du smaker på ordet/ biter av det som av en gaudaost. Novemberettermiddag i byen er i samme gate, seks linjer, merkelig. Til slutt har elementer av gammel storhet, Til slutt fortrolig med min egen ensomhet/ Den puster i riker som ikke er av denne verden. Det er skikkelig. Resten av diktet er det ikke. Du har sett er mer ordlek og sammenligninger som ikke henger på greip, Du har sett din død/ i så mye/ i nattens flodhester/ av grå sten/ som velter over gatenes/ klipper, og så videre, og så videre. Fred, Tausheten, korte dikt, forglemmelige, før Gud taler ikke, der det er referanser til Moses og Job, men der det ikke blir til noe med det, heller. Ingen klage kan jeg gjeni i sin helhet, for å gi et inntrykk av hvordan disse diktene er, i denne delen av samlingen:

Ingen klage

Ingen klage. Ingenting
Som glasset langsomt
fylles med kostbar vin

fylles vår dag
av naken eksistens.

Kom døde netter har ambisjoner, men får det vel ikke helt til. Her er det referanser til Kristus og korsfestelsen, her er det om ensomheten, som Hofmo skulle kjenne så godt, og det er dype piler fra universets rom og stemmer som flyter tilbake til én. Tema og motiv hun på sitt beste behersker bedre enn alle. Men her blir det anstrengt, og påtatt, her slutter det: Jeg er din fiende, jeg er Den Ene/ som krever ditt liv for min innsikt/ Kall meg ond, jeg er den Ene. Kirkegård er et bilde fra en kirkegård, en kjølig, nøktern beskrivelse, uten at det blir så mye mer med den.

Veisperringer er titteldiktet, og skulle vært minneverdig, men dette går i oppløsning, synes jeg. Det er først en motsetning, De stanser deg/ veisperringer/ foran din fremtid/ du har lagt bak deg. Motsetninger og selvmotsigelser skjerper hjernen, greit nok. Så følger: Bestandig i gatene/ fremmede, barndomskjente/ graver store maskiner/ opp livets innvoller/ som forråtnelsens sorte engler/ ruger over. Det er vel ikke så voldsomt. Så lyse somre kunne også vært fint, er det ikke. Det er som det/ sprøytet over klipper/ det høye lys av hvitt skum/ som er morgen.

Det er ikke her og Det hvisker ikke er karakteristiske, typiske dikt i denne samlingen, enkle, korte linjer, lange setninger, som flyter av gårde og bort fra det de begynner med. Det samme er Lossearbeidere, men det er i det minste litt konkret i sitt innhold, det skildrer disse arbeiderne, larmen av vinsjer og kraner, det er billeddiktning, konkret og greit, nok. Sne er en veldig lang setning, fordelt over korte, 13 linjer, og ordet til slutt, Gud.

Samlingen slutter med Det lyser. Her er det, karakteristisk med de lange setningene, korte linjene, og tankene som brer seg utover og bort, ganske lsøt:

Du lyser

Dy lyser, hellige,
i dette stoff
Legemer nær hverandre
som dyr i
et nattkoldt landskap
der Tankene brer seg
som flaggermuser i natten
lydløst på vinger omringende det stumme
som nattlige fjell
omringer slettene.
Er vi ensomme, er vi det
med de dødes
tause hymner, som når
en fugls strupe
mot morgen.

Denne samlingen er et skritt tilbake fra Hofmo, på det jevne, og heller litt under.

Mellomspill (1974)

Mellomspill er en kort diktsamling på 53 sider, 37 stort sett korte dikt.

Fra en sommer innleder samlingen, og er et langt dikt, som kanskje kan minne litt om Til min mor, fra samlingen før. Også her er det konkrete bilder, men her er det atskillig mer uhyggelige og sommeren har ingen funksjon som sommeren av glede og oppfyllelse av vårens løfter. Det er heller tegn på at det er krigens sommer, med et par som flykter/ som to antiloper/ tett inntil hverandre, i den første strofen og i starten, og enda mer i nummer 4 (strofene er nummerert) Venter du meg vinter/ Den tyske skumringen/ skriver ikke sine ord/ for evigheten. Barndommen er beskrevet slik i strofe 5

Hvilke ange rører
ved din barndoms tomme gater
som blekner under de store
havers veldige grønnhet
seil som ligger i havet
og båten kantret

