Stikkordarkiv: H. C. Andersens eventyr

Den lille Idas blomster, av H. C. Andersen

Den lille Idas Blomster er det siste av eventyrene som kom med i det lille heftet Eventyr fortalte for børn, utgitt i 1835. De andre eventyrene i denne lille samlingen er de andre jeg så langt har skrevet om, Fyrtøiet, Lille Claus og Store Claus og Prinsessen på Ærten. Det er eventyr som står seg. Alle av dem er kjente, noen av dem er verdensberømte.

H. C. Andersen var 30 år da denne samlingen kom ut. Han er født i 1805, han døde i 1875. Han hadde en vanskelig oppvekst, i stor fattigdom, og med en far som døde tidlig og en mor som ble dranker, delvis på grunn av det. Han hadde vanskelig for å komme noen vei i livet. Han hadde prøvd forskjellige baner, deriblant som sanger og som skuespiller, og han hadde gjort flere litterære forsøk også. Eventyr fortalte for barn var det første i eventyrsjangeren. Det var her han skulle finne sitt mesterskap.

Eventyret om lille Ida og blomstene begynner med at blomstene hennes en dag er visne, og hun vil av en fantasifull student som kunde de allerdejligste Historier og klippede saadanne morsomme Billeder. Det er noe eget å lese H. C. Andersen med dansk aksent, i det danske sprog, setningene klinger! Uansett, den fantasifulle studenten sier blomstene er slitne fordi de har vært på ball i natt. Og han forteller videre hvor de forskjellige ballene er, hvordan det er hos kongen, og hvor blomstene og bladene er nå om vinteren, det var så mange av dem i sommer. Lille Ida lurer på alt dette, og på om barn kan være med å se.

Så kommer en kanseliråd, og drar barnet ut av fantasiverdenen. Det er et viktig moment i teksten. Den kjedelige, formelle kanseliråden, og den fantasifulle studenten. Kanseliråden mener studenten ikke skal lure barnet slik. Kanseliråden er en høyere embetsmann, statstjenestemann i kanseliet, et sentralt og viktig statlig forvaltningsorgan. Her blir han det praktiske som møter det fantasifulle. Han blir også et element av virkeligheten i eventyrverdenen, et snev av realisme og av det virkelige liv, helt ulikt det man finner i de tre andre eventyrene i denne første samlingen hos H. C. Andersen, og ganske ulikt det man finner ellers i eventyrene.

H. C. Andersen bruker også drøm som et virkemiddel, slik at man får prøvd seg mot grensene mellom fantasi, drøm og virkelighet. Særlig i litteraturen går det an å spørre hva som er hva. Lille Ida drømmer dobbelt, først at hun drømte om kanseliråden, så at hun deltar på ballet. Det siste drømmer hun imidlertid ikke som en drøm, det står skrevet som noe som skjer, men leseren kan skjønne at nå sover hun, og drømmer dette.

Slutten, der Ida sammen med de to guttene med lekegevær, begraver blomstene så de skal få gro igjen neste år, er også betydningsfull. Her gjør hun noe nyttig, som hun har fått beskjed om. Hun planter blomstene på ny. Men det det betyr for henne, er noe ganske annet enn det det egentlig er. For henne er det fantasi og magi, blomstene er slitne fordi de har vært på ball, og må nå begraves. Så skal de stå opp fra de døde når sommeren kommer. Kanseliråden vil si at hun bare planter frøene. Det er riktignok sant, men man kan nok si det er fantasien som vinner her. Det er atskillig vakrere når Ida og barna gjør det, og fyrer av en salutt med lekegeværet, fordi de ikke har noe ekte. Hva hadde det vært å tjene om barna visste hva de egentlig gjorde? Ville det vært noe bedre?

Helt skikkelig fikk jeg ikke skrevet dette, men nå må jeg gå. Kanskje får jeg endret det senere, kanskje blir det stående.

Den lille Idas blomster er skrevet etter stilen og metoden til tyskeren E. T. A. Hoffmann (1776 – 1822), en forfatter jeg ikke kjenner godt til, men som det står om hadde «stor innflytelse», og var en av pionerene innen det som kan kalles «fantastisk litteratur». Han har blant annet skrevet Nøtteknekkeren og musekongen, som Tsjaikovskijs berømte ballett er bygget på.

