Stikkordarkiv: Historiske drama

Henry VI – part III, av William Shakespeare

Tredje del av Henry VI tar opp tråden direkte der andre del slutter. Huset av York har nettopp vunnet det første slaget ved St. Albany, og kong Henry har flyktet med sitt hoff. Dette er også innledningen til rosekrigene, og det er om dem dette stykket handler.

Tredje del er imidlertid ikke så rystende som del 2. Der får vi se et kongedømme i oppløsning, og en svak konge ute av stand til å gjøre noe med katastrofen. Her i tredje del er katastrofen allerede i gang, og man føler kanskje at uansett hvem som vinner, vil det være et bedre alternativ enn kong Henry VI som forlater makten.

Stykket er antatt skrevet i 1591, og rekkefølgen av de tre delene om Henry VI er litt omdiskuterte.

Reklamer

Henry VI – part II, av William Shakespeare

Det er kanskje spesielt at Shakespeare skrev andre del om Henry VI, før han skrev første del av den, men slik er det altså forskningen vil ha det. Det er ikke sikkert stykkene er ment å høre sammen, men de omhandler samme konge i forskjellige konflikter, og er i ettertid nummerert i rekkefølge. Det er også ettertiden som har gitt dette stykket sitt navn. I folioutgaven het det The first part of the contention, eller med full tittel The first part of the contention of the Two famous houses of York and Lancaster. Det kan tyde på at det nå som nå er del 2 og del 3, egentlig hørte sammen som del 2, og det som nå er del 1, er kommet til senere. Stykket om Richard III kan også trekkes inn for å gjøre det til en kvartett. De handler alle sammen om rosekrigene.

Henry VI er det stykket av Shakespeare som har flest karakterer. De deles inn i 9 grupper, hvor det i tillegg er en «others», altså 10 i alt. Hver av gruppene har fra to til elleve personer, til sammen teller jeg 54 karakterer, men det kan være litt forskjellig etter hvordan man teller. I tillegg kommer en rekke følgere, opprørere, vakter, tjenere og andre som skal være til stede, uten å gjøre noe spesielt. Det er helt uvanlig mange karakterer til å være et teaterstykke, og smått utrolig at Shakespeare gjør bruk av og kontrollerer så mange så tidlig i karrieren. Til sammenligning kan man trekke frem Krig og fred, som er berømt for sitt fyldige persongalleri. Der er det vanlig å regne at det opptrer rundt hundre distinkte karakterer.

Det er også et av hans lengste stykker. Det er 5 akter, 24 scener, 3125 linjer, og mildt sagt svært mye som skjer mellom linjene. Her er det flere slag og kamper, flere henrettelser som kan trekkes ut i tid, stykket klokker gjerne inn til over tre timer om det skal fremføres på en scene. Det er massivt. Og det er altså bare den midterste delen av en trilogi som omhandler en av Englands svakeste konger, Henrik den sjette.

Shakespeare går like inn i dette materialet her. Og han gjør det aller sterkest her i del to, som er likefrem ubehagelig å se på. Her er skildret en konge helt ute av stand til å ta noen avgjørelser. Selv som voksen mann er han bare barnet. Han er naiv i sin tiltro til alt og alle rundt ham, han spør alltid om råd og hjelp når han skal beslutte noe, og han klarer ikke å ta innover seg og ta konsekvensen av ulykkene som skjer. Vi ser en konge som er svak og menneskelig, som avskyr vanskeligheter, og som ber om at han ikke skal være konge.


KING HENRY VI
Was ever king that joy’d an earthly throne,
And could command no more content than I?
No sooner was I crept out of my cradle
But I was made a king, at nine months old.
Was never subject long’d to be a king
As I do long and wish to be a subject. (2H6,4,9,1-6)

Stykket begynner da hans blivende hustru, Margarete av Anjou, ankommer hoffet. Det er så man er fristet til å trekke frem det gamle uttrykket in medias res, midt i handlingen. Det varsler allerede ulykke. Bryllupet er arrangert for kongen, han har gått med på det i like naiv tiltro til rådene han får, som han alltid er. Margrete av Anjou var i slekt med Charles VII kone, Marie av Anjou, og var av fyrsteslekt med aner og makt i kongeriket Napoli og forskjellige områder i Frankrike. Charles ville ikke gifte henne bort gratis, og forlangte tilbake noen av områdene Henrik V hadde erobre. Det er stikk i strid med tradisjonen, vanligvis er det jo dem som gifter bort jenta som betaler medgift. Kong Henrik VI gikk med på gavene – og økte sin upopularitet i England.