Den sjette strofen er sykehjemmet, kjølig og klinisk, Du kjenner disse fottrinn/ men de hvite benkene er tomme/ ulegemlig hviler/ de døde under grenene/ ulegemlig, mens dyp på dyp/ speiler deres tårn/ av stemmer og berøring/ som treker fjernheten til seg. Det er motiv vi kjenner fra Hofmo, fottrinnene, de hvite benkene, de døde under grenene, og særlig dyp på dyp. Å trekke fjernheten til seg er også gjenkjennelig hos henne. Fjernheten kan være så mangt, minnene, sommerne, krigen, eller til og med eviggheten, og det er vel antydning her om at det er alle disse uklare, vage tingene som knytter det sammen til en helhet, holder menneskelivet sammen. Det er ikke trygt, og det gir ingen ro, og det står heller ikke at det lykkes å gjøre det fjerne nært. Det lange diktet slutter med å hente opp igjen havers veldige grønnhet, nå i form av en grønskende dam, hvor fjernheten like over folder gatene ut/ som kronblader om morgenen/ med deres bitre nærværs/ vesen/ som faller lik en sten/ i en grønskende dam. Faller og blir borte.

Hva fanger natten (1976)

Dette er en ny, ganske kort diktsamling, typisk Hofmo i perioden. Den består av 51 sider, og 34 dikt. De første diktsamlingene på 70-tallet hadde på baksiden utdrag av tidligere anmeldelser, sitat fra avisene. På baksiden av Hva fanger natten har forlaget valgt å plassere et helt dikt fra samlingen, Husenes lenker

Husenes lenker

Husenes lenker om meg!
Gatenes håndjern
graver seg dypt ned
på plass i mørkets skip
stuet tett sammen
seiler vi
til de bitre strender
der barndommen
sover som enn blind
hundevalp
vekket til liv
av skjelvende berøring
med altet
av vind over hav
der døde glir legemsløst
gjennom tusener
av år
der rosenknopper
skypter opp av isbjerg
og korsene fødes
av profetenes
tordenstemme.

Det er en eneste lang tankeflyt! Først Husenes lenker om meg! Så en veldig lang setning med resten av diktet. Verselinjene er korte, og bruddene er slik at det gjerne kommer en overraskelse i linjen under, tanker man trodde var tenkt til ende, fortsetter, og utvikler seg i nye retninger. der barndommen/ sover som en blind/ hundevalp. Jeg skal ikke si bildene alltid er helt treffende, men overrraskelsen er der, og jeg har en mistanke om at Hofmo ikke ønsker vi skal tolke diktene hennes i hjel, til meningen er fullt forklart. Det er å begi seg feil av sted å forsøke å forklare hva denne hundevalpen er for noe, hvorfor det nettopp er hundevalpen som skal være blind, og dertil sovende, hvilke egenskaper det er ved en blind hundevalp som ligner den med barndommen. Friskheten i språket er viktigere enn klar og full mening.

Det er sent (1978)

Nå har hendene rørt meg (1981)

Gi meg til berget (1984)

Stjernene og barndommen (1986)

Nabot (1987)

Ord til bilder (1989)

Fuglen (1990)

Navnløst er alt i natten (1991)

Tiden (1992)

Og det vender er et eksempel på et dikt fra samlingen:

Og det vender

Og det vender, ditt liv!
Din sorg vender, ja alt
legger seg ned
ved horisontene
og kjenner et nytt øye se
og kjenner et nytt øre
høre
det fjerne blir et barn
som lærer deg å snakke
med jordens munn!

Epilog (1994)

Dette er Hofmos avskjedssamling. Hun er her en gammel kvinne, 73 år, snart skal hun dø. Sammenlignet med den første avskjeden, Testamente til evigheten, er det ikke noen bitterhet, her. Det er en slags avklaring, en indre ro, selv om livet for henne ikke har hatt så mye godt å by på, og livsbetingelsene er tøffe.

 

 

Reklamer

Jeg vil hjem til menneskene, av Gunvor Hofmo

Debutanten Gunvor Hofmo er til synelatende en ganske alminnelig Oslopike, 25 år gammel. Hun har ettermiddagsjobb på en av byens kinematografer, og om formiddagen går hun på Universitetet og hører forelesninger i litteraturehistorie. – Og så skriver hun dikt, og de overbeviser om at hun slett ikke er alminnelig. De taler sitt eget språk.