Jeg skal ikke si så mye om likheter med Hoffmann. Dog er det ikke så vanskelig å se at Andersen i Den Lille Idas blomster tar et skritt ut av den enkleste eventyrverdenen, og viser at sjangeren kan brukes til å formidle noe mer enn enkel underholdning for barn. Det er også godt mulig å se at dette eventyret skiller seg litt ut fra de andre i Andersens første samling. Fyrtøiet og Lille Klaus og Store Klaus er litt uten konsekvenser, som jeg skrev i omtalen av dem også, de følger fantasiens logikk, og sier ikke så mye om verden. De inneholder heller ikke sånn folkelig visdom, som folkeeventyrene gjør, litt om hvordan man skal oppføre seg her i verden, og hvordan det går når man handler på forskjellige måter.

Den lille Idas blomster kunne også blitt omtalt som Den lille Idas verden. Denne verdenen er det studenten som forstår. Han forstår hva lille Ida trenger å gjøre, hva som skal til for å gjøre livet spennende og underlig og morsomt. Det er ikke så farlig om det er sant, det er ikke det som er poenget med historiene han forteller og heller ikke det som er viktigst i Idas verden. Barneverdenen er uansett ikke sann, i den forstand, de oppfatter tingene på en annen måte enn de voksne. Hverdagene og pliktene kommer tidsnok. Barnets virkelighetsflukt er ikke nødvendigvis usunn.

Her tolker jeg mer enn det er dekning for i teksten. Teksten tar bare opp spørsmålet, og stiller den byråkratiske og ordentlige kanseliråden opp mot den fantasifulle og morsomme studenten. Det er lett å ta parti med studenten og barnet, for verden de tegner opp er virkelig fargerik og morsom, og det er lett å se at lille Ida blir veldig glad over å høre det hun gjør, og lever seg veldig inn i historiene som blir fortalt. Det er også et poeng at nettopp i det kanseliråden bryter inn, så ler hun. Det blir den strenge mot den morsomme barneoppdragelsen.

H. C. Andersen legger inn et sterkt argument for hva han mener er rett. Han har jo også selv hatt en ulykkelig barndom å høste lærdom fra, og å ville flykte fra. Debatten har flyttet seg, men gjelder ennå. Skal barnet leke, eller skal barnet lære? Er det fantasien eller sannheten som skal ha fortrinnsretten? Skal de høre julenissen ikke finnes, at bestemor ikke er en stjerne, at når man dør, så dør man?

Reklamer

Den lykkelige familie, av Hans Christian Andersen

Dette er et fornøyelig eventyr, selv om det langt fra er blant Andersens mest kjente, og heller ikke holder den kvaliteten de beste historiene hans gjør. I Den lille havfrue, Den standhaftige tindsoldat, Den grimme ælling og Den lille pigen med svovelstikkerne ringer det ut mange forskjellige tolkningsmuligheter, de åpner for diskusjoner og sier noe vesentlig om tilværelsen, ved siden av at de alle sammen er herlige eventyr. Den lykkelige familie er bare herlig.

Det handler om noe så ubetydelig som en sneglefamilie som har tatt bolig i det som på dansk heter skræppeblader, og på norsk kanskje kan oversettes med ugress. I en have i en Herregård vokser det mange slike skræpper, og i dem har et par snegler tatt bolig.

De vidste ikke selv hvor gamle de vare, men de kunde godt huske at de havde været mange flere, at de var af en Familie fra fremmede Lande og at for dem og deres var hele Skoven plantet.

Det er et fornøyelig eventyr, og det sier selvfølgelig litt om oss mennesker også. Her ser vi hvordan sneglene, som lever der i ugresset, tror at det hele er laget til for dem, slik vi mennesker tror jorden er laget for oss. De har også en paradisforestilling, om å bli kokt og ligge på sølvfat, som for dem skal være noe deilig og opphøyet. Akkurat som mennesket vil tro på et paradis for dem etter døden.

De gamle hvide Snegle vare de fornemste i Verden, vidste de, Skoven var til for deres Skyld, og Herregaarden var til for at de kunde blive kogte og lagte paa Sølvfad.

