Stikkordarkiv: H. Ibsen

Fruen fra havet, av Henrik Ibsen

Vi fortseter nedtellingen med Ibsens stykker. Med ham begynte vi baklengs, og har sett på de fem siste teaterstykkene han skrev. I dag er det det gåtefulle stykket han skrev i 1888, Fruen fra havet. Jeg leste det for lenge siden, og har ingen gode notater fra det. Så det må finne seg i å være blant de mange stykker som venter på en oppussing. Det vil forhåpentligvis ikke ta altfor lang tid. Stykkene er raske og greie å lese, men det tar litt tid å skrive notatene til dem.

Reklamer

Hedda Gabler, av Henrik Ibsen

Ibsen skrev dette skuespillet i 1890. Det har syv roller, og foregår i hjemmet til Tesmans.

FØRSTE AKT
Scenen begynner med gamle frøken Juliane Tesman og tjenestepiken Berte som kommer inn i stuen for å sette fra seg noen blomster. Det kommer straks frem at Berte skal skifte plass å være, hun skal til Jørgen og Hedda Tesman. Hedda er datter til general Gabler, og nå nettopp gift med doktorstipendiat i kunsthistorie – Jørgen. Han gjør så en munter entre, og snakker med sin tante Juliane. Hun bekrefter overfor han hvor stort det vat at han stakk av med omsvermede Hedda Gabler, i en alder av 32 år. Han viser seg ellers litt utenfor, og skjønner ikke tantens hentydninger om barn og annet, snakker bare glad om bøkene. Det kommer også frem at Juliane har stilt garantier for leiligheten, at Jørgen da farer opp indikerer at dette blir sak av.

Så kommer Hedda. Små, Ibsenske tegn viser at hun ikke er helt fornøyd. Det er også en liten scene, der hun forsnakker seg om Bertes gamle hatt, men så er det frøken Tesmans hatt, og den er ikke gammel, i følge Tesman.

Deretter introduseres fru Elvested, som har et eller annet med Jørgen, han kan ikke for å kalle henne fru Rysing, til Heddas ergrelse. Og de to igjen, snakker om Eilert Løvborg. Det er Elvested som har levert blomstene frøkem Tesman og Berte kommer med i starten.
Hedda får jaget Jørgen ut, og hun og fru Elvestad har en fortrolig samtale. Dette er den første virkelig fortrolige samtale, skjønner vi når vi ser den. Elvestad har dårlig forhold til sin 20 år eldre mann, og Hedda skjønner henne. «Vi eier ikke en tanke sammen. Ingen verdens ting – han og jeg.» Det kommer også frem at Elvestad har reist uten sin manns vitende. Hun reiser etter Eilert Løvborg av egen interesse, hun kan ikke annet, sier hun. Men etter å ha lagt litt ut om lykken de to har, kameratslig arbeidslykke, så avslører hun også at Eilert har problemer med et tidlligere forhold. Heddas reaksjon tyder på det kan være henne.

Til sist kommer den siste karaktren i stykket, assesor Brock, også han ungkar, og han kan etter en stund melde den største nyhet at Eilert Løvborg vil gjøre Jørgen Tesman konkurranse i doktorratet. Her står også det økonomiske på spill, og den nye leiligheten til Jørgen og Hedda. Hedda er merkverdig uinteressert i dette, som hun egentlig har vært i alt som har foregått, bortsett fra samtalen med fru Elvestad.

Akten slutter med at Hedda dog har en ting å glede seg med – mine pistoler.

ANNEN AKT
Ibsensk detalj i sceneanvisningen : Et pianoforte fra første akt er skiftet ut med elegant skrivebord med bokreol. Indikerer pengetrøbbel blir tatt på alvor.

Samtale mellom Hedda og assesor Brock viser at ikke alt står godt til i ekteskapet mellom Hedda og Jørgen, hun ville bare ha en forsørger, trengte det, det er ingen kjærlighet der. Han bare jobber og interessere seg for denne kunsthistorien, Brock ser dermed – kanskje – sitt snitt. Gjør en viss tilnærmelse. Når Jørgen så kommer, er det Brock som har fortroligheten «Aha, det er fagskrifter, fru Tesman.» Fortroligheten kommer også sterkere, da Hedda sier «og så lot jeg som det var tjenestepiken.» Hun er litt opprørsk, Hedda. Det kommer også en elegant vri, der Hedda forteller Brock hvordan det egentlig henger sammen med denne drømmeleiligheten, hun sa det bare på vei hjem en gang, til Jørgen som stod opprådd og ikke visste hva han skulle si. «[Der] var det altså at Jørgen Tesman og jeg møttes i forståelse, ser de!» Hun forteller så at hun kommer til å kjede vettet av seg, og håper i sin desperasjon at Jørgen skal slå seg på politikk, og bli statsminister.

