Stikkordarkiv: Ludvig Holberg

Erasmus Montanus, av Ludvig Holberg

Posten er flyttet. I stedet har jeg satt inn Jeppe paa Bjerget.

På sjuende plass over mine norske favorittforfattere finner vi Ludvig Holberg. Nå begynner vi å nærme oss dem der jeg har genuin interesse, og ikke bare leser fordi jeg er interessert i litteratur generelt, og liker å ha oversikten. Det faller meg vanskeligere å kritisere Holberg, enn det gjør å kritisere Bjørnson, Skram og Duun. På den annen side er Holbergs stilling i norsk litteratur nesten enda mer urørlig enn de først nevnte. Det er få og ingen som kritiserer ham, det blir bare som forbehold sagt at han kanskje kan virke gammeldags, når han forskjellige ganger blir satt opp på teaterscener rundt i Norge. Men dette er et forbehold som straks blir motsagt, han er ikke gammeldags, og i alle fall er ikke oppsetningen det, og kritikken blir bare antydet og motsagt for å få flere til å ville se teaterstykket man ville sette opp. Det er ingen som sier Holberg skriver dårlig, eller kjedelig. I forbindelse med Holber-prisen som bærer hans navn, blir han nærmest ufeilbarlig. Der er enhver tanke fremsatt av Holberg en stor tanke.

Jeg liker skikkelig godt teaterstykkene hans. Det er en smakssak, jeg ler av dem. I dag skal jeg ta for meg det ene av hans to mest berømte, Erasmus Montanus. Jeg har både sett og lest det flere ganger, men vil gjøre det en gang til før jeg skriver mer om det. Grunnet flytting og andre forhold har dette blitt regelen snarere enn unntaket. Om tiden tillater det, vil jeg snart få ryddet opp.

Jeppe paa Bjerget, av Ludvig Holberg

På syvende plass over mine norske favorittforfattere har vi Ludvig Holberg. Det er en forfatter som er vel så mye dansk som norsk, og teksten til stykket jeg skal presentere fant jeg på danske nettsider. Jeg valgte denne utgaven fra Arkiv for dansk litteratur, funnet gjennom prosjekt Runebergs Holbergsider.

Jeg skal ikke bruke så mye tid på å presentere Holberg. Han er vår store representant for opplysningstiden, og den klassisistiske retningen i kunsten som fulgte med den. Det siste betydde at man skulle tilbake til idealene fra antikken, man skulle skrive i rene sjangre, komedier skulle være komedier, og tragedier skulle være nettopp det. Ludvig Holberg utmerket seg som komedieforfatter, og har vel i europeisk litteraturhistorie bare sin like i Molliere. Han skrev også epistler og essays. Det lå mer for opplysningstiden, enn for klassisismen.

De kanskje mest kjente av komediene hans er Erasmus Montanus, om latinerstudenten Rasmus Berg som blir fin på det, og Jeppe paa Bjerget, fylliken som også blir fin, men på en litt annen måte. Jeg synes det er en rørende vakker og særdeles morsom liten komedie.

Plottet er enkelt, og det er ikke tenkt ut av Holberg selv. En smått alkoholisert fattigmann drikker seg full, og den rike baronen og hans menn bestemmer seg for å ha litt moro med ham. Etter at de har funnet Jeppe sovende på bakken, tar de ham med til baronens seng og legger ham der i baronens klær. Alle i tjenerskapet oppfører seg mot mot Jeppe som om det var han som var baronen. Til å begynne med kan Jeppe naturligvis ikke tro hva som foregår med ham, men det går ikke lang tid før han blir tilvendt, og tar seg riktig så kraftig til rette. Han kutter i lønnen til alle han kommer over, og vil også ha flere av tjenerskapet hengt. På toppen vil han sove med ridefogdens kone. Det kommer ikke så langt, for Jeppe blir på ny skjenkt god og full, sovner, og får på seg sine gamle klær igjen. Som seg selv blir han stilt for retten, og dømt til døden ved forgiftning og hengning, for at han har tatt seg inn hos baronen og oppført seg bøllete med tjenerskapet. Også dette er bare for å ha moro med ham, giften er sovemiddel, og han blir bare hengt med tauet under armene. Til slutt blir han dømt livet tilbake av dommeren, og går rundt storlig forundret over hva som har skjedd med ham. Men han får vite av en tilfeldig forbipasserende hva som egentlig har skjedd, og at alle bare har drevet gjøn med ham. Det gjør ham svært såret, og han løper vekk.

