Stikkordarkiv: Lucio

W. Shakespeare: Measure for measure – Karakterene

Karakterene i Measure for measure er sprikende så det er bare så vidt de holder. Det er fryktelige ting som blir sagt og gjort i dette stykket, men ingen av karakterene er gjennomført onde. Også karakterene som skal være gode oppfører seg av og til på en måte som helt bryter med inntrykket. Det er vanligvis et godt dramatisk grep at det er spenn i karakterene som opptrer, men i Measure for measure kan man spørre om dette gjør karakterene umulige som mennesker. Det stilles i hvert fall veldige krav til skuespilerne som skal personifisere dem på scenen.

Jeg deler denne gangen karakterene opp i store, mindre og små roller.

Store roller

Hertug Vincentio er den rettmesisge hertugen av Wien. Han gir fra seg makten til Angelo, og kler seg ut som en prest for å se inkognito hvordan byen er og folk oppfører seg. En kan saktens spørre seg hvordan en som det viser seg godt likt og ganske godt kvalifisert hertug som Vincent kan gi fra seg makten til en skruppelløs stedfortreder som Angelo. At Vincentio i forkledning kan få oversikt over hva som egentlig foregår i byen, og med det få noe av umoralen opp til overflaten, er bare så vidt en holdbar unnskyldning. Det er også en stor risiko han tar. Utkledd som prest kan han riktignok oppholde seg nede i fangehullet, og der forsikre seg om at fangevokteren ikke sender noen til henrettelse. Men han er ikke der nede bestandig, og Vincentio har ingen garanti for hvilke ugjerninger Angelo vil gjøre oppe i slottet sitt.

Det er også en helt iøyenfallende dobbelthet i karakteren når han i starten sier

DUKE VINCENTIO
I’ll privily away. I love the people,
But do not like to stage me to their eyes:
Through it do well, I do not relish well
Their loud applause and Aves vehement;
Nor do I think the man of safe discretion
That does affect it. Once more, fare you well.
(1,1,67-72)

Det er jo akkurat dette Vincentio gjør mot slutten av stykket. Kanskje setter Vincentio her fingeren på akkurat det som er hans eget problem. Han ønsker nettopp folkets applaus og hyllest, det er også derfor han arrangerer en stor mottakelse når han selv kommer tilbake fra den påståtte reisen sin.

Angelo er hertugens stefordreder. Det er han som iverksetter loven som får Claudio fengslet, og dømmer ham til døden. Og det er han som krever Isabellas seksuelle tjenester for å spare ham. På tross av at han får oppfylt sitt ønske, beordrer han Claudio henrettet. Det er en infam handling som skulle gjøre ham til en av de mest motbydelige karakterene i verdenslitteraturen. Men han er ikke gjennomført ond, og det er flere tolkninger mulig for hva det er som driver ham. Han hevder at loven må fylles, og at derfor Claudio må få sin straff når han har brutt den. Samtidig er han selv villig til å bryte akkurat samme loven på en mye verre måte for å frigi Claudio. Claudios seksuelle handling var frivillig fra begge, Angelo vil tvinge seg til den. Likevel er det i en kynisk verden nesten mulig å forstå Angelo. Hans argumentasjon med Isabella om hvorfor straffen må gjennomføres i akt tos scene 2 minner om argumentasjonen til kong Kreon i Antigone, det ligger ikke for kongen å være nådig eller idealistisk. Kongen må oppfylle kravene samfunnet stiller til ham for at samfunnet skal opprettholdes. En vanlig borger kan tilgi synderen og ønske å slippe ham fri fra fengselet, det kan til og med være et fint ønske, men om en konge begynner å ønske noe lignende, kan det blir ganske mange forbrytere løslatt på gaten. Det kreves av kongen at han sier Nei der alle sier Ja. I Kreons munn er disse argumentene kraftfulle og overbevisende, hos Angelo faller de samme argumentene litt sammen med at han bare er en stedfortreder, med at loven han vil håndheve er en lov den egentlige hertugen ikke brydde seg om, og at forbrytelsen også til den tidens standard er så uskyldig. Det kommer absolutt ingen skade ut av at Claudio løslates. Derimot kommer det en god del skade ut av om han henrettes, for da vil Juliette bli uten mann, og hennes barn bli uten far.

Det hjerteløse i at Angelo ikke vil frigi Claudio på Isabellas bønn er kanskje mulig å gå med på. Det går imidlertid helt over styr når han vil gjøre det på betingelse av at Isabella ligger med ham. Dette er ment å være sjokkerende, denne komedien er ikke skrevet for å gi publikum en følelse av velvære, men Shakespeare forsøker å balansere også dette infame ønsket med at Angelo kanskje ønsker å være en god hertug uansett. Det er klart, han utnytter posisjonen sin og en sårbar kvinne. Men det er ikke sikkert han satte i gang denne straffeforfølgelsen og ønsket om henrettelse, bare for å få seg en kvinne selv. Det er litt opp til skuespilleren som spiller Angelo. Et nøkkelspørsmål er om han forelsker seg i Isabella og får lyst på henne underveis, eller fra første stund ser på henne som et middel for å få det han hele tiden har ønsket.

Verden er også full av maktpersoner som dømmer strengt i saker de selv er verre forbrytere enn de dømte. Det kan være at Angelo ser på det som sin rett, så lenge han er hertug, å ta for seg av hertugens goder, mens det for en menigmann som Claudio er uakseptabelt.