I forbifarten kan vi ta med kongens første replikk, som tydelig viser at han ikke i det hele tatt er på høyde med situasjonen, verken i å uttrykke sin kjærlighet til en voksen dame, eller i å forholde seg til motviljen fyrstene rundt ham har til det forestående bryllupet.


KING HENRY VI
Suffolk, arise. Welcome, Queen Margaret:
I can express no kinder sign of love
Than this kind kiss. O Lord, that lends me life,
Lend me a heart replete with thankfulness!
For thou hast given me in this beauteous face
A world of earthly blessings to my soul,
If sympathy of love unite our thoughts.(2H6,1,1,17-23)

Dette er ordene han møter sin kone med. Hun gjengir imidlertid ikke kjærligheten han eventuelt føler for henne, det er ikke helt riktig å bruke ordet kjærlighet om en mann som Henrik VI, som han opptrer i Shakespeares stykke. Han er et menneske som er innskrenket i sine følelser, som er blitt skjult for verden, i våre dager er kanskje isolerte mennesker som Michael Jackson mest nærliggende å sammenligne med.

Den blivende dronning Margrete har egne ambisjoner. De involverer riktignok også hennes mann, kongen, men bare som et middel til å nå sine egne mål. Det gjelder også i kjærligheten, der den barnlige, trygge verden Henrik VI ønsker ikke er noenting for henne. Hun vil ha den lidenskaplige og ambisiøse hertugen av Suffolk. Sammen legger de sine renker for kongen. Det er det mange som gjør, og han ser ingen av dem.

Det er et ubehagelig stykke å se på og lese, for det er ingen av de drivende kreftene som representerer noe oppbyggelig. De er alle sammen destruktive, de ønsker makt til seg selv, og er villig til å gå over lik og bryte hellige løfter for å oppnå den. Det er godt illustrert med dronning Margrete og Suffolk. Shakespeare var selv engelskmann og brukte engelske kilder, det er ikke til å undres over at franske Margrete av Anjou fremstår som en helt avskyelig kvinne i begge de to stykkene om Henrik VI som hun deltar i. Her er hun en av hovedarkitektene bak planen om å bli kvitt lord Glorchester.

KING HENRY VI

Was ever king that joy’d an earthly throne,
And could command no more content than I?
No sooner was I crept out of my cradle
But I was made a king, at nine months old.
Was never subject long’d to be a king
As I do long and wish to be a subject.

Henry VI – Part I, av William Shakespeare

Selv om det er mye mulig at Shakespeare skrev denne første delen av Henrik VI etter at han hadde skrevet de to neste, så begynner jeg likevel med denne. De aller fleste stykkene til Shakespeare har usikre datoer når de ble skrevet, og for de tidligste stykkene gjelder dette uten unntak. Jeg følger kronologien satt opp på Shakespearewords, den beste Shakespearesiden nå om dagen, men gjør en liten omrokkering her for Henrik VI, for å få de tre delene i rekkefølge.

