Stikkordarkiv: Karakterer i Shakespeare

W. Shakespeare: All’s well that ends well – Karakterene

Dette er karakterene som opptrer i Shakespeares stykke All’s well that ends well.

Grevinnen av Rossilion. Hun er mor til Bertram og stemor til Helena. Det setter henne i en nesten umulig situasjon, og gjør rollen vanskelig å spille troverdig. Hun skal være glad i dem begge, men hvordan kan en god mor som henne være glad i en slask som Bertram? Hennes mann, greven av Roussilion, er nettopp død i det stykket begynner.

Bertram er stykkets mannlige hovedrolle, men han utmerker seg ikke av den grunn med gode karakteregenskaper. Han er en slask og en løgner, han stikker av fra ansvar og han sviker sine nærmeste. Han er en svært grunn karakter. Det er et av stykkets store problem at en flott kvinne som Helena kan forelske seg i en type som ham. Men dette er stykkets premiss, og noe vi må godta. Shakespeare utstyrer ham også med en enda større slask som venn, i Parolles. Det kan derfor kanskje menes at det er Parolles som har en uheldig påvirkning på ham, og får ham til å gjøre alle disse dårlige handlingene sine. Bertram er sønn av grevinnen og den avdøde greven, og dermed også stebror til Helena.

Helena er stykkets kvinnelige hovedrolle, og på mange måter en motsetning til Bertram. Bertram står egentlig ikke for noe, vil egentlig ikke noe, og står vel egentlig frem som en slags tidlig utgave av vår egen Peer Gynt, en som alltid viker unna og går utenom. Helena er imidlertid ikke noen Solveig, som blir sittende og vente gjennom livet. Helena tar i høyeste grad saken i egne hender, og er gjennom hele stykket handlingens drivende kraft. Da hun ikke klarer å få Bertrams interesse av seg selv, går hun til kongen med en vidundermedisin hun har fra sin avdøde far, og helbereder ham. Som takk skal hun få velge seg en ektemann blant kongens undersåtter, og hun velger seg da Bertram. Det kan mildt sagt kalles en handlekraftig dame. Da Bertram så trosser kongens befaling om å gifte seg med Helena, det vil si, han gifter seg med henne, men stikker øyeblikkelig av uten å fullbyrde ekteskapet, så gir Helena ennå ikke opp, men setter seg fore å oppfylle den håpløse oppgaven Bertram har gitt henne. Hun skal få av en ring han har på fingeren, og som han aldri vil ta av, og hun skal få barn med ham, noe han aldri vil sette i henne. Bertram forlater til overmål Frankrike, og reiser ned til krigen i Italia. Helena følger etter ham, og slår seg sammen med enkedatteren Diana i Firenze, som Bertram har vist interesse for. Helena får Diana til å ville ligge med ham, det vil si, i det akten skal finne sted tar Helena Dianas plass, slik at det er Helena Bertram ligger med. På denne måten blir Helena bærer og oppfyller det ene kravet i brevet. Det andre kravet oppfyller hun ved å la Diana kreve ringen for at Bertram skal få ligge med henne. Helena organiserer det også slik at folk skal tro at hun er død, i det Bertram reiser tilbake til Frankrike. Foran kongen kan hun så på en måte våkne til live, og kreve å få Bertram etter kongens og Bertrams egne løfter.

Det er tøft gjort. Men det er vanskelig å forklare hvordan en kvinne som Helena skal gjøre seg alle disse anstrengselsene for Bertram. Det er også vanskelig å gå med på at en klok kvinne som henne, ikke vil være skeptisk til at en slabbedask som vil Bertram vil forbedre seg sammen med henne.

Helena er oppdratt av grevinnen, Bertrams mor, etter at hennes far, legen, er død. Helena blir på denne måten også halvsøster til Bertram.

Parolles er en venn av Bertram. Navnet hans betyr ord, og det er også det han er. Han har en viktig rolle i stykket, for det er han som får Betram til å gå med på ugangen. Parolen er også en interessant karakter med det at han er den mest dynamiske personen i stykket. Han er den som kanskje i høyest grad innser sin rolle i livet, og går inn i forsoningen som gjelder til slutt. Etter han har blitt fullstendig vanæret av alle sine venner og medsoldater, der han i deres forestilte fangenskap utleverer alt som er og viser seg som en gjennomført feiging. Han er virkelig bare ord, og ord betyr ingenting for ham. Han kan si hva som helst, og vil aldri, aldri stå for noe. Fremfor alle han har et forhold til blir dette helt klart for alle.