Deretter har Eilert og Hedda samtalen, der han reagerer på at hun giftet seg med Jørgen, og hun forteller at det ikke var av kjærlighet, og de snakker om sitt forhold. Han insisterer på å kalle henne Hedda Gabler. Det kommer også frem at Hedda, Eilert og Thea (Elvestad) er fortrolige mot de andre, Brock i en mellomstilling, Jørgen Tesman aner ingenting. Det er klart at Eilert Løvborg er ham overlegen.
Hedda viser ved flere aneldninger en slags trolsk uforklarlighet, som skal bygge opp under selvmordet til slutt.

Løvborg har skrevet et nytt manuskript han vil ha Jørgen til å lese, det han allerede har lest, holder i følge Løvborg ikke mål, selv om det ellers blir rost. Det er spørsmål hvor han skal lese det, og det ender med at han skal lese det under en tilstelning samme kveld, hos Brock.

TREDJE AKT
En ganske grusom, til Ibsen å være, uventet vending.

TESMAN. Nei, det tror jeg aldri ville gå. For beåndelsen, – ser du –
Om Eilerts manuskript, som harn har mistet, og Hedda lurer på om kan skrives om igjen.

Løvborg har blitt full og somlet bort manuskriptet, Tesman har funnet det, og tatt det med hjem og overveier ikke et øyeblikk annet enn å levere det tilbake. Det gjør Hedda, hun overtlaler Tesman til å få ta vare på det, og så når i rekkefølge Brock, Eilert og Thea kommer, sier hun ingenting, heller ikke da Eilert overfor Thea sier han har revet det i stykker, og frøken Elvestad fortvilet går bort, som å drepe et barn, og Løvborg betror etterpå han har mistet det, som å miste et barn, Hedda gir ham pistolen, og brenner etterpå manuskriptet. «Nu brenner, – nu brenner jeg barnet.»
Dette manuskriptet har Løvborg og Elvestad skrevet sammen, Elevestad lever Heddas drøm.

FJERDE AKT
Hedda har den originale unnskyldning for Jørgen, at hun brant manuskriptet for hans skyld, hun tåler ikke at han blir stilt i skyggen av Eilert, at han er misunnelig på Eilert Løvborg, selv om Tesman sier det ikke var så alvorlig ment. Men mannlig nok, han blir glad over beveggrunnen. Hoppende glad, faktisk.

Eilert Løvborg har nå skutt seg. Hedde Gabler er aldeles kald. Brock overbringer nyheten, Fru Elvested er der også. Hedda går over i å lovprise handlingen og kalle den skjønn. «En befrielse å vite at der dog kan skje noe frivillig modig i verden.»

Byggmester Solness, av Henrik Ibsen

Notater fra 2005…

Dette skuespillet i tre akter skrev Ibsen i 1892, mellom Hedda Gabler og Lille Eyolf. Det har syv roller, samt tillegg av statister, noen damer og en folkemengde på gaten. Som vanlig er det utførlige sceneanvisninger, og flust med skuespillerinstruksjoner. Jeg leser en forbasket utgave, hvor språket er modernisert til det irriterende.

