Stikkordarkiv: Italiensk middelalderlitteratur

Canto III, Inferno, Dantes Divina Commedia

CANTO III

Sangene 1 og 2 blir brukt til at Dante skal finne seg midtveis i livet og langt inne i en mørk skog han ikke finner noen vei ut av. Han er i dypt trøbbel, da Vergil finner ham, og overtaler ham til å følge ham. Det siste som skjer i sang 2 er at Dante bestemmer seg for å gjøre det, og vi ser han følge Vergil nedover en bratt skrent. I sang 3 er det første som møter Dante (og oss) følgende berømte skilt:

PER ME SI VA NE LA CITTÀ DOLENTE
PER ME SI VA NE L’ETTERNO DOLORE
PER ME SI VA TRA LA PERDUTA GENTE.
GUISTIZIA MOSSE IL MIO ALTO FATTORE:
FECEMI LA DIVINA POTESTATE,
LA SOMMA SAPÏENZA E ‘L PRIMO AMORE.
DINANZI A ME NON FUOR COSE CREATE
SE NON ETTERNE, E IO ETTERNO DURO.
LASCIATI OGNI SPERANZA, VOI CHE’INTRATE.

HER GÅR MAN INN TIL DEN SMERTENDE BY
HER GÅR MAN INN TIL DEN EVIGE SMERTE
HER GÅR MAN INN BLANT DE FORTAPTE FOLK
RETTFERDIGHET BEVEGET MIN HØYE SKAPER
LAGET MEG DEN GUDDOMMELIGE MAKT
SUMMEN AV ALT HÅP OG DEN FØRSTE KJÆRLIGHET
FØR MEG VAR INGENTING LAGET
SOM IKKE ER EVIGE, OG JEG ER OGSÅ EVIG.
ETTERLAT ETTHVERT HÅP, DERE SOM GÅR INN.

Siste setning er særlig berømt: Etterlat ethvert håp, dere som går inn. Dette er skiltet til Helvetet. Dante skriver at det er skrevet i en dunkel farge (colore oscuro), og at han sier til mesteren (Maestero = Vergil) at meningen er hard (il senso lor m’é duro). The world of Dante (http://www.worldofdante.org/comedy/dante/inferno.xml/1.3) oversetter her med “The meaning is difficult to me”, men mister med det en viktig nyans mener jeg. Meningen er nemlig ikke bare vanskelig å forstå, den er også hard, i betydningen streng og tøff (jeg har hørt en annen engelsk oversettelse bruke direkte “cruel”, altså det andre ytterpunktet av betydningen). Setningen er viktig, for det er det første Dante sier i Helvete, altså det første etter at han har begynt på selve ferden gjennom dødsrikene. Jeg kommer til å skrive mine poster i tolkningen at Dante er på en slags pilgrimsferd gjennom dem, og her er han altså helt i begynnelsen av ferden. Han vet ingenting. Derfor kan både skiltet være vanskelig å forstå. Og kan også ha for stor medfølelse for dem som befinner seg i Helvete, og altså har måttet etterlate seg ethvert håp. De er en del av Guds rettferdige system, og skal ha selv ha skyld i sin straff.

Gjennom de 34 sangene i Inferno skal vi bli godt kjent med hvordan Dantes Helvete er bygd opp. Det finnes også nok av modeller ute på nettet, og i enhver noenlunde ordentlig tekstutgave av verket, for dem som er for utålmodig til å vente så lenge som at jeg skal få gjort meg ferdig. I sang 3 kommer Dante og Vergil ennå ikke ned til selve Helvete, og de 9 ringene (cerchio) det består av. Her er vi bare i det som nesten kan kalles Helvetes forrgård, et område mellom porten og første ring. Her befinner de likegyldige seg, de som aldri ville ta standpunkt. De som verken er ond eller god.

Vergil må her i starten virkelig spille rollen som veiviser, også for oss lesere. Hans første melding til Dante må også vi se nøye på. Utdraget er fra linje 13 til 18.

Ed elli a me, come persona accorta:
«Qui si convien lasciare ogne sospetto;
ogne viltà convien che qui sia morta.

Noi siam venuti al loco ov’ i’ t’ho detto
che tu vedrai le genti dolorose
c’hanno perduto il ben de l’intelletto».

Og han til meg, som en skarpsindig person
“Her må man legge igjen hver mistenksomhet;
hver feighet må her være død.