Dette gamle snegleparet har adoptert en liten sønn, og som alle gamle foreldre har de sine bekymringer for avkommet. Det vil ikke riktig vokse, og vil ikke gjøre tingene som de har gjort det. Den omsorgsfulle moren kan imidlertid se at barnet vokser litt allikevel, akkurat som en gammel bestemor alltid kan se det som er godt, og med litt overtalelse kan den gamle faren også se det.

Det er ikke så mye handling i dette eventyret, det er mest et artig bilde over tilværelsen, og jeg tror neppe Andersen har gjort seg store anstrengelser med det. Det skjer imidlertid en dag, at det begynner å regne, og sønnen kryper bortover et blad. Faren er oppgitt over all denne aktiviteten, og får vondt i hodet av det. Samtalen opprinner i det paret enda en gang prater om tilværelsen, ugresskogen og herregården, det er i det hele tatt typisk Andersen selv i korte eventyr å gjenta de få tingene som blir sagt. Den gamle konen er glad de er snegler, har huset på ryggen og skræppeskogen til beskyttelse, og når den tid kommer skal de til Herregården og ligge på sølvfat. Gamlefar er ikke så sikker på alt dette her, muligens har herregården falt sammen, muligens har ugresset overtatt den, muligens det ene og det andre.

Det har da heller ingen Hast, men du iler altid saa forfærdelig og det begynder den Lille ogsaa med; har han nu ikke i tre Dage krøbet op ad den Stilk, jeg faaer ondt i Hovedet naar jeg seer op paa ham!»

Så er det gamlemor som ikke vil høre på bekymringer om sønnen, de skal nok få fornøyelse av ham. Hun lurer også på hvordan han skal få seg en kone. Dermed blir det hovedsaken i eventyret. Først er det maurene som forsøker å finne noen, så er det myggene. Begge er skapninger som farer rundt, og sikkert har god kontroll på det som foregår i verden rundt. Maurene foreslår at sønnen skal gifte seg med dronningen, og flytte inn i maurtuen. Myggene, derimot, har funnet et godt koneemne under en stikkelsbærbusk «hundre menneskeskritt unna».

Det blir kalt på henne, og i løpet av åtte dager er hun der. Det er mye morsomt her også. I de to gamle sneglenes verden er det klart at en enslig stikkelsbærbusk ikke kan måle seg mot en skog av ugress, det er hun som må komme til dem. De er null interessert i verden utenfor, som vi mennesker jo også godt kan være det. Vi er ganske sikre på at det er hjemme hos oss vi har det best, og det er måten vi gjør tingene på, som er den riktige. At det tar så lang tid som åtte dager å krype de åtte menneskeskrittene er et godt tegn, hun er av rette sort. Hun gjør tingene som dem.

Dermed blir det holdt bryllup, på sneglers vis, slik vi mennesker holder bryllup på vårt vis. Mor holder tale, og faren er dypt rørt, så han klarer ikke å si noe. Det er den samme faren som fikk vondt i hodet når sønnen beveget seg sånn oppover stilken. Han hadde nok kanskje sterkre følelser for sin sønn, enn han selv har villet innrømme. Moren har alltid latt sine følelser for barnet få utløp, og klarer det også nå, i en liten tale. Så skal de to overta ugresskogen, som menneskebarn i alle år har overtatt huset og gården, og langt på vei verdensbildet til generasjonen over dem.

Og saa holdt de Bryllup. Sex Sanct-Hans Orme lyste saa godt de kunde; ellers gik det Hele stille af, for de gamle Snegle-Folk kunde ikke taale Sviir og Lystighed; men en deilig Tale blev der holdt af Sneglemoer, Fatter kunde ikke, han var saa bevæget, og saa gav de dem i Arv den hele Skræppeskov og sagde, hvad de altid havde sagt, at det var det Bedste i Verden, og naar de levede redelig og skikkelig og formerede sig, vilde de engang og deres Børn komme paa Herregaarden, blive kogte sorte og lagte paa Sølvfad

