Stikkordarkiv: Kryptiske tekster

Mannen uten ansikt

Dette er en litt kryptisk tekst, som sikkert av den grunn. Den er skrevet 21. april, 2010, en dato jeg i 2008 skrev den bedre teksten «En følelse (kanskje)». Så mannen uten ansikt havnet i reservene, der det er plass til den denne dagen på bloggen.

Mannen uten ansikt

Jeg hadde hørt rykter om at det skulle finnes en mann uten ansikt, eller at det er skrevet noe om en slik mann eller laget en film om ham. Jeg trodde ikke noe på det. For hva er vel en mann uten ansikt? Hva skulle da være der ansiktet skulle være? Kunne man ikke like godt kalle hva som enn var der, uansett et ansikt? Om enn det var helt tomt? Jeg har sett mange uttrykksløse ansikt, tenkte jeg med et smil. Så alftor store forskjeller kan det umulig være. I disse tankene gikk jeg ut, nå hadde jeg noe å snakke med noen om. Jeg gikk rett til en kafe der jeg ofte har vært, og som jeg var nødt til å gå til, om det i det hele tatt skulle bli noe ut av denne historien. Det var nemlig der han var, mannen jeg møtte, hovedpersonen i hele det jeg nå har å fortelle. Han satt ved et av de små, runde bordene i den lille kafeen, og så ut til å kose seg med en øl, slik jeg også hadde tenkt å gjøre. Kanskje kunne jeg til og med kose meg ved nettopp det samme bordet som ham? Forresten så det ikke ut til at han koste se så altfor mye, der han satt. Det var noe ubestemt over ham. Det kunne jeg også snakke med ham. Jeg var i det hele tatt i humør til å snakke med noen. – Er det ledig her, spurte jeg, og fikk ikke noe svar til det. Jeg satte meg. Jeg satt lenge. Om et menneske mister kontrollen over grammatikken, tenkte jeg, mister det også kontrollen over språket. Da er det ikke mye igjen. – Jeg foretrekker å uttrykke meg i fullstendige setninger, fortalte jeg min vordende venn, i håp om å åpne en samtale. – Jeg vet ikke hvilket forhold du har til grammatikk, sa jeg, – noen av oss tenker mye på det. Jeg tok en lang slurk av ølen min. Min bordkamerat var ikke av de mest pratsomme. – Har du tenkt på det, spurte jeg, at øl kan være både intetkjønn, hannkjønn og hunnkjønn, det er i det hele tatt kjønnsløst, hahaha. Jeg passet på å le da jeg var ferdig med den lille morsomheten, slik at min bordkamerat kunne le med. – Det er mange som prater mye, sa jeg. Jeg forsøkte også å vifte med fingrene rundt ørene mine, for å undersøke om det var gestikulering som skulle til for å åpne ham. Jeg smilte. Hva kan man oppnå med ord. Jeg så på ham. Jeg så på min bordkamerat, som satt der foran meg. Hva kan man oppnå med ord. Hvordan kan man nå frem til sånne som ham, med ord? Jeg oppdaget til min forundring at ølen min var drukket opp, mens han praktisk talt ikke hadde drukket noen ting. Jeg viste ham glasset. Jeg tror ikke det nytter å snakke med ham. Han er hovedpersonen i en tekst som utelukkende består av ord, men selv sier han ikke et eneste. Mens jeg gikk hjem uten å kjøpe noen ny øl, tenkte jeg hele tiden at det selv om han ikke sa noe eller gjorde noe, så var det likevel noe han liksom ville si, eller som jeg ville si gjennom ham. Og hva det enn var, har jeg nå sagt det.

21. apr, 2010

Reklamer