Stikkordarkiv: Klassiske eventyr

Den lille pigen med svovelstikkerne, av Hans Christian Andersen

Dette er et ev de vakreste eventyr som er skrevet.

Det er et meget kort eventyr. Det består bare av 8 avsnitt. Hvert av dem kan leses som et lite dikt. Ordene er omhyggelig valgt, selv om dette er en svært kort historie der mye magien ligger i stemningen som manes frem, så blir ikke mange ord brukt for å beskrive denne stemningen. Historien er kort, alt går fort. I første setning blir omgivelsene skildret, tid på året og tid på døgnet, det eneste ekstra ordet blir brukt til å si det er kaldt. Det er komma og semikolon som får setningen til å fyke av gårde, her blir ikke dvelet ved noe. De to stemningsordene fra første setning blir gjentatt i neste, kulde og mørke. Og nå blir piken introdusert. Det blir spandert en kort, liten historie om bakgrunnen hennes, hvorfor hun ikke har tøfler på. De var altfor store, hun mistet dem da hun sprang over gaten. Den ene hadde en gutt tatt, og sagt han kunne bruke til vogge. Dette er hele første avsnitt.

Neste avsnitt er beste eksempelet på formelen som blir fulgt. Det er voldsomme skifter mellom positive og negative ord, nesten som en sonett av Shakespeare, et fortettet språk man nesten ikke skulle tro var mulig. Se for eksempel det andre avsnittet, som jeg deler opp i to. I den første halvdelen er alle adjektivene negative, det er ord for å være liten og kald, adverbene er nektende, til og med substantive er tynne og hjelpeløse, sånn som svovelstikker og skillinger.

Der gik nu den lille Pige paa de nøgne smaa Fødder, der vare røde og blaa af Kulde; i et gammelt Forklæde holdt hun en Mængde Svovlstikker og eet Bundt gik hun med i Haanden; Ingen havde den hele Dag kjøbt af hende; Ingen havde givet hende en Skilling; sulten og forfrossen gik hun og saae saa forkuet ud, den lille Stakkel!

I andre avsnittet skifter det imidlertid brått, nå skildrer adjektivene noe som er vakkert. Fargen gul blir brukt for å betegne hårfargen hennes, der gult går for å være en fin farge, spesielt for barn. I første halvdel er fargene rød og blå brukt for å beskrive kulden hun føler, det er et sykdomstegn om et barn er rødt og blått i kulden. Det blir også hentet hjelp utenfra for å få mer varme og positivitet inn i teksten. Her blir det da som en kontrast til den lille piken, hvordan det skinner lys fra alle vinduer og lukter gåsestek. En slik stek utstråler ikke bare en god duft, men også varme.

Sneefnokkene faldt i hendes lange gule Haar, der krøllede saa smukt om Nakken, men den Stads tænkte hun rigtignok ikke paa. Ud fra alle Vinduer skinnede Lysene og saa lugtede der i Gaden saa deiligt af Gaasesteg; det var jo Nytaarsaften, ja det tænkte hun paa.

Det er brukt to avsnitt, det er seks igjen. Det er helt etablert at det er en fattig, lita jente som fryser på nyttårsaften. Hun selger fyrstikker enkeltvis, men har ikke fått solgt noen denne dagen. Tvert i mot har hun mistet den ene og blitt frastjålet den andre tøffelen sin. Det er ordvalget som gjør at hun står så levende for oss. Og når hun står der levende, er det helt umulig ikke å få sympati for henne, og ønske henne det aller beste.

I det neste avsnittet, som er det lengste, setter hun seg mellom to hus. Legg merke til at også her setter Andersen inn en treffsikker detalj for å gjøre det levende for oss, det ene huset står litt lenger enn det andre ut i gaten. Hun trekker de små bena opp under seg, slik man gjør når man er kald og vil holde varmen, på ny er det veldig levende. Vi får også vite at hun ikke tør gå hjem, for hun vil bli slått om hun ikke har solgt fyrstikker, og det er like kaldt hjemme som ute. Alt dette går også i en lang setning med semikolon og komma, det korte eventyret dveler ikke med noen ting. Slik fremstår det nesten litt usentimentalt, enda så sentimental handlingen og slutten i det er.