Dette er teksten på baksiden av Jeg vil hjem til menneskene, Gunvor Hofmos første diktsamling, utgitt i 1946. Ingenting står det om den tunge skjebnen hun er gitt, med den jødiske venninnen Ruth Maier som ble tatt av tyskerne, og sendt til Aushwitz. Det vennskapet var tett og nært, tapet var for stort til å komme over det, som å miste en nær søster, eller til og med en kjæreste. Gunvor Hofmos historie har åpnet lesningen av henne for mange, både tapet av venninnen, og hvordan hun selv endte på Gaustad sinnssykehus i 22 år etter et psykisk sammenbrudd, og diagnosen schizofreni.  Hun er kanskje den forfatteren med sterkest biografi i Norge, det livet det ville være verst å leve, så prisen for hennes intense, smertefulle dikt er veldig, veldig høy.

Men på baksiden av debutverket blir hun altså presentert som en «alminnelig Oslopike», en student med en deltidsjobb på kinoen, og ualminnelig bare med det at hun skriver dikt med «sitt eget språk». Jeg skal nå gå gjennom debutsamlingen, først med et utvalg av diktene, så dikt for dikt, lest uavhengig av biografien til Hofmo, på jakt etter det «egne språket» de eventuelt taler med.

Hele samlingen er på 67 sider i originalen, 30 dikt, det mest kjente Det er ingen hverdag mer.

Første diktet i samlingen er Vinterkveld. Åpningslinjene De høye, kuldeklare vinterkvelder/ de kryster hjertet som en farlig venn gir kanskje ikke indikasjoner på at vi her har med en av Norges mest begavede lyrikere å gjøre, men videre i diktet er det linjer det er noe med: du skal stå utenfor hans dør og fryse/ og at han åpner den, skal aldri skje. Særlig satt i sammenheng med det rett over, at du venter, venter, skjønt du vet sikrere at det aldri skal skje han åpner døren for deg i vinterkulden. Det kan leses om en konkret person, en han, men det kan også være i overført betydning, at det er ingenting som kan slippe denne diktersjelen inn i varmen. Diktet er tradisjonelt i formen og oppbygningen, rytmefast og med sikre rim i andre og fjerde linje i hvert vers, men tematikken og kanskje også motivene er modernistisk, slik Hofmo gjennom hele sitt forfatterskap skulle veksle mellom og kombinere disse to stilretningene.

Vinterkveld

De høye, kuldeklare vinterkvelder
de kryster hjertet som en farlig venn
som suger siste trevlen av ens varme
og selv gir kjølig uvisshet igjen.

Hans ansikt speiler aldri av din smerte,
og frosten stiger i hans øynes rum
når vilt du søker etter tegn derinne,
hjelpeløs, og i din steilhet stum.

Du venter, venter, skjønt du vet det sikkert,
ja intet vet du sikrere enn det:
du skal stå utenfor hans dør og fryse
og at han åpner den, skal aldri skje.

For du har sett de uforløste drømmer
som sover bleke i hans kuldesinn
med hele evighetens bitre avstand
som stanser alle som vil trenge inn.

Ja, evigheten er den dype avstand
som står og lytter inne i seg selv.
Men også du får evighetens avglans
en høy og kuldebitter stjernekveld.

Avslutningen også du får evighetens avglans/ en høy og kuldebitter stjernekveld, er mer representativt for Hofmos kommende forfatterskap, enn starten. Hun er opptatt av evigheten, det å være utenfor, og ville inn, det å ikke å ha håp om å komme inn, og om naturen som ikke kan gi noen trøst, her er stjernekvelden høy og kuldebitter. Ordet kuldebitter er eksempel på det nye språket Hofmo introduerer, og som hun vel er alene om å ha og beherske.

Den sinnssyke tanten er et dikt som ikke kan regnes blant de store, her er det fire strofer, om en «hun» som var den livsredde ensomhet, den bitreste lengsel, og som endte med å gå under i kulden. Her er ingen rim, ingen fast rytme, bare en beskrivelse, og i et språk som ikke er så fornyende og friskt, som Hofmo kan få det til på sitt beste. Vinter ettermiddag, skrevet i to ord i originalen også, tøffer av gårde i fast rim og rytme, Jord og himmel/ møttes i et åndedrag/ så hvitt og øde/ i den sene dag. Det er dagen som bøyer seg/ mot mørket i sitt fang, og det ender med at den sitrer lydløst/ mot en stjernevenn, i nest siste strofe, og i siste strofe så lys deroppe/ i den kolde hær,/ så langt, langt borte/ og så evig nær. Det blir ikke tydløs lyrikk av sånt heller.