Motivet med fylliken som våkner opp i fyrstens seng blir også brukt av Shakespeare i The taming of the Shrew. Der er det imidlertid bare satt på toppen av historien, det er et rammeverk rundt stykket som spilles. For Holberg er det selve hovedsaken.

Det klassiske skillet gikk på at tragedier skulle ha fyrster og konger i hovedrollene, komediene kunne ha vanlig småfolk. Det var for forlystelse og underholdning, der trengtes ikke de store tanker og følelser, som i klassisk tenkning var forbeholdt nettopp kongelige og adelige. Komediene brukte rollebytte som virkemiddel. En greve i underbuksene var morsomt, som en fattig bonde i fyrstegevanter ville være det. Selv i dag, hvor tankene som kom nettopp med opplysningstiden, om at mennesket er født like og at inndelingen i forskjellig lag og klasser er unaturlig, selv i dag er det fortsatt morsomt å se Jeppe forvirret våkne opp i en pent pyntet seng han ikke hører hjemme i. Det er morsomt å se hvordan den gamle bondetenkingen henger igjen hos ham, hvor lett han har for å akseptere hva høyere folk sier til ham, og hvor snodig han forvalter sitt nye embede.

Siden opplysningstiden ledet til flere revolusjoner og store omveltninger i flere land, kan det være fristende å lese Jeppe paa Bjerget som at Holberg driver samfunnskritikk og at han viser hvor urettferdig samfunnsinndelingen var. Det er å lese med ettertidens briller. Jeppe paa Bjerget er skrevet i 1722, gode 50 år før amerikanerne får sin uavhengighets erklæring med at «mennesket er født frie», og enda lenger før franskmennene får forsøkt sin revolusjon. Det er slett ikke sikkert Holberg ville forandre så mye med denne komedien.

Samtidig er det virkningsfullt hvordan Jeppe er skildret i hendelsene han går gjennom. Det er ikke lett å huske andre så tidlige tekster hvor en fattig fyllik er så varmt og personlig behandlet. Fulle bønder var et problem på godset, selvfølgelig, de gjorde ikke jobben sin, og kunne også gjøre ugang. For familien var det katastrofe om far drakk opp de små slantene konemor klarte å skrape sammen. I Jeppe paa Bjerget kommer både konen Nille og fylliken til orde, med fullt forsvar for sin sak.

Mor Nille har selve åpningsreplikken, og jeg gjengir den i sin helhet

NILLE

Jeg troer neppe, at der er saadant doven Slyngel i det heele Herret, som min Mand, jeg kand neppe faa ham vaagen, naar jeg træcker ham efter Haaret af Sengen. I Dag veed nu den Slyngel, at det er Torv-Dag, og dog alligevel ligger og sover saa lenge. Hr. Poul sagde nylig til mig: Nille! du est aldt for haard mod din Mand, hand er og bør dog være Herre i Huset; men jeg svarede ham: Nej! min gode Hr. Poul! dersom jeg vilde lade min Mand regiere i Huset et Aar, saa fik hverken Herskabet Land-Gilde eller Præsten Offer; thi hand skulde i den Tid æde og dricke op alt hvad der var i Huset, skulde jeg lade den Mand raade i Huset, der er færdig at selge Boeskab, Kone og Børn ja sig selv for Brendeviin? hvorpaa Hr. Poul tiede gandske still, og strøg sig om Munden. Ridefogden holder med mig og siger: Moorlille! agt du kun icke hvad Præsten siger. Der staar vel i Ritualen, at du skal være din Mand hørig og lydig, men derimod staar der i dit Fæstebrev, som er nyere end Ritualen, at du skal holde din Gaard ved lige, og svare din Land-Gilde, hvilket du umueligt kand giøre, dersom du icke træcker din Mand hver Dag efter Haaret og prygler ham til Arbeide; nu træckede jeg ham af Sengen, og gik ud i Laden at see hvordan Arbeidet gik for sig; da jeg kom ind igien, sad hand paa Stolen, og sov med Buxerne, reverenter talt, paa det ene Been, hvorudover Crabasken strax maatte af Krogen, og min gode Jeppe smørres, til hand blev fuldkommen Vaagen igien; det eeneste, som hand er bange for er Mester Erich (saa kalder jeg Crabasken). Hej Jeppe! er din Fæhund endnu icke kommen i Klæderne? har du Lyst at tale med Mester Erich end engang? hej Jeppe! her ind!