Hennes smaa Hænder vare næsten døde af kulde.

Etter den lange innledningssetningen i avsnitt 3 kommer denne. Det er en av de ytterst få som stanser handlingen, som bremser fremdriften, og som blir brukt til å beskrive noe som også kan beskrives i forbifarten, eller som kan være underforstått. Det er for å bygge opp motivasjon til den fatale handlingen hun skal gjøre, hun skal selv tenne en fyrstikk.

Det er klart, hver fyrstikk hun tenner er tapt inntekt, og det gir bare varme et kort øyeblikk. Hun vil bli slått av sin far opp han oppdager det, som han selvfølgelig vil gjøre om hun kommer hjem med færre fyrstikker enn hun har penger for. Hun tenner likevel en fyrstikk, og vi får den samme kontrasten som vi hadde i avsnitt to, med den døde og kalde første halvdel, den varme og levende andre.

 Hun trak een ud, «ritsch!» hvor spruddede den, hvor brændte den! det var en varm, klar Lue, ligesom et lille Lys, da hun holdt Haanden om den; det var et underligt Lys! Den lille Pige syntes hun sad foran en stor Jernkakkelovn med blanke Messingkugler og Messingtromle; Ilden brændte saa velsignet, varmede saa godt! nei, hvad var det! – Den Lille strakte allerede Fødderne ud for ogsaa at varme disse,

Vi ser til forskjell fra lyset og varmen og gåsesteken i avsnitt to at dette er liv og lys og varme som også involverer den lille jenta. Her er alt lite, som henne, og det er også gjennom hennes sanser vi ser alle tingene. Vi ser også hvordan hun strever med å forfølge drømmen, strekker føttene ut etter den, før den forsvinner i siste delen av dette avsnittet, som jeg ikke har sitert fra.

En ny blir straks tent, og vi skal se hvor fort det går før hun er helt inne i drømmene igjen:

En ny blev strøget, den brændte, den lyste, og hvor Skinnet faldt paa Muren, blev denne gjennemsigtig, som et Flor; hun saae lige ind i Stuen, hvor Bordet stod dækket med en skinnende hvid Dug, med fiint Porcellain, og deiligt dampede den stegte Gaas, fyldt med Svedsker og Æbler!

Setningen er ikke bygget opp med subjektet først, «hun strøk en ny», her er det som om teksten følger tanken hennes, «en ny!» det er hva hun tenker når den forrige er slukket ut, og når hun har den i hånden, stryker hun den med en gang, og den brenner og lyser, to verb på en gang, ingen sammenbindingsord, det er hastverk. Og vi ser hvilken magisk kraft denne fyrstikken har, eller denne fantasien, selve muren på huset, noe av det kaldeste og hardeste og ugjennomtrengligste som finnes, blir mykt og gjennomsiktlig, som flor. Muren er mer gjennomsiktig enn vinduene var, nå er det ikke lysene som skinner ut fra stuene, nå er det hun som ser inn. Der er en hvit duk, og porselen, og gåsesteken er fylt med både svisker og epler! Utropstegn. Alt har gått meget fort, fra tanken om en ny fyrstikk, til den er tent, og hun har tilgang til en dampende gåsestek som også er fylt med svisker og epler.

Selv ikke utropstegnet er nok til å hindre setningen og fantasien og springe videre. Her fortsetter det ikke med stor bokstov, her kommer sammenbindingsordet «og», og alt fortsetter:

og hvad der endnu var prægtigere, Gaasen sprang fra Fadet, vraltede hen af Gulvet med Gaffel og Kniv i Ryggen; lige hen til den fattige Pige kom den; da slukkedes Svovlstikken og der var kun den tykke, kolde Muur at see

Fantasien tar helt overhånd. Gåsen som kommer vraltende har allerede gaffel og kniv i ryggen, så klar er den til å spises, så sterkt legger alt seg til rette for den lille jenta her i drømmene hennes hun får fra de tynne fyrstikkene. Hun må selvfølgelig tenne en ny. Her skifter skildringen litt karakter, det er ikke det hastverket, det er mer refererende, og det blir tatt tid til sammenligninger, sanseinntrykkene er ikke så voldsomme. Fantasien går også litt over i virkeligheten, for når fyrstikken slukker, slukker ikke alle lysene i fantasien av den grunn. De stiger opp i himmelen og blir stjerner.