FØRSTE AKT
På scenen er Knut Brovik, hans sønn, Ragnar, og hans søsterdatter, Ragnars forlovede, Kaja Fosli. De er i tegneværelset til Byggmester Solness. De arbeider i tauset med hver sitt, inntil Brovik bryter ut med første replikk: «Nei, nu holder jeg det snart ikke lenger ut!» En setning som kan spille på arbeidet, på livet hans, eller på den stillferdige starten av stykket. De tre har en kort replikkveksling, hvor det kommer frem at Brovik er gammel og at det går verre med ham, og at han ikke har et altfor godt forhold til Solness. Han skal ha en samtale med ham. Så kommer Solness inn, Kaja snakker med ham først, så Ragnar, og til sist Brovik selv. Det kommer frem at også Solness nok er over høyden, i egne øyne vil han fortsatt være stor, han vil behandle det unge ektepar som vil ha vlila litt nedlatende, men da Brovik vil gi arbeidet til sønnen, er plutselig denne villaen viktig igjen. «Å, hør aldri på hva jeg sånn – sier.» s. 80. Samtalen vender også om til et spørsmål om det gamle, og det nye. Konflikten skjerpes med en gang: «Men jeg trer aldri tilbake! Viker aldri for noen! Aldri frivillig! Aldri i denne verden gjør jeg det!» For Brovik er det spørsmål om å se sønnen lykkes, før han selv forlater livet. Med i denne konflikten er at Kaja, som altså er Ragnars forlovede, også er Solness’ bokholderske, så hvis Ragnar får sin egen karriere, vil Kaja måtte forlate Solness og arbeide for ham. Slik vil Solness også miste en beundrer. Solness er meget fornøyd med situasjonen som den er, at alle de tre jobber for ham. Dette er også blant de ting, startreplikken til gamle Brovik spiller på. Et lite etterspill her, hvor Kaja forseslår å gjøre det slutt med Ragnar, viser at Solness kanskje er avhengig av hans yngre krefter, siden Solness ikke kan gå med på et slikt forslag, og forsnakker seg litt, og må rydde opp med: «Det er naturligvis Dem jeg vil ha. Først og fremst, Dem, Kaja.» Og etterpå vil han se på Ragnars tegninger. Det gjør han ikke lenge, før fruen, som også har sett et lite opptrinn mellom Solness og Kaja, for å gi litt næring til sjalusien som skal være viktig for hennes rolle og funksjon, før fruen, altså, kommer inn med doktoren. Kaja må gå med en gang, og Solness og doktoren har samtale. Her sier Solness rett ut det som tidligere er antydet, at han må ha Ragnar her, på grunn av hans talent. Kaja blir bare et middel for å holde på Ragnar, i følge Solness, men Solness sier også at Kaja trekkes mot ham, at han kan merke hun «dirrer og ryster bare jeg kommer i nærheten av henne.» s. 87. Etter dette skaper Solness et par nye anslag, antyder at han står i bunnløs gjeld til konen, at hun mistenker ham for å være gal, med en viss grunn, og at doktoren når han tror Solness ikke er gal, vel må tro han er bunnløst lykkelig? Alt dette skal gjøre Solness til en komplisert figur, han spiller et spill, han frykter alt han spør om, han er ikke så trygg i masken, som han gir inntrykk av. Det er her det kommer frem at Alines, konens, familiegård er brent ned, og at det var dette som la grunnlag forSolness’ karrierre. Samtalen avsluttes med at Solness, fast og sikker, slår fast at omslaget i lykken vil komme, og det vil komme fra ungdommen som en dag vil banke på døren. Det banker rett etter, Solness farer sammen, han får spille uroen han føler, men det er bare Hilde Wangel som kommer. Med det tar plutselig stykket en annen vending, hun snakker om en tidligere episode, for ti år siden, på dagen ti år, Solness bygde da et umåtelig høyt kirketårn, og Hilde stod ti år yngre på bakken og så på ham, og jublet. Etterpå var det middag, og der tok Solness og kysset henne, og sa han skulle komme tilbake om ti år, og gjøre henne til prinsesse og grunnlegge et kongerike, for henne, Appelsinia. Han kysser henne også, mange gange, bøyer henne bakover og kysser henne. Solness minnes, ettersom hun sier det, det er Hilde som fører samtalen, Solness sier mest, ja, jo. Det kommer frem at Hilde egentlig er her, for å innkassere Solness’ løfte. Det forklarer at hun verken har penger eller koffert med seg. Hun har også tro på ham, og mener han bare kan åpne for ungdommen, han har ingenting å frykte derfra. Hun har en ganske direkte naivitet over seg, Hilde, nesten så hun blir distansert fra seg selv, hun lever et tøyseliv, og tøyser med det. Den egentlige Hilde er helt skjult, finnes knapt, hun er rollen hun spiller. Solness sier direkte at hun kanskje er den klumpen han har fortrengt, tidlig å bruke fortrengt som et psykologisk fenomen, han sammenligner det med en knute som nå løsner. Og Hilde, når hun får bo der, bruker Solness’ hjem som det kongeriket hun skulle få, sier det direkte: «Så har jeg jo kongeriket da!»

