Stikkordarkiv: Lille lurer den store

Lille Klaus og Store Klaus, av H. C. Andersen

Det er noe eget med moralen i mange av eventyrene til H. C. Andersen (1805 – 1875). De følger ikke eventyrenes regler, om at den gode og riktige oppførselen skal bli belønnet, det dumme og slemme skal bli straffet. De er ikke oppdragende for barn og folk. Kanskje kan man si de stiller spørsmål ved gjengs moral, og tvinger tilhørerne til å tenke (eventyr er ment å leses opp!), men det er kanskje også å lese for mye inn i dem. Eventyrene er som de er. Det er akkurt som H. C. Andersen ikke bryr seg om moral. At han følger sin egen fantasis regler.

I Lille Klaus og Store Klaus, som han skrev og gav ut i 1935, så er det to menn som begge heter Klaus. Stor Klaus heter store Klaus fordi han har fire hester, mens lille Klaus bare har én. Lille Klaus måtte i tillegg pløye for store Klaus gjennom hele uken, og han måtte da i tillegg låne ham hesten sin. Til gjengjeld fikk Lille Klaus låne Store Klaus fire hester om søndagene, men Lille Klaus måtte pløye selv.

Her har vi den lille mot den store, i et urettferdig forhold, der den store har alle godene, og den lille må streve. I eventyrets gjengse moral skulle da den store få sin straff, den lille sin belønning, og rollene bli skiftet om. Det er bare det at belønningen går altfor langt, straffen er veldig hard. Og lille Klaus får sin belønning av å lure og bedra, slik at også uskyldige må lide. For Askeldden, for eksempel, så er det alltid trollet som må unngjelde for Askeladdens snårrådighet og list. Trollet fortjener det.

Det er kjent driv og fart i eventyret. Hvert element får gjort seg ferdig, og så er det videre til det neste. Først er det det med at Lille Klaus ikke kan la være å si Hypp alle mine hester, når han har de fire hestene til Store Klaus i tillegg til sin egen, om søndagene. Det liker ikke Store Klaus, for det er jo ikke Lille Klaus’ hester, selv om han får låne dem. Store Klaus gir beskjed om at Lille Klaus ikke får lov til å kalle hestene sine. Og det er tretalls magi med at forbudet blir gjentatt tre ganger, før Store Klaus etterkommer trusselen sin om å slå i hjel Lille Klaus’ hest.

Dette er litt uvanlig. Straffen til Store Klaus er urimelig streng, han dreper Lille Klaus’ eneste hest, og det uten at Lille Klaus har gjort noe altfor galt. Det bekrefter det dominerende og urettferdige forholdet Store Klaus har til Lille Klaus, han kan gjøre som han vil. På den annen side trengte ikke Lille Klaus kalle hestene sine, de var jo ikke det.

Uansett, Lille Klaus flår hesten sin, og går for å selge skinnet. Som alltid i eventyrene er det helt følelsesløst, tredjepersonsfortelleren er så til de grader refererende, her er det bare hva som skjer. Underveis går Lille Klaus seg vill i skogen, og må overnatte i en bondehytte, der det bor en bonde som ikke tålte å se klokkere. Ganske pussig. Men det ligger nok kanskje noe i det, at konen har seg med klokkeren, og at mannen derfor er sjalu. I hvert fall dekker konen veldig vakkert opp for klokkeren når han er der, og hun vil ikke ha besøk. Lille Klaus må sove ute, og se inn. Det kan være med på å bygge opp under at det ikke er så altfor galt det som senere skjer med klokkeren, mannen og bondekonen, selv om man ikke skal lese så altfor mye inn i det. Eventyrene til H. C. Andersen er som de er, å tolke og spekulere i dem i det vide og brede, er ikke å forstå og bruke dem korrekt. Synes jeg.

I alle fall, da bonden kommer hjem, må klokkeren må gjemme seg i kisten. Det er jo et tegn på at han ikke hadde helt edle hensikter, der hos konen. Det er et velkjent motiv, velkjent bilde, mannen hjem, elskeren i skapet eller kisten, eller under sengen, gjemme seg. Men det blir ikke sagt noe mer, eventyrets forteller sier det bare er en sykdom mannen har, han tåler ikke å se klokkere. Derfor må klokkeren gjemme seg. Lille Klaus stikker frem, og bruker det han har sett til å få bonden til å tro at sekken med hestekinnet er en magisk gjenstand. Den blir i eventyret en falsk magisk gjenstand, en trollmann som kan trylle frem ting som allerede er der. For eksempel maten i bakerovnen, der Lille Klaus har sett konen gjemme unna all maten hun og klokkeren skulle ha, og klokkeren i kisten. Bonden ønsker å se Fanden, og Lille Klaus sier Fanden lignger på klokkere. Og at han ligger i kisten.

Etter det vil bonden kjøpe trollmannen i sekken. Lille Klaus selger motvillig, for en hel skjeppe med mynt, en skjeppe er en slags bøtte eller tønne, brukt til å måle korn, så en skjeppe med mynt er mye. Lille Klaus får også kisten med klokkeren med seg, og lurer en skjeppe mynt fra ham også. Det gjør han ved å snakke om at han skal kaste kisten på elven, for den er så tung. Klokkeren betaler seg ut.