Og så er eventyret slutt. Det gamle paret kan gå inn og sove, de unge overtar. De ser aldri noe til herregården og blir aldri kokt, så de antar den med sikkerhet har falt sammen. Her er det en veldig nærliggende parallell til religionen, der troen på Gud midt på 1800-tallet var under press, og man ikke lenger kunne være så fast på at det var noe paradis som ville komme etter døden. Siden sneglene ikke blir motsagt, som mennesker heller ikke blir motsagt av andre enn oss selv, så blir det slik som de – og vi – konkluderer. De holder på sitt, regnet er til for dem, solen skinner for at ugresset skal få farge, og de er meget lykkelige. Den siste påstanden gjentas, noe som ikke virker som en forsterkning, men som en svekkelse. Hvorfor skal man gjenta noe som er sikkert, og som man ikke er i tvil om? Gjentakelsen er som for å overbevise seg selv, for å dekke over sin egen tvil. Sneglefamilien, og vi mennesker, holder oss innen vår tro på vår egen lykke, og på vår insistering at vi har det bra som vi har det.

Jeg har også skrevet en tekst om det mørkere eventyret, Skyggen, som med sitt dobbeltgjengermotiv kanskje ligner mer på en kunstnerisk novelle enn et kunstnerisk eventyr.

Eventyret i originalutgave finner dere her.

Den lille pigen med svovelstikkerne, av Hans Christian Andersen

Dette er et ev de vakreste eventyr som er skrevet.

Det er et meget kort eventyr. Det består bare av 8 avsnitt. Hvert av dem kan leses som et lite dikt. Ordene er omhyggelig valgt, selv om dette er en svært kort historie der mye magien ligger i stemningen som manes frem, så blir ikke mange ord brukt for å beskrive denne stemningen. Historien er kort, alt går fort. I første setning blir omgivelsene skildret, tid på året og tid på døgnet, det eneste ekstra ordet blir brukt til å si det er kaldt. Det er komma og semikolon som får setningen til å fyke av gårde, her blir ikke dvelet ved noe. De to stemningsordene fra første setning blir gjentatt i neste, kulde og mørke. Og nå blir piken introdusert. Det blir spandert en kort, liten historie om bakgrunnen hennes, hvorfor hun ikke har tøfler på. De var altfor store, hun mistet dem da hun sprang over gaten. Den ene hadde en gutt tatt, og sagt han kunne bruke til vogge. Dette er hele første avsnitt.

Neste avsnitt er beste eksempelet på formelen som blir fulgt. Det er voldsomme skifter mellom positive og negative ord, nesten som en sonett av Shakespeare, et fortettet språk man nesten ikke skulle tro var mulig. Se for eksempel det andre avsnittet, som jeg deler opp i to. I den første halvdelen er alle adjektivene negative, det er ord for å være liten og kald, adverbene er nektende, til og med substantive er tynne og hjelpeløse, sånn som svovelstikker og skillinger.

Der gik nu den lille Pige paa de nøgne smaa Fødder, der vare røde og blaa af Kulde; i et gammelt Forklæde holdt hun en Mængde Svovlstikker og eet Bundt gik hun med i Haanden; Ingen havde den hele Dag kjøbt af hende; Ingen havde givet hende en Skilling; sulten og forfrossen gik hun og saae saa forkuet ud, den lille Stakkel!

I andre avsnittet skifter det imidlertid brått, nå skildrer adjektivene noe som er vakkert. Fargen gul blir brukt for å betegne hårfargen hennes, der gult går for å være en fin farge, spesielt for barn. I første halvdel er fargene rød og blå brukt for å beskrive kulden hun føler, det er et sykdomstegn om et barn er rødt og blått i kulden. Det blir også hentet hjelp utenfra for å få mer varme og positivitet inn i teksten. Her blir det da som en kontrast til den lille piken, hvordan det skinner lys fra alle vinduer og lukter gåsestek. En slik stek utstråler ikke bare en god duft, men også varme.

Sneefnokkene faldt i hendes lange gule Haar, der krøllede saa smukt om Nakken, men den Stads tænkte hun rigtignok ikke paa. Ud fra alle Vinduer skinnede Lysene og saa lugtede der i Gaden saa deiligt af Gaasesteg; det var jo Nytaarsaften, ja det tænkte hun paa.