ANDRE AKT
Også denne akten begynner med en lang stillhet, Solness leser mappe med Broviks tegninger, fruen steller blomster, sortkledd, de får således spilt en trykket stemning. Symbolikken forsterkes ved at Solness ser på tegninger som ikke er hans egne, og at fruen forsøker å stelle hjemmet, sortkledd, med en liten vannkanne, et fåfengt forsøk på å gjøre det koselig. Før samtalen deres, kommer Kaja inn og har kort replikkveksling om gamle Brovik med Solness, fruen blander seg fravendt inn og snakker om død, etter Kaja har gått, Solness får spurt om Hilde, late som han er likegyldig, fruen antagelig litt sjalu, og så er det snakk om det nye hjemmet. Nå kommer det frem at det er mye under angående brannen, og hjemmet fru Solness har mistet, typiske Ibsenske replikker, «Men det forferdelige som brannen dro efter seg -! Det er det! Det, det, det!» Et slags omvendt «Det vidunderligste», «Det» som ikke blir klargjort. Solness vil ha henne til å glemme, fruen kan ikke glemme, det nye hjemmet vil aldri bli noe hjem. «Aldri en solstråle! Ikke så meget som et streiflys inn i hjemmet!» sier Solness. «Og så at jeg aldri får lov til å tilgi meg selv,» sier Aline. Det er altså meget under, som tilskueren skal få sitte og lure på, og som karakterene går og tenker på. På ny antyder Solness sin galskap, Alines reaksjon tyder på at det er første gang overfor henne «Halvard, – for Gud i himmelens skyld!» og ikke minst sceneinstruksjonen: «(famler etter stolryggen og setter seg)». Til sist gjeldsbyrden han har til henne, og som hun ikke kan forstå, en gjeld som går på skyld og som kanskje er fortrengte Hilde Wangel. Overgangsreplikken han sier når Hilde kommer inn: «Nå! Nu lysner det,» er i så måte lett å tolke symbolsk. Hun er lyset i hans sinn.
De tre spiller nå en kort scene med alle sammen til stede. Hilde forteller om en drøm, at hun faller utfor et høyt stup, og om Solness noensinne drømmer noe lignende? og det gjør han. Hun synes det er deliig, han isnende, noe som forteller om de to personene, og om forholdet fra Hilde til Solness, hun kan liksom ikke forestille seg ham falle, og hennes høyde vil vel alltid være midlertidig og lite reell, fallet vil ikke få betydning, slik det vil få for Solness, hans største skrekk. Deretter antyder Solness også for Hilde at han er gal, noe hun tar svært overflatisk og ler bort, bortsett fra en eneste ting da, som hun Ibsensk nok ikke vil fortelle. Det kommer senere frem, da Aline er gått, det er bare alle barneværelsene Solness har, og bygger i det nye, og som aldri blir brukt. Så kommer forklaringen. Det gamle huset brant, alle ble reddet, men Aline pådro seg feber, og det gikk i melken som hun gav de små tvillingene, og de døde. Derfor føler hun den skyld, og også Solness den skyld. Hilde sitter og hører på, og beundrer ham, men vi får liksom hele tiden følelsen av at hun ikke forstår helt hva det dreier seg om, at hun har sin egen logikk. Symbolsk vil Solness nå ikke lenger bygge kirker og kirketårn, men hjem for vanlige folk, og det er disse som skal ha tårn. Dette brakte Solness i været, og det tærer på samvittigheten. Problematiserer: «Prisen, Hilde. Den forferdelige prisen jeg måtte betale for å komme til.» Han måtte gi avkall på sitt eget hjem, for å bygge for andre. Så bygger han barneværelser, fordi «at det umulige – det liksom lokker og roper på en?», en tanke Hilde utmerket kan forstå, men på en annen måte, hun kaller det «gå troll i seg?» en tanke Solness ikke kan forstå. Han forteller også at hans lykke, hans fremgang og det som vi i dag kaller selvrealisering, gikk på bekostning av Alines, hennes var å oppdra barn. Det fikk hun ikke. I stedet bygde han hus og hjem for folk, verdier han ikke fikk oppfylt for seg selv og sin familie. Til slutt antyder han at han hadde skylden for brannen. Akkurat da banker Ragnar Brovik på, og kommer inn. Solness avviser ham, vil ikke gi ham skussmål, sterk virkning, fordi faren ligger på dødsleiet og trenger en siste oppmuntring, får det ikke. Til og med Hilde reagerer, etterpå, «Slikt kan jeg si. Men De må ikke,» om hvem som har rett til å bygge, hun kan beundre ham, han kan ikke beundre seg selv. Mellomspillet skjer før årsaken til brannen.
Det dreier seg først om en sprekk i en pipe, som Solness har sett, men ikke sagt fra om, men den egentlige årsaken er en annen, et kleskap. Solness tar likevel på seg skylden, fordi han ønsket det så sterkt, derfor er han også så urolig for om han er gal, dette knuger ham. Slik finner han og Hilde hverandre om trollet, det innvendig, som roper på fremmede makter. Her må vel jeg få skyte inn med en kvalitetsdom, Solness har ikke galskap nok til å gjøre ham farlig, han virker litt uskyldig, mener jeg. Det er også snakk om samvittighet, hadde Solness bare hatt robust samvittighet, til å tåle det, slik vikingene som fanget kvinner, symptomatisk synes Hilde det virker spennende å bli fanget. «en kan da ikke hjelpe for hvem en kommer til å holde av, vet jeg,» sier Hilde. «Å nei, – det er vel trollet inni en som rår for det.» Altså en slags demonisk, ukontrollerbar kraft, det irrasjonelle. Men det irrasjonelle hos Ibsen er alltid litt ufarlig. Hilde blir så sammenlignet med rovfugl, med ungdommen, og hun vil ha Solness til å anbefale unge Brovik for faren som ligger for døden. Kaller Solness et troll. Solness avslører så at unge Brovik er ungdommen han frykter, Hilde vil støtte ham, holder ham større enn livet, men det kan også være en lek, har sitt eget alvor. Alvine kommer inn, og avslører at Solness blir svimmel i høydene, et lite frempek dette, Solness vil vise at han kan, «å gud, å gud,» sier Alvine. Hilde vil ha sitt kongerike.
«At min byggmester ikke tør, – ikke kan stige så høyt som han selv bygger?»