Dette er også en grenseovergang mellom livet og døden. Den lille jenta er svak av kulden og av sulten. Hun hallusinerer kanskje litt, men slike spekulasjoner hører ikke hjemme i vakre eventyr som dette. Vi kan imidlertid kjenne oss igjen, når vi er svært trøtte, nær ved å sovne, eller nettopp har sovnet, og så våkner vi igjen. Det tar alltid litt tid før virkeligheten får overtatt for drømmeverdenen. Hun har sett lyset på juletreet i drømmen sin, nå ser hun stjernene, og den ene faller i et stjerneskudd.

Nå skjer igjen vekslingen mellom godt og svært dårlig, selv i den håpløse tilværelsen til jenta er det mye varme i skildringen Andersen gir den. Nå er det mormoren, den eneste som har vært snill mot denne jenta. Hun har lært henne, at når det faller en stjerne, er det en sjel som går fra en død menneskekropp opp til Gud. – Nu døer der een, sier til og med den lille.

Og så tenner hun enda en fyrstikk. I den lyser mormoren. Nå er det mormoren som representerer den varme kakkelovnen, gåsesteken, juletreet, alt det varme og gode hun har sett i fantasiene sine fra de andre fyrstikkene. Nå strekker hun seg mot mormoren, med hele seg, slik bena har strukket seg mot varmen fra kakkelovnen i den første drømmen. Hun vet imidlertid at mormoren vil forsvinne når lyset fra fyrstikken dør ut, og i et fortvilet og ytterst rørende forsøk på å holde på henne, stryker hun av alle fyrstikkene på en gang.

Aldri har mormoren været så vakker. Hun blir løftet opp på mormors arm, og løftebevegelsen fortsetter videre opp og opp og ut av hele eventyret. Hun forsvinner ut av den vonde tilværelsen hun hadde, dit det er ingen kulde, hunger eller angst, de går opp til Gud.

Så kommer på ny kontrasten, som nå er helt ufarlig. Alt dette var selvfølgelig fantasi, eller det er ikke godt å si hva det var. Det blir i hvert fall funnet en liten jente, og hun har tent på de fleste av fyrstikkene sine, sikkert for å holde varmen, blir de enige om.

 Ingen vidste, hvad smukt hun havde seet, i hvilken Glands hun med gamle Mormoer var gaaet ind til Nytaars Glæde!

Det er nok mulig å komme med videre tolkninger om hva som skjer underveis, og hva slutten skal bety. Det er også mulig å lese en god del symboler inn i de ulike fantasiene den unge jenta har. Det er kanskje også mulig å lese den som en kritikk av forholdet mellom fattig og rik, som en sosialkritikk. Jeg mener at en slik lesning roter det vakre eventyret til. Hele eventyret er en magisk virkelighetsflukt, det er en varm omfavnelse av drømmene og fantasiene, og kanskje så sterkt kan det sies at ingen virkelighet er så vond at ikke en vakker drøm kan få tak. Eller kanskje burde man like gjerne heller la være å forsøke å fylle eventyret ut med flere ord, og heller la seg selv fylle av den enestående stemningen det får frem.

Eventyret om piken med svovelstikkerne finner dere her.

Reklamer

Den grimme ælling, av Hans Christian Andersen

Eventyret om den stygge andungen er et av H. C. Andersens aller mest kjente. Det er skrevet i 1844, siden den gang har de fleste barn og voksne i Skandinavia visst hvorfor akkurat den andungen er så stygg. Den er nemlig ingen and, det er en svane, og den ender opp som den vakreste av dem alle. Slik har eventyret en fin moral, med det at du skal ikke skue hunden på hårene, kanskje er det som ser stygt og annerledes ut, noe som har egenskapene i seg til å bli noe svært vakkert. Det inneholder også drømmen, for alle dem som går rundt og føler seg ikke som den vakreste, at også de en gang skal slå ut og vise seg som den vakre svanen. Dette er en variant av prinsessemotivet, der fattigjenta får oppfylt drømmen om å bli prinsesse. Det handler om å få bli noe annet og bedre enn det man er, det man ser ut som eller det man føler seg som.