Det er brukt to avsnitt, det er seks igjen. Det er helt etablert at det er en fattig, lita jente som fryser på nyttårsaften. Hun selger fyrstikker enkeltvis, men har ikke fått solgt noen denne dagen. Tvert i mot har hun mistet den ene og blitt frastjålet den andre tøffelen sin. Det er ordvalget som gjør at hun står så levende for oss. Og når hun står der levende, er det helt umulig ikke å få sympati for henne, og ønske henne det aller beste.

I det neste avsnittet, som er det lengste, setter hun seg mellom to hus. Legg merke til at også her setter Andersen inn en treffsikker detalj for å gjøre det levende for oss, det ene huset står litt lenger enn det andre ut i gaten. Hun trekker de små bena opp under seg, slik man gjør når man er kald og vil holde varmen, på ny er det veldig levende. Vi får også vite at hun ikke tør gå hjem, for hun vil bli slått om hun ikke har solgt fyrstikker, og det er like kaldt hjemme som ute. Alt dette går også i en lang setning med semikolon og komma, det korte eventyret dveler ikke med noen ting. Slik fremstår det nesten litt usentimentalt, enda så sentimental handlingen og slutten i det er.

Hennes smaa Hænder vare næsten døde af kulde.

Etter den lange innledningssetningen i avsnitt 3 kommer denne. Det er en av de ytterst få som stanser handlingen, som bremser fremdriften, og som blir brukt til å beskrive noe som også kan beskrives i forbifarten, eller som kan være underforstått. Det er for å bygge opp motivasjon til den fatale handlingen hun skal gjøre, hun skal selv tenne en fyrstikk.

Det er klart, hver fyrstikk hun tenner er tapt inntekt, og det gir bare varme et kort øyeblikk. Hun vil bli slått av sin far opp han oppdager det, som han selvfølgelig vil gjøre om hun kommer hjem med færre fyrstikker enn hun har penger for. Hun tenner likevel en fyrstikk, og vi får den samme kontrasten som vi hadde i avsnitt to, med den døde og kalde første halvdel, den varme og levende andre.

 Hun trak een ud, «ritsch!» hvor spruddede den, hvor brændte den! det var en varm, klar Lue, ligesom et lille Lys, da hun holdt Haanden om den; det var et underligt Lys! Den lille Pige syntes hun sad foran en stor Jernkakkelovn med blanke Messingkugler og Messingtromle; Ilden brændte saa velsignet, varmede saa godt! nei, hvad var det! – Den Lille strakte allerede Fødderne ud for ogsaa at varme disse,

Vi ser til forskjell fra lyset og varmen og gåsesteken i avsnitt to at dette er liv og lys og varme som også involverer den lille jenta. Her er alt lite, som henne, og det er også gjennom hennes sanser vi ser alle tingene. Vi ser også hvordan hun strever med å forfølge drømmen, strekker føttene ut etter den, før den forsvinner i siste delen av dette avsnittet, som jeg ikke har sitert fra.

En ny blir straks tent, og vi skal se hvor fort det går før hun er helt inne i drømmene igjen:

En ny blev strøget, den brændte, den lyste, og hvor Skinnet faldt paa Muren, blev denne gjennemsigtig, som et Flor; hun saae lige ind i Stuen, hvor Bordet stod dækket med en skinnende hvid Dug, med fiint Porcellain, og deiligt dampede den stegte Gaas, fyldt med Svedsker og Æbler!

Setningen er ikke bygget opp med subjektet først, «hun strøk en ny», her er det som om teksten følger tanken hennes, «en ny!» det er hva hun tenker når den forrige er slukket ut, og når hun har den i hånden, stryker hun den med en gang, og den brenner og lyser, to verb på en gang, ingen sammenbindingsord, det er hastverk. Og vi ser hvilken magisk kraft denne fyrstikken har, eller denne fantasien, selve muren på huset, noe av det kaldeste og hardeste og ugjennomtrengligste som finnes, blir mykt og gjennomsiktlig, som flor. Muren er mer gjennomsiktig enn vinduene var, nå er det ikke lysene som skinner ut fra stuene, nå er det hun som ser inn. Der er en hvit duk, og porselen, og gåsesteken er fylt med både svisker og epler! Utropstegn. Alt har gått meget fort, fra tanken om en ny fyrstikk, til den er tent, og hun har tilgang til en dampende gåsestek som også er fylt med svisker og epler.