Trilogien, som satt sammen med mer berømte og mer vellykkede Richard III blir en kvadrologi, handler om urolighetene som blir utløst når den store kongen, Henrik V, dør, og etterlater seg spebarnet Henrik VI som arving. England er på denne tiden i en langvarig konflikt med Frankrike, en konflikt der de nettopp under Henrik V har vunnet noen store seire. Det skal en sterk konge til for å opprettholde disse seirene. Henrik VI ble en av de svakeste kongene England har hatt. Dette utløste rivalisering om tronen, det som etter hvert utviklet seg til de såkalte rosekrigene. I dem stod huset Lancaster, med den røde rosen, mot huset York, med den hvite. Begge tilhørte huset Plantagenet, og begge kunne hevde rettmessig krav på kongetittelen. Lancaster hadde den sittende kongen, det var denne linjen som var fulgt, Henrik VIs far og bestefar hadde begge sittet på tronen som arvinger etter Edvard III. Men hertugen av York hadde en kortere arvelinje, siden han var etterkommer av Edvard IIIs tredje og femte sønn, mens Henrik VI var etterkommer etter den fjerde. Det hadde alt sammen sin opprinnelse i at Henrik IV i 1399 avsatte kong Richard II, og året etter henrettet ham. Dette er tema i noen av Shakespeares øvrige historiske drama, som vi skal behandle i løpet av året.

Den historiske kong Henrik VI

I trilogien til Shakespeare opptrer kong Henrik VI som en udugelig konge. Det har sine grunner til at kong Henrik VI ble som han ble. Han er født i 1421, hans far var berømte Henrik V, krigerkongen som beseiret de forhatte franskmennene i slag etter slag, og la stadig nytt land inn under den engelske kronen. I 1420 giftet han seg med Katarina av Valois, datter til kong Karl VI av Frankrike. Slik skulle de franske besittelsene forsegles. Henrik VI skulle bli arving både i Frankrike og i England. Dessverre døde Henrik V allerede i 1422, før Henrik VI var ett år gammel. Og som eneste rettmessige arving, ble det lille spebarnet konge av England, den yngste kongen England har hatt. Samme år ble han også konge av Frankrike, etter at Karl VI døde.

Spebarnet var i en umulig situasjon. Riktignok var det inngått fred mellom engelskmennene og franskmennene i Troyes i 1420, det var dette som førte til bryllupet mellom Henrik V og Katarina av Valois, i håp om å gjøre slutt på hundreårskrigen, men det er klart, det var fortsatt mye bittert blod mellom britene og franskmennene. Engelskmennene så med dyp skepsis på Katarina av Valois, særlig nå som den store Henrik V var død. De stolte ikke et øyeblikk på at hun ville oppdra Henrik VI til å bli en god brite. Og franskmennene så selvsagt med enda større skepsis på at dette britiske kongebarnet også skulle være konge hos dem. De godtok det ikke, kort og godt, og anerkjente ikke Henrik VI som konge av Frankrike. I stedet lot de den franske arverekkefølgen gjelde, på tross av avtalen inngått i Troyes, den franske tronen skulle tilhøre en fransk konge. Så de valgte Charles VII, sønn av Charles VI.

Nå kunne britene selvfølgelig hevde sin del av avtalen, men de måtte også ha makt å sette bak kravet. Henrik VI ville ikke være i stand til å beslutte noe på en stund, han var bare barnet. Så i stedet ble det rådgiverne hans som måtte stå for beslutningene. Og hvordan skulle de te seg? Skulle de hevde britenes herredømme over den franske trone? Eller skulle de heller søke fred med franskmennene, og i hvert fall beholde de landområdene som var erobret og lagt direkte under den engelske kronen? Her var det nok av plass å manøvrere for den engelske adelen. De var forenet i grenseløs beundring for Henriks far, Henrik V, og dyp mistro til alt som smakte av fransk. Slik var det ingen som egentlig utfordret barnekongen, han satt trygt ved makten. Men det var heller ingen som lærte ham opp til å ta avgjørelser selv. Og med en far som var død og en mor han ikke skulle ha kontakt med, hun var nå en gang fransk, så har vi en barneoppdragelse som ikke vil produsere en konge oppgaven voksen. Historien har også svært få eksempler på at store konger og herskere får en stor arving.