Diktet Melodi har en del artig og interessant i seg, og en del tema og motiv som kjennetegner Hofmo i de beste diktene hennes. Diktet kan på overflaten se ut til å være en lystig melodi, med glad rytme og rim, og med gresshopper som spiller og flakker i ville bilder/ drømmer vi gjemte på,  en vårlig kjærlighetsmelodi, tilsynelatende glede. Med adjektivene som er brukt er (hesjene ånder) bittert, (ut i den) bleke (natt), (vårt) ensomme (hjerte slå) og (bjerkenes) nattkolde (slag). Vennen som kommer tilbake i strofe 1, er han jeg aldri har hatt. Det går til og med ut over grammatikken, der det i siste linjer i andre strofe heter stumme går vi og kjenner/ vårt ensomme hjerte slå, altså vi kjenner vårt hjerte, det er ikke engang våre hjerter som er sammen i ensomheten. Aslutningsstrofen viser det uhyggelige når den glade rytme møter det dystre innholdet, og ringer fremover til andre og mer kjente dikt av Hofmo, for eksempel Fra en annen virkelighet, med et rop som vel minner om det ropet som her står (syk blir en av ropet om virkelighet). Fortvilelsen i strofen vil jeg også si er beslektet med mye av det Hofmo senere skrev.

Men alt vi besverger vårt hjerte,
så lukkes det mer og mer
over det ville ropet,
og ingenting, ingenting skjer
mens gresshoppens spill forstummer
og fuglenes røster blir fler.

Forventning har også den faste rytmen og rimene så mange av diktene har i denne samlingen. Det er så taktfast at det minner om noen av de mest kjente krigsdiktene våre, som Aust-Vågøy, av Inger Hagerup. Det er skrevet i samme periode, men der rytmen i Aust-Vågøy blir en del av diktet, det er rytmen som hamrer inn ordene, slik diktet har som mål, så er den vel litt fremmed for innholdet i dette diktet til Hofmo. Sammenlign bare:

AUST-VÅGØY

De brente våre gårder
De drepte våre menn
La våre hjerter hamre
det om og om igjen.

FORVENTNING

Ditt bilde gnistrer heftig
og ømt bak alt jeg ser,
et vanvidd av forventning
som truer meg og ber.

Natten følger samme rytme, det er skrevet om på Helt grei poesi. Det er et virkelig uhyggelig dikt, rimene er ofte med i, den tynneste og lyseste lyden, den eneste strofen som har et annet rim er nummer fire, der det er ømhet uten bunn og uten mæle, uten munn. Barnet er også blindt, veldig upersonlig, og det vandrer i natten, på jakt etter omsorg og nærhet, kan det se ut som. Men noe sånt er ikke å tilby i Hofmos dikterverden, og det ender dystert med det du tror er natten/ er barn som går forbi. Rytmen blir her en slags marsj, barna marsjerer og marsjerer, det er ustanselig. Så på den måten har rytmen en funksjon, hvis diktet blir lest slik.

Avstand er noe det nærmeste Hofmo kommer tradisjonell, norsk diktning, med motiv fra naturen, fosser og fjell, vidder, hei, og diktersubjektet er plassert der, uten å være aldeles fremmed for det. Her ånder min sjel bare/ mumlende kveld og vidde/ her slår mitt hjerte rolig/ underlig fjernt fra deg. Hofmo er en bydikter, en bypike, som forlaget skriver. Det slutter Tomheten kimer, kimer/ over en brunblek hei… Hofmo har langt sterkere uttrykk for tomheten, i andre dikt.

Høstbilde er et nytt rytmisk dikt, og beskriver et bilde av to gamle koner som binder korn. Det er bilde som et maleri, og som malerkunstnerne er Hofmo opptatt av lyse, i det hun beskriver scenen. Bjerken – eller bjørka – er et velkjent motiv i norsk dikterkunst, mange har prøvd seg, Hofmos forsøk er ikke av de mest minneverdige. På meg ser bjørka i diktet ut til å være symbol på en mor, med vel mye morstyranni, som det står, og barna slipper etter hvert fri, og løper av gårde, mens moren står naken tilbake og i dypeste ensomhet. Hofmo er eller en mester i å formidle fortvilet ensomhet, den dypeste ensomheten til bjørka ringer ikke like sterkt.