Selv ikke utropstegnet er nok til å hindre setningen og fantasien og springe videre. Her fortsetter det ikke med stor bokstov, her kommer sammenbindingsordet «og», og alt fortsetter:

og hvad der endnu var prægtigere, Gaasen sprang fra Fadet, vraltede hen af Gulvet med Gaffel og Kniv i Ryggen; lige hen til den fattige Pige kom den; da slukkedes Svovlstikken og der var kun den tykke, kolde Muur at see

Fantasien tar helt overhånd. Gåsen som kommer vraltende har allerede gaffel og kniv i ryggen, så klar er den til å spises, så sterkt legger alt seg til rette for den lille jenta her i drømmene hennes hun får fra de tynne fyrstikkene. Hun må selvfølgelig tenne en ny. Her skifter skildringen litt karakter, det er ikke det hastverket, det er mer refererende, og det blir tatt tid til sammenligninger, sanseinntrykkene er ikke så voldsomme. Fantasien går også litt over i virkeligheten, for når fyrstikken slukker, slukker ikke alle lysene i fantasien av den grunn. De stiger opp i himmelen og blir stjerner.

Dette er også en grenseovergang mellom livet og døden. Den lille jenta er svak av kulden og av sulten. Hun hallusinerer kanskje litt, men slike spekulasjoner hører ikke hjemme i vakre eventyr som dette. Vi kan imidlertid kjenne oss igjen, når vi er svært trøtte, nær ved å sovne, eller nettopp har sovnet, og så våkner vi igjen. Det tar alltid litt tid før virkeligheten får overtatt for drømmeverdenen. Hun har sett lyset på juletreet i drømmen sin, nå ser hun stjernene, og den ene faller i et stjerneskudd.

Nå skjer igjen vekslingen mellom godt og svært dårlig, selv i den håpløse tilværelsen til jenta er det mye varme i skildringen Andersen gir den. Nå er det mormoren, den eneste som har vært snill mot denne jenta. Hun har lært henne, at når det faller en stjerne, er det en sjel som går fra en død menneskekropp opp til Gud. – Nu døer der een, sier til og med den lille.

Og så tenner hun enda en fyrstikk. I den lyser mormoren. Nå er det mormoren som representerer den varme kakkelovnen, gåsesteken, juletreet, alt det varme og gode hun har sett i fantasiene sine fra de andre fyrstikkene. Nå strekker hun seg mot mormoren, med hele seg, slik bena har strukket seg mot varmen fra kakkelovnen i den første drømmen. Hun vet imidlertid at mormoren vil forsvinne når lyset fra fyrstikken dør ut, og i et fortvilet og ytterst rørende forsøk på å holde på henne, stryker hun av alle fyrstikkene på en gang.

Aldri har mormoren været så vakker. Hun blir løftet opp på mormors arm, og løftebevegelsen fortsetter videre opp og opp og ut av hele eventyret. Hun forsvinner ut av den vonde tilværelsen hun hadde, dit det er ingen kulde, hunger eller angst, de går opp til Gud.

Så kommer på ny kontrasten, som nå er helt ufarlig. Alt dette var selvfølgelig fantasi, eller det er ikke godt å si hva det var. Det blir i hvert fall funnet en liten jente, og hun har tent på de fleste av fyrstikkene sine, sikkert for å holde varmen, blir de enige om.

 Ingen vidste, hvad smukt hun havde seet, i hvilken Glands hun med gamle Mormoer var gaaet ind til Nytaars Glæde!

Det er nok mulig å komme med videre tolkninger om hva som skjer underveis, og hva slutten skal bety. Det er også mulig å lese en god del symboler inn i de ulike fantasiene den unge jenta har. Det er kanskje også mulig å lese den som en kritikk av forholdet mellom fattig og rik, som en sosialkritikk. Jeg mener at en slik lesning roter det vakre eventyret til. Hele eventyret er en magisk virkelighetsflukt, det er en varm omfavnelse av drømmene og fantasiene, og kanskje så sterkt kan det sies at ingen virkelighet er så vond at ikke en vakker drøm kan få tak. Eller kanskje burde man like gjerne heller la være å forsøke å fylle eventyret ut med flere ord, og heller la seg selv fylle av den enestående stemningen det får frem.

Eventyret om piken med svovelstikkerne finner dere her.