Vi har kommet til stedet som jeg har snakket om
hvor du vil få se de pinede folkene
som har mistet den fine forstand”.

Det siste er viktig. I verdensbildet til Dante slik det nedfeller seg i komedien har mennesket av Gud fått både forstand og fri vilje. Det har også fått alt det trenger å vite om hva som er det riktige å gjøre. Likevel velger det av og til galt, og for dette blir det straffet av Gud. Helvetet er straffen. Alle skikkelsene som Dante treffer i Helvete, har fått noe feil i forstanden sin. De har på en avgjørende måte valgt feil. Og oppførselen deres i Helvete, når de møter Dante, viser at de av sin skjebne ikke har lært noen ting, og at de hører hjemme der de er. Verket går også videre enn bare å vise at alle får sin rettmessige plass i Helvete, skjærsild eller paradis. Det viser også hvor ufruktbare holdningene i Helvete er, og hvilket kaos det blir om mennesket ikke klarer å bruke fornuften på en riktig måte. Den enkle og riktige forklaringen på hvorfor folk blir plassert dit, er at de har syndet, og ikke angret sin synd.

Dante skjønner foreløpig ingenting av dette. Og det er strengt tatt ikke lett for oss å vite det heller, uten å ha lest resten av verket eller lest kommentarer om det. Dante er allerede her i forrgården helt forskrekket over alle skrikene og stønningen, mørket og det ville, golde landskapet. Vergil forteller rolig hvordan de som er her, er fortvilte fordi de aldri har forhåpninger verken om liv eller død. De vil være i denne tilstanden de er i nå, for alltid. Tilstanden er ubestemt, som de selv alltid har vært det. Gjennom hele Helvete skal vi slik se nær forbindelse mellom synden og straffen, mellom hva synderne har gjort, og måten de blir straffet på. De blir gjerne straffet med synden selv.

Ingen av de som er blir nevnt med navn, for de skal bli glemt. Vergil nevner bare at de er her de englene, som ikke valgte side da Lucifer brøt med Gud den gang for lenge siden. I sedvanlig, komprimert språk får Dante sagt dette gjennom Vergil fra linjene 46 til 51, der det også er plass til opplysningen om at disse har gått inn i en absolutt blindhet siden de ikke kan se forskjell på rett og galt. (Jeg tar også med den vakre inngangen fra 43)

E io: «Maestro, che è tanto greve
a lor che lamentar li fa sì forte?».
Rispuose: «Dicerolti molto breve.

Questi non hanno speranza di morte,
e la lor cieca vita è tanto bassa,
che ‘nvidïosi son d’ogne altra sorte.

Fama di loro il mondo esser non lassa;
misericordia e giustizia li sdegna:
non ragioniam di lor, ma guarda e passa».

Og jeg: “Mester, hva er så alvorlig
til dem som feller tårer så sterkt?”
Han svarte: “Jeg skal si deg det veldig kort.

Disse har ikke håpet om døden,
og deres blindhet i livet var så lav,
at de er misunnlige på alle andre.

Sulten deres vil ikke verden stille;
nåde og rettferdighet forakter dem:
vi bryr oss ikke om dem, men ser og passerer.”

Med til straffen hører det at disse sjelene kontinuerlig blir stukket av vepser og mygg. Dante i verket er svært overrasket over hvor mange det er (non avrei creduto/ che morte tanta n’avesse disfatta “jeg hadde aldri trodd/ at døden har ugjort så mange mennesker (ugjort = gjort av fra livet)” Inf III,56-57), men heller ikke i middelalderen skulle man la seg overraske over at det er mange mennesker som ikke tar stilling til livet. Forfatteren Dante er fullt klar over dette, om enn han lar være å utstyre pilgrimmen sin med kunnskapen foreløpig.

Litt senere (vers 79) kommer Dante og Vergil til elven Akheron. Dette er elven hvor ferjemannen Kharon frakter fordømte sjeler over til det virkelige Helvetet. Både ferjemannen Kharon og elven Akheron er av klassisk gresk opprinnelse, og hører altså ikke hjemme i Bibelen. Jeg forestiller meg at det gamle udyret virkelig brøler når han hilser nykommerne i linjene fra 84:

Ed ecco verso noi venir per nave
un vecchio, bianco per antico pelo,
gridando: «Guai a voi, anime prave!