I våre dagers moral kan eventyret kanskje kritiseres fordi det er ikke andens annerledeshet som blir godtatt. Det er skjønnheten. Det er først når annerledesheten blir vakker, at det å være annerledes blir positivt. Et virkelig eventyr ville det være om aksepten kom også når annerledesheten var uskjønn, at den stygge andungen som voksen ble en stygg and, og likevel ble beundret for å være den han er. Slik er det imidlertid ikke, verken i eventyrene eller i virkeligheten. Det er først når frosken blir en prins man kan elske den, først når den stygge andungen blir en svane man beundrer den.

Eventyret begynner med andemoren som sitter og ruger på eggene sine under noen skræppeblad, på norsk syreblad eller ugressblad. Det ene egget er litt større enn det andre, og klekkes også ut senere. Man har mistanke om at det ikke er en vanlig and inne i det, men en kalkun. Det er andre ender som har erfaringer med kalkununger, de er helt umulige å få ut i vannet. Disse mener andemor bare skal forlate dette egget. Men hun har nå sittet så lenge, at hun kan alltids sitte litt til, og så klekkes dette egget også.

Vi ser så en ganske varm skildring av morens omsorg for alle sine små andunger, også den som ikke er som de andre. Hun vil ikke ha noe tull med at han er kalkun eller hva han nå er, hun vil bare gi ham den korrekte oppdragelse. Og den korrekte oppdragelse er å gå i vannet og svømme. Det gjør hun en dag solen skinner på alle ugressbladene, merk den allegoriske betydningen: solen skinner på alt, også ugresset. Det er så elegant gjort at man vanskelig kan gjette om H. C. Andersen har gjort det bevisst, eller tilfeldig. Denne dagen svømmer den stygge andungen også, så det er nok ingen kalkun. Og moren blir riktig glad i ham allerede, » igrunden er den dog ganske kjøn, naar man rigtig seer paa den! rap! rap!»

Men om moren kan like sitt annerledes utseende barn, så kan ikke de andre endene det. De vil ta ham, og det blir ikke oppgitt annen grunn enn at han ikke er som dem. I eventyrets verden er det alltid kort vei fra tanke til handling, her går det herlig direkte, rett i angrep å bite den stygge andungen i nakken. Moren vil beskytte ham, han har jo ikke gjort dem noe, men det hjelper ikke når han er «for stor og aparte». Her er vel H. C. Andersen godt innenfor mobbingens psykologi. Det er også med på å gjøre dette eventyret populært.

I forbifarten må vi ta med morens skjønne forsvar av sitt stygge barn. Om han ikke er så pen som de andre, så har han i alle fall et godt gemytt. Morens kjærlighet til barnet er uovervinnelig. Hun har litt av hvert av forskjellig annet forsvar for ham også, at han har ligget for lenge i egget, at han vokser seg normal, han er en andrik (and av hannkjønn), og at han nok vil slå igjennom. Hun pusser fjærene hans og gjør ham så fin som hun kan, hun oppfyller morsrollen, uten spørsmål eller klage. Det er også et eksempel til etterfølgelse, og også noe som skulle gjøre eventyret populært (om hun bare hadde holdt på kjærligheten eventyret gjennom).

Morens kjærlighet til den stygge andungen står til å begynne med i kontrast til mobbingen den utsettes for av alle andre, både ender og andre fugler. Kalkunen – som altså tidligere var fuglen man fryktet lå inne i det store egget – er også blant dem som kan uttrykke sin forakt over denne fremmede fuglen.

«Han er for stor!» sagde de Allesammen, og den kalkunske Hane, der var født med Sporer og troede derfor, at han var en Keiser, pustede sig op som et Fartøi for fulde Seil, gik lige ind paa ham og saa pludrede den og blev ganske rød i Hovedet. Den stakkels Ælling vidste hverken, hvor den turde staae eller gaae, den var saa bedrøvet, fordi den saae saa styg ud og var til Spot for hele Andegaarden.

Siden blir det bare verre. Den stygge andungen blir utstøtt av alle, også søsknene, og til slutt moren. Det gjør noe med den stygge andungens selvbilde, helt i tråd med det som skjer med den som blir mobbet. Til slutt tror man selv at alle skjellsordene er sanne, man føler seg så stygg og dum og tjukk som alle sier at man er. Den stygge andungen tar mobbernes parti, og er enig i at den blir sparket og hakket på og jaget, «det er fordi jeg er så stygg».