Til vinteren er eksperimentelt, og dermed mer spennende. Her er det bruk av parentes, ganske friskt Alt som sommeren har splintret/ (ditt bleke ansikt og din røst/ gikk inn i grønnende trær og spinkle fuglefløyt/ en våknende morgen). Her bryter Hofmo reglene, og er fri. Diktet fortsetter i en ny strofe under, og det samler vinteren: Stjernenes høye lys,/ nettenes frosne dugg/ gir deg ditt ansikt tilbake/ en sommer rikere/ gir deg din røst tilbake/ en sommer dypere. Hva det skal bety, er ikke så godt å si. Men en dikter som eksperimenterer med formene må ønskes velkommen, spesielt når vi vet hva denne dikteren driver det til, senere.

Dikte Barndom henter opp en gammel barneregle, grønn var din barndoms dal, og omskriver til en egen versjon: Rød var din barndoms dal/ Alle de senere år/ er som stillere bloddrypp/ fra barndommens ulegte sår. «Modernistenes dristige billedbruk» heter det tørt mange steder. Vi ser eksempler på det her. Årene etter barndommen drypper av blod fra sårene barndommen påførte, det er ganske sterkt sagt. Og i denne sammenhengen en åpenbar protest på den gamle oppfatningen at barndommen skal være så god, grønn og fin og idyllisk.

Kjenner du ditt hjerte er på nytt taktfast og rytmisk, og på ny passer det seg i og med at det er hjertet som slår. Det handler om kampen mellom livet og døden, lyset og mørket, varmen og kulden, hjertet drives mot begge, som også mennesket gjør det. Det begynner med at hjertet slår vage og dunkle drømmer du aldri helt forstår, og ender med at klarheten til slutt kommer, med døden, da hjertet vil være rent. Kanskje er rimene og den lette rytmen litt fremmede i dette diktet, tross hjerteslagene, de kanskje skal være.

Mellom lys og mørke er uten rim igjen, uten fast og bundet rytme, og den frie formen kler diktet og Hofmo. Det har en setning og en strofe som

Lykkelig renhet
hviler i bladene
denne time.

Jeg vil ikke si det er umiddelbart tilgjengelig, men dette mellomrommet mellom lys og mørke – hva man enn leser det som – kan jo også være litt uklart og diffust.

Vårkveld er umiskjennelig Hofmo. Her er ikke vårkvelden lys og mild, spirende blomster og kvitrende fugler, her er adjektivene kalde, våte og fuktige. Første strofe er slik

Ødslige sus
i skumringsvåte skoger
og langt borte
fallet av en elv
flommende over
nattkolde steiner.

Bokstavrimet fallet og flommende har en forbindelse, det er sus i skoger, og fallet av denne elven er langt borte. Steinene – de livløse – er nattkolde. Her er lite håndfast og håndgripelig, ingen vårkveld av glede. Heller de Hofmoske konturer av en virkelighet som liksom glir bort, kan man nesten si, som man ikke får tak på og som er vansklig å orientere seg i. Kankje er det å lese for mye inn i strofen, og bruke hennes senere liv og diktning i tolkningen av denne. Diktet fortsetter og avsluttes:

Rå og krydret
er den beske luft
av brånet sne
og mosevåte stubber
og kjølig ensomhet
i tomme trær:
Så tause, tause
alle fugler er.

Det er dekning for å kalle det dystert. Ordene kjølig og ensomhet går igjen i Hofmos mest kjente dikt, Fra en annen virkelighet, og den gufne endingen med Så tause, tause/ alle fugler er, er også uforklarlig urovarslende, nesten som en skrekkfilm. Det er vårkveld som er positiv for oss, for deg, ikke for henne, for meg. Her henter jeg opp det Hofmo skriver i Fra en annen virkelighet, Det er vel virkelighet nok i dine øyne. Men jeg er på andre siden, fortsetter det diktet der, / der mennesket er en tåke av ensomhet og angst. Gjentakelsen av ordet tause, Så tause, tause/ alle fugler er, er også et virkemiddel Hofmo bruker flere ganger, og som den samtidige Tor Jonsson også brukte flittig.

