Stikkordarkiv: Henrik VI

Henry VI – Part I, av William Shakespeare

Selv om det er mye mulig at Shakespeare skrev denne første delen av Henrik VI etter at han hadde skrevet de to neste, så begynner jeg likevel med denne. De aller fleste stykkene til Shakespeare har usikre datoer når de ble skrevet, og for de tidligste stykkene gjelder dette uten unntak. Jeg følger kronologien satt opp på Shakespearewords, den beste Shakespearesiden nå om dagen, men gjør en liten omrokkering her for Henrik VI, for å få de tre delene i rekkefølge.

Trilogien, som satt sammen med mer berømte og mer vellykkede Richard III blir en kvadrologi, handler om urolighetene som blir utløst når den store kongen, Henrik V, dør, og etterlater seg spebarnet Henrik VI som arving. England er på denne tiden i en langvarig konflikt med Frankrike, en konflikt der de nettopp under Henrik V har vunnet noen store seire. Det skal en sterk konge til for å opprettholde disse seirene. Henrik VI ble en av de svakeste kongene England har hatt. Dette utløste rivalisering om tronen, det som etter hvert utviklet seg til de såkalte rosekrigene. I dem stod huset Lancaster, med den røde rosen, mot huset York, med den hvite. Begge tilhørte huset Plantagenet, og begge kunne hevde rettmessig krav på kongetittelen. Lancaster hadde den sittende kongen, det var denne linjen som var fulgt, Henrik VIs far og bestefar hadde begge sittet på tronen som arvinger etter Edvard III. Men hertugen av York hadde en kortere arvelinje, siden han var etterkommer av Edvard IIIs tredje og femte sønn, mens Henrik VI var etterkommer etter den fjerde. Det hadde alt sammen sin opprinnelse i at Henrik IV i 1399 avsatte kong Richard II, og året etter henrettet ham. Dette er tema i noen av Shakespeares øvrige historiske drama, som vi skal behandle i løpet av året.

Den historiske kong Henrik VI

I trilogien til Shakespeare opptrer kong Henrik VI som en udugelig konge. Det har sine grunner til at kong Henrik VI ble som han ble. Han er født i 1421, hans far var berømte Henrik V, krigerkongen som beseiret de forhatte franskmennene i slag etter slag, og la stadig nytt land inn under den engelske kronen. I 1420 giftet han seg med Katarina av Valois, datter til kong Karl VI av Frankrike. Slik skulle de franske besittelsene forsegles. Henrik VI skulle bli arving både i Frankrike og i England. Dessverre døde Henrik V allerede i 1422, før Henrik VI var ett år gammel. Og som eneste rettmessige arving, ble det lille spebarnet konge av England, den yngste kongen England har hatt. Samme år ble han også konge av Frankrike, etter at Karl VI døde.

Spebarnet var i en umulig situasjon. Riktignok var det inngått fred mellom engelskmennene og franskmennene i Troyes i 1420, det var dette som førte til bryllupet mellom Henrik V og Katarina av Valois, i håp om å gjøre slutt på hundreårskrigen, men det er klart, det var fortsatt mye bittert blod mellom britene og franskmennene. Engelskmennene så med dyp skepsis på Katarina av Valois, særlig nå som den store Henrik V var død. De stolte ikke et øyeblikk på at hun ville oppdra Henrik VI til å bli en god brite. Og franskmennene så selvsagt med enda større skepsis på at dette britiske kongebarnet også skulle være konge hos dem. De godtok det ikke, kort og godt, og anerkjente ikke Henrik VI som konge av Frankrike. I stedet lot de den franske arverekkefølgen gjelde, på tross av avtalen inngått i Troyes, den franske tronen skulle tilhøre en fransk konge. Så de valgte Charles VII, sønn av Charles VI.

Nå kunne britene selvfølgelig hevde sin del av avtalen, men de måtte også ha makt å sette bak kravet. Henrik VI ville ikke være i stand til å beslutte noe på en stund, han var bare barnet. Så i stedet ble det rådgiverne hans som måtte stå for beslutningene. Og hvordan skulle de te seg? Skulle de hevde britenes herredømme over den franske trone? Eller skulle de heller søke fred med franskmennene, og i hvert fall beholde de landområdene som var erobret og lagt direkte under den engelske kronen? Her var det nok av plass å manøvrere for den engelske adelen. De var forenet i grenseløs beundring for Henriks far, Henrik V, og dyp mistro til alt som smakte av fransk. Slik var det ingen som egentlig utfordret barnekongen, han satt trygt ved makten. Men det var heller ingen som lærte ham opp til å ta avgjørelser selv. Og med en far som var død og en mor han ikke skulle ha kontakt med, hun var nå en gang fransk, så har vi en barneoppdragelse som ikke vil produsere en konge oppgaven voksen. Historien har også svært få eksempler på at store konger og herskere får en stor arving.

Henry VI

Vi har nå satt noenlunde den historiske bakgrunnen, og kan gå løs på det første teaterstykket i trilogien. Det første er også det svakeste, derfor ville det vært behagelig om Shakespeare skrev dette før de to andre, slik at vi kan spore en utvikling. Men historien gir oss ikke et slikt behag, den gir oss ikke svar, men det er rimelig å anta at dette er stykket som er skrevet sist. Det må andre forklaringer til for å forklare årsaken til at dette stykket er svakere, og disse forklaringene blir spekulasjoner. Kanskje samarbeidet Shakespeare med andre om dette stykket, kanskje gjorde han flere revisjoner av del 2 og 3, kanskje fikk han det rett og slett bedre til, vi vet ikke.

Posten er under arbeid. Andre del av sagaen vil bli behandlet først.

Reklamer