TREDJE AKT
Akten begynner med en samtale mellom Hilde og Aline, deres versjon av ulykken, fru Solnss gir inntrykk av å være en som har lagt sin vilje under sin mann, og som har gått gjennom meget. Hun holder de små tvillingene bare som en liten ting, og tenker også på alle småtingene som brente, dukkene fra barndommen, her ringer symbolikken sterkt. Da Solness kommer, går Aline, og det blir samtale om dette, hun unnviker ham, eller han får henne til å unnvike seg, og dette er botemiddel for samvittigheten, og det er Hilde som får det frem, hun sier hun kommer som fra graven etter å ha snakket med Aline. Symbolikken henger tungt i hver replikk. Samtalen med Aline får også Hilde til å gi slipp på Solness, «Jeg kan ikke gjøre vondt mot en som jeg kjenner.» Solness tar skylden for alt, hans djevler, hans troll har drept Aline, og nå må han leve med den døde, han «som ikke kan leve gledeløst!» Nå blir spørsmålet om man kan nå sin egen lykke på bekostning av andres, det er Hilde som spør. Rovfugl-metaforen får nå funksjonen at hun ikke vil inn i et bur, som hun var i med sin far, og som hun kanskje ville kommet inn i med Solness også. Solness påkaller vikingtrossen, den robuste samvittighet. Så krever Hilde sitt slott, slottet Solness har lovet henne, det skal være høyt og hun skal stå på altanen på toppen, Solness svimler ved tanken, nå også overfor Hilde. Og så vil Hilde ha det deiligste i verden: Luftslott. Solness er med på tanken, vil ha et riktig luftslott, et med grunnmur under.
Deretter kommer Ragnar Brovik, faren har nå fått slag og skal dø. Det blir samtale Ragnar og Hilde, Solness går med kransen han skal henge høyt oppe i tårnet.  Ragnar legger ikke skjul på at Solness har holdt ham nede, vært redd ham, Hilde vil beundre Solness og blånekter, han er ikke redd for noe. «Ta livslykken fra andre mennesker (…) det er han ikke redd for. Men bare det å klyve opp på et stakkars stillas,» sier Ragnar. Det blir nå spørsmål om han kommer til å gjøre det, Hilde ønsker det, Aline frykter det. Så blir det ny samtale mellom Hilde og Solness, nå sier han at han bygde kirker for Gud, men at han trassig brøt for å bygge hjem, trassig på toppen, men nå har han gitt opp, og vil bygge luftslott, «Det eneste jeg tror det kan rommes menneskelykke i». Han og Hilde skal bygge, og Hilde er med.
Så gjenstår bare den velkjente slutten. Folkemengden er samlet, publikum får ikke se byggmesteren, hører bare kommentarene til folket, der er byggmesteren, Hilde leder an, Ragnar er skeptisk, Aline vil ha ham ned, og så faller han og dør. «Min byggmester,» er siste replikk, fra Hilde.