Regnkveld er et kanskje ikke helt vellykket forsøk på å kombinere lange, beskrivende setninger med rim, her blir rimet en tvang som ikke løfter og beriker diktet. Søvn er et nytt rytmetog, med rim i andre og fjerde linje. En liten modernistisk dristighet finnes i første strofe, som består av en setning, og denne fortsetter inn i første linje i den andre strofen, der det avsluttes. Så mye mer enn litt uvanlig, er det dog ikke: Moren ligger og sover/ sover med vridde lemmer,/ og underlig, hes stønning/ stiger fra søvnens gjemmer/ og lammer alt liv i rommet. Rimene er vel kanskje også her ut til å være litt til nøds, og ikke noe som nødvendigvis må være der. De vridde lemmene er kanskje ikke den mest beskrivende for morens måte å sove på, men må være der for å rime på søvnens gjemmer. Siste strofe er imildertid litt uhyggelig, og det lette rimet fungerer som kontrast til innholdet: Barna er voksne og trette/ En gang var de ganske små/ De stirrer stumt på moren/ som ingen av dem kan nå.

Sverdet er litt merkelig, første strofe gir vel ingen umiddelbar mening, og må være grammatisk feil med sin sverdet som dreper, dreper/ går vi over mål. Det er sånn det står skrevet, men går vi over mål kan vel vanskelig være objektet sverdet dreper. Og hvordan det ellers skal leses er ikke godt å si, det blir å tvinge inn en mening, som at vi går ove mål, mens sverdet dreper, eller noe sånt.  Andre strofe er ikke så veldig mye bedre, med sverdet som tretter sjelen ut, gjør vår lengsel lam og den blanke eggen som speiler all vår skam. Dette er ord uten mening. Sverdet fungerer dårlig som metafor for det diktet vil si, hva nå det enn er, og man kan godt være enig i at vår lengsel er lam og at vi har mye skam, men om man mener noe sånt, så tilfører vel ikke diktet noe man ikke mente på forhånd.

De gamle er et langt dikt igjen, og i de lange diktene i denne samlingen, kan man være sikre på at de er taktfaste og rytmiske, og at andre og fjerde linje rimer. Så også her. Diktet har også tankeinnhold som minner om Aust-Vågøy, mesterdiktet i sjangeren, som snakker om steil og naken tross. I De gamle er det: Det skriker i våre hjerter/ og flenger vårt sinn i: nei!/ Aldri i livet dette,/ aldri den same vei. Her er det imidlertid fotsporene til de gamle trossen er rettet mot, og det er ikke like sterkt som tyskerokkupasjonen i Aust-Vågøy.

Så følger det mest kjente og sterkeste diktet i samlingen, Det er ingen hverdag mer. Diktet åpner og slutter med strofen Gud, hvis du ennå ser:/ det er ingen hverdag mer. Her har vi kanskje å gjøre med modernismens og den nye tids oppløsning av både troen på Gud og av hverdagen, det er ingen Gud å stole på, men en Gud man må spørre om er der, og følger med. Hverdagen er der ikke lenger. Det er svært fristende å lese dette opp mot andre verdenskrig, og de døde menneskene og den nye hverdagen den brakte med seg, men her i denne gjennomgangen er målet å lese tekstene for seg selv, ikke hekte dem på Hofmos liv og verden. Da er det kontraster og selvmotsigelser som ikke går opp, stumme skrik, en absurd verden, og det er sorte lik i røde trær, sort og rødt, kanskje aske og blod, kanskje noe annet. Diktet er forholdsvis strengt i formen, to og to linjer, men den strenge formen blir brutt av setninger som går ut av strofen de hører hjemme i, og fortsetter i den neste. Hør hvor stille det er, står det plutselig, midt inni. Det er rett etter de stumme skrikene, og de sorte likene i de røde trærne. Det er et ganske sterkt bilde. I stillheten ser man det liksom for seg, de sorte likene som henger, det er et uhyggelig øyeblikk for refleksjon. Stillheten kan også være et uttrykk for at det uhyggelige ikke blir snakket om, eller at obervatøren er alene. Diktet er i det hele tatt rikt på assosisasjoner, og på tolkningsmuligheter, og et utmerket eksempel på hvordan det går når modernistisk innhold og tankeverden møter tradisjonalistisk form og strenghet. Bloggen Helt grei poesi har mer om diktet.

Møte er umulig å lese uten bakgrunn i biografien til Hofmo. Her er setningen jødisk venninne de drepte, og hun hvis lik de brente/ sammen med tusen andres. Dette er Auschwitz. Rett etter det er skjedd.

Ram stiger lukten fra fjæren.
Fuglene klynker alt stille.
Noen ler fjernt gjennom skumring…
Stemmene klinger så milde
som de har natt i seg.

Jeg tror det var Adorno som sa det var barbarisk å skrive dikt etter Holocaust. Skal det skrives, blir det som dette. Fuglene synger ikke engang, det er ikke sangen som er forstummet, det er klynkingen. Fugleklynk. Ram lukt er likstank. Dette er sterkt.