Og hva skal han gjøre så? Han innser at han ikke lenger kan bløffe seg til å være tøff og modig, sånn som han alltid har gjort. Han er helt avslørt. Men han har likevel en livskraft som gjør at han vil holde det gående. Han er meget glad for å ha berget livet. Det var det han fryktet mest av alt, der han trodde seg tatt til fange. «Jeg kan leve i kraft av meg selv», eller noe i den stilen uttrykker han mot slutten av den refleksjonen. Han er ord uten innhold, og som det kan han eksistere. Han trenger ikke at andre skal synes godt om ham. Verken publikum eller kritikere har problemer med hans skjebne i stykket. For ham er enden god, fordi den er riktig.

Lavatch er stykkets narr.

Page i grevinnens hoff

Kongen av Frankrike

Lafew

Rynaldo, Steward

Gentleman Astringer

Budbringer (Messenger)

Hertugen av Firenze

Enke, Capilet av Firenze

Diana, enkens datter. Hun er den som forfører Bertram, slik at han vil ligge med henne, hvorpå hun kan overlate seansen til Helena. Det er ikke helt riktig å si at hun forfører Bertram, for det er han som er den pågående, og hun er egentlig helt avvisende, til Helena kommer med forslaget sitt. Diana er en dydig og skikkelig kvinne.

Mariana, venn av enken har en helt minimal rolle.

Franske lorder og andre småroller

For All’s well that ends well har jeg også skrevet poster for Tema og motiv, Synopsis og Sitat.

Reklamer

W. Shakespeare: A midsummer night’s dream – Karakterene

Karakterene i A midsummer night’s dream er alle tydelig tegnet og lette å holde fra hverandre. De er imidlertid ikke særlig dype som mennesker, skuespilleren som skal fremstille dem trenger ingen inngående kjennskap til deres psykologi. Stykket er ikke drevet av karakterenes personlige egenskaper, men av trolldommen og påfunnene som finnes hos alvene. Under disse er menneskene bare hjelpeløse offer. Deres tanker og følelser er helt styrt av hva alvene finner på for dem, eller hva driftene krever. De er redskap under krefter de selv ikke har kontroll over.

THESEUS er hertugen av Athen. Han er med i starten og slutten av stykket, der han fremstår som en nokså gretten, gammel gubbe. I begynnelsen er han helt på rene med at loven i Athen må gjelde, slik at Hermia må gifte seg med Demetrius, slik faren krever. Da Demetrius siden skifter mening legger ikke Theseus mye i det. Han vil i stedet straks til banketten og bryllupsfesten. Der er han straks utålmodig, det er vel her mer enn antydninger til hint om at han vil til sengs med Hippolyta, så det er derfor han vil slå i hjel tiden med å se teaterstykket til Peter Quince og mekanikerne hans.

HIPPOLYTA er dronningen av amazonene, og nå berøvet av Theseus. Hun er ikke utstyrt med mange replikker.

PHILOSTRATE spiller en minimal rolle i stykket.

EGEUS er faren til Hermia. Han spiller en viktig rolle i konflikten, da han insisterer på at han Hermia skal gifte seg med Demtrius som hun ikke vil ha. Det ligger egentlig ingen motivasjon bak hvorfor han vil ha det slik, det er bare sånn det skal være. Man kan gå langt i å si at det er nødvendig for at stykket skal ha sin konflikt. Da Demetrius siden vil ha Helena i steder, skjer det uten protester fra Egeus.

HERMIA er datteren til Egeus, forelsket i Lysander, og bortlovet til Demtrius. Hun skal være lyshåret, og med det regnet som vakrere enn brunetten Helene, slik idealene var på Shakespeares tid. Ellers er det kanskje ikke så mye å finne i selve i teksten som skal gjøre den ene av de to bedre enn den andre. Tilfellet vil at Hermia skal få oppmerksomheten fra begge de unge mennene i stykket, mens Helene får ingen av dem.

LYSANDER er elsket av Hermia, og kjærligheten er gjengjeldt. Men Hermias far, Egeus, nekter ham å gifte seg med henne, fordi han foretrekker Demtrius som dermed blir Lysanders rival.

DEMETRIUS er elsket av Helene, men denne kjærligheten er ikke gjengjeldt. Demtrius vil heller ha Hermia, som han også skal få, på Hermias far, Egeus’, vilje.