Henry VI

Vi har nå satt noenlunde den historiske bakgrunnen, og kan gå løs på det første teaterstykket i trilogien. Det første er også det svakeste, derfor ville det vært behagelig om Shakespeare skrev dette før de to andre, slik at vi kan spore en utvikling. Men historien gir oss ikke et slikt behag, den gir oss ikke svar, men det er rimelig å anta at dette er stykket som er skrevet sist. Det må andre forklaringer til for å forklare årsaken til at dette stykket er svakere, og disse forklaringene blir spekulasjoner. Kanskje samarbeidet Shakespeare med andre om dette stykket, kanskje gjorde han flere revisjoner av del 2 og 3, kanskje fikk han det rett og slett bedre til, vi vet ikke.

Posten er under arbeid. Andre del av sagaen vil bli behandlet først.

Carl XII, av August Strindberg

Mandager skal jeg presentere skandinavisk litteratur. Jeg begynner med teaterstykket Carl XII, av August Strindberg (1849 – 1912). Jeg valgte å skrive om dette stykket som kanskje ikke er Strindbergs mest kjente, i hvert fall ikke her i Norge, for også å oppdatere meg litt om svensk historie. Karl XII er krigerkongen, som regjerte fra 1697 til 1718, hvor han døde i felt ved Fredrikshald festning i Norge. Det er fremdeles omdiskutert om det var en norsk eller svensk kule som felte ham.

Karl XII er også kongen som gikk i felttog mot Peter den store, og tapte i slaget vet Poltava i 1709. Etter det tapte Sverige rollen som dominerende makt rundt østersjøen for alltid, siden har Russland vært sterkere. Alt dette har jeg kjent til ganske vagt, men har lest meg opp litt i forberedelsene og etterarbeidet med Strindbergs stykke.

Carl XII, av August Strindberg

Stykket er skrevet i 1901 (eller rettere sagt, utgitt da – urpremieren er på svenske dramaten i 1902), og er dermed skrevet sent i karrieren til Strindberg. Det er blant de siste av de historiske dramaene. Strindberg har altså når stykket utgis allerede vært med på å revolusjonere teatersjangeren, og gi det en ny og symbolsk form.

De tidlige historiske dramaene til Strindberg var inspirert av Shakespeare, med raske sceneskifter, fortettet handling og til dels psykologisk, kompliserte karakterer. Her i Carl XII er det ikke lenger noe spor av sånt.

Stykket er ikke satt opp med akter og scener, men fem forskjellige tablå. Det har en slags handling, det er kongen som kommer tilbake fra det mislykkede felttoget i Russland, og må tåle de svenske reaksjonene på nederlaget, men det er ikke noe driv i handlingen, det er mer stemningen enn handlingsgangen som er viktig.

Det er 11 personer og flere bipersoner med på rollelisten. De opptrer ikke så mye som levende mennesker, men er også de mer represenanter for ideer og stemninger. Hovedpersonen er selvfølgelig kongen selv, som er blitt helt desillusjonert, og som nesten litt motvillig utfører sine kongeplikter. Når han ikke er til stede, er det han og Sveriges situasjon som blir diskutert, og det blir diskutert slik diskusjonene går i et land hvor man har hatt makten, og mistet den.

Vi har i stykket noen opptrinn. I andre tablå er det forræderen Görtz som har arbeidet for å avsette kongen. En forholdsvis lang dialog ender med at Görtz blir ført ut for et såkalt «pinligt forhør», og forsvinner ut av stykket. Scenen kan ikke være med annet enn for å vise at kong Karl XII fortsatt er en potent konge, som vet hva man må gjøre med forrædere. Samtidig er det ikke en handling det lyser vilje av, det er mer kongen som utfører sin plikt. Kongen må til og med på et tidspunkt spørre om Görtz har glemt samtalens utgangspunkt,» — att du är en förrädare, som arbetat för min afsättning!» (s. 63 i webutgaven). Baron Georg Heinrich von Görtz var for øvrig en komplisert person også i det virkelige liv, han ble henrettet i 1719, altså året etter at Karl XII ble skutt.