Så lille Klaus har lurt til seg to skjepper med mynt. Kanskje var det til pass åt de han fikk pengene fra, den rike og velstående bonden, og den kanskje litt vel elskovssyke klokkeren. Store Klaus blir nysgjerrig på dette, hvor lille Klaus har fått pengene fra. Lille Klaus lurer ham, og sier det er for hesteskinnet, noe det jo også strengt tatt er, nesten, men Store Klaus går mer enn fem på, og slakter alle sine fire hester for å få solgt skinnet av dem. I byen blir han holdt for narr, som vil selge hestehud for skjepper med pynt. Pryl får han også, som vil holde på med sånt tøys. Det er typisk eventyrets straff for den dumme og slemme. Men moralen er ikke så klar her, som i folkeeventyrene.

Eventyret kunne sluttet her, men det fortsetter. Store Klaus vil hevne seg. Det gjør han ved å skulle banke Lille Klaus opp. Bestemoren blir straks introdusert, som det alltid er hos Andersen, gjenstandene og personene dukker opp når man trenger dem, ingen varsler eller frempek. Ingen person som er med litt først, for så å komme tilbake. De kommer når de trengs, gjør det de skal, og så er de ute av historien. Bestemoren trengs, for at Store Klaus skal slå i hjel feil person. Han vil slå til Lille Klaus. Men når han skal gjøre det, er det den døde bestemoren som sover i sengen der Lille Klaus pleier å ligge. Derfor gjør ikke slaget noe skade.

Igjen er det å merke seg at det ikke er noen sterke følelser i Lille Klaus’ reaksjon, over Store Klaus som vitterlig prøvde å drepe ham. Han konstaterer bare at han er en slem og stygg mann, og at det var bra bestemoren allerede var død. Ellers ville han tatt livet av henne. Kontrasten mellom det som har hendt og reaksjonen er nærmest humoristisk.

Lille Klaus tar med seg den døde bestemoren, uten at det kommer klart frem hvor de skal. Han har sine søndagsklær på, så det antydes kanskje at hun skal i kirken, for å begraves. Underveis kommer de til et vertshus, der Lille Klaus ber verten stikke ut med et glass til bestemoren også, hun sitter i vognen. Verten hisser seg opp da den døde bestemoren ikke svarer, og kastet er glass mjød på henne, så den døde kroppen ramler bakover. Lille Klaus kommer ut, og sier han har drept henne. Verten blir fortvilet, og betaler seg ut av knipen. På ny en skjeppe med penger.

Og på ny blir Store Klaus lurt. Nå dreper også han bestemoren sin, og stikker til byen med henne for å selge henne til apotekeren. Han får en alvorsprat til svar, for dette skulle han hatt stor straff. Rasende reiser han hjem igjen, for å hevne seg på Lille Klaus.

Nå legges det opp til det siste peket Lille Klaus gjør Store Klaus. Store Klaus legger Lille Klaus i en sekk, for å kaste ham i elven og drukne ham. På veien stopper han i kirken, for å høre en salme. Mens Store Klaus er i kirken, får Lille Klaus lurt en bonde med en stor bøling kyr inn i sekken. Trikset er veldig enkelt. Lille Klaus jamrer seg over at han er så ung, og allerede skal til himmelen. Bonden, eller driftskaren, over at han er så gammel, og ennå ikke får slippe inn. Ved å ta Lille Klaus sin plass i sekken, skal det bli ordent. Som motytelse får Lille Klaus hele bølingen med kyr.

Så det er denne bonden, eller driftskaren, Store Klaus dreper da han kaster sekken i elven. Det er den tredje som dør, to bestemødre, nå bonden. I tillegg kommer alle som er blitt lurt av Lille Klaus, og blitt loppet for penger og for fe. Det er bare på moro, får man nesten legge til, her. Det er en overskuddsfortelling, som det meste hos Andersen. Fantasirikt, og ikke så all verden i å være konsekvent i samfunnskritikken, eller i moralen eller i ideene. Historiene følger sine egne regler, handlingsgangen slår sine egne veier, uten å ha noe sånn spesielt mål om hva de vil oppnå, alltid. Her er det Lille Klaus som skal vinne over Store Klaus, den lille over den store, og det er jo ganske gøy, når det skjer.

Store Klaus, som nå begynner å minne om å være dum som et troll, slik man finner dem i Askeladden, treffer på Lille Klaus som kommer med den bølingen sin. Han lurer på hvor i all verden han har fått dem fra, han er jo nettopp drept, og skulle være død på bunnen av elven. Lille Klaus forteller en fantasifull historie, den mest forseggjorte av narringene han gjør, om hvordan  det finnes et rike der på bunnen av elven, og hvordan han får en hel bøling der. Nå er han på vei for å hente en til, sier han.

Store Klaus vil også ha en slik bøling, og får beskjed om at han da må hive seg i elven, sånn som han. Lille Klaus forteller ham at han er for tung til at han kan bære ham, han må gå selv, men når de er kommet til elven og han er krypet opp, kan han – Lille Klaus – godt hive ham uti. Så gjør de. Og dermed dør selvfølgelig Store Klaus, slik trollet som ramlet i elven, eller skar opp sin egen mage, lurt.

Reklamer