Tretthet er litt mildere. Det er to stykker, du og han, den som er du roper med blinde øyne/ etter en annen venn, litt sånn Hofmosk i denne perioden, ropet og blindheten, men det hun roper etter er en venn med leende ansikt/ og blomster i flagrende hår/ gleden som ville ha deg/ en deilig og svanger vår. Det er ikke så typisk henne. Diktet fortsetter i fem strofer til, fire lange verselinjer, og rim i andre og fjerde også her. Det viser utover at vennen ikke oppfyller håpet, og at for sent forstod du hans mening/ for sent ble din lengsel kold. Det ender litt mystisk med at han vil skjenke ditt sinn og legeme hen til døden, og at det skjer i siste strofe, innledet med en gjentakelse, ja, til ham har han skjenket/ på forhånd ditt trette sinn.Og helt til slutt: og står ved din dør og venter/ klar til å slippe ham inn. Den siste ham må være døden, og det den første han skal gjøre, er å slippe døden inn i sinnet til personen som er du.

Diktet Sum består av fem strofer med tre linjer hver, og alle linjene i hver strofe rimer. Det blir kanskje litt anstrengt, for eksempel i strofe 2, der det er

Et barn hvis smerte veltet ordløs, stum
ned i det dunkle, ned i mørke rum
fordi den ennå ikke var en sum,

Det faller litt dumpt til jorden for meg, det er smerten (den) som ennå ikke er en sum, men – i neste linje – noe som halvt ilte en forbi/ en ensomhet med håpets rikdom i,/ et feilsteg, bare på en ukjent sti. Det siste rimet blir litt mye, her også. Rim med i er med her også, og ordet blind, i siste strofe, sinn – vind – blind. Det er litt dunkelt og usagt, dette diktet også, barnet i strofe 2 er kanskje den noen som roper bitterlig forskremt i strofe 1, kanskje er det ikke det. Likeledes henger vel ikke verbene helt sammen med noe klart subjekt i sistestrofen, der barnet (Det) ser, bak gitteret sitt eget sinn/ strødd ut som aske med kold vårs vind,/ før vi får et verb uten noe subjekt i siste linjen og kvele alt med angst så dyp og blind.

I en mørk natt er et bittert, bittert rop mot natten og mot livet. Det slynger ut Jeg elsker ingen/ stjernetomme natt,/ jeg elsker ingen! Igjen vil jeg si at rimet ødelegger litt i fortsettelsen, som ellers er fin, men så må si rime på sti, og vi får: Du, stumme mørke/ vet hva det vil si/ forlatt av stjerner,/ forlatt av lyset/ over vei og sti. Forlatt av stjerner og forlatt av lys kan være ille, men når man ellers har en vei og sti? Vel, vel. Neste strofe fungerer kanskje bedre, helt til mål,

Jeg elsker ingen,
bitre, bitre natt,
jeg elsker ingen!
Og broene de brenner
uten ild,
og ingen og intet
i verden
hører meg lenger
til…

Den til som står alene til slutt, den er ganske sår og sterk, synes jeg. Tre prikker etterpå. Her er ikke mye igjen. Siste strofe er et bittert opprør, og rop om gripper som skal hakke meg opp, og slenge meg for orm/ og la meg ligge der:/ Ynkelig, som ikke/ er livet nær. Det er opp til hver leser om denne bitterheten er for sterk, eller om det er noe i den.

Illusjon har fem strofer, to linjer i hver, hver med rim, trykktung utgang, enstavelsesord. Det er ellers flust med setninger som beveger seg fra strofe til strofe, setninger som blir avbrutt midt i et vers, og frihet i fast form, om man kan bruke et slikt uttrykk. Formen er bundet, men den bundede formen blir presset og strukket. Det er en frihet som har skjedd, men som bare gjør diktersubjektet redd. Her er det kulden som dreper, så min sjel blir stum/ og døden roper gjennom fjerne rum.

Mennesket og boken begynner bra, men er kanskje litt ufullendt. Først spør det: Bitter, bitter spør en/ mennesket over bok:/ Tror du all din lesning/ gjør deg mere klok? Så er det i strofe to, nei, det leser for å finne/ et barnesinn igjen. Og så til slutt: Jeg leser for å finne/ et barn jeg aldri var/ og roper for å rope/ og ikke venter svar. Det går an å tolke hva dette er for noe, men tolkingen kan også lede på vidvanke. Det fånyttes i å rope, uten å vente svar, men gjøre det likevel. Det er å lese bøker, her i diktet. Ellers holder diktet kortene tett til brystet, om det er en jeg-person, dikteren selv, eller mennesket generelt, som har denne måten å lese bøker på.