Non isperate mai veder lo cielo:
i’ vegno per menarvi a l’altra riva
ne le tenebre etterne, in caldo e ‘n gelo.

Og her mot oss kom han i båt
en gammel, hvit og med gammel hud,
skrikende: “Ve dere, fordervede sjeler!

Ikke håp noensinne å få se himmelen:
jeg kommer for å frakte dere til den andre bredden
der mørket er evig i varme og is!
Inf III,82-87

Man kan bli rent oppstemt av å lese slike vakre tekstlinjer. Kharon blir imidlertid litt usikker da han forstår Dante er levende, slike pleier han jo ikke frakte over elven. Veril setter ham elegant på plass.

E ‘l duca lui: «Caron, non ti crucciare:
vuolsi così colà dove si puote
ciò che si vuole, e più non dimandare».

Og føreren sa til ham: “Kharon, ikke plag deg selv
de vil det slik der de kan gjøre det
slik som de vil, og spør ikke mer.”
Inf III,94-96

“Setter ham elegant på plass” er rette ord her. Med ordene får Vergil sagt Kharon tydelig i fra hvem som har makten, og Kharon kan ikke annet enn å finne seg i det. Slik vil møtene gå med flere av Helvetes håndlangere nedover i sirklene.

Vergil kan også fortelle at de dødsdømte selv er ivrige etter å bli med Kharon over elven for å få oppfylt den guddommelige rettferdighet (ché la divina giustizia li sprona, Inf III,125), og at Dante kan være helt trygg på at han aldri vil bli fraktet over siden Kharon så det gode i ham (Quinci non passa mai anima buona; “her passerer aldri gode sjeler” Inf III,127).

Sangen avsluttes like etter med et voldsomt jordskjelv og et sterkt lys som gjør at Dante besvimer.

Neste sang:Canto IV Forrige sang: Canto II

Oversikt over sangene: Divina Commedia

Reklamer

Canto II, Inferno, Dantes Divina Commedia

CANTO II

Vi husker fra Canto I at den litterære figuren Dante fant seg selv i en mørk skog, hvor han ikke visste verken hvordan han var kommet dit, eller hvordan han skulle komme seg videre. Han treffer der på den romerske poeten Vergil, som tilbyr seg å hjelpe ham med å finne frem. Veien vil gå gjennom dødsrikene. Canto II handler om kvalene Dante har med å ta i mot tilbudet, og hvordan Vergil får overtalt ham med å fortelle hvem som har sendt ham.

Lo giorno se n’andava e l’aere bruno
toglieva li animai che sono in terra
da la fatiche loro; e io sol uno

m’apparecchiava a sostener la guerra
sì del cammino e sì de la pietate,
che ritrarrà la mente che non erra.

O muse, o alto ingegno, or m’aiutate;
o mente che scrivesti ciò ch’io vidi,
qui si parrà la tua nobilitate.
Inf II,1-6

Dagen gikk sin vei og den mørke luften
lettet de levende som er på jorden
Fra anstrengelsene deres; og jeg alene

forberedte meg til å utholde striden
både fra ferden og fra smerten
som minnet skal tegne og ikke feile med.

O Muser, o høye begavelse, hjelp meg nå
O minne som skal skrive det som jeg ser
Her skal din edelhet vise seg.

Vi ser at det blir kveld, og at Dante i stedet for å sove, forbereder seg til den store kampen han har foran seg. Den egentlige kampen er å komme seg ut av den mørke skogen han har havnet i, altså finne frem til den riktige måten å leve på, men denne kampen vil foregå langs veien gjennom dødsrikene. Og det er denne kampen, og om han skal gjennomføre ferden, Dante forbereder seg for.

Det første han gjør er å påkalle musene. De ni musene er døtrene til Zevs og Mnemosyne, og tjener til inspirasjon for de forskjellige kunstartene. Mnemosyne er gudinne for hukommelse og minne, og vil også være den riktige å påkalle her. Man kan jo kalle det en del av kampen at Dante klarer å skrive ned det han opplever. Slik kan Dantes kamp og eventuelle seier også stå til tjeneste for andre.

