Stikkordarkiv: Inderlige tekster

En følelse

En vakker tekst.

En følelse

Etter endt arbeidsdag går lektor Eivind Salen de ti minuttene hjem fra bussholdeplassen til i sentrum til leiligheten på Nordnes. Han hører ofte på radioen, han har en liten mp3 spiller, som også tar inn radio, og den hører han på, der han går hjemover, kanskje innom butikken, kanskje rett hjem. Når han er trøtt deiser han ned i sofaen, ellers skrur han på datamaskinen eller setter i gang middagen. Denne gangen hopper vi over alt det, vi skal frem til en følelse han får. Den kommer overraskende på ham, for i det siste har han følt seg litt følelsesløs, i den forstand at følelsene ikke kommer så sterkt over ham som de gjorde tidligere. Han tenker for seg selv at det skyldes alderen, men han vet selvfølelig ikke dette, hvordan skal han kunne vite det. Han er litt bekymret over at følelsene ikke er så sterke som før, men han tenker som så at heller ikke bekymringen er særlig sterk, ikke sånn som før, han kan utmerket leve med den, og det bekymrer ham mer enn bekymringen, for å si det sånn. Men for å si det som sant er, så er også dette bare en bekymring han prøver å pådra seg, det er mest av alt en bekymring han vet han burde hatt. Som regel tenker han ikke så nøye over dette før det begynner å mørkne til kvelds. Så vi hopper frem til tiden da det mørkner til kvelds, og vi setter på en plate for ham, eller vi lar ham sette den på selv, en vanlig plate fra hans rikholdige CD-arkiv, en han har hørt mange ganger før i sitt rikholdige liv. Nå hører han den igjen, men denne gangen kommer det en følelse. Han får selvfølgelig sjokk da det ringer på døren, han lurer på hvem i all verden det kan være, ikke i sine villeste fantasier kan han forestille seg at det er en følelse, men det er det altså, og den kommer inn enten den er bedt eller ikke. Vår mann, Eivind Salen, dere ser ham tydelig for dere, han står i stuen sin der det også er en følelse, på spilleren er det musikk, ellers er det bare ham og følelsen, han setter seg i sofaen, følelsen blir værende. ”Hva er dette for noe,” tenker Eivind Salen, som egentlig er en intelligent og meget reflektert person, han liker ikke å få besøk av følelser uten å finne ut hva de er for noe, han liker å kjenne andre til bunns, og vil derfor selvsagt også kjenne seg selv. Til bunns. Men denne følelsen kjenner han altså ikke. Den er ikke så lett å gripe, følelser lar seg selvfølgelig ikke gripe, hvordan kan en intelligent og meget reflektert person tro noe sånt, man må heller kommunisere med dem enn å forsøke å gripe dem, det siste ser bare teit ut, det første ser også teit ut når man ikke får det til slik Eivind ikke gjør. Han kommer liksom ikke videre fra spørsmålet ”Hva er dette for noe,” eller det mer direkte ”hvem er du”, spørsmål følelser naturligvis ikke svarer på, de er der bare, utilgjengelige for dem som ikke forstår dem, en rikdom i livet for dem som gjør det. Denne rikdommen hadde Eivind tidligere, ja, jeg kaller ham med fornavn, jeg kjenner ham godt og har stor sympati for ham, men nå ser jeg han er ute å kjøre. Se selv så forvirret han er, kjenner ikke igjen sin egen følelse og så engstelig for hva som skjer med ham. Med god grunn, denne engstelsen vil bare bli verre hvis han ikke finner ut av det. Jeg har skrevet dette for å advare ham.

ES 26. okt 2005

Reklamer

En ølflaske og jeg

En ølflaske og jeg

Det er godt at ingen får vite hvem ”jeg” er i denne teksten. Den kan være skrevet av hvem som helst, gjelde hvem som helst, og trenger ikke ha noe som helst med meg å gjøre. Men et har den. Jeg som skriver, vet så utmerket godt at det er om meg, og at sånn jeg skildrer det, er sånn jeg har det. Dette er dermed ikke en tekst i den forstand, dette er virkeligheten, en ren og skjær beskrivelse av meg og den virkeligheten jeg lever i. Det er meg, og det er en flaske øl. Jeg har allerede åpnet den. Hvorfor skulle jeg la være å åpne den, så fattig er jeg ennå ikke, jeg kan åpne en øl når jeg har en, og kjøpe en ny dagen etter. Denne flasken med øl er en erstatning for mye. Jeg skal ikke engang skrive hva den er en erstatning for, jeg vet det så utmerket godt selv, og det er jo for meg selv jeg skriver denne teksten. Og den er så langt i langt i fra noen fullgod erstatning. Den er mitt eneste selskap her i kveld. Og jeg har kledd meg litt opp for dem. Jeg har tatt på meg en fin genser og etterbarberingsvann. Til flasken skulle jeg gjerne veksle noen ord, eller lagt frem noen tanker, jeg skulle gjerne hatt respons på dem også. Jeg skulle gjerne hatt at flasken svarte meg litt, forstod meg litt, at den kunne sagt noe til meg, som jeg trenger å høre. Men alle som har hatt en flaske øl i hånden, vet at den tier stille. Så noen fullgod erstatning er flasken ikke. Likevel gjør den meg så rørt og tankefull at jeg skriver denne teksten.

ES 19. nov 2008