Det ondskapsfulle ønsket i Ondskapsfullt ønske er at den gnistrende kulden i jeg-personen skal slå ned alle de som har noe å leve for, et uttrykk for misunnelsen fra dem som ikke får det til i livet, mot dem som har noe å leve for. At dikteren ikke er aldeles bitter, viser tittelen, hun holder igjen.

Det er to dikt som har fått tittelen Ensomhet, Ensomhet I og Ensomhet II. Det første er lengst. Det har mange elementer som peker fremover til det store diktet til Hofmo, Fra en annen virkelighet, utgitt to år senere. Du som engang var hjemme hos menneskene/ kjente deres smil og tårer/ kime i stillheten inne i deg. Åpningen hjemme hos menneskene her og Syk blir en av ropet om virkelighet i det andre diktet, har paralleller, det er om andre som hører til og har et sted å være, mens dikterjeg-et mangler dette. Ensomhet fortsetter: du er gått ut på veiene/ hvor tomheten skriker/ at du er revet ut av sammenhengen,/ du er jaget ut på de mørke veiene,/ jaget av en ny virkelighet. Det har sterke paralleller, tomheten skriker, revet ut av sammenhengen og jaget av en ny virkelighet. Kontraster og umulige motsetninger som tomheten skriker er typisk Hofmo, og typisk perioden. Andre strofe har en dirrende frykt, langt sterkere enn de bitre og skrikende uttrykkene i flere av de tidligere diktene, her er det fortvilet uhygge.

Og av redsel for mørket
og for stillheten
hvis avgrunner ikke kan måles,
besynger du ensomheten
besynger du selve forbannelsen.
Og mørket forstørrer ditt ansikt,
og stillheten forstørrer din røst
og ofte hender det at du står utenfor deg selv
og ser at din sjel er ved å tilintetgjøres av kulden,
gli ut i mørket mer meningsløs
enn en tanke som aldri er blitt tenkt.

(..) stillheten/ hvis avgrunner ikke kan måles, er tøff, gjentakelsen av mørket, så stillheten, som forstørrer ditt ansikt og din røst, motsetningene, og at du står utenfor deg selv, her er ingen rim og holdepunkter, setningene blir ikke ferdige, før det ender ut i sterke gli ut i mørket mer meningsløs/ enn en tanke som aldri er blitt tenkt. Dette er nytt språk, som forlaget skriver på baksiden av boken, Hofmo er ingen alminnelig Oslo-jente. Motivene, ordene, er de samme her, som i mange dikt, rop og stillhet, ensomhet, kulde, natt, is, mørke, tomhet, menneskene, det er ingen gode, positivt ladede holdepunkter, ingenting å gripe fast i, og orientere seg ut i fra. Det er sterk diktning, fra et sterkt liv.

Ensomhet II er langt enklere. Her er det tre strofer, hver med to linjer, rim, og de vanlige alt – falt, sinn – blind og rum – skum. Ensomheten er bitter i begge de første strofene, men det er langt bedre og sterkere uttrykt i diktet forut. Til sorgen er lignende, men med fire strofer, bygget opp på samme måte. Rimene er kne – ve, spinn – sinn, stum – rum og spill – ild. Setningene er lange, som den siste Men tørsten, evig hungrende og stum/ brenner meg i dette sprengte rum// og langsomt nærmer jeg meg lives spill/ at aske blir til liv, og tomhet ild.

Diktsamlingen avsluttes med Jeg vil hjem, der tittelen på samlingen også er hentet. Vendingen sorgens stjerneskinn kan utmerket godt være et eksempel på det egne språket forlaget skriver om, det er en rik formulering, som gir utmerket mening for meg.

Jeg vil hjem

Jeg vil se mot stjernene
over nattblank sjø
som synger, synger:
Deilig er natten,
deilig er dagen,
ingen av dem skal dø!

Jeg vil hjem til menneskene –
som en blind
gjennomstråles i mørket
av sorgens stjerneskinn.

Denne uken skal jeg gå gjennom Hofmos forfatterskap. I morgen følger neste diktsamling, Fra en annen virkelighet (1948).