Ingen av disse opptrinnene er imidlertid ledd i noen utvikling. Det er bare scener, tablåer, som setter stemninger og understreker poenger. Dette gjorde også at stykket fikk en blandet mottagelse da det ble uroppført i 1902. Kritikerne var ikke vant til å se denne type teater, og hadde ikke fått venne seg til et Drømspel, som Strindberg setter en standard med nettopp på denne tiden. De svenske kritikerne har også litt problemer med en så redusert konge som Karl XII er her i stykket. Selv om han er omdiskutert, og er den kongen som regjerte da de mistet sin rolle som stormakt, så er han den siste kongen som forsøkte å hevde den rollen. Hos Strindberg er han en konge som har feilet og har innsett sine feil, og må leve med den indre skammen for disse feilene.

Den desilusjonerte kongen forbereder også i stykket et siste felttog, som han også gjorde det i virkeligheten. Det skal gå til Norge. Jeg leser stykket nesten som om kongen her leter etter en utvei fra livet, en måte å dø på. Det er i hvert fall vanskelig å lese det som noe oppriktig forsøk på å gjenopprette den tapte ære. Norge er for lite og ubetydelig til det. På den annen side har kongen, om enn han er svekket, fortsatt kraft til å ta krigstrøtte svensker med på enda et felttog. Det er imidlertid et felttog helt uten glød.

I virkeligheten er det fortsatt uklart hvordan Karl XII døde, selv om nyere forskning hevder å ha funnet svaret. Det er hevet over tvil at kongen stod utsatt til i ildlinjen fra norske kuler på Fredrikshald festning, men det er mulig selve skuddet ble avfyrt fra svensk side. Kongen hadde flere fiender. Strindberg velger imidlertid sin egen løsning.

I en scene det er mulig å få visuelt vakkert til lyser skuddene opp festningsverkene hvor svenskene og nordmennene er forskanset. Kongen er ikke i scenebildet, han blir bare omtalt av de andre karakterene, adjutanten, Swedenborg, Feif og Mörner. De kan fortelle at kongen er i første løpegraven, utsatt til, og at han ber til oven. Feif spør Swednborg om han har lagt merke til at de samtaler over kongen som om han var død, hvorpå Swedenborg svarer at han er død. Like etter kommer ildkulen som dreper kongen (i stykket er det en ildkule, eller det er i sceneinstruksjonene en ildkule som skal lyse opp like før det annonserers at kongen er død). «Ske Guds vilje», sier Swedenborg. Så begynner ropene om at kongen er død. Swedenborg spør hvor kulen kom fra, der oppefrån, sier Feif, og peker på festningen. Der oppefrån, sier Swedenborg, og peker mot himmelen. Det er altså himmelske makters vilje at kongen skal dø, skjønt, han har nettopp blitt sett i bønn selv, kanskje var det også hans egen vilje. Swedenborg avslutter med at om den ikke kom fra himmelen, så burde den gjort det. Han vil det skal være skjebnebestemt, kongen må dø. Strindberg gir naturligvis ikke noe klart svar i stykket.

Jeg leste det for øvrig på min Samsung Galaxy tab. Filen lastet jeg ned gratis fra Svenske dramawebben, der alle Strindbergs stykker kan hentes ned. Det var en wordfil som jeg konverterte til PDF for å lette lesingen ytterligere. Teksten var en glede å lese i dette formatet, og gikk unna på et par timer.

Folkunga-sagan, av August Strindberg

Etter min lille omredigering skal August Strindberg ha denne plassen. Jeg kommer til å fylle denne uken med fem av Strindbergs historiske dramaer fra like rundt århundreskiftet, begynnende med Folkunga-sagaen, og avsluttende med Carl XII.

Strindberg er en av de mest produktive forfatterne av dem alle. Det er ikke bare at han er produktiv, det er det flere som var, men han er det innen alle sjangere, inkludert kunstmaling. Med sine over 60 teaterstykker skrev han noe sånt som like mange stykker som Ibsen og Shakespeare til sammen, og bortsett fra noen få dikt skrev ikke de to annet enn teater. Strindberg skrev også romaner, fortellinger, noveller og reiseskildringer. Han kunne også vise til en makeløs utvikling som forfatter, fra de første spede forsøkene på å kopiere Shakespeare, gjennom realisme og naturalisme til den nye symbolske modernisme, og innom historiske dramaer og det ene og det andre. Han hadde et voldsomt temperament som forfatter, og fikk tekstene fra seg, flere om året.