Den første innvendingen Dante har begynner straks fra linje 10. Han føler seg uverdig. Hvem er så han, Dante, til å følge denne legenden fra Rom, den mektige by som har vært hovedstad for både imperium og pavestat? Jeg er verken Aeneas eller Paulus, sier Dante, hvorfor skal jeg gå dit (Ma io, perché venirvi? o chi ‘l concede?/Io non Enëa, io non Paulo sono;/me degno a ciò né io né altri ‘l crede. Inf II,31-33). Kanskje må jeg så tidlig i teksten minne om at Aeneas er hovedpersonen i Vergils mest kjente verk, Aeneiden, og da for ordens skyld selvsagt at Paulus er den kjente apostelen. Jeg antar at mine lesere og de som interesserer seg for komedien kjenner så sentrale navn som disse to. Vi ser at Dante greit opererer med navn fra fiksjonen og historien, og sammenligner seg med en av de store fra de klassiske legendene og fra den klassiske kristendommen for å få frem sin ringe verdighet.

Vergil svarer med å si mer om hvor han kommer fra, og hvem som har sendt ham. Vi får nå se et litterært stunt fra middelalderen. “Jeg var blant fargene,” sier Vergil, “som var suspendert, og en kvinne spurte meg vakkert og lykkelig så jeg måtte oppfylle hennes ønske” (Io era tra color che son sospesi,/e donna mi chiamò beata e bella,/tal che di comandare io la richiesi. Inf II,52-54). De suspenderte fargene (color) er sjeler, de befinner seg i limbo, som vi skal se i Canto IV, og kvinnen som spør er selvfølgelig Beatrice. I Dantes tekst går vi nå bort fra samtalen mellom Dante og Vergil, og over til samtalen mellom Beatrice og Vergil da hun kom ned til ham i Helvtetet. De snakker om Dante, selv om han aldri blir nevnt med navn, og Beatrice kan fortelle at det står veldig dårlig til med ham. Han trenger seriøs hjelp. Så går dialogen mellom Vergil og Beatrice sin egen vei, da han spør henne hvorfor hun har forlatt sin plass i himmelen for å komme helt ned hit til Helvete for å snakke med ham, himmelen må da være et mye bedre sted å være, og Beatrice lengter også tilbake dit. Beatrice forteller at hun trenger ikke være redd, Gud beskytter henne så Helvetes flammer og andre lidelser ikke kan skade henne. Hun forteller videre hvordan det var jomfru Maria som sendte santa Lucia for å be henne hjelpe denne mannen som “for din skyld har forlatt den vulgære flokken”? (Beatrice, loda di Dio vera,/ché non soccorri quei che t’amò tanto, ch’uscì per te de la volgare schiera? Inf II,103-105). Det er ganske mange samtaler som blir holdt oppe på en gang, her, etter hvert. Og alt sammen i upåklagelig rim- og versemønster. Smidig og elegant blir det alt lukket igjen, da Vergil forteller Dante at han straks satte seg fore å oppfylle Beatrices ønske, spesielt da han så tårene hennes, og at Dante så absolutt burde gjøre det samme. Med så høye beskyttere oppe i himmelen – Jomfru Maria, Santa Lucia og Beatrice – og med ham – Vergil – som guide, hva har Dante å være redd for?

Dante blir også virkelig fylt med mot, og holder en kort takketale før han følger etter Vergil den bratte veien som går ned til Helvete.

Neste sang:Canto III Forrige sang: Canto I

Oversikt over sangene: Divina Commedia

Canto I, Inferno, Dantes Divina Commedia

CANTO I

Nel mezzo del cammin di nostra vita
mi torovai per una selva oscura
ché la diritta via era smarrita.

Ahi quanto a dir qual era è cosa dura,
esta selva selvaggia e aspra e forte
che nel pensier rinova la paura.

I midten av veien som er våre liv
Fant jeg meg selv i en mørk skog
der den rette veien var skjult.

Akk, det er hardt å si hva det var
denne ville skogen, så ulendt og tett,
at i tankene ble frykten fornyet.

Slik begynner den guddomemelige komedien til Dante. Livsløpet blir sammenlignet med en vei der Dante nå er kommet halvveis, og føler seg som om han er i en mørk skog der han ikke kan finne den rette veien videre. Det at han har gått seg vill, fornyer eller forsterker den frykten han føler. Den Guddommelige komedie er historien om hvordan han finner frem til den rette vei, og kommer seg ut av de mørke problemene og opp til lyset hos Gud. Veien går gjennom de tre dødsrikene, Helvete, Skjærsilden og Paradiset, og verket kan også leses som Dantes pilgrimsferd gjennom rikene.