Samtidig som det er varmt og rørende, er det helt innenfor den komiske stil. Det er en gave til dyktige kvinnelige skuespillere, som kan vise hvordan Jeppe trekkes etter håret, det er slett ikke en replikk man må stå rett opp og ned å fremføre. Det er også morsomt hvordan hun henviser til ritualet om at hun skal være sin mann lydig, men at dette ritualet nok må overprøves av det nyere festebrevet, som sier hun må ta vare på gården. Vi får også høre om Mester Erik, Crabasken hun bruker til å slå Jeppe med når han er vrang. Gamle Erik er navnet på djevelen selv, så Mester Erik er et passende navn på en prylegjenstand. Og vi kan få mange morsomme scener fremover om hvordan Jeppe frykter den.

Akt I

Jeppe drikker seg full hos skomakeren.

Akt II

Jeppe er plassert i baronens seng, og blir tiltalt som om han er baronen. Doktorene kommer, og forteller flere historier om hvordan forskjellige folk har innbildt seg ting. Jeppe må ikke innbille seg noe, han er baron.

Akt III

Jeppe drikker seg full, og begynner å behandle de andre dårlig. Han tar fra dem lønnen, han vil henge dem og han vil ligge med ridefogdens kone.

AKT IV

Jeppe er iført sine vanlige klær, blir prylt av Nille, og stilt for retten og dømt.

Noen sitater

Jeppes dødstale

JEPPE

Ach jeg elendige Menniske! har jeg alt faat Giften ind? Ach far vel Nille! dog din Carnali, du har icke forskyldt, at jeg skulde tage Afskeed med dig. Far vel Jens, Niels og Christoffer! far vel min Daatter Marthe! far vel min Øje-Steen! dig veed jeg selv at være Far til; thi du blev giordt, førend Degnen kom hid, du har ogsaa din Fars Ansigt. Vi ligner hinanden som to Draaber Vand. Far vel min brogede Hest, og tack for hver gang jeg har reedet paa dig, nest mine egne Børn har jeg intet Beest elsket saa meget som dig. Far vel Feierfax, min troe Hund og Dørvogter; far vel Moens, min sorte Kat, far vel mine Stude, mine Faar, mine Sviin, og tack for got Compagnie, og for hver Dag, jeg har kiendt jer. Far vel – Ach! nu kand jeg icke meer, jeg blir saa tung og afmægtig. (Falder om og blir liggende.) (Akt 4, Scene 4)

Fra femte akts andre scene.

JEPPE

Ach gunstig Hr. Dommer! er det vist, at jeg er gandske levende igien, eller spøger jeg? (5,2)

Jeppes egen tolkning av stykket i scene 3.

JEPPE

Nu har jeg levet udi halv hundrede Aar, men i ald den Tid er icke hendet mig saa meget, som i disse to Dage. Det er nogle forbandede Historier, naar jeg ret eftertencker det, en Time en drucken Bonde, en anden Time Baron, en anden Time en Bonde igien, nu død, nu bliver levende i en Galge, som er det underligste: maa skee, naar mand henger levende Folk op, saa døer de, og, naar mand henger døde Folk, saa lever de op igien, jeg bilder mig ind, at et Glas Brendeviin vil smage herligt herpaa; hej Jacob Skoemager herud.

(5,3)

Det var det hele.