HELENE er forelsket i Demetrius, og i begynnelsen er ikke kjærligheten gjengjeldt. Demetrius ønsker Hermia, og dette er Helenes ulykke.

OBERON er alvenes konge og gift med Titania. Han har på en måte kommandoen over hva som foregår i skogen blant alvene, men det går ikke alltid akkurat som han har tenkt, siden alvene og særlig Puck er uberegnelige. Hans forhold til Titania blir bedre av den lille episoden mellom Titania og veveren Bottom.

TITANIA er alvenes dronning, gift med Oberon. I løpet av stykket skal hun ha en morsom kjærlighetshistorie med veveren Nick Bottom, som følge av Pucks magiske drikk.

ROBIN GOODFELLOW er stykkets PUCK, en liten smådjevel (imp) hentet fra engelsk folklore. Selv om sceneintroduksjonen og den opprinnelige rollelisten har Robin Goodfellow som navn på figuren, er det gjerne bare Puck han blir kalt i dag. Det er to navn for samme karakter, og samme figur i engelske legender. Nå er denne artige figuren antagelig mest kjent for sin rolle i Shakespeares stykke. Her er han den som skaper alle forviklingene, riktignok på oppdrag fra Oberon, men det er Pucks vesen og bommerter som fører til at handlingen tar de uventede retninger den gjør. Det er han som har den magiske væsken som han smører på sovende øyelokk, og som gjør at den som får dem påsmurt blir forelsket i den første han eller hun ser når han eller hun våkner.

PEASEBLOSSOM, COBWEB, MOTE og MUSTARDSEED er alver som opptrer i følget til Titania. Det er ikke så stor forskjell mellom dem.

Peter QUINCE er snekkeren som skriver ballader, og som også har skrevet stykket håndverkerne spiller i femte akt. I dette stykket har Quince prologen, pluss rollen som Thisbes far.

Nick BOTTOM er veveren som utstyrt med et eselhode blir gjenstand for alvedronningen Titanias kjærlighet. Bottom er også den som tar håndverkernes teaterstykke mest alvorlig. I denne har han rollen som Pyrameus. Den viktigste rollen i stykket spiller Bottom imidlertid da han utstyrt med eselhode kommer i syne for alvedronningen, Titania, etter at hun har fått smurt elskovsurten på øynene. Hun blir derfor viljeløst forelsket i ham, i noen ustyrtelig komiske scener der kontrasten mellom alvenes dronning og veveren Bottom – for sikkerhets skyld med eselhode – utnyttes for alt det er verdt. Refleksjonene han har etterpå er også viktige, der han får replikker han ikke selv aner rekkevidden av, men som fungerer som en artig og innsiktsfull kommentar til spørsmål hva er egentlig sant og virkelig, hva er drøm og fantasi, hva er teater?

Francis FLUTE er det som på engelsk kalles en bellows-mender, på norsk vil dette bli noe sånt som «belg-blåser». Rollen til denne håndverkeren går ut på å styre blåsebelgen som puster luft til ilden som skal smelte jern. Navnet Francis Fløyte er dermed morsomt passende. I håndverkernes stykke smiller han – til hans store skuffelse kvinnerollen Thisbe, han er nå en gang i ferd med å anlegge skjegg (Akt I, scene 2, linje 39-40).

Tom SNOUT er det som på engelsk kalles en tinker, på norsk vil det kanskje bli kramkar. Han heter kanskje Tom Snute (Snout), siden en kramkar stikker snuten sin i alt. I håndverkernes stykke spiller han veggen, i tillegg til Pyramus’ far.

SNUG er joiner, det vil si en snekker som mest har å gjøre med interiør. Det forklarer også navnet hans, Snug betyr «lun» eller «koselig». I teaterstykket håndverkerne spiller er Snug løven, en rolle han er fornøyd med, siden det ikke er så mye tekst å lære. Den består helst av knurring.

Robert STARVELLING er skredderen, som i den folkelige oppfatningen gjerne er nokså tynn og mager. Derav navnet «å sulte», Starve-lling. I teaterstykket håndverkerne spiller har han den ikke uviktige rollen som måneskinn, den består av å holde en lanterne.

I tillegg kommer de forskjellige stormenns følge, og flere alver. De siste er kjennetegnet ved å være raske og lekne.

Om A midsummer night’s dream finnes også et handlingsreferat.