Her i første sang i Inferno får turen så vidt begynt. Dante er helt alene, og vil gjerne sette føttene på en liten høyde (un colle giunto, “den rettmessige høyde”, Inf I,10). Han blir imidlertid forhindret av tre dyr (fiera), en panter (lonza), en løve (leone) og en ulv (lupo), som i kommentarene i min utgave av verket blir oppgitt å være symboler for Firenze (republikken, bystaten), imperiet (det romerske) og pavedømmmet (den katolske kirke), politisk sett, og luksus, overlegenhet og havesyke moralsk sett. Det er vanskelig å lese dette direkte ut av teksten. Men panteren blir beskrevet som smidig og rask, og at den i sterk grad forhindrer veien for Dante (anzi’pediva molto il mio cammino, Inf I,35), løven som at den har høyt hode og stor sult (con la testa alta e con rabbiosa fame, Inf I,47) og ulven som om den med hele sin lengsel forsøker å jage for magerheten sin, og at den gjør at mange folk lever i usselhet (e molte genti fe viver grame, Inf I,51).

Derimot er den videre symbolikken enkel å forstå. Dante vil gjerne komme seg opp i høyden, og i lyset der oppe få oversikten over skogen han befinner seg i, men luksus, overlegenhet og havesyke hindrer ham å komme opp. Det er de samme tingene som hindrer ham i å komme opp til Gud. Vi får også et interessant og tydelig i Dantes politiske ståsted, der han mener både den florentiske bystaten og den katolske kirker hindrer mennesket i å nå opp til Gud.

Det er her Dante blir introdusert for Vergil som følgesvenn.

Mentre ch’i’ rovinava in basso loco,
dinanzi a li occhi mi si fu offerto
chi per lungo silenzio parea fioco.
Inf I,61-63

Mens jeg strevde meg ned til lavere steder
foran mine øyne ble det meg tilbudt
hvem som lenge for stillhet har syntes utydelig.

Dette er Vergil. Det er ikke tilfeldig det er nettopp Vergil støter på, og som skal være hans følgesvenn først gjennom Helvete, så gjennom skjærsilden. Vergil er på noen måter Dantes forbilde også i skrivingen i verket. Vergil er selv italiener, fra Lombardia, og hans Aeniden var enkelt tilgjengelig for Dante som selvsagt behersket latin. Jeg leste Aeneiden på norsk for lenge siden, og husker ikke mye, men har fått sjekket opp at den handler om hvordan Aeneas reiste fra byen Troja for å grunnlegge Roma, og på veien også reiste innom underverdenen. Dante skriver også direkte i teksten at han har studert tekstene til Vergil lenge og med stor kjærlighet (grande amore) Inf I,83, og at Vergil er hans mester (maestero) og lærer (autore) Inf I,85.

Vergil kan fortelle Dante at han aldri vil klare å passere disse tre ville dyrene, og at det for ham er planlagt en annen vei. På denne veien skal Vergil være hans veiviser. Den skal gå gjennom et evig sted (loco etterno, Inf I,114), der han skal få høre de desperate skrikene fra de gamle sjeler som går gjennom lidelsene ved den andre død (Inf I,115-117). Han vil også få se sjeler som er mer tilfredse i ilden, fordi de håper å komme til det sted hvor de velsigende er (Inf I,118-121). Det første stedet er Inferno (Helvete), det andre Purgatorio (Skjærsilden). Om Dante virkelig klarer å nå så langt, skal han få en annen veiviser, og Vergil vil overlate ham i hennes varetekt. Denne veiviseren er Beatrice, og stedet er Paradiso (Paradis). Vergil er forhindret fra å se paradiset siden – som han sier – han har vært ulydig mot Guds lov (‘ fu’ ribellante a la sua legge, (125)). Vergil døde i år 19 f.kr, var romer, og fikk dermed ingen mulighet til å blir kristen. Som vi skal se har han nå sin plass i Helvete, sammen med andre av lignende kategori.

Dante vil gjerne følge Vergil til dette stedet han snakker om, og trygler ham om å ta ham bort fra dette fæle og det som verre er (fugga questo male e peggio, (132)).

Slik slutter Canto I i Inferno av Dantes gudommelige komedie.

Neste sang: Canto II

Oversikt over sangene: Divina Commedia