Lille Eyolf, av Henrik Ibsen

Dette stykket får de stikkordpregete notatene jeg tok ved første gangs lesning i 2006.

6 roller. Skrevet i 1894.

Alfred Almers:  gift med Rita
Asta halvsøster til Alfred, forhold til ingeniør Borgheim, veibygger.

Sceneangivelsene er typisk Ibsenske. Omstendlige, detaljerte.

Tema
Forvandlingens lov
Helt og holdent

ALLMERS: Selvbedrag. Smiler. Godt og tenkt og tenkt og tenkt. «Opp på de store høyder og vidder». Skriver bok om «Det menneskelige ansvar» Bryr seg om Eyolf, men mest for egen del, vil skinne selv ved å få Eyolf til å skinne. «Jeg vil sette mitt nye livsverk i det at han skal bli den fullverdige.» Her er motivet stykkevis og delt, brukt annerledes. Allmersk kan ikke både skrive bok om det menneskelige ansvar, og ta seg av Eyolf. Det samme om Asta: «Du må jo huske at jeg har ansvar for Asta. For hennes livs lykke.»
Ønsker lovmessighet og mening.
RITA: Om Eyolf, barnet: «Men jeg tåler det ikke, Alfred! Jeg tåler det ikke, – det sier jeg deg!»
BORGHEIM: «Å du store vakre verden, – hva det er for en lykke, det, å være veibygger!» «Jeg synes hele livet er som en lek, jeg!»

AKT I
Antydning til overnaturlig, følelser: Asta: Så det var det jeg følte!
Antydning: Asta: Fordi jeg ikke har noe å miste. Rita: Ingen? Asta: Ikke det jeg vet om.
Varsel: Eyolf vil lære å svømme.
Rottejomfruen: Har herskapet noe som gnager i huset?
Forklarer også hvordan hun lokker rottene ut, og tar dem med til vannet.
Rita: «Brakte liksom en likstank med seg.»
Allmers sier han forlater bokprosjektet, og vil ofre seg for oppdragelsen av Eyolf. Kan ikke dele seg. Sammen med Rita og Asta kan han klare det. Ritas svar: «Du kan altså dog dele deg.»
Antydninger til sjalusi mellom Rita og Asta, og Allmers og Borgheim. Første virkelige følelsesutbrudd, deretter, Rita vil ha Allmers helt for seg selv. Her er det også hun uttaler at hun hater barnet, eller ikke tåler det, og truer med det ene og det andre.
Rita: «Jeg vedder på at det er onde øyne som har spilt Dem et puss her.» «Ja, jeg har begynt å tro på onde øyne nå. Mest på onde barneøyne.» Rett etter kommer meldingen om at Eyolf er død, druknet.

AKT II: Utendørs. Sceneanvisninger om været.
Allmers: «Livet, tilværelsen, – tilskikkelsen kan da vel ikke være så helt meningsløs heller.» Snakk om hvordan lille Eyolf druknet, stod og så etter rottejomfruen –> det dragende.
Allmers og Asta, snakk.
Deretter Allmers og Rita. Kommer frem at Eyolf ble skadet da Rita og Allmers elsket, og glemte barnet. Allmers har derfor Eyolfs død som en gjengjeldelse.
Til slutt kommer det frem at Asta ikke er Allmers halvsøster likevel, hun bærer ikke Allmersnavnet med rette.

AKT III: Haven til Allmers.
Borgheim frir ganske heftig til Asta.
Rita: «Menneskene er hjerteløse. De tar ingen hensyn. Verken til de levende eller til de døde.»
Krykken flyter.
Allmers har flørting med døden, der han går, i fjellene. Sier han selv.
Allmers: «I grunnen har vi ikke gjort meget for de fattige folk der nede.»

Slutter veldig høytidelig. De skal se oppad, etter Eyolf, og ta til seg alle de fattige barn.