Ut for seg selv

Den stygge andungen rømmer og gjemmer seg i sivet. Her møter han først villender, så villgjess. De synes alle han er stygg, og andungen protesterer ikke. Han vil være fornøyd med sitt liv om han får lov å ligge i sivet, og drikke mosevann. Større mål har han ikke. Mobbingen har tatt motet fra ham.

Med villgjessene følger en spesiell historie. De er unge og nyklekkede, og derfor raske på det, som det står, og de sier de liker ham fordi han er så stygg. De vil ha ham med å prøve seg på villgjesshunner borti sivet. Vi får ikke mer av denne historien, fordi de to gjessene blir straks skutt av jegere. Det følger flere skudd, og mange gjess flyr opp lenger borte. Det kommer også en jakthund, som finner den stygge andungen og puster på ham med sin varme hundepust. Men den spiser ham ikke. Andungen tror også det skyldes at han er så stygg.

Jeg tror denne delen av eventyret ikke skal overfortolkes. Den er et utslag av H. C. Andersens fantasi, han skrev i vei, fikk historien i hodet, og skrev den ned. Det er klart en jakthund ikke bryr seg om en liten fuglunge når det er storfugl like ved. Kanskje er det slik. Men i den stygge andungens ødelagte hjerne er alt som skjer den årsaket av at den er så stygg.

Det må også med at det er godt og levende skildret hvordan den vettskremt løper av sted, flere timer etter at skytingen har opphørt, helt alene i verden.

Bondehuset

Den stygge andungen kommer til et bondehus som i H. C. Andersens fine formulering er så falleferdig at det ikke vet hvilken side det skal falle til, og derfor blir stående. Her løper den inn, siden det er en veldig blåst ute. Og siden den gamle konen som bor der ser litt dårlig, så tar hun den stygge andungen til seg, for å se om den kanskje om en stund kan legge egg.

Dette er et mellomspill som må til skal andungen få tid til å vokse seg opp til en svane.

Den stygge andungen blir en svane

Det første møtet med andre svaner ser slik ut:

En Aften, Solen gik saa velsignet ned, kom der en heel Flok deilige store Fugle ud af Buskene, Ællingen havde aldrig seet nogen saa smukke, de vare ganske skinnende hvide, med lange, smidige Halse; det var Svaner, de udstødte en ganske forunderlig Lyd, bredte deres prægtige, lange Vinger ud og fløi bort fra de kolde Egne til varmere Lande, til aabne Søer! de stege saa høit, saa høit, og den lille grimme Ælling blev saa forunderlig tilmode, den dreiede sig rundt i Vandet ligesom et Hjul, rakte Halsen høit op i Luften efter dem, udstødte et Skrig saa høit og forunderligt, at den selv blev bange derved. O, den kunde ikke glemme de deilige Fugle, de lykkelige Fugle, og saasnart den ikke længer øinede dem, dukkede den lige ned til Bunden, og da den kom op igjen, var den ligesom ude af sig selv. Den vidste ikke, hvad Fuglene hed, ikke hvor de fløi hen, men dog holdt den af dem, som den aldrig havde holdt af nogen: den misundte dem slet ikke, hvor kunde det falde den ind at ønske sig en saadan Deilighed, den vilde være glad, naar bare dog Ænderne vilde have taalt den imellem sig! – det stakkels grimme Dyr!

Avslutningen er slik:

Da følte den sig ganske undseelig og stak Hovedet om bag Vingerne, den vidste ikke selv hvad! den var altfor lykkelig, men slet ikke stolt, thi et godt Hjerte bliver aldrig stolt! den tænkte paa, hvor den havde været forfulgt og forhaanet, og hørte nu Alle sige, at den var den deiligste af alle deilige Fugle; og Sirenerne bøiede sig med Grenene lige ned i Vandet til den, og Solen skinnede saa varmt og saa godt, da bruste dens Fjedre, den slanke Hals hævede sig, og af Hjertet jublede den: «saa megen Lykke drømte jeg ikke om, da jeg var den grimme Ælling!»

Eventyret om den stygge andungen finner dere her.