Stikkordarkiv: Julius Cæsar

Julius Cæsar, av William Shakespeare

Dette er det korteste av alle Shakespeares stykker. Plottet er det velkjente overfallet og drapet på Julius Cæsar. Senatorene frykter at Cæsar vil gripe makten, og bestemmer seg for å drepe ham. Shakespeare bruker Cassius til å bearbeide Brutus til å bli med i konspirasjonene. Han forklarer at Cæsars navn ikke er mer verdifullt enn Brutus’, og at ingen mann skulle være forutbestemt til å herske. Brutus er enig, han har selv tenkt i de samme baner. På toppen har Cæsar sykdommen sin, fallesyken. Frykten for at Cæsar skal ta makten er ikke helt velbegrunnet, siden han er tilbudt kronen og har frasagt seg den tre ganger. Det er usikkert om han virkelig vil bli konge, og ødelegge republikken.

Cæsar på sin side frykter ingenting, og selv om han blir advart, så går han til møtet hvor han skal bli drept etterpå. Hvordan skal vel han, som har overvunnet så mange farer, frykte dolkene til gamlinger? Historien viser at det skulle han. Dette skjer allerede i akt to, tre akter gjenstår.

Etter drapet må morderne snakke med folket. Brutus melder seg frivillig, og overtaler Cassius til også å la Anthony snakke. Brutus snakker godt, og understreker at drapet på Cæsar var gjort i kjærlighet til de romerske borgere, og med stor retorikk overbeviser han publikum om at overfallet var riktig. Massenes bevegelser under talen til Anthony er et mesterverk. Med enda bedre retorikk enn Brutus’, får Anthony sagt at Brutus er en ærbar mann, men en stor taler, noe han selv ikke er. Det er et godt retorisk grep, for han får med det vendt massene mot Brutus. Mobben roper nå etter hevn over den kongelige Cæsar, og vil ha Brutus drept.

Det bygger seg opp, med spøkelser og det hele, etter godt Shakespearsk mønster. En etter en tar konspiratorene selvmord, i den tro de har feilet, slik at Anthony og Octavian får sin seier enkelt. De er enige i at Brutus var den eneste av konspiratorene som virkelig trodde på ideen, og drepte Cæsar i kjærlighet til folket (og ikke til egen makt). De gir ham derfor en verdig begravelse.

Dette er å regne blant Shakespears mange mesterverk. Det tar opp spørsmålet om hva det er som til sist bestemmer, om det er viljen eller skjebnen. Cæsar selv ser ut til å mene det er viljen, og er ikke redd for å utfordre skjebnen, ved å gå på møtet han er varslet om er farlig for ham, og tar sin død av det. På den samme side er det nettopp viljen og personlige egenskaper som leder Anthony og Octavian til seier, det er ikke noe ved dem som virker veldig skjebnebestemt. De sørger for sin egen skjebne.

Reklamer