Isabella er søsteren til Claudio. Hun skal bli nonne. Hun blir imidlertid hentet ut fra klosteret, da Claudio får dødsstraffen. Det er hun som blir stilt overfor det umulige valget, å gi seg hen til Angelo, eller å la sin bror dø.

ISABELLA
O, were it but my life,
I’ld throw it down for your deliverance
As frankly as a pin.
  3,1,107-109

Dette er naturligvis en av de mest diskutable figurene i dette stykket. En del av diskusjonene er etter min oppfatning ikke helt rettferdige overfor henne. Hun blir satt i en umulig situasjon, der hun blir hentet ut av klosteret fordi hennes bror er dømt til døden. Handlingen han er dømt til døden for, er en handling også hun er i mot etter sin tro. Hennes første reaksjon da hun får høre om forbrytelsen, er at Claudio skal gifte seg med Juliet. Det er etter at hun får vite at det er hensikten, men at Claudio likevel er dømt til døden, at hun blir  med Lucio til Angelo.

Det er urimelig å kritisere henne for at hun ikke blir med på Angelos forslag. Bare det å diskutere spørsmålet, er ganske krenkende overfor henne. Jeg mener hun må oppfattes oppriktig når hun uttrykker at hun ikke vil berge Claudios jordiske liv mot hennes eget liv i evigheten. For henne står sjelens frelse på spill. Det er også prinsippløst å ligge med han som har dømt broren til døden for seksuelle forbrytelser. Man kan si at brorens liv henger høyere enn slike prinsipper, men man kan også si at en som er villig til å bryte dette prinsippet, hvorfor skal han ikke også bryte prinsippet om at avtaler er hellige?

Claudio er han som blir arrestert for å ha satt barn på sin blivende kone, Marina. Dette var det dødsstraff for i Wien, og hertuges stedfortreder, Angelo, vil håndheve loven. I fengselet får Claudio å forstå at hans eneste sjanse for benådning ligger i at søsteren, Isabella, har sex med Angelo.

Lucio har en slags rolle som stykkets narr. Men her er vi lang fra sjarmerende Feste i Twelfth night, langt fra Touchstone i As you like it. Narrerollen har Lucio fordi han er med i så mange scener, og på død og liv skal kommentere dem. Dette er imidlertid ikke kommentarer med vidd og sjarm, han snur ikke rundt på forestillingene våre og får oss til å tenke over ordene vi bruker og tingene vi gjør, Lucios kommentarer er som fra bermen av folket. Han er folkets røst, i Wien, der folket velter seg i umoral og sanselige gleder, og holder ingenting av verdi. Slik blir Lucio en masekopp og en motbydelig karakter. Det er i stykkets ånd at han som straff til slutt må gifte seg med den prostituerte han har satt barn på.

Han snakker stygt om hertugen når han ikke er der, og stygt om dem han har snakket stygt om hertugen til, når det er hertugen som er der.

Mindre roller

Pompey er en klovn og en hallik, og tjener hos Mistress Overdone.

Mistress Overdone driver et bordell. Hun har ikke mange replikker.

Escalus er en gammel herre som bistår hertugen, og også Angelo. Han blir benådet av hertugen og holdt utenfor all skurkeskapen, når det til slutt kommer for en dag hva som egentlig har skjedd.

Elbow er en enkel og dum konstabel som kan sammenlignes med Dogberry i  Much ado about nothing. Han blander sammen ordene og ender ofte opp med å si det stikk motsatte av hva han ønsker, men han har ikke en så fremtredende rolle som Dogberry og bidrar egentlig ikke så mye i handlingen. Han er heller ikke så sjarmerende herlig.

Juliet er forloveden til Claudio. Hun opptrer med replikker i andre akts tredje scene, der hun forteller hertugen utkledd som prest at gjerningen Claudio straffes for var gjensidig (mutually) begått. Hun har like stor skyld i den som ham, og hun elsker ham. Hun er selvfølgelig fortvilet over at Claudio skal straffes med døden for dette.

JULIET
Must die to-morrow! O injurious love,
That respites me a life, whose very comfort
Is still a dying horror!
2,3,40-42

Mariana er kvinnen som skal sammen med Angelo.

Provost er fengselsvokter, som gjør lite av seg utover å føre fangene dit de skal.

Små roller

Abhorson er bøddel. Det ligger i navnet (abhor betyr «avsky»). Han gjør ikke så mye av seg, annet enn å forberede henrettelsen. Merk også at navnet har ordspill på whoreson, «horesønn».

Bernardine er fange som har sittet lenge i fengsel. Han gjør en liten rolle når han skal henrettes i stedet for Claudio, men får slippe når han ikke er klar ennå.

Froth er en dum kunde på bordellet til Mistress Overdone. Han blir arrestert av Elbow, og fremstilt for Angelo i andre akts første scene. Navnet hans betyr «skum» eller «fråde».

Friar Thomas er en prest

Friar Peter er en annen prest

Francisca er en nonne i klosteret. Hun deltar i første akts scene 4, der hun har en liten samtale med Isabella om reglene i klosteret.

Justice har en bitte liten rolle med noen små replikker i andre akts første scene, der Froth og Pompey blir fremstilt for arrest. I en produksjon kan rollen godt utelates med at replikkene hans gis til for eksempel fangevokteren, da ingenting han sier er nødvendig sagt av ham.

First og Second gentleman har en mindre samtale med Lucio i første akt, og deltar siden ikke mer i stykket.

For Measure for measure finnes også Tema og motivSynopsis og Sitater.

Reklamer