… Nei, mine vänner, framåt!

Dette er den første replikken i Strindbergs første stykke for scenen, Fritänkeren (1870). Det blir sagt av den anonyme karakteren, Filip, og den eneste som ikke applauderer den, er hovedpersonen, Karl. Dette er et ungdomsverk, med alle de karakteristikker ungdomsverk gjerne har. Her er det store tanker og ivrige replikkvekslinger, men unge Strindberg får ikke laget handlingen så det står noe på spill. Karl mister riktignok både sin forlovede, sin arv og sin stilling på grunn av sitt fritenkeri, men det er ikke noe mer enn et frivillig valg. Han kunne like gjerne holdt på sin families og på samfunnets tro, eller gitt skinn av det, for ikke å måtte reise til Amerika som det ender opp med at han må gjøre til slutt. Å skrive dramatikk er den vanskeligste av sjangrene, nybegynnerne får det alltid bare til å bli replikkvekslinger, og ikke handling. Det var imidlertid artig å lese, og jeg anbefaler alle å klikke på lenken over og bruke de par tre timer det tar å lese gjennom debutverket til Strindberg. Det er en frisk start, friskere enn Ibsens Catalina.

Men i denne posten hopper vi 19 år frem i tid, da Strindberg har blitt etablert forfatter og kan gjøre krav på å være Skandinavias største. Han har skapt hissig debatt med sine naturalistiske verk, både innenfor drama og innenfor novellen. Som så mange ganger før og etter bryter Strindberg nå med forventningene, og gir seg til å skrive i en helt annen stil enn den han hadde skrevet før, eller var rådende i tiden. Han gir seg hen til å skrive historiske dramaer, og henter tema og motiv fra den svenske kongehistorien.

Det første stykket i denne serien er Folkunga-sagan. Folkungene er en svensk kongeslekt fra middelalderen. Jeg skal ikke skrive så mye om den, andre kjenner svensk kongehistorie bedre enn jeg. Kongen det handler om i Strindbergs stykke er i hvert fall Magnus Eriksson, som levde fra 1316 -1374, og var konge fra 1319. Det var dramatiske tider. I Norge hadde man etter mange gode og stabile år på 1200-tallet problemer med arverekkefølgen mot slutten av århundret, og over i 1300-tallet. Kong Erik Magnusson døde sønneløs i 1299, det samme gjorde broren, Håkon V Magnusson, i 1319. Dermed stod Norge uten en rettmessig konge langs den mannlige linjen av Sverreætten. Håkon V Magnusson hadde imidlertid en datter, Ingebjørg Håkonsdatter, og hun var gift med hertug Erik Magnusson, en svenske med kongeblod i årene. Magnus Eriksson i Strindbergs stykke er en av sønnene Ingebjørg og Erik fikk. Han arvet både den svenske og norske tronen i 1319, da han bare var 3 år gammel.

Det er klart det venter et slikt barn vanskeligheter. Det lå mye makt i middelalderens kongetittel, her var det kommet et lite barn som kanskje ikke helt rettmessig hadde fått kongeverdigheten både i Norge og Sverige. Det var to betydelige makter i datidens Europa. Mange ønsket makten kongen hadde, eller ønsket å utnytte problemene til å innskrenke kongens makt. Det var mange kamper mellom den unge kongen og hans støttespillere, og riksrådet og stormennene. Senere i perioden skulle den kanskje største katastrofen i Europas historie inntreffe, med Svartedauden. Magnus Eriksson greide ikke å holde de to rikene samlet, og mistet gradvis makt mot slutten av sin regjeringstid.

Strindberg har derfor mye artig å gripe fatt i når han skal skrive teaterstykke om disse hendingene. Han legger alle problemene inn i ætten, at det hviler en forbannelse over Folkungene, som Magnus Eriksson er i slekt av.